Ukas post

Det ble meg.
Det var veldig hyggelig.

Jeg ble i det hele tatt glad for nominasjonene,
og kommentarene jeg fikk på den posten, for After someone dies var en post jeg var godt fornøyd med.

Bildet er av Susan Sontag som ung.

Det ligger mye personlig mellom linjene i den posten og det er da jeg syns jeg skriver best. Her om dagen var det en som sa at han likte best de personlige postene mine, ikke de om Laurie Anderson. Det er helt ok, men jeg tenkte litt på det.

For meg, som jo kjenner meg selv aller best, ligger det noe privat i absolutt alle postene mine.

Jeg tok en kikk bakover, jo noe av meg selv er det selv i den straighteste Laurie Anderson-post. Ellers gidder jeg ikke å skrive den.

Jeg lurte på om jeg skulle legge ut en grei på at Tom Waits hadde inngått forlik i rettsaken om bruk av ham i reklame, men kjente nei, jeg har ikke noe x å legge inn der.

Men så skal man kanskje være meg selv for å kjenne igjen mine egne x-faktorer.

Jeg liker godt å skrive, jeg koser meg med overskrifter, linjeskift, og særlig å velge ut bilder. Jeg kan lete en halv time etter det bildet jeg ender opp med å bruke. Jeg leter etter et bilde jeg mener er godt, men også et som jeg ikke har sett før, slik at det blir en overraskelse.

Og så gidder jeg ikke skrive noe som er skrevet om,
med mindre jeg har noe ekstra artig å si om Valla, men det viste seg at det hadde jeg ikke.

Ting jeg selv ville blitt glad for å lese

Jeg liker dels å skrive om den kulturen det irriterer meg at ikke blir skrevet om i aviser. Og da er det jo både fint og dumt at flere og flere av google-treffene mine faktisk leder til noe jeg har skrevet om. At treffene ikke bare kommer fra disse stakkarene som søker på rompe-kunstneren, puling med alenemor, strømpebukser (de leter etter noe med seks-strømpebukser, som jeg ikke ante fantes før jeg fikk disse treffene).

Men jeg vil gjenta at jeg blir rørt når noen søker på no puleord og kommer til meg, inn i en artikkel om husarbeide, og så går de ikke ut igjen og videre til mer relevante steder. Det hender rett som det er at de klikker seg inn i husarbeidsverdenen min og blir der en stund. Det kaller jeg å være åpen og på søken.

Jeg får f.eks overraskende mange treff for tiden på Sally Mann,
pga. en dokumentar på svensk fjernsyn. Men det betyr jo dessverre at noen andre medier egentlig burde ha skrevet om den utstillingen som åpner i Stockholm til helgen.

Nå er jeg ofte både personlig og privat på linjene og det syns jeg man skal være. Noe får man tørre å risikere, ellers blir det jo helt uinteressant.

Som min aller siste helt, Tommy Olsson, han ser ut til å risikere mye, og er årsaken til min nye 2007-vane med å kjøpe Morgenbladet.

Blodklubb og Fiskerens venn derimot ser ikke ut til å risikere noe, men hva vet jeg. Jeg liker dem veldig godt og ler hver gang.
Er de egentlig den samme? Kan noen svare meg på hva slags vestlandsgjeng dette er?

Men helter skifter ofte her i gården og det er en av årsakene til at jeg ikke vil ha en fast lenkeliste på høyresida.

Kan jeg få en premie?

For se, har jeg ikke nesten intervjuet meg selv nå? Det var faktisk ikke meningen da jeg startet å skrive i sted. Kan jeg i stedet for å bli intervjuet ønske meg at dere intervjuer Bjørn Gabrielsen?

Digme gjorde meg nemlig oppmerksom på at Bjørn Gabrielsen skrev om blogging i Dagens Næringsliv,

- Kvinner ser ut til blogge om tilværelsen, mens menn blogger om modelljernbaner.

Jeg gikk på biblioteket for å lese, for saken lå dessverre ikke ute på nett. Men dette er et emne jeg veldig gjerne skulle lese ham si noe mer om. Og da ville det jo også ligge noe på nett om det...

(Mitt siste prosjekt er i tråd med det jeg har skrevet over her,
det ligger foreløpig litt gjemt oppe bak e-post-adressen, den A-en. Det blir en slags fotoblogg, ikke oppsamlingssted for bilder. Jeg legger ut bilder hver dag, lar noen ligge en dag bare, hvis det er nok.)