lørdag, april 21, 2018

Lars Lillo-Stenberg om Nini Stoltenberg

Denne fridagen, en uventet fri-fredag foran en tom helg. Jeg elsker den. Jeg har gjort kjedelige ting som skal bli gjort, be om et anbud, skrive en epost til et kontor. Oppgaver som det er lett å utsette, men godt å ha fått gjort unna uten den dårlige samvittigheten. Det er nok dårlig samvittighet å ha.

En formiddag som allerede er frampå, som gir en følelse av at her er det bare å gyve løs, på ei lampe som skulle vært levert til franskmannen som skal skru litt på den. Franskmannen og jeg kommer i snakk om hagebord, og jeg skal kanskje kjøpe et av ham.

Jeg vanner blomster. Jeg henter en sekk ved.

Jeg går rundt på Grünerløkka og kjøper strikkepinner på Elna og et godt brød av hun som er polsk tror jeg, og som jeg ikke har sett på lenge for det viser seg at hun har jobbet mest i selve bakeriet i det siste. Hun sier at hun traff datteren min i Thorvald Meyers gate i går.

Og så går jeg innom bokhandleren, jeg har en følelse av at det var en bestemt bok jeg skulle se etter. Det var boka til Lars Lillo-Stenberg som er kommet, den om Nini Stoltenberg.

Jeg går hjem og bruker resten av fridagen til å lese den. Lese i stolen, lese i senga og sovne og lese videre i senga. Ta med boka ned til East i Markveien og lese mens jeg venter på sushien. Sitte foran peisen og spise sushi og lese. Bli sittende etter måltidet og lese.

Jeg møtte Nini i løpet av okkupasjonen av Skippergata. Jeg kom ikke til å bli så kjent med henne, men jeg husker at vi snakket sammen om ting som var vanskelig i oppveksten. Nini var pen. Jeg var sjenert.

Jeg møtte henne et par ganger tilfeldig etter det, en gang på gata i Grensen, hun hadde fått jobb i tv og vi snakket om følelsen av å ikke strekke til. Jeg tror jeg fortalte henne at det overrasket meg at hun hadde det slik. Eller tenkte jeg det bare, jeg er usikker. Selv om jeg vet bedre får jeg det fortsatt for meg at de andre knapt kan tenke usikre tanker bak et fjes som ser strålende ut.

Jeg så henne på avstand på Bakscenen på Nationaltheatrert da Andrej Nebb hadde konsert med gitar, motorsag og oljefat. Jeg tror det var da Eirik Stubø tok over som teatersjef i 2000. Han vil løse opp stivheten og ha åpne fester der skuespillere kunne servere øl og spille små scener på bardisken. Det var friskt, men jeg tror ideen døde i fagforeningene.

Nini Stoltenberg og/eller Bjørn Floberg stakk i alle fall av med to flasker vin av meg, jeg så ryggene på dem i trengselen da de gikk. Jeg hadde vært uforsiktig og gikk vekk fra posen et øyeblikk, hadde åpenbart større allmen tro på menneskene enn jeg har nå for tiden.

Jeg så henne i et blaff i Valkyriegata på Majorstua en liten stund før hun døde. Hun så mager og elendig ut. Jeg oppfattet ikke ordentlig at det var henne før blaffet var over, synet sjokkerte meg.


Jeg tenker av og til på hvordan det hadde vært å leve i Oslo hvis alt ved Oslo, gatenavn og klubber, arkitektur og spisetradisjoner, hadde blitt gitt like stor betydning av fremmede som alt som tilhører New York.

Det er rart at jeg aldri har tenkt tydelig på hvordan jeg ville vært anderledes hvis jeg ikke var vokst opp på et sted der man kunne velge mellom å gå på ski eller å røyke hasj, en tilværelse jeg lengtet bort fra og dro fra straks det var mulig. Hvis jeg i stedet var født i Oslo, med foreldre med kulturelt overskudd til å si ja når barnet ville begynne på Forsøksgym.

Med foreldre med et deilig sted på Ula, som senere arver et sted på Hvaler, men som også beholder Ula fordi de voksne ungene er knyttet til det, som er Stoltenberg-barnas hyttehistorie. Eller som arver og bor på Gimlehøyden, som er Lars Lillo Stenbergs bosted, og stedet også penge-Tvenge, Sveaas og Stolt-Nielsen bor.

