Hva holder jeg på med?
Jeg leser i papir-Politiken at ungdommene i København har okkupert et ungdomshus nr. 2 i helga. Og de varsler flere nye okkupasjoner.
Det minner meg på at jeg syns vi har råd til å holde oss med både Blitz og Hausmania her i byen. Pussig forresten den forskjellen de to stedene blir møtt på. Hausmania er kjøpt av Oslo kommune for å sikre de som holder til der stedet, Blitz har alltid hatt trøbbel med kommunen. Jeg lurer på hva som egentlig er forskjellen mellom de to stedene, sett fra Oslo kommunes side.
Men det jeg egentlig ville si.
Da jeg var ung drev jeg på mer på siden av hovedstrømmene i kulturen, jeg var f.eks med på husokkupasjoner.
Det var den følelsen, av å ikke måtte passe inn kanskje, en følelse av frihet, til selv å kunne definere seg. Kanskje er det det samme som får datter til å kle seg i ville klær, for et par år senere å prøve en mer dempet stil.
Og så var det spenningssøking absolutt, en sinnsyk rå spenning.
En spenning som bidro til en følelse av overskridelse. En venn pleide å irritere meg med å insistere på at dette var en øvelse for revolusjonen. Jeg visste godt at dette var en ting i seg selv.
Jeg forter meg å si at jeg ikke er på vei til et sted der jeg fastslår at dette er noe som hører en artig ungdom til, på ingen måte.
Men følelsen av overskridelse er en god ting.
Alle prosesser i samfunnet kan ikke foregå på demokratisk måte, via partier, valg, press mot politikere. Eller ved penger. Eller medier, forsking.
En kultur trenger å bevege seg, derfor trenger den at noen er i utkanten av den.
Det kan være en husookkupasjon, et kunstuttrykk, utøving av seksualitet, måter å leve sammen på, utfordring av kjønn,
andre måter å være i verden på.
Når noen slår seg et stort rom, gjør den mitt rom litt større også.
Jeg tror vi skal stimulere til ytterkantproduksjon,
i vårt eget hode også.
En øvelse akkurat nå:
så, hva holder jeg på med?
Det minner meg på at jeg syns vi har råd til å holde oss med både Blitz og Hausmania her i byen. Pussig forresten den forskjellen de to stedene blir møtt på. Hausmania er kjøpt av Oslo kommune for å sikre de som holder til der stedet, Blitz har alltid hatt trøbbel med kommunen. Jeg lurer på hva som egentlig er forskjellen mellom de to stedene, sett fra Oslo kommunes side.
Men det jeg egentlig ville si.
Det fikk meg til å tenke på min egen praksis
Jeg vil prøve å forklare noe som jeg ikke er helt sikker på selv. Og nå vil jeg tenke høyt, du kan godt si noe du også, men ikke slå meg i hodet med et argument.Da jeg var ung drev jeg på mer på siden av hovedstrømmene i kulturen, jeg var f.eks med på husokkupasjoner.
Det var den følelsen, av å ikke måtte passe inn kanskje, en følelse av frihet, til selv å kunne definere seg. Kanskje er det det samme som får datter til å kle seg i ville klær, for et par år senere å prøve en mer dempet stil.
Og så var det spenningssøking absolutt, en sinnsyk rå spenning.
En spenning som bidro til en følelse av overskridelse. En venn pleide å irritere meg med å insistere på at dette var en øvelse for revolusjonen. Jeg visste godt at dette var en ting i seg selv.
Jeg forter meg å si at jeg ikke er på vei til et sted der jeg fastslår at dette er noe som hører en artig ungdom til, på ingen måte.
Men følelsen av overskridelse er en god ting.
Alle prosesser i samfunnet kan ikke foregå på demokratisk måte, via partier, valg, press mot politikere. Eller ved penger. Eller medier, forsking.
En kultur trenger å bevege seg, derfor trenger den at noen er i utkanten av den.
Det kan være en husookkupasjon, et kunstuttrykk, utøving av seksualitet, måter å leve sammen på, utfordring av kjønn,
andre måter å være i verden på.
Når noen slår seg et stort rom, gjør den mitt rom litt større også.
Jeg tror vi skal stimulere til ytterkantproduksjon,
i vårt eget hode også.
En øvelse akkurat nå:
så, hva holder jeg på med?
innlegg av fr.martinsen på
22:14
5 Kommentarer:
Jeg tror ikke jeg er helt enig i at "Når noen slår seg et stort rom, gjør den mitt rom litt større også."
Jeg tror rommet ditt blir mindre. Det er et maksimalnivå for "rom" her i livet/i verden.
Om en nazist etablerer en fristat i Ny Guinea så blir min handlefrihet litt mindre. Jeg kan ikke dra dit og rope ut om hvor syk nazismen er.
Bare en følelse jeg har.
Jeg er slett ikke sikker på om det er et maksimalnivå for rom her i livet, men det er ikke sikkert det er fint å leve i nærheten av maxnivå. Jeg tror det er godt å leve i et samfunn med noen normer.
Men jeg tror at følelsen av personlig frihet kan bli større.
Eller som Vardøen sa i Aften i går,
- Jeg håper Grünerløkka beholder sin sjarm med en blanding av sunne og usunne ting. En viss forråtnelse er sunt. Ting må ikke bli for sterilt, eller kun for ressurssterke.
De fleste kjenner seg vel igjen i dette fra ungdomsårene, da både den ene og den andre autoriteten utfordres. Jeg kjenner det igjen også fra en kortere periode i venstreradikale miljøer og en lengre i fotballsupportermiljøer. Det er klart det gir adrenalinkick å bedrive "voldsomt oppløp" i t-banehaller sammen med titalls andre, eller å møte politi med skjold og køller og hunder. En siste skanse mot det gjennomregulerte samfunnet! Og det er klart det er både spennende og stas å tilhøre miljøer som er helt ute av vater med resten av samfunnet.
Jeg leste om en engelsk journalist som satt på en pub i Afrika et sted og så på TV-bilder fra fotballpøblers herjinger under et mesterskap. Engelskmannen skammet seg, men de lokale syntes dette var storveis - å se at denne type atferd kunne finne sted i Europa slo på en måte sprekker i bildet den vestlige arrogansen fremstilte: "Hah! Vi er kommet så mye lenger og er så mye mer sivilisert enn dere."
Det er vel neppe tvil om at mange i f.eks Blitzmiljøet henger der nettopp på grunn av den berusende følelsen av å tilhøre et fellesskap på siden av samfunnet. Det er mer enn nok av dem som er mot USA eller gasskraft fordi de vil leve opp til miljøets verdier, og ikke på grunn av sosial eller økologisk samvittighet.
Men om det er så mye å oppfordre til, vet jeg ikke akkurat. Det er for eksempel mye kjip vold som utføres i denne "la oss gi slipp detindre dyret"-ånden.
Ja det fins en del lite gjennomtenkt voldsromantikk der.
Jeg tenker ellers på alle livets områder, at mindre konformitet gjør det lettere å puste for oss alle.
Få sirkusartistene ut på gata så og si, gjør det lettere for meg å ta på et rart skjørt.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden