onsdag, mars 31, 2010

Red Shirley

Lou Reed er blitt 68, det går det an å tenke på. Han har en kusine som er over 100, Shirley Novick. Hun kom til New York i 1938, arbeidet som syerske, senere i fagforeningen der hun fikk navnet Red Shirley. På kvelden på 100-årsdagen gjorde Lou Reed et intervju med Shirley Novick. Det er det blitt dokumentarfilm av og den har premiere på filmfestivalen Visions du Réel i Sveits 20. april.

Trailer til filmen.

(Jeg skulle gjerne embedde den, et ord som får meg til å tenke på amerikanske soldater, uansett, jeg la inn koden men jeg gjorde åpenbart noe feil. For den som kan komme med tips i kommentarfeltet)


Inntil jeg finner et bilde av Shirley Novick viser jeg frem Lou Reed.

tirsdag, mars 30, 2010

Videocracy på tv

Erik Gandini skriver om hva som skjedde da dokumentarfilmen hans Videocracy som handler om Berlusconis mediemakt skulle vises i Venezia og om hva som skjedde i månedene etterpå, den er sett av 170.000 italienere, på kino. Les artikkelen her.
I kveld vises den på SVT, håper den vises i en sånn form at jeg får sett den også. Men traileren syns i hvertfall her.

SVT1 Tisdag 30 mar 2010 kl 22.00
SVT2 Onsdag 31 mar 2010 kl 11.10
SVT1 Söndag 4 apr 2010 kl 09.25
SVT1 Söndag 4 apr 2010 kl 03.35

Den vistes i Oslo i høst og Gandini var her, men jeg var ikke våken, heiteste snakkisen på dokumentarfilmfronten kalte Cinemateket den.


torsdag, mars 25, 2010

This is just to say 17

Jeg gidder ikke tenke på strømleverandører, derfor har jeg hatt Hafslund hittil. Men det er en ting jeg gidder mindre, det er å føle meg tvunget. Slik at når Hafslund sender meg brev om at jeg ikke får ha den avtalen jeg har hvis jeg ikke går over til avtalegiro eller efaktura så blir jeg muggen og tenker til helvete med tvangen.
Jeg skifter dere bort.

Hvem skal jeg ta?

Du kan godt svare kort, f.eks: Navn fordi de er blant de billigste og likevel et stabilt firma, lettvint å skifte til. Takk takk.

tirsdag, mars 23, 2010

Cindy Shermans X

Dere som har tilgang til Svensk TV2 kan se Paul Hasegawa-Overacker berätta underhållande om svårigheterna med att stå i skuggan av sin partner 23.15 i kveld. Jeg kjenner irritasjonen bevege seg oppover i meg bare av å se trailerne til filmen, han virker noe infantil. Men, jeg har ikke sett hele filmen, og jeg skulle ønske at jeg kunne.

mandag, mars 22, 2010

P2-losen

La oss høre Dagsnytt18 sammen.
Hvilke saker tror vi på i dag?
(lenke er tatt vekk)

søndag, mars 21, 2010

Meslinger og journalistikk

Alternative miljøer nekter å la barna bli vaksinert,

sier Verdens Helseorganisasjon" skriver NRK og VG,
uten lenke til sitatet som kan fortelle meg hvem som evt. brukte ordet "nekte" eller om de sa "lar være".

"Lege Gunnar Hasle er opprørt over at foreldre prøver å påføre barna meslingsmitte. - Det er helt forkastelig. Det er en av de mest dødelige sykdommene vi har i verden. Å hevde at den er ufarlig er så urimelig at det nesten ikke er verdt å kommentere."

Artikkelen fremstiller foreldre som lar være å meslingevaksinere ungene sine som uansvarlige fordi meslinger er en dødelig sykdom.

Det er den, i andre deler av verden enn hos oss.

Da min unge var baby lot jeg være å vaksinere henne for meslinger. Slik tenkte jeg på saken: Jeg syntes hele vaksineprogrammet for en baby virket voldsom for en så liten kropp. Jeg sluttet på helsestasjonen og valgte en privat lege som både var tradisjonell medisiner og homeøpat. I samråd med ham tok jeg ikke i mot tilbudet om å bruke MMR-vaksinen. Denne vaksinen inneholder kusma, røde hunder og meslinger.

Jeg var hele tiden klar på at hvis jeg skulle ta henne med til f.eks et afrikansk land der sykdommen er dødelig pga. allmentilstand, så skulle jeg selvsagt vaksinere henne.

De statistikkene legen vår satt med den gang sa at meslinger i Norge får alvorlige konsekvenser, en sjelden gang. Meslingevaksinen får alvorlige konsekvenser, en sjelden gang.

Jeg håpet den gang at hun skulle få sykdommene som barn og få en naturlig og livslang immunitet. Kusmavaksinen tar vi for å unngå nedsatt fruktbarhet hos menn, røde hunder-vaksine tar vi for å unngå skade på foster hos gravide. Det er ikke nødvendig at babyer tar disse, men det er praktisk for samfunnet som et hele at det gjøres i helsestasjonperioden.

Jeg reagerer på at mennesker som velger å ikke ta i mot hele vaksinetilbudet fremstilles som tullinger, vi har nettopp hatt en diskusjon om svineinfluensavaksinering der ulike syn på å ta vaksinen ble fremstilt adskillig mer nyansert.

Litt edruelighet folkens når dere fremstiller et sakskompleks som dette.

Rompe på hjernen

Jeg kommer liksom aldri over det med å snakke rompesnakk. Hvis jeg snakker med treåringer knytter vi kontakt med å le av promp og hvis samtalen går i stå i selskapslivet griper jeg heller til historier fra Suzanne Brøggers tid i New York der hun gikk på klubb og så headfisting med lufterør, jeg orker ikke konversasjon om hva kvadratmeterprisen ligger på i området her.

