Se på dette

Det er den amerikanske kunstneren Melanie Bilenkers brosjer. Motivene er en kvinne som tapper badekaret, en kvinne som ser seg i speilet på badet, eller en kvinne som prøver å nå øverste hylle.

Jeg trodde forresten brosjen var av en kvinne som vasket badekaret, det ville vært enda tøffere.

For hvorfor egentlig, skal smykker ha bare blomster eller kvinnefjes eller snøkrystaller som motiv?

Møt Sally Mann lørdag

Sally Mann kommer til Stockholm i forbindelse med åpningen av utstillingen på Kulturhuset 3. februar.

Fra 14.00 til 15.30 snakker hun med Hasse Persson som er kurator for utstillingen.

Du kan møte henne selv og stille spørsmål.

Slideshow av fotografier.



Fotografen til Kobra blogger om da de var hos Sally Mann i Lexington og hun tok digifotos av dem i smug.

Og min egen sak om en dokumentarfilm om henne.

Jeg er intervjuet på Sonitus

Det var ikke det jeg la opp til, men i går kveld lå Saccaria på mailen og så ble det intervju.

Ukas post

Det ble meg.
Det var veldig hyggelig.

Jeg ble i det hele tatt glad for nominasjonene,
og kommentarene jeg fikk på den posten, for After someone dies var en post jeg var godt fornøyd med.

Bildet er av Susan Sontag som ung.

Det ligger mye personlig mellom linjene i den posten og det er da jeg syns jeg skriver best. Her om dagen var det en som sa at han likte best de personlige postene mine, ikke de om Laurie Anderson. Det er helt ok, men jeg tenkte litt på det.

For meg, som jo kjenner meg selv aller best, ligger det noe privat i absolutt alle postene mine.

Jeg tok en kikk bakover, jo noe av meg selv er det selv i den straighteste Laurie Anderson-post. Ellers gidder jeg ikke å skrive den.

Jeg lurte på om jeg skulle legge ut en grei på at Tom Waits hadde inngått forlik i rettsaken om bruk av ham i reklame, men kjente nei, jeg har ikke noe x å legge inn der.

Men så skal man kanskje være meg selv for å kjenne igjen mine egne x-faktorer.

Jeg liker godt å skrive, jeg koser meg med overskrifter, linjeskift, og særlig å velge ut bilder. Jeg kan lete en halv time etter det bildet jeg ender opp med å bruke. Jeg leter etter et bilde jeg mener er godt, men også et som jeg ikke har sett før, slik at det blir en overraskelse.

Og så gidder jeg ikke skrive noe som er skrevet om,
med mindre jeg har noe ekstra artig å si om Valla, men det viste seg at det hadde jeg ikke.

Ting jeg selv ville blitt glad for å lese

Jeg liker dels å skrive om den kulturen det irriterer meg at ikke blir skrevet om i aviser. Og da er det jo både fint og dumt at flere og flere av google-treffene mine faktisk leder til noe jeg har skrevet om. At treffene ikke bare kommer fra disse stakkarene som søker på rompe-kunstneren, puling med alenemor, strømpebukser (de leter etter noe med seks-strømpebukser, som jeg ikke ante fantes før jeg fikk disse treffene).

Men jeg vil gjenta at jeg blir rørt når noen søker på no puleord og kommer til meg, inn i en artikkel om husarbeide, og så går de ikke ut igjen og videre til mer relevante steder. Det hender rett som det er at de klikker seg inn i husarbeidsverdenen min og blir der en stund. Det kaller jeg å være åpen og på søken.

Jeg får f.eks overraskende mange treff for tiden på Sally Mann,
pga. en dokumentar på svensk fjernsyn. Men det betyr jo dessverre at noen andre medier egentlig burde ha skrevet om den utstillingen som åpner i Stockholm til helgen.

Nå er jeg ofte både personlig og privat på linjene og det syns jeg man skal være. Noe får man tørre å risikere, ellers blir det jo helt uinteressant.

Som min aller siste helt, Tommy Olsson, han ser ut til å risikere mye, og er årsaken til min nye 2007-vane med å kjøpe Morgenbladet.

Blodklubb og Fiskerens venn derimot ser ikke ut til å risikere noe, men hva vet jeg. Jeg liker dem veldig godt og ler hver gang.
Er de egentlig den samme? Kan noen svare meg på hva slags vestlandsgjeng dette er?

Men helter skifter ofte her i gården og det er en av årsakene til at jeg ikke vil ha en fast lenkeliste på høyresida.

Kan jeg få en premie?

For se, har jeg ikke nesten intervjuet meg selv nå? Det var faktisk ikke meningen da jeg startet å skrive i sted. Kan jeg i stedet for å bli intervjuet ønske meg at dere intervjuer Bjørn Gabrielsen?

Digme gjorde meg nemlig oppmerksom på at Bjørn Gabrielsen skrev om blogging i Dagens Næringsliv,

- Kvinner ser ut til blogge om tilværelsen, mens menn blogger om modelljernbaner.

Jeg gikk på biblioteket for å lese, for saken lå dessverre ikke ute på nett. Men dette er et emne jeg veldig gjerne skulle lese ham si noe mer om. Og da ville det jo også ligge noe på nett om det...

(Mitt siste prosjekt er i tråd med det jeg har skrevet over her,
det ligger foreløpig litt gjemt oppe bak e-post-adressen, den A-en. Det blir en slags fotoblogg, ikke oppsamlingssted for bilder. Jeg legger ut bilder hver dag, lar noen ligge en dag bare, hvis det er nok.)

Jeg var på konsert

Jeg var på Blå fredag, men jeg har skrevet om bandet et par ganger før så det er ikke det jeg har lyst til å si i dag. Det er et par andre småting jeg vil dele.

Å ha på stygg jakke på konsert

Det er utrolig bekvemt å ha stygg jakke på konsert. Med penger i lomma kan man da legge fra seg jakken uten å tenke på at noen kan komme til å ta den eller søle øl på den. Jakka kan slenge rundt og når man kommer hjem på natta kan den gå rett inn i vaskemaskinen. (Jeg blir gjerne energisk og rydder endel når jeg er full).

Det er befriende å ikke måtte passe på noe. Man kan bevege seg som man vil. Jeg misliker å bære noe hele tiden og misliker å måtte holde øye med noe. Det er så ufritt.

Å ha stigende rus på konsert

Jeg har prøvd å være edru på konsert, det går dårlig. I alle fall hvis det er musikk som skal inn i kroppen. Jeg blir for selvbevisst.

Det aller beste er å time rusen sånn at den slår inn på det stedet der jeg er som mest rus-kreativ idet konserten starter. Det betyr at jeg ikke må begynne å drikke for tidlig. Fredag fikk jeg klaff der.

