Kan jeg gå i slitte klær?

Jeg skal ikke gjøre meg morsom på at vi kjøper klær med ferdige hull nå for tiden. Det har sannelig blitt sagt før. Og jeg skal ikke spørre hvordan det må virke rart på mennesker med små barnehender å ødelegge ferdige klær.

Men jeg må si

At jeg ble fryktelig forbauset da jeg så en sommerskjorte med ferdig rift som så var brodert sammen igjen med ulltråd av små barnehender.

Og ja, det må virke underlig på mennesker å bli satt til den jobben.

Så kan jeg også få gå i slitte klær nå?

Det er det som er det egentlige ærendet mitt. Betyr alt dette at det endelig er aksept for at jeg går med synlig slitte klær?

Det er ikke det at jeg ikke liker nye og pene klær. Det er det at enkelte plagg står frem, etterhvert som de er blitt slitte, med en mykhet så myk at det er vanskelig å forestille seg for den som har orden i klesskapet sitt.

Andre plagg er det samtidig knyttet gode følelser og minner til.

Så jeg forstår at det før var om å gjøre å signalisere ære ved at man kunne være fattig men man visste dog å holde seg i stand med klær som var reparerte. Og ikke kopper med skår i.

Nå som den tiden kan være over her i landet, vi kan alle kjøpe oss et par kilo klær i året. Kan vi ikke bli enige om at, i det minste jeg og endel menn over 60, kan få beholde yndlingsplaggene våre?

Vi føler oss trygge inni dem.

De er jo søren meg så autentiske som det går an,
er ikke det bra i det minste?
Hva hvis vi holder oss med sinnsykt moderne og dyre sko samtidig, slik at det er overtydelig at vi skjønner kodene,
kan det være greitt da?

Forrige gang jeg skrev om klærne mine var jeg mer ekstrem.
Fin post det der syns jeg nå..

(Han med sommerskjorta med brodert reparasjon på nektet å gå på loftet for å finne sommeresken for at jeg skulle få tatt bilde av den. Og bildet under er litt mislykket, vanskelig å få til så nært. Men det forestiller en T-skjorte så slitt at det er bittesmå hull i den, særlig i halslinningen. Det trøster meg å ha den på)