Heller rompesnakk enn gardinprat

Når jeg vil ha kollegene mine til å våkne litt nevner jeg buttpluggs. Fordi vi har snakket mye om buttpluggs i det siste kom en av dem med en bok til meg: BUTT. Jeg ble glad.
Jeg har lest i helga.



Det er en samling av intervjuer fra Butt Magazine, et interessant homseblad som jeg har lest med interesse i helga, de har gode intervjuer og de handler ikke bare om rompe.

F.eks når Wolfgang Tillmans intervjuer Michael Stipe, han kommer nært innpå, på en hensynsfull og elegant måte syns jeg. Wolfgang Tillmans har du kanskje sett postkort av i butikkene på kunstgallerier, det er nakne kropper, jeg har alltid likt dem.


Intervjuet går på etikettering, Michael Stipe vil ikke være i kategoriene homse, bifil, må han kalles noe syns han queer går:
for me, queer describes something that’s more inclusive of the grey areas. Han snakker om at genitaliene blir litt tyngre under flyturer av lufttrykket, at han samler på minne-småting som boardingpass, om hvordan hukommelsen hans oppfører seg, det viser seg at han ikke kjenner begrepet outdoor cruising, jeg lærer hva cottaging betyr, han forteller hvordan han gjør det for å kunne bevege seg offentlig og likevel kunne observere andre, slike ting.

Intervjuet går sin gang, småprat innimellom blir med og det kjeder meg ikke slik den type før-vi-kommer-i-gang-småprat i intervjuer ofte kan gjøre, det fungerer som kvalitetes-småprat for meg, den inneholder observasjoner av verden.

Og så kommer de overraskende spørsmålene, som gjør at jeg trekker pusten over de blir stilt og gjør meg interessert i svaret:

When you’re giving interviews, does your mind ever wander off and you start thinking in a sexual way about the interviewer?



Og det er noe med hvordan intervjueren hopper fra emne til emne, på en måte som gjør meg bare litt overrasket, men nok overrasket til at jeg setter pris på det og holder interessen oppe:

But were you afraid of soldiers?

No, my dad was one. I was used to being around people in uniforms and stuff. I think I was neutral about it in fact, I didn’t think one way or the other about it.

By the way, talking about dad, what is this American thing about daddy that’s so specifically American? Like gay American or queer American.

Daddy, like the gay subculture of “daddy?”

Yeah.

Are we going from my father to this? (both laugh) Wolfgang!

I don’t think people mean their daddy. It’s never happened to me in Europe Ð it’s never come up, it’s never a fantasy. But in America it’s always like, oh daddy, I want a real hot daddy…

You and I, we run in different circles. (laughs) I have some friends who are bears, and I think it’s a similar thing.

Exactly. Sort of the big, overbearing man that protects you.

I think it’s simply about having an older, not necessarily disciplinary, but an older, strong, protective relationship.

Yeah.

Maybe that’s reductive, but that’s what it seems like it’s about to me.

I never could quite make out why that doesn’t seem to be a European thing.

I didn’t know that it wasn’t European. I just never really thought about it I guess.

The bear scene is this huge scene in London now.

Is it?

It’s incredible. Like there’s Bulk and there’s XXL and there’s Growl and there’s Woof.

These better be club names. (laughs)

Yes they are. They’re club names.

Don’t tell me that’s another subculture. I just wouldn’t be shocked at this point by anything, at the age of 43. I just kind of feel like if I haven’t seen it, I’ve imagined it or I know that it’s out there somewhere. If you’re going to tell me that Woof is some gay subculture that I’m not aware of…

No, they’re all names for bear clubs.

Okay, alright…Woof. I’m a woof, are you? And that’s W-O-O-F, like the dog bark, okay?

Yes. (laughs)

Are you woof? (laughs)

Did your band always know of yourself as queer?

Hele intervjuet

Nå går jeg snart til sengs og leser videre, Wolfgang Tillmans selv er interjuet, Jonsi Thor Birgisson i Sigur Rós også.

Sri Chinmoy syns stadig i byen

På Glasmagasinet er det en maleriutstilling av Sri Chinmoy nå, sektlederen som var en mester i å spre navnet sitt ved f.eks å klistre seg til norske politikere, skolesjefer, rektorer og Oslo Kommune som levde i den tro at siden organisasjonen het noe med "fred" og alle andre gjorde det så er det greit å stille opp med en fredsfakkel i hånda selv.






















Glasmagasinet gjør som de vil, jeg nevner dette fordi Oslo fortsatt er en Sri Chinmoy fredshavn med plakett foran Rådhuset, Svinesundbrua er fortsatt Sri Chinmoy Peace Bridge.


Jeg har skrevet om dette før. Vi unngikk dog at Oslo ble "Sri Chinmoy Peace-Blossom" og dermed "uttrykker byens lengsel etter fred og vennskap mennesker og land imellom".
Les formannskapssekretærens betenkning.


Det er nesten ikke kritiske artikler å finne om Sri Chinmoy,
til tross for at f.eks FN gikk ut og ba ham slutte å bruke FN-logoen, googler man Sri kommer man stort sett til bevegelsens egne sider, en og annen cult watcher skriver kritisk. Det arrangeres stadig løp i hans navn som får ukritisk oppmerksomhet.

lørdag, mars 20, 2010

Scout Niblett til Oslo

Jeg ble så begeistret da hun spilte før Daniel Johnston på Rockefeller for nesten to år siden. Nå kommer hun til Oslo igjen, til Mono 19. mai og det gjelder bare å være på plass når billettene blir lagt ut på Tiger (hvordan vet man når det er..?).