Mulig jeg har sagt det før, men en utrolig gevinst ved å bo klin i byen er at jeg bare kan rusle ned på Blå f.eks. Jeg kan stikke bort til Rockefeller. Jeg trenger ikke dra dit. Og slett ikke reise. Det gir hvertfall frihetsfølelse.

Så fredag satt jeg hjemme og drakk vin og så på gullrekka og så stakk jeg ned på Blå med den stygge jakken min. Og min stigende rus. Og da er det jeg ville hatt en pc med.
Når man sitter sånn og tenker og kommer på ting man gjerne kunne skrevet ned. Tankene går ofte litt nye veier enn de pleier syns jeg, det er det som er så deilig.

Blå får meg til å føle meg trygg

Jeg vet ikke hva det er. Det er ikke det at jeg har vært der så ofte. Jeg har vært oftere på Rockefeller f.eks. Men jeg liker selve stedet, utseendet, uavhengig av innhold også. Det er så lite f.eks.

Med en gang jeg kom inn ytterdøra tenkte jeg,

- ah, det lukter godt her.

Og så er det hullete mur som er malt. Utseendet minner om andre steder jeg har vært også, kanskje det er det. Men det er ikke bare nostalgi heller, kanskje bare en flik nostalgi. Det irriterer meg at selv nå når jeg sitter og tenker etter klarer jeg ikke å gripe hva det er som får meg til å føle meg trygg på Blå.

Helt alene

Innimellom er jeg på konserter sammen med noen, men ofte alene. Og fredag, da jeg satt på en krakk og drakk øl og tenkte tenkte jeg også på hvor sjelden jeg ser kjente. Eller bekjente.

Før, da jeg var i en mer typisk konsertalder kjente man jo så mange andre som var ute. Jeg mener i tillegg til vennene. Man visste hvem folk var av utseende. Selv om jeg var ute og ikke traff noen jeg egentlig kjente kunne jeg stå og se meg rundt og tenke at der er hun som spiller på AKKS, der er broren til Hilde, der er hun som var sammen med Sverre, der er hun som står i Platebaren, der er han som arrangerer konserter på Aker Brygge.

Så sitter jeg og vagler på krakken og kjenner stort sett ingen.

Arne Næss glemmer

I dag er Arne Næss 95 år,
og jeg hørte akkurat en bit av et morgenkåseri der han snakker om fordelene ved at han glemmer hele tiden.

Men først vil jeg minne om noe Margit Sandemo sa en gang om glemming, at det glir tanker gjennom hodet som hun merker,
men ikke klarer å stoppe sånn at hun får fokusert dem.

Tilbake til Næss.
Han sa at av og til har han tunge tanker om at han glemmer så mye. Men like etter glemmer han de tunge tankene.
På samme måte glemmer han et vakkert syn. Slik at han en halv time etter kan glede seg like mye over samme syn.

I`ll drink you under the table

In english

Julia Olivarez

Se på hun. Ser hun ikke tøff ut?
Jeg har også pannelugg.
Jeg har briller som likner,
fikk dem i Berlin.

Det er ikke det at jeg ikke har hørt om MySpace (nå bruker jeg snart kursiv like mye som John Irving,
og han bruker den litt mye faktisk).


Jeg har jo akkurat oppdaget gledene ved YouTube ordentlig. Håper det har gledet noen av dere også. Hvertfall meg.

Jeg har alltid vært seint ute med mye, tidlig ute med en god del. Fordelen, hvis jeg kan være såpass pretensiøs, er at jeg ikke ser ut til å stanse helt opp.

Men i alle fall.

Det jeg egentlig ville si

var at jeg oppdaget MySpace ordentlig nå, tilfeldig.

Jeg fikk lyst til å sjekke ut Julia Olivarez via siden til The Eyeball Kid.

Han har en fanside om Tom Waits,
og han skrev at Julia Olivarez gjør en cover på I wish I was in New Orleans.

Det er en av mine gamle favorittsanger av Tom Waits.

- I`ll drink you under the table...

Jeg har allltid en indre jubel (mind you) av å tenke på den sangen i gitte stunder. Frasen er så fin, rytmen, og den biten av teksten så deilig hovmodig. Hør den inni hodet ditt med sånn oppesen svart mama-babe-stemme:

- I`ll drink you under the table...

That`s me

Dessverre er det få som verdsetter slike kvaliteter hos en kvinne these days, jeg pleier å beholde den i hodet mitt.

I alle fall.
Jeg oppdaget Julia via Eye Ball Kid, jeg googlet henne og kom rett inn på hennes sted på MyPlace.

Hør på en av sangene der, gjerne Seventeen.

Jeg hørte på sangene og sjekket vennene hennes og der var Tom Waits.

Og jada, jeg visste det fra før. At folk har fan-objektene sine som venner på MySpace men jeg hadde ikke tenkt på at det kunne være noen av mine.

Så hey Tom,
hey
Laurie,
hjertet mitt banker i alle fall.

Og hey Julia!
Den som har Tom Waits og Kurt Weill som helter er en venn av meg.

Jeg lurer på om han er innom der selv, når han kjeder seg eller er trist eller er syk.

Eller om det bare er promodamen som logger seg inn som han. Hva tror du?

Og dessverre, ikke funket lyden på den glade anmeldelse Eye Ball Kid hadde lagt ut, ikke funket Tom selv med Wish I was in New Orleans i den versjonen som lå på You Tube, det var en så straight versjon, så her får du en annen sang med Tom som trøst.

Megafonen og bevegelsene er nok syns jeg.

Snuten på Blå

Bandet Snuten spiller fra ny-plata si på Blå fredag.

Forrige gang jeg skrev om Snuten gjorde jeg et tafatt forsøk på å forklare hvorfor jeg syns lydbildet til Snuten likner på Zappas.

Men nå fant jeg noen sekunder med akkurat den type lyd på min nye venn YouTube. Hvis jeg har en musikk-kyndig leser, fortell meg hva det heter det de gjør, det høres ut som # og b-er oppå hverandre.

Og så, en gang for lenge siden, var jeg på Blå. Det er et godt minne. Det fantes et øyeblikk den kvelden som jeg kommer til å huske.
Her er litt av den gangen også.

Sida til Snuten

Jimmy Carl Black

Husker dere Jimmy Carl Black? Trommeslageren og vokalisten til Zappa. Han er i Oslo i dag.

Jeg vet at han skal spille med noen studiomusikere, vet ikke hvem.
Han skal gjøre ett intervju i kveld,
vet ikke med hvem.

Det er hyggelig å tenke på Jimmy Carl Black. Jeg hører stemmen hans i hodet, I`m Jimmy Carl Black, I`m the indian of the group.

