Det vet ikke hun

I dag pakket vi ned julepynten. På treet har vi noen pynter vi snakker om hvert år. Den lille mannen som Gunnars mamma hadde som sin egen pynt da hun var liten, hun døde for mange år siden.

Den kulen som Hanna kjøpte i India. Den stygge damen vi fikk fra de hyggelige slektningene, engelen som jeg kjøpte selv da jeg var så lurvete at ingen rundt meg skjønte at jeg ville ha en blonde-engel.

I år snakket vi også om en ny pynt, fra forrige året.
En ørepynt som ble funnet på fortauet, og forvandlet med en bestemmelse til en juletrepynt.

Den vet ikke den damen som mistet den ene pynten fra øret,
at heretter blir den tenkt på, hvert år fremover.