Det høres vestkantaktig ut å si at alt er deilig, stedet er deilig, leiligeheten er, været, tiden. Det var en deilig tid. Jeg kjenner ingen som sier deilig. Lars Lillo-Stenberg skriver det. Men så har jeg knapt vært i store stuer der det er høyt under taket.

Hvis jeg virker snurten på det jeg leser, så er jeg ikke det. Klasseforskjell blir bare så slående, og det er bestandlig interessant å observere og forsøke å skjønne hvordan den påvirker.

Frifredag har blitt til frilørdag. Jeg liker svært godt måten Lars Lillo-Stenberg har skrevet boka på. Hele tiden reflekterende over seg selv som den som skriver og med paralleller til sitt eget liv. Oppvekstvilkår som var like, som stor frihet. Vaner som var like. Men det vesentligste ble likevel ulikt etterhvert.

Lars Lillo-Stenberg gir meg også betraktninger om helt andre ting. Jeg liker det, også:

«Jeg liker sånne små lokaltog, det gir meg følelsen av at det finnes mange muligheter i dette landet når jeg sitter på et lokaltog mellom Nelaug og Arendal. Hvis det var en buss, hadde det føltes mer som en provisorisk nødløsning, noe som bare var inntil videre, mens et tog gir en fundamental opplevelse av at muligheter er trygt forvart.»

Klart elementet av #seoghørforp2segmentet er viktig.

Lars Lillo-Stenberg reflekterer over det absurde i dette også, at det er han som skriver, han som er «fanebæreren av privatlivets rett, som blir leverandør av det motsatte?»

Jeg tenker å legge boka fra meg, for det blir seint på kvelden men så er neste kapittel med Benedikte, med Vicky, med Therese Bjørneboe, Camilla Stoltenberg, Tom Kvisle, Knut Olav Åmås, Hanne Skartveit, med Ole Paus, for hva kan Ole Paus komme til å si.

Ole Paus kan for eksempel komme på å si:

«Ja, det er glupe folk. Doktorander så langt øyet rekker, statsministere og utenriksministere og direktører, det er helt utrolig. Men det å ikke være tilliten verdig i en sånn setting, det å ikke strekke til, ikke bli doktorand eller kulturminister, det å stille seg slik at folk blir glad fordi du blir forlovet med en snill og ikke slem narkoman,» and so on.

Selv strukturen i boka er nær og med fremdrift. Lars Lillo-Stenberg etablerer hvor han er geografisk for hvert kapittel og hva han holder på med, planter neste kapittels intervjuobjekt (lurer på om Bjørn Floberg kommer til å si ja) før han konsentrerer seg om det nåværende.

Det er lag med metanivåer, der ett er at han vurderer sin egen tekst så langt, ett at forlaget mener han bør vurdere å kutte ned noen lag. Jeg er glad for at han ikke ga seg hen til latskapen og sa «Åhh, kan´ke du bare bestemme´a?»

Jeg kjenner igjen det nære hverdagslige perspektivet fra sangtekstene, i denne boka det blir utvidet. Det er interessant å få bli kjent med den Lars Lillo-Stenberg som skriver lengre strekk, og jeg blir irritert på Ingunn Økland som skriver: Barnslig nok har hvert kapittel en dagbokaktig datering. Hva er det slags karakteristikk å slå fast. Jeg er også uenig med Ingunn Økland i at det er lite av offentlig interesse i boka, uenig med Guri Hjeltnes konklusjon i VG der hun reduserer boka til «Jovisst, mangt å minnes for vennene».

Lars Lillo-Stenberg viser frem tvil om sin egen dyktighet og om prosjektet. Etisk tvil har verdi. Alle mennesker fortjener sin bok. Denne viser frem klasseforskjeller, fortvilelse, flaks, uflaks, sårbarhet, fliker av et liv og fliker av forklaringer på hvordan det ble som det ble. Som med det meste vi holder på med alle sammen, fliker. Av alle bøker som renner ut fra forlagene i Norge blir jeg i uventet stor grad takknemlig over de få som også kan leses som en historie om min egen tid i min egen by.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Startsiden