Jeg begynte å lete på YouTube etter noe relevant stoff, men kom meg ikke forbi dette intervjuet med Zappa selv. Det er fra 1983, da Letterman hadde hår.

Det var så hyggelig å se på Frank Zappa igjen. Kan jeg si at han var søt? Ja, jeg tar meg den frihet, han var søt. Det er fra 1983, omtrent da jeg hadde min nær-Zappa-opplevelse. Det kan du lese om her.

Sally Mann på tv i morgen

Torsdag 23.30 går filmen om Sally Mann på svensk tv, SVT2.








Jeg så den den på dokumentarfilmfestivalen i Oslo før jul,
og skrev om det her.

Jeg likte filmen veldig godt, har lyst til å se den om igjen.

Akkurat nå 11

1. Jeg er nominert.
2. Jeg har laga meg et flickr-prosjekt, det vises såvidt oppe rett bak e-postadressen, det er den A-en, prøver daglig oppdatering.
3. Jeg har lært korte poster av hun her.

Mens jeg tenker

Mens jeg tenker på om jeg skal takke ja til en øl og dette i kveld tenker jeg også på hvordan det kan ha seg at jeg kommer så høyt opp på israelsk google. Og sjekk så rart google ser ut sett fra den kanten.

Forensic studies

Dette handler om døden, på en veldig konkret måte.
Bare sånn at du er advart.

I USA er det et område der forskere legger døde kropper fritt ute i naturen for å undersøke nøyaktig hva som skjer med dem.
Det er Universitetet i Tennessee som har en inngjerdet gård der de studerer ulike stadier av forråtnelse og på hvilken måte hvilke faktorer spiller inn.

Welcome! You've arrived at the homepage for the Forensic Anthropology Center at The University of Tennessee.

Hovedformålet for forskningen er bedre kunnskap i politiarbeide/rettsaker.

For en stund siden skrev jeg om en dokumentarfilm om fotografen Sally Mann, og i denne filmen er hun bl.a på dette stedet. I dag kom jeg på at jeg ville finne ut mer om hva slags sted det var.

Og så fant jeg en reklameside for en bok, ved samme navn.
(lenker under)

This billboard appeared along Interstate 40 in Knoxville to advertize Patricia Cornwell's fifth novel, which immortalized the Anthropology Research Facility on the map as "the Body Farm."

Det er altså en reklame som står i nærheten av stedet, for en forfatter som har brukt The Body Farm i romanen sin.

Går du rett inn på reklamesiden for denne boka The Body Farm kan du klikke deg videre til tour! the Body Farm med en advarsel om "er du helt sikker?" Så ille er ikke bildene, det er vel det med denne teksten som er mest eksplisitt,

Closeup of a recent research subject. After only a few weeks in the Tennessee summer, the skull is completely bare and many of the vertebrae are exposed. The rib cage and part of the pelvis are covered with dried, leathery skin, but the soft tissues beneath are gone, consumed by insects and bacteria.

Den lystige tonen på siden overrasket meg, eksemplifisert med dette bildet. En av forskerne kommer jumpede ut av skogen, teksten er,

Emerging from a corpse-lined trail through the woods at the Body Farm, a smile on my face.

Og ja, de får mellom 30 og 50 kroppsdonasjoner i året. Du kan fylle ut skjema selv på forhånd.

Bor du ikke i staten Tennessee må de pårørende betale frakt av deg.

Og akkurat der ja

Der gikk sidetelleren min vill med M-Aulie-treff.
Det var reprise nå på TV 2 der hun var på fredag.

Men det kan jeg si dere, at i det intervjuet la hun vekt på at hun ikke har TV. Hun vil holde tanken sin ren.

Tenk litt på det dere foreldre som vil verne barna mot fjernsynspåvirking.

Pass på at de ikke blir som M. Aulie.

Respect the volume

Jeg var hos frisøren i dag.
Min gamle frisør har dissa meg, jeg har straffet ham med å gå rundt og se stygg ut og si javisst Kjell Nordstrõm er min faste frisør.

Den nye heter Antony, og var fransk og vi snakket engelsk sammen. Han med en sjarmerede fransk aksent. Jeg med min norske inadekvate for snakk om linjer og ... og ...
Samtalen stoppet helt da han sa,

- We have to respect the volume.

M-hm?

Joanna Newsom til Oslo

Mulig dere visste det, jeg visste det ikke, lørdag 21. april er Joanna Newsom på Rockefeller ser jeg i Dagbladet i dag.

Her kan du høre den sangen jeg kicka helt på da jeg hørte den første gang, på en forestilling jeg så, husker ikke hvilken i farta, Peach, Plum, Pear, fin video også, amatør-hverdags-bilder.

Jeg har ikke noe forhold til resten av Newsom-musikken, jeg er litt redd for den harpa. Men jeg har kjøpt billetter pga. den ene sangen.

Billettene ble lagt ut i dag, du kan også..

Akkurat nå 10

Akkurat nå skjedde noe pussig. Jeg kom inn, lukket ytterdøra, og sto med et løst dørhåndtak i hånda.

Javel, tenkte jeg og dyttet dørhåndtaket inn i hullet for å få det på plass, det gikk inn, men det var umulig å få døra til å virke.

Det betydde, at vi var låst inne i vårt eget hjem.
Hva gjør man da? Mens vi fiklet med ideen om å ringe til naborestauranten for å få noen der til å hjelpe oss kom en nabo forbi og fikk åpnet døra utenfra.

Det fins to biter dørhåndtak og bare det ene virker. Det betyr at vi må velge om det som virker skal stå på innsida eller utsida av døra.

Da kan følgende situasjon oppstå. Skal du ut? Ja, jeg kommer hjem 21. Ok, jeg kommer hjem 22, da får du ha dørhåndtaket...

Dørhåndtakbutikken er stengt, det må vente til mandag. Da må jeg ta med meg dørhåndtaket og finne ut hva som er dørhåndtak-butikken.

Jeg kan vel igrunnen ta med meg dørhåndtaket til do også,
det har ikke virket på et par år, jeg har helt glemt at det ikke virker, det er bare gjester som syns det er rart.

Mandag altså. Eller, vi får se da. Med det tempoet vi pleier kjøre her i familien så kan det bli interessant. Da lyset på badet ble ødelagt ringte jeg ikke til elektriker, jeg satte inn ei stålampe. Tok et år å ringe elektrikeren.

Akkurat nå? Jeg er alene hjemme, og det er jeg som har dørhåndtaket.

Bjørk med ny plate

Det var en hyggelig nyhet å våkne opp til at Bjørk kommer med ny cd på senvåren.

Hun og Antony synger to duetter på platen, Sjon skriver en tekst.
Hun skal etter hvert ut på turnè også.