Her kan du høre den fine "Kiss"

onsdag, mars 17, 2010

Pappa kom hem

Jeg ble ikke begeistret for denne dokumentarfilmen heller dessverre, men det er noe oppdragende ved å se på noe man ikke liker,
man blir tvunget til å tenke over hvorfor.



Det er en roadmovie, en togskinnefilm, en hurtigrutefilm der Jack Vreeswijk og Stefan Sundström reiser fra Sverige via Oslo med tog opp til Bodø og hurtigruta til Tromsø mens de går og går og tankene om å være sønn av Cornelis og Jacks opplevelse av å være far stadig blir avbrutt av gåing og klipping. Jeg kommer sjelden så nært disse menneskene som jeg tror de som har lagd filmen tror,
de snakket om den etterpå.

Og mens jeg sitter der slår det meg at denne filmen er sponset av tog og hurtigrute, og det viser det seg at den er og jeg blir sur over at de har latt hensyn til sponsorer bli så platt synlig i kameravinler og dveling og produsenten bringer det selv opp etterpå og ler av sin egen produktplassering, men det var med på å ødelegge filmen din. Jeg gjetter at måltidet på restauranten i Tromsø var gratis også så nært innpå maten vi kom, de nevnte ikke det.

Det stedet het forresten Prelaten på Cornelis tid,
ikke Privaten

Tidlig i filmen er vi hjemme hos Stefan Sundström og kamera fokuserer på bilder av hans familie, men tråden blir ikke plukket opp, har han barn, hvordan påvirker det ham, det får vi ikke høre ham snakke om og det virker rart ettersom han er så tilstedeværende i filmen og forholdet mellom musiker og familie er tema for filmen. Fint å se en gammel Ero igjen, Ero fra Tobben og Ero for den som husker dem, det gjør jeg, Lina var favoritten min,
det er lenge siden.


De skulle til Tromsø, Stefan Sundström og Jack Vreeswijk, for der hoppet Cornelis av etter en turné en gang og slo seg til en stund og jobbet med Tobben og Ero. Det var fint å høre særlig Stefan Sundströms lovprising av byen, Tromsø sett utenfra, slik byer kan bli forgyllet når de ikke er så hverdagslig nære en selv og merkelig å høre på hvordan publikum lo hver gang det skjedde, som om det bare er Berlin og New York og Hydra vi kan klare å se på den måten.
Men sånn trenger det ikke være, har jeg bestemt.

Nåja, det var bare det i kveld

Jeg snakket med en fyr etterpå som elsket filmen og hvordan han hadde kommet innpå mennene i den, don´t let me rain in your parade, tenkte jeg og tok en drosje til der kusinene mine var (Frogner) vi gikk på vinbar og snakket om fagene våre og etterpå tok jeg drosje hjemover mens jeg og den ex-somaliske drosjesjåføren forklarte hverandre kusine/fetterbegrepet i de to ulike språkene.

tirsdag, mars 16, 2010

Reaksjonen mot Nordby og Gaustad

Alle saker har sin dramaturgi

Etter en tid oppstår det tretthet. Men ettersom oppmerksomhet presser på avgjørelser i en sak, klarer jeg ikke la være å lure på om stillheten i mediene i dag og dagene etter prøve-VM har latt Norges Skiforbund i fred med å ta en VM-renn-bekvem avgjørelse?

Hvorfor ble det så taust?

I dag, fra klokka 10.00 til 19.00 (planlagt) har Norges Skiforbund hatt styremøte. Blant sakene har reaksjonene mot Gaustad og Nordby for at Romøren var den som "kom til å" jumpe utfor den nye Holmekollen for første gang vært. Det har gått to uker siden Romøren valgte å testhoppe før Sagen og en sjelden sterk opinion var enige.

Så fikk Romrøren utestengelse fra å hoppe en uke og folket begynte å dele seg, mange var enige om at det var Nordby og Gaustad som skulle ta støyten.

Og så ble det stille

Jeg har ikke funnet noen forhåndssaker at Norges Skiforbund skulle behandle saken i dag, ingen har twitret om spenningen, facebooket om det. Jeg har ikke funnet noe på nettet om saken. Før Aftenposten nå melde at de to ansvarlige for prøvehoppingen får "en mild reaksjon": Skiforbundets styre har på et møte i kveld bestemt seg for å komme med en relativt mild reaksjon mot de to - Nordby og Gaustad. De blir av skiforbundet ansett for å være hovedansvarlig for at Bjørn Einar Romøren ble første hopper ut fra hoppkanten i nye Holmenkollen.

Bare fy, ikke innestraff en gang

Her er VG

Og hva betyr en irettesettelse egentlig?

Her er Dagbladet, vi får ikke vite det her heller.
TV2, via NTB er litt strengere i formen.

Dagsnytt 18,

lenge siden sist.
Klikk deg inn under og bli med, gjerne også om du ikke har prøvd før.

søndag, mars 14, 2010

This is just to say 16

Har parfyme blitt den nye røyklukta?

.. Noe vi har rett til å være forskånet for,
kan du være så snill å gå ut på balkongen?

De siste årene har folk begynt å klage på parfymelukt på bussen.
Jeg tror dette kom parallelt med at parfyme skulle lukte lett av gress, ikke tungt av sex slik parfyme gjorde før
(eller slik var det egentlig den så ut).

Vi har sluttet med parfyme

Og vi tåler ikke at andre tar seg til rette i neseborene våre.
Hva blir det neste, skal folk begynne å gå med grelle farger også?

- I`d rather think I do

DJ Ruth har tatt seg til Paris.
Jeg liker den måten hun snakker på,
- And they always have a little disco after the party, dont`t they?

