HBO-dokumentaren om Woody Allen og Dylan Farrow og alle de andre
Jeg har skrevet om HBO-dokumentaren om Woody Allens overgrep mot datteren Dylan på Instagram. Denne teksten ble altfor lang, så publiserer hele her og på fr.martinsen-sida på Facebook, som jeg heller ikke har brukt på lenge.
Det er ubekvemt å tro at noen kan gjøre seksuelle overgrep mot barnet sitt, mot andre også. Det er i det hele tatt ubekvemt å ta inn over seg at folk gjør slemme handlinger mot den de skal beskytte, mot fremmede også.
Det er mer bekvemt å la seg selv være i den tro at dette ikke skjer. Vi lar være å se det vi ikke vil se. Det er et stort problem i familievoldsaker.
Men jeg venter meg, av meg selv og andre, at vi forsøker å tenke så klart vi får til, at vi prøver å legge merke til hvor kulturen, vi er vokst opp med og lever i, har gitt oss blinde flekker i tenkningen vår, i spørsmålene vi stiller, i konklusjonene vi trekker. For vi er alle påvirket av kulturen.
Det skuffer meg at ikke folk forsøker å være redelige når de hører en slik historie som Dylan Farrows. Det skuffer meg at det nesten alltid er kvinner som blir mistenkeliggjort, antatt løgnaktige, manipulative, hevngjerrige, sjalu. Enda statistikken viser at det oftest ikke er offeret, eller kvinnen som støtter barnet, som lyver. Men den voksne mannen, eller den mektige.
Jeg har fulgt saken opp gjennom årene, via New York Times, andre medier, blogger. Jeg har sett hvordan mange har kjøpt Woody Allens historie. Han tok tidlig grep over mediene. Det blir godt beskrevet i serien. Den kan også sees bare som en historie om mediemakt.
Jeg har lest kommentarfelt, jeg har lest anmeldelser, nå etter at dokumentaren kom. Jeg synes det er en slurvete mistenkeliggjøring av Mia Farrow, for ikke å snakke om en forenkling, når en del trekker frem hvordan det har gått med de andre ungene hennes. Tre av de er døde.
Kjetil Lismoen skriver i Aftenposten: Mia beskrives som nesten for god for denne verden. (Jeg synes hun er ganske kritisk mot seg selv). Og han fortsetter: Men tragediens omkostninger har vært forferdelige, med tre døde barn, hvorav ett med sikkerhet tok livet av seg. Dette er utelatt fra serien.
Som om disse sakene har en nødvendig sammenheng.
Jeg liker ingen av de norske anmeldelsene. Jeg tror ikke det er fordi de er kritiske. Jeg tror det er tonen, lettvint kritisk.
Endel trekker frem bloggposten som det ene barnet, Moses, skrev for noen år tilbake. Den nå voksne mannen Moses har fortsatt ikke troverdighet når han i Guardian før jul slår fast at han som 14-åring kunne bedømme Dylans reaksjon samme dag og dagen etter og dermed slutte at hendelsen ikke hadde funnet sted: - Absolutely not.
Jeg er alltid skeptisk når folk er for bastante. Ronan Farrow sier det i stedet slik: Jeg har lest rettspapirene. Jeg tror på min søster.
Ronan Farrow har endret syn med alder, arbeidsoppgaver, endret kultur. Han sier at han skammer seg over hvordan han selv dekket Cosby-saken. Ronan Farrow skulle senere gjøre et grundig arbeid med Weinstein-saken og bidro med den til at MeToo-bevegelsen skjøt fart.
Det er ikke uvanlig at søsken ser oppveksten sin ulikt, som i Anna Wahlgrens ungeflokk, eller hos familien Alva/Gunnar Myrdal eller i familien Hjorth.
La meg så rydde litt i det som skjedde:
Mia Farrow gikk ikke til politiet, hun tok Dylan til barnelege dagen etter at hun hørte om overgrepet. Legen gikk til politiet.
State attorney Frank Maco ledet etterforskingen for delstatspolitiet i Connecticut. Han ville gjennomføre den effektivt og stille, men Woody Allen holdt pressekonferanse der han offentliggjør historien om forholdet han har til den 21 år gamle datteren til Mia Farrow og dreier dermed historien til at Dylan er manipulert og at hevn er Mia Farrows motiv.
Mediene kjøper i stor grad betet, historien er Woody's.
Woody Allen kan komme med at Soon-Yi var 21 år, altså juridisk voksen, så mye han vil. Men det viser en grenseløs mann som tillater seg å innlede et forhold til sin partners datter. Det er ikke sånn at man ikke kan ta kontroll over en slik impuls.