Flere detaljer på Bjørk.com.

Bjørk og PJ Harvey synger Satisfaction
Jeg hadde forresten sånn frisyre før Bjørk. Måtte nevne det....

Bjørk synger Anchor Song live på Island i kirke med kor bak

Hva holder jeg på med?

Jeg leser i papir-Politiken at ungdommene i København har okkupert et ungdomshus nr. 2 i helga. Og de varsler flere nye okkupasjoner.

Det minner meg på at jeg syns vi har råd til å holde oss med både Blitz og Hausmania her i byen. Pussig forresten den forskjellen de to stedene blir møtt på. Hausmania er kjøpt av Oslo kommune for å sikre de som holder til der stedet, Blitz har alltid hatt trøbbel med kommunen. Jeg lurer på hva som egentlig er forskjellen mellom de to stedene, sett fra Oslo kommunes side.

Men det jeg egentlig ville si.

Det fikk meg til å tenke på min egen praksis

Jeg vil prøve å forklare noe som jeg ikke er helt sikker på selv. Og nå vil jeg tenke høyt, du kan godt si noe du også, men ikke slå meg i hodet med et argument.

Da jeg var ung drev jeg på mer på siden av hovedstrømmene i kulturen, jeg var f.eks med på husokkupasjoner.

Det var den følelsen, av å ikke måtte passe inn kanskje, en følelse av frihet, til selv å kunne definere seg. Kanskje er det det samme som får datter til å kle seg i ville klær, for et par år senere å prøve en mer dempet stil.

Og så var det spenningssøking absolutt, en sinnsyk rå spenning.
En spenning som bidro til en følelse av overskridelse. En venn pleide å irritere meg med å insistere på at dette var en øvelse for revolusjonen. Jeg visste godt at dette var en ting i seg selv.

Jeg forter meg å si at jeg ikke er på vei til et sted der jeg fastslår at dette er noe som hører en artig ungdom til, på ingen måte.

Men følelsen av overskridelse er en god ting.

Alle prosesser i samfunnet kan ikke foregå på demokratisk måte, via partier, valg, press mot politikere. Eller ved penger. Eller medier, forsking.

En kultur trenger å bevege seg, derfor trenger den at noen er i utkanten av den.

Det kan være en husookkupasjon, et kunstuttrykk, utøving av seksualitet, måter å leve sammen på, utfordring av kjønn,
andre måter å være i verden på.

Når noen slår seg et stort rom, gjør den mitt rom litt større også.

Jeg tror vi skal stimulere til ytterkantproduksjon,
i vårt eget hode også.

En øvelse akkurat nå:
så, hva holder jeg på med?

Akkurat nå 9

Er det bare meg? Er det ikke noe ekstra ved den oppvaskbenk-rekka? Et fint still leben? Eller har jeg bare drukket for mye rød vin?
Nei. Det tror jeg ikke.

Et teknisk spørsmål

Hva er det som skjer når jeg har lagt ut et bilde, saken er publisert og fin, jeg går ut og inn av den noen ganger, alt ser ok ut.

Men en time senere er det ene bildet erstattet med et lite kryss?

Dette skjer meg innimellom, og jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre anderledes?

I mandagens sak skjedde det, jeg måtte legge ut 3 av bildene en gang til noen timer etter at jeg hadde lagt den ut, i morres oppdaget jeg at det samme hadde skjedd med 3 andre bilder i samme sak.

Kan du hjelpe i dette bilde-blogg-tekniske spørsmålet?

Laurie Anderson-turnè

Her er en oversikt over neste halvårs konserter for Laurie Anderson.

Jeg kikker ofte innom sida hennes og det er nesten aldri endringer, men i dag lå hele vinter- og sommerprogrammet klart.

I vinter er hun i New York og andre steder i USA, til sommeren i Budapest, Athen, San Sebastian og andre europeiske byer.

Her er Laurie som snakker i kamera, om fjernsyn.

Da jeg var i New York og tenkte på Laurie A. - til jeg traff henne.

After someone dies

Photographs take on new meanings after someone dies.

Det skriver Annie Leibovitz i sin nye fotografibok "A Photographer`s Life 1990-2005". Det er ikke en fotografs liv de siste 15 årene hun viser frem, det er sitt eget. Bildene er redigert med utgangspunkt i døden, faren hennes og kjæresten de siste 15 årene dør med kort tids mellomrom.

Hun drar til landsstedet for å plukke ut noen bilder som kan brukes til en liten bok hun vil lage til kjæresten Susan Sontags begravelse.

The project was important to me, because it made me feel close to her and helped me to begin to say good-bye.

Etter begravelsen dro Leibovitz tilbake til landstedet og lagde seg et arbeidsrom på låven. Hun startet hver morgen med å gå i låven, sette på høy musikk og så gråt hun i ti minutter før hun klarte å starte på arbeidet med det som ble denne boka.

Susan Sontag pleide klage på at Leibovitz ikke tok nok private bilder. Dvs. hun tok noen, men mens Leibovitz fremkalte, redigerte og katalogiserte jobb-bildene var de private knapt fremkalt og hun ante ikke hvor mange det egentlig var før hun satt der og så og gråt, så og gråt.

I cried for a month. I didn`t realize until later how far the work on the book had taken me through the grieving process.
It`s the closest thing to who I am I`ve ever done.

I boken er det private bilder av foreldre og søstre, bilder fra reiser, fra hotellrom i Venezia og Berlin, med hyggelige frokoster,
med papirer utover senga, de to utkledd i heldekkende bjørnedrakter tatt med selvutløser på vei til nyttårsaftensfest i Paris i 2001.

Det er nærbilder av Susan Sontag som langt fremskreden kreftsyk og senere etter at hun er død. Det er farens død. Det er Leibovitz graviditet og fødsler.

Et av bildene viser Susan Sontag som sitter i en haug med murstein, i det bombede nasjonalbiblioteket i Sarajevo.

Dessverre er det få av disse bildene som ligger på nettet,
og noen ville i alle tilfelle vært feil å legge ut.

Da hun var liten sa min egen datter,
"Det er ikke et menneske, det er en tyv".
Jeg er opptatt av hvordan vi tillater oss å forvandle enkelte personer til noen som ikke trenger vår beskyttelse, særlig kjente personer, eller sjefer.

Men som regel får jo ofte kjente personer en beskyttelse i direktekontakt med andre, man liker å være i deres nærhet, kritikken sparer man til senere.

Men selv Annie Leibovitz får tyn fra andre fotografer når hun kommer til Sarajevo.

- Hva skal du her?,

(as in, du er jo en kjendisfotograf, her blant krigsfotojournalister).

Og hun bryr seg så mye om det at hun trekker det frem i dette forordet. Hun forteller hvor glad hun ble over den franske fotografen som var hyggelig.

Sontag arbeidet også i Sarajevo.

Susan Sontag lærte oss forskjellen på kitsch og camp
i Notes on camp fra 1964.

Her skriver Ny Tid at hun var en av de første som diskuterte skillet mellom høy- og lavkultur.

Hun skrev om samfunnets forhold til sykdom, til kreft og aids,
i Illnes as a Metaphor fra 1978.

Og hun gikk inn i hva fotografiet kan si i On Photography 1976.

I dag lånte jeg en og bestilte to Sontag-bøker fa biblioteket.

Det er portretter av folk vi har sett før, Patti Smith (over), Julianne Moore, Robert de Niro, Merce Cunningham, Matthew Barney,
Joan Didion og mannen.

Hun forteller hvordan gravide-bildet med Demi Moore forvandlet seg fra å være et privat bilde tatt for foreldrene til å bli en betydningsfull forside til Vanity Fair.

Det er bilder av steder, som Havana, Vita Sackville-West`s hage, museet i Bilbao, New York.

Annie Leibovitz skriver i forordet at hun liker å dra rundt og kikke etter mulige steder for senere fotografering. Det kan jeg forstå.
Hun skriver også at hun liker å komme hjem til folk, se husene deres, hva de har på veggen, hvordan de lever.

Det liker jeg også, og i denne boken får vi se litt inn i leilighetene til Sontag og Leibovitz (hver sin). Det er rom uten stash, der funksjonene er poenget, en lampe, en radio, en vekkerklokke,
lite pynt, gamle baderom, senger i uorden, joggesko under bordet.

I found that first photograph of Susan at Petra, (mitt dårlige og beskårne over) when I was working on the memorial book. Photograps take on new meanings after someone dies. When I made the picture, I wantet her figure to give a sense of scale to the scene. But now I think of it as reflecting how much the world beckoned Susan. She was so curious, with a tremendous appetite for experience and a need for adventure.

De snakket alltid om reiser de skulle ta. Susan belønnet seg med reise for ferdig arbeide. Neste tur skulle være Amazonas, det fikk de ikke gjort.

De hadde et tankeprosjekt sammen, the Beauty book.
De brukte den som en slags unnskyldning for å ta turer. Alt de kunne være interessert i eller opptatt av kunne få plass i boken. De lagde en liste.

She took me to places I would never have gone by myself.

Bildet over viser Susan Sontag i Paris.

Sånn. Jeg avslutter med noe om arbeidsmåten hennes ellers, hun får ikke til å snakke med folk. Egentlig passet det godt å slutte over her, vet ikke hvorfor det føltes så viktig å ha med dette siste.

I`m not a great studio portraitist. At best, my studio photographs are graphic. I can always fall back on composition. When you have a subject who projects himself well, an actor or some other kind of entertainer, you can get an interesting picture, but I don`t like trying to make something happen in the studio. It feels cheap to me. On the other hand, when you strip everything away, it`s terrifying. It`s just you and another person.

Richard Avedon knew how to talk to people. What to talk to them about. As soon as you engage someone, their face changes. They become animated. They forget about being photographed. Their minds become occupied and they look more interesting.
But I`m so busy looking, I can`t talk. I never developed that gift.

I have the same problem with my children. I know I have to be more involved, to interact more, but I just love looking at them.

Jeg har lett rundt på YouTube etter gode filmbiter som viser Annie Leibovitz.

Men de filmbitene der hun er med er tatt av fotografer som har fokus et helt annet sted enn på henne:
på filmstjernene hun fotograferer.


Det beste jeg fant, som viser litt av personen Leibovitz er en snutt som handler om da hun dro på turne med Rolling Stones for lenge siden.

Annie Leibovitz var 21 år da hun begynte å ta bilder for magasinet Rolling Stone.

Keith Richard sier at han tenkte hun der varer ikke lenge.
Mamma sier at hun var bekymret.
Annie selv sier at alt du kan forestille deg at man gjør på en turnè med Stones, det gjorde hun.

Her er YouTbe-biten om turnèen med Stones



Denne posten har lenker til poster med lenker

Mer om alt siden.

Blaff av lykke

Og av og til mer enn blaff,
en grunntone som ligger klar i meg et par dager.

I går ble jeg lykkelig av å se i den nye boka til Annie Leibovitz.
Jeg skal lage en egen post om boka i dag men først fikk jeg lyst til å si noe om akkurat den følelsen.

Følelsen av lykke

Det fins flere måter lykke oppstår på i mitt liv, men mange av dem har med inntrykk å gjøre.

Jeg leser mange bøker, de fleste er jeg ganske likegyldige til, eller jeg syns de er interessante. Men så kommer det en bok som gjør meg lykkelig.

Høy på bok

Følelsen jeg får av boka ligger som en grunnstemning i meg, og når jeg ikke får følelsen distrahert av jobb eller andre ting å konsentrere meg om, når jeg f.eks går til jobbkjøkkenet for å hente en kopp kaffe, ja så ligger den gode bokfølelsen der parat til å fades oppover på mitt private følelses-meter.

Mens det å gå forbi et fint utstillingsvindu, eller synsinntrykket av vinduet mitt med de to plantene og måten de er plassert på kan gi meg et blaff av lykkefølelse, sitter altså andre ting fast i to dager.

Noe trenger seg lengre inn

Musikk setter seg gjerne inn i kroppen også, jeg kan kjenne en mer dempet følelse av den samme hyper-iveren jeg hadde på konserten dagen etter, og hvis jeg er heldig dagen etter der igjen.

Men altså, den nye boka. Det var vel kombinasjonen av temaet for boka og selve det å se på bildene som la en vemodig glede over det som var i hodet fra før, en roligere rus.

Om likheten mellom rus og reise.

Er det rart jeg vil gjøre samme tingen en gang til.

Andre ting jeg har skrevet om rare ting som foregår inne i hodet

Akkurat nå 8

I dag kom den i hus, julegaven min.
Jeg har alltid sett på Leibovitz bilder, siden en gang i London for 100 år siden, og nå når den siste boka tar for seg livets forgjengelighet så måtte den bli min.

Jeg har bladd gjennom den, skal se mer utover dagen. Leibovitz har ikke vist frem private bilder før, og her går hun jo langt. Forholdet mellom henne og Susan Sontag var en offentlig hemmelighet til etter hennes død. Nå ser vi Sontag opphovnet, på det sykeste av kreft, like før døden og etter.

om Susan Sontags død
bl.a om da jeg oppdaget Annie Leibovitz i London

Datter har vært på ekspedisjon ute i verden i dag, og hentet hjem en plate jeg nettopp oppdaget. Det er en Hal Willner-produksjon,
et dobbeltalbum med sjømannssanger med artister som Antony, Nick Cave, Bryan Ferry, Lou Reed.