Hør henne i liten intervjusnutt her


Jeg var på DJ-kurs selv denne uka, tirsdag og onsdag.

lørdag, mars 13, 2010

Cornelis Vreeswijk og meg

Det er vel omtrent 20 år siden jeg satt i en stue i Lørenskog og hørte om igjen og om igjen på Cornelis Vreeswijks "Visor, svarta och röda". Når jeg hører på den nå for første gang siden den gang, takk platenettbutikken, takk posten, så husker jeg deler av arrangementene rett før de dukker opp, sitter fortsatt fast i barken.



Det er Monica Törnell som synger "Jag skiter i pastell för se jag vill vara gräll" og "Jag vill vara lite rund som en pekingneserhund"
Den lever fortsatt, her i et telt på Hultsfred. Hun ble ikke kreditert sangen noe sted på plata, men jeg fant henne på nettet.



Og så fant jeg en av godnattsangene jeg pleide synge for ungen min "Vaggvisa för Bim, Cornelis och alla andra människor på jorden"

Nu sover Staffan.
Nu sover Stina.
Bikupan sover,
i den sover bina.
Taxen sover i korgen.
Glädjen sover och sorgen.
Bara mörkret är vaket.
Målar svart över taket

Jeg finner den dessverre ikke på YouTube.

Men, hvorfor jeg kom til å tenke på dette og bestille plata var dokumentarfilmen som ble vist på SVT, her er den, den ligger ute til 24. mars. Vi får møte Fatumeh, Ann-Christin, koner, sønn, søstre og folk han arbeidet sammen med.
17. mars vises en annen dokumentarfilm på Filmens Hus,
den handler om far og sønn Vreeswijk.

Akkurat nå 66

Ser på første programmet i vårsesongens Babel. De skypeintervjuer Elfriede Jelinek men oversetter ikke, de intervjuer Maja Lundgren (som kommenterer det på bloggen sin) og de snakker om Stieg Larsson (og med Stig Larsson).

Stieg Larssons bøker har solgt 26 millioner eksemplarer i 44 land. Vargas Llosa sammenlikner ham med Victor Hugo og Dickens,
i Vanity Fair blir han sammenliknet med Brecht.

En journalist med med ekstrem pusestemme snakket med Eva Gabrielsson. Hun fortalte at Stieg Larsson kalte seg feminist så tidlig som på 70-tallet, det pleide ikke menn gjøre.
Han var også praktiserende.

torsdag, mars 11, 2010

Shoot the Moon

Jeg blir lei av at også samtidsdansdansere, moderne ballett i operaen i kveld, er så klassiske i mimikken, så dempede. Selv når de ser ut til å skulle uttrykke gå fra meg fucking dust,
kom tilbake jeg orker ikke at du går din vei så lider de uten snørr.
De ser ut til å føle verdig og knipsk slik jeg ser for meg at gamle penger lider når noen ser på,

til klassisk musikk.

Kunne ikke strykerne i gropa kjørt oss på Michael Jackson eller no, den river ikke i meg den musikken de som regel spiller, den musikken de spilte i kveld. Bortsett fra en skeiv kontrabassperiode.

Jeg sitter der på første rad og mediterer på bevegelsene og blir glad når jeg ser en som overrasker meg, men de kommer for sjelden for min smak. Jeg blir roligere av å se Ingrid Lorentzens tynne lag av bak-lårs-fett, altså det fins et menneske bak muskler og koreografi og jeg tenker på at hun en gang fortalte hvor vondt dansere har i kroppen, før hun tok seg i det: Det er ikke meningen at vi som publikum skal vite det, dansere kjemper for å ikke bryte illusjonen for oss.

Men jeg vet ikke,
må det være så strengt,
kunne jeg ikke fått no dogmedans,
no verfremdung, blod og bandasjer?

Det er fire forskjellige koreografier i forestillingen. Den siste har paret Lightfoot/León lagd, den likte jeg. Den hadde film og svette, bevegelser jeg aldri hadde sett før, som jeg måtte le av,
og fjes formet som skrik. Filmen var projisert på veggen over tapeten du ser på bildet under. Det var dansere bak veggen som vi så på film. Danseren som stuper inn vinduet på promofotografiet ser vi aldri stupe inn, på scenen stuper han ut av rommet han er i,
fiffig promobilde.

Akkurat da, i går..

..var jeg på del 2 på dj-kurset

Det var lett å finne ener`en i en takt, stanse cd-plata akkurat der og rikle seg frem til ener-punktet. Det var ikke lett å sette cd-plata i gang igjen synkronisert med en annen cd-s enerpunkt.
Det var dessverre heller ikke lett å høre om de to cd-ene nå gikk med enerne synkroniserte. Hvis de ikke var synkroniserte var det enda verre å høre hvilken plate som gikk for fort slik at man kunne justere hastigheten.

Øvelse,
jeg skjønner det

Men gladnytt, mens vi ventet på noe skjønte jeg hvordan jeg kunne ta ut en periode fra cd-en og loope den, jeg ble oppløftet av det.

I alle disse årene som jeg har vært opptatt av lyd har jeg aldri hatt et skikkelig stereoanlegg. Det har vært forskjellige årsaker til det.
Jeg har jobbet med lyd og periodevis vært mett av den når jeg har vært hjemme, eller selv om jeg har vært opptatt av lydkvalitet på jobb har jeg gitt faen når jeg har kommet hjem så lenge det har vært mulig å få lyd ut av noe, noen andres røklete anlegg eller en walkman eller noe.

Jeg har ikke sett gevinsten ved å kjøpe noe nytt før jeg så den proffe dj-cd-spilleren som de hadde på kurset. Sånn vil jeg ha.
Shit den var dyr.