State attorney Frank Maco bestilte en faglig rapport fra John Leventhals Yale-klinikk. Rapporten konkluderte med at Mia Farrow antakelig hadde manipulert Dylan og brukt henne som hevn mot Woody Allen. De ga Woody Allen rapporten og lot ham kunngjøre resultatet offentlig foran klinikken uten at Frank Maco visste det.
State attorney Frank Maco sa at klinikken ikke hadde rett til å trekke en konklusjon om hva som hadde skjedd, at ikke noe indikerte at Mia Farrow hadde manipulert barnet, og at det var han som skulle avgjøre om de skulle gå til sak. Frank Maco sa at en grundig etterforsking viste at han hadde nok beviser til å sikte Woody Allen for voldtekt og seksuelle overgrep.
Mye av det som sies i dokumentaren husker jeg fra tidligere dekning, for eksempel i New York Times i 1993:
«A state's attorney in Connecticut said yesterday that he had "probable cause" to prosecute Woody Allen on charges that he sexually molested his adopted daughter, but had decided to spare her the trauma of a court appearance. Frank Maco, said he had drawn up an arrest warrant for Mr. Allen, but then decided not to pursue the case. He said the girl's mother, Mia Farrow, had agreed that dropping the charges was in her daughter's best interest.» På den tiden sa Frank Maco til Mia Farrow at han når som helst ville være tilgjengelig for Dylan for å forklare hvorfor han ikke tok ut tiltale. Vi får se møtet mellom Frank og Dylan.
Det stemmer altså ikke som mange holder frem, at Woody Allen ble frikjent for alle anklager.
Barnevernet i New York, der Dylan hadde offisielt bosted, hadde sin egen undersøkelse. Fagpersonen her sa det var nok informasjon til å starte en politietterforsking i New York også. Han fikk sparken, gikk til sak og fikk jobben tilbake. Advokaten hans sier det var politisk vilje til å legge saken vekk.
Woody Allen gikk til slutt til sak for å få foreldreretten til Moses, Dylan og Ronan. Det fikk han ikke. Han fikk heller ikke besøksrett til Dylan.
Denne dommeren sa at ingen bevis støtter påstanden at Mia instruerte barna. Woody Allen anket to ganger, tapte alle tre sakene og måtte betale Mia Farrows saksomkostninger
Jeg synes dokumentaren er grundig. Med unntak av et par uttalelser av Mia Farrows venner synes jeg den har svært interessante og relevante kilder.
Den ligger på HBO Nordic.
Det er ubekvemt å tro at noen kan gjøre seksuelle overgrep mot barnet sitt, mot andre også. Det er i det hele tatt ubekvemt å ta inn over seg at folk gjør slemme handlinger mot den de skal beskytte, mot fremmede også.
Det er mer bekvemt å la seg selv være i den tro at dette ikke skjer. Vi lar være å se det vi ikke vil se. Det er et stort problem i familievoldsaker.
Men jeg venter meg, av meg selv og andre, at vi forsøker å tenke så klart vi får til, at vi prøver å legge merke til hvor kulturen, vi er vokst opp med og lever i, har gitt oss blinde flekker i tenkningen vår, i spørsmålene vi stiller, i konklusjonene vi trekker. For vi er alle påvirket av kulturen.
Det skuffer meg at ikke folk forsøker å være redelige når de hører en slik historie som Dylan Farrows. Det skuffer meg at det nesten alltid er kvinner som blir mistenkeliggjort, antatt løgnaktige, manipulative, hevngjerrige, sjalu. Enda statistikken viser at det oftest ikke er offeret, eller kvinnen som støtter barnet, som lyver. Men den voksne mannen, eller den mektige.
Jeg har fulgt saken opp gjennom årene, via New York Times, andre medier, blogger. Jeg har sett hvordan mange har kjøpt Woody Allens historie. Han tok tidlig grep over mediene. Det blir godt beskrevet i serien. Den kan også sees bare som en historie om mediemakt.
Jeg har lest kommentarfelt, jeg har lest anmeldelser, nå etter at dokumentaren kom. Jeg synes det er en slurvete mistenkeliggjøring av Mia Farrow, for ikke å snakke om en forenkling, når en del trekker frem hvordan det har gått med de andre ungene hennes. Tre av de er døde.
Kjetil Lismoen skriver i Aftenposten: Mia beskrives som nesten for god for denne verden. (Jeg synes hun er ganske kritisk mot seg selv). Og han fortsetter: Men tragediens omkostninger har vært forferdelige, med tre døde barn, hvorav ett med sikkerhet tok livet av seg. Dette er utelatt fra serien.
Som om disse sakene har en nødvendig sammenheng.
