Fattig i America

Jeg blir overrasket når jeg ser noen som likner folk jeg kjenner være åpenbart fattige. Det kan man mene mangt om, også at jeg viser frem egne fordommer og kulde, men la gå. 

På bussen nedover Manhattan satt jeg i nærheten av et godt voksent par med et barn på 10-12 år med seg. De snakket sammen slik vi snakker sammen, er det lurt at barnet får gjøre slik eller sånn. Men den ene kvinnen hadde ikke tenner. Hun hadde en stubb som sto alene i nedre del av kjeven. Den stubben syntes godt. Men hun så ut som oss ellers, som en SV-aktig bibliotekar i 60-årene, pent grått hår, dongeriskjørt, dongerijakke, tights, og fornuftige danske pensko med rundt tupp. Men når jeg så ansiktet hennes skjønte jeg at hun måtte være fattig. Tenner betyr mye.

I går kveld var jeg på en panelsamtale om urettferdigheten of Wealth i nabobygget til herberget jeg bor, International Center of Photography. (Får ikke lenket ordentlig før jeg kommer hjem, bær over med meg og redskapene min).

bor, https://www.icp.org/exhibitions/generation-wealth-by-lauren-greenfield. 

Der lærte jeg for eksempel at minimumslønna i USA nå er 125.000 norske kroner for full tids arbeide et år.

Det er aktiv kamp for å øke minimumslønna. I Minnesota har den kommet opp i 15 dollar timen, mens i en stat, husker ikke hvilken, hadde staten satt foten ned for vedtaket byene hadde gjort for å øke minimumslønna, fikk ikke lov.

Panelet forklarte forskjellen på wealth og income, der income er lønna som du bruker til det daglige, mens wealth er verdiene du har, også sikkerhetsmarginen. De siste 15 årene har income vært stabilt, ingen økning altså, mens wealth har økt for den jevne amerikaner. Men de med lavest income har også fått lavere wealth. Svarte hadde sin wealth i huset sitt, hvite i større grad i det økonomiske markedet. Boligmarkedet falt, motsatt for pengemarkedet, aksjer og fond går jeg ut fra.

Senatorer har 23 ganger mer wealth enn medianen for hvite familier.

Panelet ga oss dette eksemplet, Marta Ramos til venstre jobber som renholder i Apple nå, Gail Evans til høyre jobbet som renholder i Kodak for 35 år siden. De tjente det samme hvis man regulerer for inflasjon, 16 dollar timen.  

Men på de 35 årene har arbeidsmarkedet forandret seg radikalt. 

Gail Evans var fast ansatt. Da hun ble overflødig i jobben ga Kodak henne en annen funksjon i firmaet. Hun hadde fire ukers betalt ferie og hun fikk støtte av jobben til etterutdanning, og fikk etterhvert nye jobber i firmaet.

https://www.nytimes.com/2017/09/03/upshot/to-understand-rising-inequality-consider-the-janitors-at-two-top-companies-then-and-now.html

Marta Ramos er ikke ansatt i Aplle. Hun blir leid inn av det firmaet Apple kjøper renholdstjenester fra. Hun har ikke tatt ferie på år fordi hun ikke har råd til ferie uten lønn, ferie er ikke betalt for mange amerikanere. Hun har ikke den sikkerheten i fast jobb som Gail Evans hadde, får slett ingen støtte til utdannelse, og har ikke muligheten Gail Evans fikk til å klatre i systemet.

Hvordan kom vi hit, til dette arbeidslivet, uten sikkerhet, uten ferie, spurte en i salen.

Vi har devaluert arbeid og arbeidere siden 70-tallet. Vi trenger ikke ta hensyn til enkeltarbeidere, arbeidere er en masse. Det er nok å ta av. Det er derfor fotografi er viktig. Det tvinger oss til å se enkeltmennesker, svarte en i panelet og pekte på journalist Natasha del Toro (hun til venstre).

De to andre var professor Leslie McCall og Shawn Escoffery.

Natasha del Toro lagde, sammen med den danske fotografen Joakim Eskildsen, en serie om fattigdom i verdens rikeste land for Time Magazine. Hun fortalte om folk med god utdannelse som ikke fikk jobb, heller ikke lavtlønnede jobber fordi de er overkvalifiserte. En kvinne med master som hadde jobbet med fosterhjem og som mistet jobben og måtte flytte inn med eksmannen og kunne ikke ha datteren på college. 

Eller de som jobber på åkerne i jordbruksområder, som ikke har tilgang til maten de plukker, men som står i kø for utlevering av hermetikk til fattige.

http://americanrealities.org/