Jeg har tenkt på det før,
omtrent sånn som dette:

Jeg vil ha en DJ-boks i stuehjørnet mitt med en vocoder-mikrofon der jeg kan snakke som Laurie Anderson når hun later som hun er mann i politiuniform på flyplass og på veggen skal det være et lerret der jeg viser bilder som jeg syns er tøffe og fine. Det skal henge en lenke med fargede lyspærer fra DJ-hjørnet til kjøkkenhjørnet.

Det var liksom sånn at jeg fikk spille akkurat den musikken jeg hadde lyst til og de andre likte det kjempegodt for de syns jeg satte på så bra musikk. Og jeg sto bak miksepulten min og hadde hodeklokker på og sneip og ølglass og så rugget jeg litt og av og til bøyde jeg meg frem og snakket inn i vocoderen min. Sånn var det.

Ingen trenger høre på,
ikke en gang det,
så lenge jeg kan leke med den

Det fins så mange leketøy og hobbies man kan ha.
Visst kan jeg ha mitt eget dj-hjørne.
Og kanskje en gang kommer jeg ut omtrent som DJ Ruth (69).
Hæ, vore ikke det bra?

tirsdag, mars 09, 2010

Akkurat nå 65

Jeg kom hjem nå fra første dag på dj-kurs og alt jeg kan tenke på er: Alt hva vi har nå for tiden, det er jo helt fantastisk! For tusen år siden hadde jeg lyden fra platespilleren, trommeslaget, starten på et ord som kom ut fra den i hendene, slik man kan lete seg frem til lyden når man kan dra stiften på platespilleren både frem og tilbake.

Det var en deilig følelse,

..det at lyden på en måte hørte til i kroppen. Hvis det går an å forstå hva jeg mener. Kanskje som andre kan ha det når kroppens bevegelse fører øksa gjennom veden, eller noe.

Uansett

Jeg har savnet den kroppslige kontakten med lyd.
Og også det å mikse den sammen.
Og så har jeg ikke skjønt noe av hvordan de gjør det, dj-ene, hvordan kan man ha den type kontroll med en cd-plate og en cd-spiller? Men de har helt andre cd-spillere, det er saken, det visste ikke jeg. CD-plata blir som en lp-plate, man kan bevege den frem og tilbake med fingrene, finne det enkelte trommeslag midt inne i sangen. Man kan til og med ta digital lyd annenstedsfra og overføre den til noe som likner helt på en gammeldags lp-plate, hvis man foretrekker akkurat den fysiske størrelsen.

Men nå må jeg tenke på noe annet. Hvilket platekutt skal jeg ta med til de andre i morgen, til del 2 på kurset, som de kan høre på og vi kan bruke til noe. Hei, platesamling, der var du jo.

mandag, mars 08, 2010

Er han homo?

..spør kollegaen min, og jeg orker ikke det spørsmålet lengre.
Jeg som selv noterer meg lyse mannestemmer, bratte nakker, fremskutte hoftepartier og andre fraser av kroppens sosiolekter.
Det jeg tenker på nå når kategoriseringslysten tar oss på jobb er hvordan den slår tilbake på meg selv.

Hvorfor tror du hun er lesbisk?

Hun har kort hår, sier han. Han tror ikke heterofile kvinner har riktig så kort hår. Det er ikke så ulikt min egen oppfatning av hårfasonger og hvem som bærer dem og jeg kan bli tilsvarende sur på meg selv også.

Vi gjør det trangt for hverandre

Og det gjelder ikke bare hår, gjelder ikke bare hvordan vi holder kroppen oppe, hvordan vi lar hofteleddet skli fremover eller litt mer til siden.

Det gjelder selvsagt ikke bare hvem vi har lyst til å ligge med heller, men hvordan vi forteller hverandre hvordan vi må te oss for å bli tatt alvorlig som kvinne og som mann. Er det derfor noen kvinner kompenserer for rommet de har tatt seg, meninger som nå kan sies høyt, lønnstrinn som er erobret: Og strekker frem sin skjønne, hårløse legg slik at alle kan se, jovisst:

Kvinne, ta-meg-faen. Fortsatt

Jeg anbefaler siste Samtiden og Geir Gulliksens tekst "Se min kjole".
Jeg skriver inn noen biter av den.

"Men vent. Det var selvfølgelig to hauger: én haug for guttene og en annen for jentene. De fleste guttene hadde blå sekker, og de aller fleste jentene hadde røde, men noen av jentene hadde brune skinnsekker, og noen av guttene hadde antakelig grønne, hvis jeg husker riktig. Men jeg var mest opptatt av sekken til H, han var den eneste gutten som hadde brun sekk med frynser på lokket. Jeg hadde sekk av samme type, det var frynser på min også, men den var blå. Den brune sekken skilte seg ut, ikke mye, men akkurat nok til at jeg ikke ville tørre å gå med den. Men det gjorde altså H. Han hadde brunt hår med litt krøller i, dessuten gikk han ofte med brune kordfløyelsbukser på seg og en strikkejakke som var brun og hvit,
og brune sko. Alt sammen vitnet om noe moren hans hadde tenkt ut, tror jeg, et vakkert bilde av en vakker gutt. Men det kledde ham,
og han bar de litt for fine klærne sine med en avspent verdighet, akkurat som den brune sekken.

Hver dag de første ukene etter at vi begynte på skolen skjedde det samme: H kom inn i skolegården, hivde fra seg sekken i guttehaugen på høyre side. Like etter kom et par av de andre guttene, løftet opp sekken hans og slengte den over i den venstre haugen, der de røde og brune sekkene til jentene lå. H gikk og hentet sekken sin og la den tilbake i guttehaugen. Like etter ble sekken hans slengt over i jentehaugen på nytt.

