mandag, oktober 16, 2017

Lou Reed: A Life


Det gjelder å ikke bli brakkesyk når man reiser alene, så før jeg dro hjemmefra kjøpte jeg billett til en samtale med Anthony DeCurtis, om den nye biografien hans om Lou Reed. Det kan ikke skade å gå dit, tenkte jeg. Arrangementet var i et jødisk kulturhus i 92 street på East Side, Manhattan i går. 11 stolrader i en liten sal. 

Der satt DeCurtis sammen med Richard Barone, Suzanne Vega og Jeff Ross. De fortalte historier om Lou Reeds uberegnelige vranghet, men også andre historier. De spilte Walk on the wild side, Caroline says II, de spilte en versjon av I'll be your mirror med Lou Reed på filmlerret på bakveggen. Han hadde lest inn teksten timet slik at Richard Barone kunne spille live til. Det var tredje gang han gjorde det. Fant en av de andre to på amatør-Google.

Men så husker jeg ikke, spilte de Perfect Day, spilte de Vicious eller er det bare de sangene jeg lettest får opp når jeg tenker på Lou Reed. Men jeg husker lyden på de to gitarene og hvordan alle fire, forfatteren også sang med. De hadde øvd.  Og jeg husker teksten til Caroline says II, jeg hadde ikke hørt den før.

Caroline says
as she gets up from the floor
You can hit me all you want to
but I don't love you anymore


Så nå ligger jeg til sengs i herberget på Bowery og leser i Anthony DeCurtis: Lou Reed A Life. Når jeg ikke ligger på brakka finner du meg og gjøremålene mine på Instagram.

Råtne bilder, men hey.
Her er en video fra et intervju Anthony DeCurtis gjorde med Løy Reed samme sted.


fredag, oktober 13, 2017

Harry Dean Stanton: Lucky (jeg er i America)

Den siste jobben Harry Dean Stanton gjorde var å spille hovedrollen i filmen Lucky, en rolle som var skrevet til ham. 

Harry Dean Stanton rakk ikke premieren 29. september, han døde et par uker før, 91 år gammel. 

Han var sådär begeistret for prosjektet i utgangspunktet, hadde liten tro på realismen i å få filmen ferdig.

Jeg så filmen to ganger på rappen i @quadcinema i går.

Harry Dean Stantons figur Lucky bor i utkanten av en liten ørkenby på vestkysten av USA. Han lever et enkelt liv med melk, røyk og bloody marys som hovedernæring mens han vanner kaktusene utenfor hytta, leser i ordboka, besøker puben og tenker over tilværelsen. 

Harry Dean Stantons egne vaner med å se game show på TV, løse kryssord, filosofere, gjøre en halv time yoga hver morgen og synge cowboysanger på spansk er skrevet inn i rollen.

Det er fint å få se den gamle mannen gå rundt i undertøyet hjemme, få se den magre kroppens skrøpeligheter i nærbilde: Mangelen på muskler, det tynne håret, den tynne huden, de synlige blå blodårene på håndbakene. Nesehår og alt. 

Han er blå under øynene. Vi ser ham vaske seg under armene. Han må bruke mer muskler for å få frem stemmen.

Han går til legen etter at han plutselig falt sammen hjemme. Legen sier at det nok ikke er noe i veien, annet enn at han er så gammel, noe de fleste ikke rekker å bli, de dør før, av leukemi eller påkjørsel av buss. 

I stedet for å ta mange nye tester (for Luckys kropp, hjerte og alt er i grunnen i grei stand) kan de observere det som skjer, og akseptere det.

Hvordan føler du deg spør en i baren? Fragile, sier Lucky.
Til en annen: I'm scared.

Lucky tenker på begrepet realism: Å akseptere en situasjon as it is and dealing with it accurately.

#harrydeanstanton

#luckyfilm







torsdag, oktober 12, 2017

Dokumentarfilm om Joan Didion

I kveld så jeg dokumentarfilmen om Joan Didion, som Griffin Dunne har lagd.

Den viser Joan Didion som journalist og forfatter, også som rå og morsom når hun snakket om arbeidet sitt. Hun skrev om store kriminalsaker, om kriger, om 68-erne, til slutt om sorg.

Det var sånn jeg fant henne, i et flymagasin mot slutten av året i 2006. Da flyet landet og jeg var i Dublin kjøpte jeg boka.

Siden har jeg sittet noen rader bak henne i Upper West-side-katedralen St. John the Divine mens Vanessa Redgrave leste teksten.

Jeg hadde ikke trodd hun skulle være der i kveld. Men hun er bare 82 ser jeg. Hun virker så skjør likevel, mager, syk av MS.

Da Griffin Dunne snakket om filmen på forhånd brukte han presens, slik at det hørtes ut som hun var der. Men jeg slo det fra meg, fotografene hadde bare kamera mot ham.

Men da filmen var slutt gikk lyset på mot balkongen i salen, og der satt hun.



Filmen kommer på Netflix 27. oktober.

mandag, oktober 09, 2017

Skrift om kreft

Den som har kreft og den som kjenner noen med kreft kan trenge skrift. Jeg savner større variasjon i språket til erfaringstekstene om sykdommen, og på det fyller Siri Økland så godt ut.

Nå er boka Det står til liv her.

søndag, oktober 01, 2017

Symboler i svenske dødsannonser

Til å være i Stockholm hører å sitte på kafé og lese svenske aviser. Da legger jeg merke til hvor anderledes dødsannonsene er, med mangfoldet av symboler man bruker. Var far en havets mann, da er det båt-tegning der vi har et kors eller en blomst. De har også minneord på årsdagen for døden.

Jeg skrev om det i 2006.

I Åsa Mobergs selvbiografi dukker emnet opp.

Åsa Moberg var skribent i Aftonbladet i mange år, har oversatt Simone de Beauvoir og er for meg mest kjent som forfatteren av Simone och jag.

På julfesten i Steffis lilla lägenhet i början av 70-tallet fanns också Bengt Nermann, en annan vän från Tor-Ivans ungdom. Vi kom att umgås med Nerman vid den tid när hans hustru dog.

Hela Sverige borde tacka för den kamp han då förde för dödsannonsernas förnyelse. Det är hans förtjänst att vi i dag har rätt att han andra symboler än de religiösa. Rikedomen av blommor, fåglar, hundar, katter, båtar, bilar och andra tecken som säger något om den som dött är ett resultat av hans omutlighet: hans hustru skulle inte behöva vara utan symbolbild bara för att hon vegrade ha ett kors. Hon fick en blomma.