Jeg har likt flere ting som Hal Willner har produsert, min gamle favoritt-plate Lost in the Stars, en samleplate med Kurt Weill-melodier, og så var det jo han som lagde the big Cohen-bru-ha-ha nå sist år.

(siste: 18:05, hvordan kunne jeg glemme hovedgrunnen til at jeg ville kjøpe denne plata: Mary Margaret O`Hara synger en sang her, The Cry of Man.)

aller siste: 21:50. det var igrunnen bare Mary Margaret som gjorde inntrykk i kveld. ellers, vel ellers har jeg nå et dobbeltalbum til bruk når jeg skulle trenge sjømannssang i bakgrunnen. når skulle det være?

Akkurat nå 7

Nå raser det inn med treff fra folk som har søkt på hun,
du vet rompekunstneren.

Og da tenker jeg på hvor kyndige de likevel er de som søker seg etter henne, og får bare meg, eller Morten Aulie da.

Og så slenger de likevel ikke inn dumme kommentarer.
Leserne er mer genrekyndig enn man skulle tro, muligens.

Coverplate fra Patti Smith

Litt Patti Smith-nytt i kveld, hun kommer med en ny plate,
en cover-plate i slutten av mars, begynnelsen av april.
Med sanger av Nirvana, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Jefferson Airplane.

På plata skal hun ha med seg Red Hot Chili Peppers' bassist Flea, Television gitarist Tom Verlaine, Black Crowes' Richard Robinson
og skuespilleren Sam Shepard.


Nyttårshelga spilte hun i New York

Akkurat nå 6

Akkurat nå sner det. Det ser penere ut i virkeligheten enn på bildet.
Jeg bryr meg ikke så mye om det men.
Jeg innrømmer at det ser pent ut, ut av vinduet.

Kommentarer på nettet

Egentlig er det noen andre kommentarer jeg er opptatt av, men først må jeg si, siden det er en samtale f.eks her om hvem som kommenterer hos hvem blant de som vanker på bloggrevyen:

Nettet er jo bare en variant av den vanlige sosiale verden,
folk omgåes hverandre på ulike måter, noen sier man bare hei til, noen snakker man nøyere med.

Og jada, det fins massevis av hierarkier, basert på litt ulike ting.

Jeg tror man finner frem til de man har nogenlunde likt språk som.

Og det er det mye bra med. Jeg er f.eks glad for at kranglefanter holder seg unna her. Det er ikke sånne samtaler jeg liker, og det føles åpenbart ikke naturlig for kranglefanter å være her heller.

Jeg leser fler blogger enn jeg kommenterer i, jeg liker å vite hvordan folk ulike meg selv tenker, og av og til kommenterer jeg der også, fordi jeg grunnleggende tror på utveksling, men som regel ikke.

Det jeg egentlig ville si

Jeg har tenkt en del på kommentarfelt i det siste, på en helt annen måte. Som når f.eks Aftenposten får søplekommentarer som de Hjorten nevner nederst i posten sin. Så er de veldig ulike hvordan folk rundt bloggrevyen kommenterer.

Hva er det som fører til hvilke kommentarer?

Og siden dette er noe jeg vil ha mer utviklede tanker på så håper jeg på kommentarer.

Dette er det jeg kan tenke meg:

- At vi kjenner hverandre.
- At bloggeren er med i kommentarfeltet sitt. Kunne Aftenpostens kommentarfelt sett helt andereledes ut hvis Haugsgjerd hadde gått aktivt inn og kommentert på kommentarene? Kunne hun ryddet vekk mulige misforståelser, nyansere, og diskutert?
- Tonen i startinnlegget? Hvorfor fikk f.eks Haugsggjerd og Aamodt så ulike kommentarer?
- Hvor smalt fysisk sett kommentarfeltet er, dvs hvor lang kommentar det inviteres til at du skal skrive, lengre kommentar, mer begrunnelse.

Kom igjen gutta!

Jeg sitter og hører på hårete mannebryst, han ser fotball igjen på den måten han ser fotball. Han roper, høyt, han gir råd.

- Kom igjen, kom igjen. Nei fy FAEN dommer nå må du gi deg. osv.

Og tro ikke at jeg kritiserer

Intet kunne vært meg fjernere. Det er fantastisk å se den selvfølgeligheten han gir seg hen til hobbyen sin på.

Jeg vil bli sånn selv faktisk.

Hva menn skal gjøre

Det ser ut som Aftenposten har slettet kommentarfeltet sitt etter voldtektsdebatten, det var i grunnen synd, det kunne vært opplysende for mange å lese.

Der var det synspunkter om at kvinner egentlig vil bli voldtatt,
de fortjener det, særlig SV og AP-kvinner som vil ha alle disse innvandrerne i landet og hva har kvinner ute om natten å gjøre.

Det har blitt sagt mye fornuftig av andre i dag og i går,
jeg har lyst til å trekke frem ett poeng jeg ikke har lagt merke til.

(i denne er flere lenker til andre samlet)

Det er en ting dere menn kan gjøre

I vanlige samtaler i matpausen på jobben, på røykerommet,
legg merke til hvordan mange menn velger å fokusere i samtalen og tenk over om det er det du selv vil bidra med.

Tenk-hvis-argumentet

Dere kan det alle sammen,
tenk hvis hun ble med han hjem, tenk hvis osv. Man tar en situasjon og drar den så langt ut i den ene enden av skalaen som det er mulig å komme.

Jeg er så utrolig lei av den diskusjonen, jeg har hørt det argumentet så mange ganger. Det er da som faen at man alltid må diskutere den yttergrensen som skulle muligens kunne gjelde en situasjon der mannen kanskje skulle kunne være uskyldig?

Som i drapsdiskusjonen:
Tenk hvis hun dro frem kniven og la hånda hans på den og dyttet seg inntil den?

Filosofiske yttergrenser kan være interessante en sen kveld,
men som første-respons på høytlesing fra avisen om et overfall er det rart fokus.

Og selv om svaret på spørsmålet han stiller også da er
- Jo, dette er også voldtekt.

Så skulle jeg ønske meg av menn at en ved bordet sa, jojo, men det er jo likevel ikke dette som er en typisk voldtektssituasjon,
det er for jævlig at kvinner blir voldtatt.

Dette ene, det er det jeg ber om.
At vanlige menn er med på å fokusere på det viktigste først,
som oftest er det kvinner som tar den diskusjonen.

Og så får vi ta det derfra, hva er det som ligger i bunnen for også
ur-norsk mannskultur som gjør at endel menn dreper kvinner som vil ut av forholdet, og som tar kvinner med makt.

Og så er det en liten detalj til som mange menn ikke tenker på.
Dere trivelige menn som aldri ville krumme noens hår. Tenk likevel et øyeblikk over hvordan det er å alltid være oppmerksom på at det fins en potensiell fare når vi går hjem om kvelden. Jeg er fysisk underlegen den mannen som kommer bak meg og særlig den kniven han kanskje har.

Jeg kan det med å gå hjem om natten, jeg drikker øl, jeg velger lure gater, jeg holder meg i ytterkanten av fortauet ved portrommet,
jeg vet hva jeg gjør med blikket, alt dette. Jeg har øyne i nakken. Det ligger automatikk i det etter års erfaring.

Og så kommer du bak meg, du trivelige mann som ikke tenker å gjøre meg noe. Du går fortere enn meg, og på et tidspunkt,
før du er kommet så nær at det blir ubehagelig for noen av oss at jeg gjør det, kommer jeg til å krysse gaten.

La meg bidra!

Det raser en debatt om om voldtekt.
Jeg vil være helt helt sikker på at jeg gjør mitt. Nå blir det burka, samt denne parolen:

Mørketid er innetid

Det betyr at jeg må gå hjem før arbeidstidens slutt nå i januar men jeg har en sjef som vil mitt beste.

Det vet ikke hun

I dag pakket vi ned julepynten. På treet har vi noen pynter vi snakker om hvert år. Den lille mannen som Gunnars mamma hadde som sin egen pynt da hun var liten, hun døde for mange år siden.

Den kulen som Hanna kjøpte i India. Den stygge damen vi fikk fra de hyggelige slektningene, engelen som jeg kjøpte selv da jeg var så lurvete at ingen rundt meg skjønte at jeg ville ha en blonde-engel.

I år snakket vi også om en ny pynt, fra forrige året.
En ørepynt som ble funnet på fortauet, og forvandlet med en bestemmelse til en juletrepynt.

Den vet ikke den damen som mistet den ene pynten fra øret,
at heretter blir den tenkt på, hvert år fremover.

Det var en elg

Det var en elg i Maridalen som en venn fant. Den hadde frosset fast, død, i halvliggende stilling med hodet løftet opp.

Jeg trodde alle dyr som døde lå ned, krøpet sammen, under et tre, langt inne i skogen, gjemt bort. Man ser jo aldri døde dyr. Men min venn så en elg.

Når jeg er syk føler jeg meg som det dyret som legger seg under treet for å være i fred. Jeg forsøker å holde meg fast i meg selv.

Svimmelheten ser ikke ut til å gi seg.

Hei venn, hei bror. Takk for suppen men jeg må visst ligge her under rota og tenke meg om. En grankvist dekker meg såvidt det er.

Jeg vil gjøre det mer

Når jeg gjør noe jeg liker så vil jeg gjerne gjøre akkurat det samme en gang til, en film, en konsert, når det er sommer vil jeg grille entrecote og ha rødvin til, eller gresk salat,
jeg bestiller som oftest det samme på indisk restaurant.

Jeg er også åpen for nye ting, jeg oppdager nye band og thaisuppe, så kom ikke her. Jeg tar ikke akkurat med meg lefsa mi på tur.

Men gleden ved å gjøre det en gang til det du likte så godt.
Jeg skjønner ikke at ikke flere koser seg med det.
Hvorfor gjøre tingen bare en gang?

Første gang jeg ser filmen eller hopper til konserten er jeg f.eks overrasket og overveldet. Neste gang opplever jeg det anderledes, legger merke til nye ting.

Vi er vant til at barn vil ha samme boka lest for seg om igjen,
men så er det liksom meningen at vi skal slutte med det.


Når jeg griller entrecote så vil jeg også grille tomat og paprika til. Hver gang.

Kan jeg gå i slitte klær?

Jeg skal ikke gjøre meg morsom på at vi kjøper klær med ferdige hull nå for tiden. Det har sannelig blitt sagt før. Og jeg skal ikke spørre hvordan det må virke rart på mennesker med små barnehender å ødelegge ferdige klær.

Men jeg må si

At jeg ble fryktelig forbauset da jeg så en sommerskjorte med ferdig rift som så var brodert sammen igjen med ulltråd av små barnehender.

Og ja, det må virke underlig på mennesker å bli satt til den jobben.

Så kan jeg også få gå i slitte klær nå?

Det er det som er det egentlige ærendet mitt. Betyr alt dette at det endelig er aksept for at jeg går med synlig slitte klær?

Det er ikke det at jeg ikke liker nye og pene klær. Det er det at enkelte plagg står frem, etterhvert som de er blitt slitte, med en mykhet så myk at det er vanskelig å forestille seg for den som har orden i klesskapet sitt.

Andre plagg er det samtidig knyttet gode følelser og minner til.

Så jeg forstår at det før var om å gjøre å signalisere ære ved at man kunne være fattig men man visste dog å holde seg i stand med klær som var reparerte. Og ikke kopper med skår i.

Nå som den tiden kan være over her i landet, vi kan alle kjøpe oss et par kilo klær i året. Kan vi ikke bli enige om at, i det minste jeg og endel menn over 60, kan få beholde yndlingsplaggene våre?

Vi føler oss trygge inni dem.

De er jo søren meg så autentiske som det går an,
er ikke det bra i det minste?
Hva hvis vi holder oss med sinnsykt moderne og dyre sko samtidig, slik at det er overtydelig at vi skjønner kodene,
kan det være greitt da?

Forrige gang jeg skrev om klærne mine var jeg mer ekstrem.
Fin post det der syns jeg nå..

(Han med sommerskjorta med brodert reparasjon på nektet å gå på loftet for å finne sommeresken for at jeg skulle få tatt bilde av den. Og bildet under er litt mislykket, vanskelig å få til så nært. Men det forestiller en T-skjorte så slitt at det er bittesmå hull i den, særlig i halslinningen. Det trøster meg å ha den på)

Vi vil ha Tronsmo her

Her på Grünerløkka. Før i dag ble jeg minnet om en post jeg har tenkt lenge på å skrive. Det var Eirik Newth som spør om noen blir med på å få Tronsmo til Grünerløkka.

Jeg vil

I tillegg til en dagdrøm om at jeg skulle ha bokhandel selv sammen med min lykkelige storfamilie så har jeg lenge hatt en idè om at Tronsmo skulle flytte seg hit, til Grünerløkka. Jeg har e-postet dem om det. De vil ikke. De vil være i "bokstrøket" sammen med Norli og Tanum.


Ikke bare det, men jeg har drømt om at Tronsmo skal ligge i den flotteste hjørnegården på Grünerløkka: Hallèngården.