Jeg liker ingen av de norske anmeldelsene. Jeg tror ikke det er fordi de er kritiske. Jeg tror det er tonen, lettvint kritisk.
Endel trekker frem bloggposten som det ene barnet, Moses, skrev for noen år tilbake. Den nå voksne mannen Moses har fortsatt ikke troverdighet når han i Guardian før jul slår fast at han som 14-åring kunne bedømme Dylans reaksjon samme dag og dagen etter og dermed slutte at hendelsen ikke hadde funnet sted: - Absolutely not.
Jeg er alltid skeptisk når folk er for bastante. Ronan Farrow sier det i stedet slik: Jeg har lest rettspapirene. Jeg tror på min søster.
Ronan Farrow har endret syn med alder, arbeidsoppgaver, endret kultur. Han sier at han skammer seg over hvordan han selv dekket Cosby-saken. Ronan Farrow skulle senere gjøre et grundig arbeid med Weinstein-saken og bidro med den til at MeToo-bevegelsen skjøt fart.
Det er ikke uvanlig at søsken ser oppveksten sin ulikt, som i Anna Wahlgrens ungeflokk, eller hos familien Alva/Gunnar Myrdal eller i familien Hjorth.
La meg så rydde litt i det som skjedde:
Mia Farrow gikk ikke til politiet, hun tok Dylan til barnelege dagen etter at hun hørte om overgrepet. Legen gikk til politiet.
State attorney Frank Maco ledet etterforskingen for delstatspolitiet i Connecticut. Han ville gjennomføre den effektivt og stille, men Woody Allen holdt pressekonferanse der han offentliggjør historien om forholdet han har til den 21 år gamle datteren til Mia Farrow og dreier dermed historien til at Dylan er manipulert og at hevn er Mia Farrows motiv.
Mediene kjøper i stor grad betet, historien er Woody's.
Woody Allen kan komme med at Soon-Yi var 21 år, altså juridisk voksen, så mye han vil. Men det viser en grenseløs mann som tillater seg å innlede et forhold til sin partners datter. Det er ikke sånn at man ikke kan ta kontroll over en slik impuls.
State attorney Frank Maco bestilte en faglig rapport fra John Leventhals Yale-klinikk. Rapporten konkluderte med at Mia Farrow antakelig hadde manipulert Dylan og brukt henne som hevn mot Woody Allen. De ga Woody Allen rapporten og lot ham kunngjøre resultatet offentlig foran klinikken uten at Frank Maco visste det.
State attorney Frank Maco sa at klinikken ikke hadde rett til å trekke en konklusjon om hva som hadde skjedd, at ikke noe indikerte at Mia Farrow hadde manipulert barnet, og at det var han som skulle avgjøre om de skulle gå til sak. Frank Maco sa at en grundig etterforsking viste at han hadde nok beviser til å sikte Woody Allen for voldtekt og seksuelle overgrep.
Mye av det som sies i dokumentaren husker jeg fra tidligere dekning, for eksempel i New York Times i 1993:
«A state's attorney in Connecticut said yesterday that he had "probable cause" to prosecute Woody Allen on charges that he sexually molested his adopted daughter, but had decided to spare her the trauma of a court appearance. Frank Maco, said he had drawn up an arrest warrant for Mr. Allen, but then decided not to pursue the case. He said the girl's mother, Mia Farrow, had agreed that dropping the charges was in her daughter's best interest.» På den tiden sa Frank Maco til Mia Farrow at han når som helst ville være tilgjengelig for Dylan for å forklare hvorfor han ikke tok ut tiltale. Vi får se møtet mellom Frank og Dylan.
Det stemmer altså ikke som mange holder frem, at Woody Allen ble frikjent for alle anklager.
Barnevernet i New York, der Dylan hadde offisielt bosted, hadde sin egen undersøkelse. Fagpersonen her sa det var nok informasjon til å starte en politietterforsking i New York også. Han fikk sparken, gikk til sak og fikk jobben tilbake. Advokaten hans sier det var politisk vilje til å legge saken vekk.
Woody Allen gikk til slutt til sak for å få foreldreretten til Moses, Dylan og Ronan. Det fikk han ikke. Han fikk heller ikke besøksrett til Dylan.
Denne dommeren sa at ingen bevis støtter påstanden at Mia instruerte barna. Woody Allen anket to ganger, tapte alle tre sakene og måtte betale Mia Farrows saksomkostninger
Jeg synes dokumentaren er grundig. Med unntak av et par uttalelser av Mia Farrows venner synes jeg den har svært interessante og relevante kilder.
Den ligger på HBO Nordic.
innlegg av fr.martinsen på
14:31
0 Kommentarer:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden