mandag, mai 07, 2018

Da Pushwagner gikk i graven

I dag er siste gang vi er i samme rom som kroppen din, var det noen som sa om det skjedde i Kunstnernes Hus i dag da Pushwagner ble bisatt.

Nå markerer vi overgangen fra nåtid til fortid, sa Thomas Seltzer.

Det var godt sagt syns jeg, for overgangen fra mennesket er levende til vi klarer anse det for dødt er mer uklar enn biologien forteller oss, og nå tenker jeg ikke på gud,
men at mennesker lever videre i bevissthetene våre på forskjellige måter, som at folk snakker direkte til den døde ved kista. Jeg snakker stadig til døde i tankene mine, selv om jeg vet de ikke hører meg. Det er en måte å holde dem i live på, sort of.

Så mye mørk fortvilelse bak de pastellfargede bildene, sa Thomas Seltzer. Og at det ikke måtte bli så sakralt i den hvite overlyssalen i andre etasje at vi kom til å glemme at Pushwagner også var en skøyer.

77 år ble Terje Brofos og det var mye grått hår å se i dag, grått hår, grått skjegg, grått langt skjegg, kvinner med stokker, en rullator.

Ikke så mange kjente fjes som jeg ville trodd. Desto flere raringer blant dressene. En gammel mann i pikkolouniform og de blåeste strømpene jeg noen gang har sett. En mann i safariuniform. Forhufsede sjeler som så ut til å ha fortsatt livs-, hår- og klesstiler fra den gang. Magre brune menn, bleke utflytende menn, kvinner med brede lærbånd rundt ankelen. Alle 70, og der satt de og fortalte oss og hverandre at hvis det er slik at vi fortsatt vil gå med grått hår som velter nedover ryggen, så kan vi det. Og godt er det.

Det var et overraskende og fint minutt da Thomas Seltzer fortalte at Pushwagner en gang hadde ønska seg applaus skulle gå i graven. Det ble det, ikke ett minutts stillhet, men ett minutts kraftig applaus. Og han fikk den på nytt da gravfølget kjørte avgårde ut på veien fra Kunstnernes Hus.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Startsiden