Det var for mørkt i kveld til å vise hvor fin gården er.


Jeg er opptatt av opplevelsen jeg har på bokbutikk. Jeg vil bla i og se på og kjøpe noe annet enn det jeg hadde tenkt på. Jeg vil bli fristet. Jeg vil finne noe jeg ikke visste fantes.

Men da trenger jeg tid

Og for å ha lyst til å bruke tid vil jeg ha god stol og kaffe.
Og stemning.


Og da mener jeg ikke en sånn som dette, fotografert på Norli i dag.
Jeg mener en lenestol, sånn som Starbuckskafeene har, djupe lenestoler. Og noen fler andre, ulike, en av hvert slag, sånn at man kan slappe av. Ikke sitte på pinne.

De to bokbutikkene vi har her på Grünerløkka fra før gjør nok så godt de kan men de er små bursdagsgavebutikker,
de har ikke egentlig bøker.

Vi trenger en stor butikk med mange bøker.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at Tronsmos utvidede utvalg ville passe godt i dette strøket.

En gammel post om to bokbutikker i London, med så fine kafèer.


Og mens jeg mimrer om hyggelige bokbutikker.
Her er Mål og Mening i Reykjavik i sommer.


Det som var litt søtt var at de ikke reklamerte for at de hadde trådløst nett. For de hadde det egentlig ikke, det var nabohotellets nett som smittet inn til bokbutikkkafèen.


Så satt vi der da, og kosa oss.
For gratis trådløst nett må den perfekte bokhandel ha.


Og ja, jeg gir meg ikke. I tillegg til bøker, blader, dype stoler, god kaffe, saftige kaker, gratis trådløst nett, så er det fint hvis den har svære blomsterbuketter.

Å være åpen

Noen legger stor vekt på åpenhet om navnet sitt i bloggverdenen, jeg syns hver gjør som den vil. I et annet forum skrev jeg dette i går, som svar på spørsmålet.

Hvorfor vil du ikke bruke fullt navn?

"Det er bare min egen følelse av frihet. Jeg ser at folk i diskusjoner som dette ofte argumenterer med konkrete og voldsomme ting,
som å ikke få en jobb, som å bli seksuelt trakassert.

For meg gjør psevdonymet at jeg tillater meg å skrive ting på nett som jeg har lyst til å uttrykke til noen samtidig som jeg ikke vil søke en så voldsom oppmerksomhet om dem under fullt navn,
noe som passer å si ett sted, passer ikke nødvendigvis et annet.

Det er ikke det at jeg ikke står for det jeg skriver, men jeg ville ikke skrevet de samme tingene hvis en gammel klassekamerat når som helst kunne googlet opp alle tankene mine uten videre,
ting jeg likevel kunne fortalt samme klassekamerat hvis vi satt og snakket sammen.

Man kan vel forestille seg at man kan skrive noe ett sted som man likevel ikke ville sendt til lokalavisa hjemme?

Eller, det er deilig å kunne gå over Olaf Ryes plass uten å ha følelsen av at en fremmed som ikke jeg vet hvem er vet mye om meg fra et bilde på en profil. Jeg ser at mange ikke har veldig gjenkjennelige bilder på profilen, det er vel det samme. Følelsen av å ikke bli sett på samme måte hele tiden.

Et annet eksempel er at i en annen nettverden jeg er i er det invitasjoner til felles øldrikking. Men jeg har ikke lyst, det er f.eks deilig å kunne bli lest uten at det henger for mange assosiasjoner på fra utseendet."

Og kan jeg tilføye nå, alder, jobb, osv.

Jeg har tenkt lenge at jeg skulle skrive om dette

Så jeg fortsetter her.Den formelle identiteten min forteller mye mindre om meg enn de tingene jeg tilsammen har fortalt dere i bloggen min. Vi vet ikke hvor jeg jobber, men mye om hva jeg liker.

Jeg har alltid følt ubehag ved avisene forsøk på å nagle noen inn i et veldig trangt rom. Før pleide jeg å tenke at hvis jeg endte opp på forsiden av Dagbladet i en krimsak så ble det som:

Fr.Martinsen (23) enslig mor på Oppsal

Det var nok min id akkurat da.

I nesten all argumentasjon mot psevdonymer så snakker man om argumentasjon, at man vil forhindre at noen går for langt i argumentasjon og skjuler seg bak psevdonym.

Jeg er opptatt av noen helt annet

Åpenhet. Jeg er opptatt av at jeg kan bidra til åpenhet om ting jeg tenker, de tingene som jeg ikke syns man pleier å være så åpen om. Det tror jeg kan være nyttig.

For meg er det altså følelsen

Følelsen av å ha en frihet. Og den illusjonen er viktig for meg.
For at akkurat jeg skal kunne si de tingene jeg vil.

Leonard Cohen i kveld

På NRK1 klokka 22.30.

Jeg har gjort jobben for deg, jeg har sett gjennom hele YouTube, hoppet over alle amatørversjonene av Hallelujah (så mange)
og alle Wainwrightsøskenversjoner og sjekket konsertopptak og origialvideoer. Jeg valgte Antonys cover, fra filmen.

If it be your will

Ellers, her er to gamle saker jeg har skrevet om Cohen.

Da jeg var i Dublin på konsert.

Leonard Cohen og meg.

Og nå fyrer jeg opp en flaske rød vin og siterer litt fra den siste norskoversettelsen, boka "Lengselens bok".

"Dette er en vanskelig bok, også på engelsk, hvis den blir tatt for seriøst. Kan jeg foreslå at du hopper over de delene du ikke liker?
...
Skjønne tapere ble skrevet utendørs, på et bord plassert blant klippesteiner, gress og tusenfryd, bak huset mitt på Hydra, en øy i Egeerhavet. Jeg bodde der for mange år siden. Det var en stekende het sommer. Jeg dekket aldri til hodet. Det du har i hendene er mer et slags solstikk en en bok.

Kjære Leser, venligst tilgi meg hvis jeg har kastet bort tiden din."

Annie Leibovitz til Europa

I november skrev jeg litt om en ny bok og utstilling av Annie Leibovitz. Jeg ønsket meg boka til jul, men den var utsolgt.

Utstillingen står i Brooklyn Museum til 21. januar.
Den er booket opp i to år fremover, først skal den til San Diego, Atlanta, Washington og San Fransisco før den kommer til
Paris i juni 2008 frem til september,
og National Portrait Gallery i London etter det,
dvs. jul i London 2008? Det er lenge til.
Hvorfor trykker de ikke bare opp fler fotografier egentlig?
De foreløpige datoene nederst på siden.


Her er et bilde av Cashfamilien, fra 2003.