Det var som om H var altfor fin til å være gutt.

Jentenes sekker lå forresten litt mer ryddig stablet enn guttenes. Jentene slengte ikke sekkene sine på bakken slik vi gjorde, de satte dem pent ned, stablet dem inntil hverandre, mens vi slengte fra oss sekkene som om vi egentlig ikke ville ha dem.

(...)

Som om det var feminint å bry seg om hvordan tingene dine så ut,
og som om det feminine var avstengt for oss, vi hadde ikke tilgang dit, og kanskje var det dette H hevet seg så høyt over.

(...)

Jeg husker den harde, skingrende latteren overalt, den ekle lukten inne på guttedoen, og gjengen som alltid samlet seg der, de dyttet tilfeldige ofre opp i pisserenna og sparket i stykker skilleveggene mellom doene, og det var som om alt måtte ødelegges, og jeg skjønte aldri hvorfor. Men jeg skjønte at hvis dette var å være gutt, så var ikke jeg en gutt.

(...)

Når hun sover i senga med en butt hånd under kinnet, eller når hun sitter ved bordet og tegner, i timevis, er det lett å se at hun er en fire år gammel jente. Men når hun løper bortover gata og slår og roper til kameraten sin, er hun da en liten gutt? Nei, hun er den samme jenta hele tiden, det skjønner alle, men kategoriene er fortsatt så snevre at det virker naturlig å si at en jentunge er gutteaktig for å vise hvor sterk og fri hun er. Det er ikke like frsitende å si at en guttunge er jenteaktig for å vise at han er forsiktig eller omsorgsfull. En gutt som likner ei jente
- det er som en mangel, noe litt skrudd eller leit, noe som må aksepteres på en så diskret og upåtalt måte som mulig.

(...)

I fjor høst la jeg merke til en kritiker som siterte en setning skrevet av en mannlig norsk forfatter på min alder. Den setningen handlet om at et hus uten en kvinne bare var et hus, ikke et hjem. Vel.
Men det som virkelig overrasket meg var at den setningen ble sitert som en spesielt klok og bemerkelsesverdig setning, som noe å merke seg. Det forteller meg - ja, hva forteller dette egentlig? Det er som om vi fortsatt ikke har kommet oss ut av den skolegården vi vokste opp i, eller som om vi har blitt kastet tilbake dit, like redningsløst fanget i forestillinger om hva kjønn gjør med oss som folk var før det oppskrytte eller utskjelte 1970-tallet.

Inngår det fortsatt i forestillingen om å være mann at man skal være en frittgående satelitt, et menneske uten evne til omsorg, verken for seg selv eller andre? At et hus der omsorgspersonen er en mann
(eller flere menn) bare er et tomt hus, og ikke et hjem? Det er både nedslående og fascinerende, i så fall. Men jeg løper ikke lenger for å redde verken min egen eller andres maskulinitet, da tar jeg heller sekken min og slenger den etter, over til jentene. For hvis det er sånn at det å skape et hjem er noe som bare jentene kan, og hvis det å skrive sånne trøstesløse setninger er en måte å være `klok` mannlig forfatter på, da vil jeg mye heller være jente.

For i så fall er jo en mann bare en ufullstendig kvinne. De gangene vi snakker om dobbeltarbeidende kvinner, assosierer vi det med utbrenthet, manglende seksuell lyst og en slags grå utmattelse.
Men den kvinnelige formen for dobbeltarbeid vitner jo om noe helt annet: en enorm arbeidskapasitet, stort overskudd og et bredt menneskelig register. En som både tar hånd om jobben sin og ungene sine og hjemmet sitt og aller helst seg selv også - hvem vil ikke være sånn? Det vil i hvert fall jeg. Jeg tror ikke noe på at menn ikke klarer å lage et hjem, heller ikke at de blir mindre mandige av å prøve. Hvor mandig er det å ikke kunne ta seg av sine egne barn? Aldri ha kjøpt klær til dem, ikke vite hva slags størrelser de bruker, hva slags klær de liker eller hva de kler? Hvor mandig er det å være assistent i sitt eget hjem, en som bare hjelper til, som blir sendt ut på ærend?



Jeg stanser der, hele teksten kan som sagt leses i siste Samtiden. Det er mange som mener at vi er i mål i Norge, det er bare litt småtterier igjen med kvinner i styrerom og er nå det så farlig, noe med lønnsforskjeller og hvordan er det nå igjen med disse utregningene. Og så har vi alle de som sier at 8. mars er viktig for at unge kvinner skal forstå at det med stemmerett og rett til abort, det kom ikke av seg selv, de kunne vært litt mer takknemlige og ikke så historieløse, dessuten kommer ungjentene til å merke hvordan det egentlig er når de blir dobbeltarbeidende selv en gang.

Og så skal vi si gratulerer med dagen til hverandre,
for nå er saken nærmest biff.
Men det er den ikke.

Menn tar livet av kvinner som ikke vil være kjæreste med dem mer, og de slår kvinner som er kjæreste med dem, og menn har ikke begynt å snakke om det.

Vi tar på oss BH-ene våre om morran, det er ikke et tema en gang, selv om det er trangt og den gnager seg inn i huden utover dagen, det ville være som å gå med et skilt på seg: Jeg har meldt meg ut av det seksuelle spillet, jeg kan ikke regnes som kvinne mer. Og vi har fortsatt for trange rom for hvordan vi tillater hverandre å være gutter og jenter, menn og kvinner.

Det er mer, det er alltid mer

Her er et utvalg av bloggposter jeg har skrevet om sånt som har med kvinner og menn å gjøre.
Om unger og rosa og dukker og biler og de greiene.
Lilacs for pubic hair, med godt kommentarfelt.
En sur 8.mars-tale fra i fjor.
Kjerringpunkere
Jeg har sluttet å regne med meg selv
Og så alle postene i den gamle bloggen Folk vasker alt for mye.

søndag, mars 07, 2010

Sophie Calle, D.J. Hall

Sophie Calle får Hassebladprisen i år. Det betyr en million svenske kroner, seremoni i Stadsteatern i Gøteborg 30. oktober og en utstilling Göteborgs konstmuseum til høsten.

Og diplom, det er et diplom også, alltid diplom

Til Dagens Nyheter sier hun,
– Jag har svårt att ställa mig på sidan och beskriva vad jag gör, men genomgående är nog ett tema av frånvaro. Jag ogillar när folk påstår att jag lämnar ut mitt privata liv. Jag kanske använder en minut av mitt liv – som ägde rum fem år sedan. Jag hade kunnat använda en annan minut och berättat något rakt motsatt. Jag använder brottstycken av mitt liv som verktyg, inget annat.

På grunn av noen tilfeldigheter var jeg flere ganger på Metropolitan Museum da jeg var i New York i høst. Hver gang gikk jeg den samme, ganske korte ruta, og hver gang gikk jeg forbi de to samme bildene og stanset et øyeblikk foran dem hver gang. Det ene var dette fotografiet av Sophie Calle selv der hun forteller om nesen sin.

Det heter The Plastic Surgery og på teksten ved siden av står det at da hun var 14 år foreslo besteforeldrene at hun skulle ta hud fra rompa og fikse på et arr på venstre legg, og også fikse på nesen som har en krumming. De skulle betale. Men du kan bestemme selv, altså. The doctor put an end to my dilemma two days before the operation, he comitted suicide.

Jeg så Sophie Calle i Paris for to år siden.
Hun var også med i en tekst jeg skrev for Journalisten, sammen med rumpehull og Lars Noren, pre-Knausgård kunne jeg si hvis jeg tenkte han var et vannskille, kanskje han er det.


Det andre bildet jeg måtte se litt ekstra på når jeg gikk forbi det var et maleri av D.J. Hall. Hun har malt det basert på et fotografi hun tok i 1986, just before she suffered an emotional and physical breakdown. DJ Hall er hun som sitter til høyre. Kvinnen til venstre var ikke en venn men en local she hired to pose with her for the composition.

"I don't look like an artist and I don't talk like an artist," says Hall, who considers herself something of an outsider.
Hun har i alle fall et bilde som henger i Metropolitan.

Det blir litt spennende..

.. å se hvilke nyhetsredaksjoner som biter på..

pr-byrået Zpiker sitt forslag til 8. mars-sak i år: P-pillen er 50 år. Hvem er Zpiker sin oppdragsgiver?
Det er legemiddelfirmaet Bayer Scheering Pharma.

De produserer P-piller

Zpiker gjør livet enkelt for journalister, de foreslår intervjuobjektene også: Liv Finstad, Åsa Rytter Evensen og Karita Bekkemellem.
Jeg skal sjekke avisene nøye for P-pillestoff i morgen, si gjerne fra hvis du ser/hører noe du også. Det er forresten 43 år siden P-pillen kom til Norge, det tok 7 år over havet fra USA.

Jeg anbefaler egentlig å folk å klikke seg inn på denne lenken og se på den reklamen Bayer selv presenterer for helsepersonell. Jeg hygget meg særlig med fotografiene, satte meg i 8. mars-stemning.

lørdag, mars 06, 2010

Tror du vet noe om meg

Idet jeg åpner ytterdøra og går ut av porten og ut i gata mi forvandles jeg til et sitat for den som ser på meg

Mens jeg går over Olaf Ryes plass med mitt indre liv vet jeg at det som syns av meg er biter bare. Det var riktignok noe jeg prøvde å si da jeg kledde på meg i morges, da jeg farget håret musebrunt,
da jeg tok på meg den minen jeg har:
Men jeg tolkes og sammenfattes av menneskene jeg går forbi, alle hverdagsjournalistene som går over plassen, de også. De kan ikke annet enn å lage sitat av meg. Jeg feilsiteres, jeg tas ut av min sammenheng, vi har ikke tid til annet.

Det får så være

Lars Lillo-Stenberg snakker til Dagbladet om Google Street View,
for ved å zoome inn over hagegjerdet hans kan jeg, som testet det selv også, se et hagebord med noen flasker på og noen stoler ved siden av.

Fotografiet er så utydelig at det er umulig å se hva som har vært i flaskene: Er de av glass og grønne eller 1.5 liters i gjennomsiktig plast, var det Farris, var det Fernet, var det Gin?

Det kan jeg ikke se

Jeg vet at det har skjedd at noen mennesker har sittet ved et hagebord på Lillo-Stenbergs adresse og de hadde noen flasker som de ikke umiddelbart ryddet. Det er ikke så mye å vite, jeg kommer ikke så nær Lillo-Stenberg ved hjelp av det bildet.

Er det nært jeg vil går det bedre når jeg leser tekstene hans.
Det er begrenset hvor nært jeg kommer ham da også, han har satt sammen noen ord, jeg kan innbille meg at jeg vet noe privat om ham, men det er ikke så mye det heller, jeg vet noe om hvordan han setter sammen ord.

Hva består dette avbildingsubehaget av? Jeg kunne når som helst oppsøkt Lillo-Stenbergs adresse og stirret inn på hagebordet som står der. Men jeg kan tenke meg det er følelsen av mangel på kontroll.

Det er godt å føle at vi har kontroll over hvem som ser oss, hvordan vi fremstår. Men vi har ikke det. Jeg kjenner følelsen selv, ubehaget, følelsen av uvalgt gjenomsiktighet.

- Det er fint at det er noe som heter privatlivets fred og jeg håper jo at det ikke bare opphører. Folk må bruke nysgjerrigheten og engasjementet sitt til å redde verden i stedet for å titte inn i hagen til folk, sier Lars Lillo-Stenberg.

Det er alltid det jeg i stedet må, når noen mener jeg har feil fokus, det er alltid noen å redde. Kanskje han er feilsitert han også, kanskje han humret da han sa det og så står det ikke sier Lars Lillo-Stenberg mens han humrer.

Det var nok sånn

Siden det er 8.mars hvert øyeblikk kan vi dessuten ha gjetteleken: Hvem i år sier noe som noen syns er for smått, som heller skulle sagt noe om omskjæring eller om kvinner i andre land med dårligere kår enn våre?

Barneombudet har også advart oss, vi må være forsiktige når vi legger ut fotografier av ungene våre på mammabloggene våre.

- Voksne liker ikke å bli avfotografert mens de gråter og sminken renner. Heller ikke et barn vil like å ha et bilde av seg selv gråtende med snørret rennende på nettet i all framtid, sier barnas ombud.

Det kommer an på den enkelte voksne og hva slags følelser som gjorde at sminke og tårer rant og hvilken sammenheng fotografiet blir brukt i. Jeg var en annen den gang, skjønner toåringen og peker på naboens nyfødte og sier: Baby.

Idet jeg kommer frem til gymmen, og resepsjonisten og jeg rutinemessig har hilst fra oss, går jeg inn i den behagelige tilstanden av å ikke bli sett. Jeg kler av meg, låser garderobeboksen og putter hengelåsnøkkelen innenfor sports-BH-en foran. Vi har en hemmelig avtale vi som går på det påkostede treningsstudioet ved Akerselva: Vi ser ikke på hverandre. Jeg hører folk sier at de andre pynter seg før de går på gymmen, at folk har på seg glinsende drakter og at de vrikker og ser vurderende på hverandres kropper med interesse eller mishag. Sånn er det ikke der jeg går. Vi glir inn i oss selv og ser en halv meter til siden for han som trener forsiden av kroppen og glemmer de viktige ryggmusklene, den gamle spinkle mannen som tar det forsiktig, det er bare i sidesynet jeg så en kvinne med briller og rynkede bryn som sprayet og gned med filla hun hadde med, ikke bare håndtakene til treningsapparatet, også displayet foran,
det som viser puls og sånn.

På veien hjemover ser jeg for meg googlebilen med isbilbjelle på,
det kunne den alltids hatt: Ring, ring, googlebilen kommer!
Så kan alle lukke vinduet og ta inn tomflaskene fra bordet i hagen.

Spaltetekst i Journalisten

fredag, mars 05, 2010

P2-losen

lenken er tatt vekk.

Fres i frasene

Åsne Havnelid klarte ikke helt å bestemme seg for frase i formiddag da hun ble etterpåklok. I løpet av dagen har hun sett på dette med prøvehopping i etterklokskapens navn, i etterpåklokskapens lys,
og også i etterpåklokskapens tegn. Siden det fortsatt ikke er helt klart hva som skjedde i bakken og hva som skal skje med vervene til Gaustad og Nordby kan "i etterpåklokskapens klare skygge" være en mulig overskrift.

torsdag, mars 04, 2010

Akkurat nå 64

P2-losen

Klikk deg inn, bli med.
(lenken er tatt vekk)

This is just to say 15

Terje Håkonsen sjarm-sms-er Anette Sagen akkurat i rette øyeblikk, vil hun hoppe for Arctic Challence til helga kanskje?
Arctic Challenge har ikke hatt mange kvinnelige kjørere opp gjennom årene, jeg syns retorikken minnet mistenkelig om gamle Yggeseth, slik Håkonsen sa det om Stine Brun Kjeldaas i sin tid
- Hun er ikke invitert. Vi satte opp tre jenter vil liker stilen til.
De kjører litt som gutta: Aggressivt, og med høye hopp.


Eller som Arctic Challence-kollegaen til Håkonsen sa det samme år
- Men nå har lille frøken Buaas vist seg fram. Vi vil vise den oppkommende generasjon snowboardjenter hvordan det skal kjøres, sier Hansen. - Vi ville invitere en som kjørte som gutta, sier René Hansen, som regner med sure meldinger fra Stine B. Kjeldaas.
- Hun blir sikkert grinete, sier han.


tirsdag, mars 02, 2010

Akkurat nå 63

Jeg drikker en ny eplejuice, veldig god, Hervik heter den, i glassflaske, ICA, ingen ville finne på å betale for dette. Jeg hører på stemmen til Patti Smith, hun er på et bibliotek i Chicago og leser høyt fra den nye boka si, små avsnitt her og der og så snakker hun innimellom om det hun leser. Jeg liker stemmen hennes, den gjør meg rolig. Jeg hører på akkurat nå, nå svarer hun på spørsmål,
her kan du også høre.

Samtidig som jeg hører prøver jeg å fikse det sånn at de 5 siste kommentarene syns i høyremargen slik det var før. Jeg har nesten fått det til, men akkurat nå er det 5 ganger 2,
skjønner ikke hva jeg må ta vekk i koden.

mandag, mars 01, 2010

Dagsnytt18

Trenger du også å kommentere nyhetene sammen med noe men så er det ingen tilgjengelig i stua? Vi er her, klikk deg inn og bli med.
(lenken er tatt vekk)