fredag, april 29, 2011

Brev hjem

Jeg er i en skikkelig hyggelig boble i Toscana sammen med en gjeng pensjonister med historier fra den gang de reiste til California for å studere og den gang de gikk Mont Blanc og krysset Suezkanalen og ble sendt på landet under krigen som barn og var borte et år. Jeg var litt avventende første dagen men det er trivelige folk dette som har hatt energi til ulikt i livet.



Nå går de to timer i fjellet hver dag eller bor i leiligheten sin i Portugal og sammen går vi på turer noen timer langs stiene her og vi spiser lunsj med en halv vin beregnet i snitt og pastaer og salater og middag med like mye vin og skikkelig mørkt kjøtt av oksekinn og vi besøker slott med en engelsk overklasseslottseier som var sladderbladjournalist og nå bor i det fine men kalde slottet sitt med sin mor med alzheimer som plukker blomster på jordene.



Det er turistforeningen som har ordnet alt og de har ordnet det bra, vi går og går og lærer om vill asparges og oliventrær og lunsj og middag er supergodt og har fått mer muskler og mer kondis og jeg har kjøpt med hjem pølser og skinke og saueost og en kjempegod vin.

Foran er vinåkeren og bak er oliventrærne. Hvis du klikker på bildene blir de større.

Dyr sett hittil i ferien:

en hare som hoppet energisk og langt over et jorde. Flere raske små firfisler, en som var blankt mørkegrønn og resten var ordinært brune. To flate, helt tørre padder.

mandag, april 25, 2011

Off I go

De neste dagene skal jeg være i en gjeng med tilhengere av fotturer og parmaskinke, en gjeng der 9/10 ikke har satt spor etter seg på Facebook eller noen andre deler av internett.

lørdag, april 23, 2011

Puss og spy 4

Jeg leser om Caterina av Siena,
tidligere episoder her.


Her ligger hun i Roma. Dvs. deler av henne.
Den norske katolske kirke skriver levende om kroppen hennes, en venstrefot sendt hit, et skulderblad sendt dit, ribbein i Firenze, en hånd i kloster, hodet i Siena og resten i Roma, nesten. Under er noen høydepunkter fra nettsiden.

Sjekk bilde av hodet
Skal jeg gå på hodejakt i Siena?
Ja, det skal jeg

"Den 21. april 1380 fikk hun slag, og ble lammet fra livet og ned. Åtte dager senere, den 29. april, døde hun i venninnen Alessia Sarachinis armer, bare 33 år gammel. Det blir sagt at stigmatiseringsmerkene ble klart synlige for alle etter døden.

Hennes venn og skriftefar Raimund av Capua forteller at enorme menneskemengder besøkte Katarinas jordiske rester. I de tre dagene hennes legeme lå utstilt for de troende, forble armene, nakken og beina like bøyelige som om hun fortsatt var i live.

Hun ble gravlagt på kirkegården ved kirken Santa Maria sopra Minerva like ved Panteon i Roma, men hun ble kort etter flyttet av Raimund, som plasserte kisten ved foten av en søyle overfor Rosenkranskapellet, hvor den ble til 1430. Under denne translasjonen fikk Raimund kisten åpnet, og han så at klærne var ødelagt av fuktigheten, men ikke legemet.

Katarinas legeme ble imidlertid utsatt for den vanlige middelalderske skikken med å bli splittet opp som relikvier. Raimund følte at en større relikvie skulle sendes til kirken i Siena, hennes fødeby og åsted for mange mirakler, så etter tillatelse fra paven fikk han skilt hennes hode fra kroppen.

Han plasserte det i et relikvar av forgylt kopper og ga det til to dominikanere som skulle ta det med til Siena. Men i 1385 ble det i hemmelighet brakt til klosteret ved Campo Reggio og plassert i sakristiet i påvente av en helligkåring. Planer om en høytidelig translasjon ble lagt av Raimund, biskopen og byens myndigheter.

Etter flere dagers forberedelser ble hodet brakt ut av byen til hospitalet St. Lasarus, hvor Katarina hadde pleid de syke. Derfra gikk den triumfartede prosesjonen med hennes hode inn i byen. Katarinas åttiårige mor Lapa gikk etter relikvien, kledd i Mantellates drakt. Hodet befinner seg fortsatt i et marmortabernakel i Cappella di Santa Caterina i kirken San Domenico.

Samme år som translasjonen av hodet, 1385, ble andre relikvier fjernet fra legemet, nemlig en arm, som ble gitt til Siena, og tre fingre, som ble gitt til Venezia. I 1430 var den hellige Antoninus av Firenze prior i Santa Maria Sopra Minerva, og han fikk Katarinas bevarte (men hodeløse) legeme skrinlagt i steinsarkofagen under høyalteret hvor hun har hvilt siden. Oppå sarkofagen hviler en statue av Katarina kledd i ordensdrakten. Der har hun hvilt siden i nærheten av den salige Fra Angelico.

Sarkofagen er åpnet flere ganger gjennom århundrene, og flere relikvier er fjernet for å sendes til ordenens kirker over hele Europa. I 1487 ble en hånd gitt til dominikanersøstrene i klosteret Santi Domenico e Sisto i Roma, og den venstre foten ble gitt til kirken Santi Giovanni e Paolo i Venezia. Stigmata-såret på denne foten ble omhyggelig undersøkt under den offisielle identifikasjonen i 1597. I 1501 ble et ribben gitt til klosteret San Marco i Firenze, og i 1575 ble et skulderblad gitt til dominikanersøstrene i Magnanapoli i Roma."

Hele artikkelen,
under er noen fler utdrag, litt lite troverdig tekst syns jeg men.


Som tolvåring motsto hun alle sine foreldres forsøk på å få henne gift, selv om forsøkene ikke alltid var like vennlige. For å få henne til å adlyde, ble hun utsatt for en hardhendt behandling og ble plaget fra morgen til kveld. Moren sa opp tjenestepiken og lot Katarina gjøre alt det manuelle arbeidet i huset.

Fordi hun var kjent for å elske ensomheten, fikk hun aldri være alene. Men alle prøvelser bar hun med den største tålmod. En gang skar hun av seg alt det vakre, gyldenbrune håret for å vise at hun mente alvor. Til slutt skjønte faren at videre opposisjon var nytteløs, så Katarina fikk tillatelse til å leve det livet hun så sterkt ønsket. Han innredet et rom i huset der hun kunne trekke seg tilbake i bønn, og tillot henne å gi av husets inntekter til de fattige og syke.

Det var selvfølgelig ikke noe uvanlig at kvinner utførte nestekjærlig arbeid, men Katarina møtte betydelig motstand da hun startet å forkynne, en tjeneste som tradisjonelt var blitt utført utelukkende av menn. Men hennes første biograf, den salige Raimund av Capua, skriver at hundrevis av mennesker samlet seg fra fjellene og landdistriktene rundt Siena bare for å se og høre henne.

Hun påkalte seg Sienas oppmerksomhet, og gradvis samlet en gruppe mennesker seg om henne, både prester og legfolk, dominikanere og augustinere, adelige så vel som alminnelige mennesker, gamle og unge. De utgjorde hennes «familie» eller «rene skare», «Caterinati», og alle kalte henne «Mamma».

fredag, april 22, 2011

Candy Darling

Jeg har nevnt Candy Darling flere ganger, transen fra New York som bl.a var med i Warhol-filmer og som døde av levkemi i 1974, bare 29 år gammel. Jeg festet meg først ved sangen til Lou Reed, sunget av Antony på Reeds Raven-turné i Oslo. Seinere kom bildet av henne som ligger døende på coveret av Antonys plate, merkelig stylet for situasjonen.

I dag kommer dokumentarfilmen om Candy Darling
Hvis man er i USA i det minste
På Avenue of the Americas


Even after becoming a downtown celebutante, Candy Darling, who took female hormones, resisted having the surgery to complete gender reassignment. “I’m not a genuine woman,” she said. “But I’m not interested in genuineness. I’m interested in being the product of a woman.”

Det over er fra anmeldelsen i New York Times i går. Kommentarene i filmen leses av Fran Lebowitz, husker søren ikke hvor jeg nettopp leste/så noe om henne.

The movie’s matter-of-fact truth teller, the writer Fran Lebowitz, who spent time in the Warhol orbit, remembers the grim era when being a female impersonator on the streets of New York was against the law.


Jeg ble oppmerksom på filmen gjennom Nasjonalgalleriet, se innslaget
Og se traileren for filmen

Eller se/hør sangen i alle disse fine versjonene:
Antonys fine
Antony og Lou Reed i Julian Schnabels film, der Lou Reed smiler så søtt (! ja) til slutt.
Eller Beth Gibbons, en annen favoritt (hvem skal se Gibbons OG Portishead sammen i sommer, det er jeg, det er jeg)


Og så de heldiggrisene som er på påskeferie i New York nå..

Puss og spy 3

Jeg leser meg opp på Caterina av Siena, det kan du også gjøre hvis du vil: Puss og spy 2. I ettermiddag kommer mamma med fly til Olaf Ryes plass og da skal jeg lese høyt for henne slik at hun også er forberedt.

"Historien om Caterina er en grenseløs historie. Hun overdrev svært mye av det hun kom i befatning med. Det gjaldt faste, fromhet, oppofrelse og selvtukt. Hun døde trettitre år gammel av mangeårig næringsvegring. Selve tallet trettitre kan peke i retning av et iscenesatt selvmord. Jesus døde på korset trettitre år gammel, og Caterinas store forbilde Maria Magdalena fastet i trettitre år."

Det er Finn Skårderud som skriver om Caterina

"Lapa var om lag førti år da hun prematurt fødte tvillingene Caterina og Giovanna. De var henholdsvis barn nummer tjuetre og tjuefire. Om lag halvparten av alle barna var allerede døde.

Giovanna ble satt bort til en amme, mens Caterina ble ammet av moren. Giovanna døde raskt, mens Caterina ble et sterkt barn. Lapa fortalte senere til Raimondo av Capua at hun som regel hadde måttet avvenne sine barn tidlig da hun raskt etter fødselen ble gravid på nytt. Med Caterina ble det annerledes. Hun ble ikke avvent før etter ett år.

Caterina kom flere ganger selv tilbake til sin posisjon som et favorisert barn og til de forpliktelser hun mente hørte med til å være en utvalgt. Det å være den foretrukne betød for Caterina at hun var den overlevende som levde i stedet for andre. Da hun var om lag to år, fikk hun en søster som ble kalt Giovanna etter den avdøde tvillingsøsteren.

Foreldrene var bekymret over at datteren ikke brydde seg om sitt utseende etter hvert som hun nærmet seg kjønnsmodningen. Etter senesisk tradisjon var man gifteferdig ved tolvårsalderen. De estetiske kodene den gang sa at man skulle sminke seg og helst ha bleket hår som ble krøllet.

Hun var ikke det grann ivrig etter å vise seg skjønn for menn, eller å forberede seg til bryllup. Fra læreguttene som bodde i huset deres, flyktet hun «som om de skulle vært slanger». Lapa forsøkte å utnytte Caterinas sterke kjærlighet til storesøsteren Bonaventura. En kort stund kunne det det også se ut som om Bonaventura lyktes med å gjøre Caterina mer lydig overfor moren. Den tålmodige storesøsteren nådde delvis frem der moren bare hadde forsterket uviljen. Bonaventura forsøkte å få søsteren til å forstå at å gjøre seg selv vakker, ikke er å mishage Gud. Og i et par år var Giacomo og Lapa beroliget.

Så ble Caterinas verden kastet om. Bonaventura døde i barsel. I Caterinas øyne døde hun som følge av de jordiske gleder moren ustanselig oppmuntret henne til gjennom å ivre for ekteskapet. Raimondo av Capua beskriver hvordan hun anklager seg selv for Bonaventuras død. Hun anklaget seg selv for at det var hennes flørt med det verdslige som hadde brakt Guds vrede over henne ved å ta fra henne det kjæreste hun kjente.

Søsteren Bonaventura hadde vist seg som en handlekraftig kvinne mens hun levde. Hennes mann hadde vist lite sympatisk oppførsel. Men gjennom å starte en sultestreik fikk hun ham på bedre tanker. Bonaventura hadde således lært Caterina om fastens makt i nære relasjoner. Familiekrigen tiltok i årene etter søsterens død.

Med støtte fra sin skriftefar, for å markere at hun stadig ønsket det jomfruelige livet, klippet Caterina «med jubel» av seg sitt lange hår helt inntil hodebunnen. Etter å ha prøvd med det gode, med overtalelser, godsnakk og lempe, tydde foreldrene og brødrene etter hvert til trusler, straff og fysisk vold. Men de var uverdige motstandere for den ukuelige. Når de straffet henne med kjøkkenarbeid, takket hun dem.

Hun takket også da moren kastet seg korporlig over henne i raseri. De tok fra henne rommet hennes. Men hva skulle hun med et eget rom, når hun kunne lage sitt indre bønnekammer? Hun gjorde selv det som hun senere rådet Raimondo av Capua til når han hadde verdslige bekymringer: «Bygg en celle i ditt sinn, som du aldri kan flykte fra.» Hun lukket seg, og det var vanskelig å nå inn til henne.

I sine visjoner ble Caterina viet til sin himmelske brudgom. Ifølge Raimondo av Capua ble hun gift med en ring av sølv, gull og juveler, som hun alltid kunne se for seg. Men ifølge henne selv i en rekke brev giftes man ikke med Kristus med gull eller sølv, men med en ring av Kristi forhud, «gitt i Omskjæringen åtte dager etter Kristi fødsel og fulgt av smerte og utgytelse og blod».

Kulten omkring den hellige forhud var populær i senmiddelalderen. Kunstnere på fjortenhundretallet ble opptatt av kjønnsorganet til barnet eller den voksne Kristus. Birgitta av Sverige mottok en åpenbaring fra Gud som sa hvor på jorden Kristi forhud var bevart. Agnes Blannbekin fra Wien mottok forhuden i sin munn i en visjon, og fant at den smakte søtt som honning.

Men Bynum advarer mot å fortolke dette som erotikk. (! mitt utropstegn)

Et annet gjenkjennelig trekk er opptattheten av mat, og av å gi mat til andre, samtidig som man ikke spiser den selv. Dette kan fortolkes både som tilfredsstillelsen ved å vite at man er den som ikke gir etter for kjødelige behov, og samtidig tilfredsstillelsen ved å tjene andre.

Eller aktivismen og hyperaktiviteten, og det som Sigrid Undset (1951) beskriver som Caterinas «rastløse energi». Vi finner også paralleller i renhetsidealene. Caterina søkte en ideell renhet. Flere mannlige asketer bekjempet sin forfengelighet ved å la seg gro ned i møkk, lopper og lus. Men Caterina passet alltid på sin renhet i form av hygiene. Og renhet styrer ofte også den moderne spiseforstyrrede, både i fysisk og metaforisk forstand. Renhet kan bety oppkast, avføringspiller og fettfri mat, men også sosial tilbaketrekning fra relasjoner for ikke å bli «tilskitnet» av andre.

Caterina var et forbilde for mange av sine samtidige, og hennes fastebesettelse og kroppspraksiser ble imitert av etterfølgende søstre. Den europeiske middelalderkulturen har smerte og lidelse som sentrale ingredienser, ikke minst begrunnet med imitasjonen av Kristi lidelser, imitatio Christi. Det hellige er knyttet til det vonde og det vemmelige (Sky, 2004).

En av Caterinas mest radikale etterfølgere i Italia er Sankt Veronica, opprinnelig døpt som Orsola Guiliani (1660-1727). Ved siden av å sulte seg og kaste opp regelmessig, gjorde hun rent i klosteret ved å slikke gulvene og veggene med tungen. Når tungen ikke ble brukt til slike aktiviteter, lå den ofte i press under en stein.

Hennes føde var i perioder fem appelsinsteiner, til minne om Kristi fem stigma. Veronica ble «bedre». Hun modererte sin anorektiske atferd, men veien til mer næring gikk via en meny av katteoppkast, hårdotter, blodfylte igler, biller, mark, døde mus og edderkopper med spinn (Bell, 1985).

Og i dag er Caterina av Siena en anorektisk heltefigur i den såkalte Pro-Ana-kulten; en fortrinnsvis internettbasert aktivitet for å fremme og legitimere anorektisk og spiseforstyrret atferd. Men både i hennes samtid og nå i dag finner vi alternative fortolkninger. I hennes samtid vurderte enkelte det som at hennes overdrevne askese var i meste laget, og at den egentlig var innstiftet av Djevelen selv."

Her er et eksempel på en slik Pro Ana-side som skriver om Caterina
Her er hele artikkelen til Skårderud

"Den psykologiske fortolkningen vil kunne være at hun forenklet sitt livs smerte ved å omsette den til ekstremer og absolutter. Hun beskrives også som grenseløs i den forstand at hun ikke avgrenset seg selv, men tok på seg andres lidelse og smerter. Og hun tok på seg skyld for hva hun knapt kunne være skyldig i.

Anoreksipasienten vil i dag ofte bli beskrevet som tilsvarende grenseløs og overdrevent ytrestyrt, ved at man er ekstra sensitiv for andres vurderinger og andres betydning for en selv. I en moderne psykologisk forståelse vil grenseløsheten kunne leses som en svikt i selvorganiseringen, ikke minst med tanke på en manglende differensiering av en selv i forhold til andre. Og kroppspraksisene fungerer således som konkrete iscenesettelser av avgrensninger av det egne selvet."

torsdag, april 21, 2011

Puss og spy 2

Ok, du og jeg og Caterina av Siena..

..før jeg drar av gårde på tur bl.a for å se det inntørkede hodet hennes. (Puss og spy 1)

Caterina av Siena ble kanonisert i 1461 og hun dannet anorektisk skole for inspirerte i flere hundre år. Hun realiserte til slutt drømmen om å bare leve av nadverden.

Suzanne Brøgger:

Men når berømmelsen brer seg, får hun fiender som fokuserer på de eksentriske spisevanene hennes. Og de beskylder henne for å være henholdsvis løgnerske, vanhellig egoist og heks. Hennes evne til å leve uten mat beviste at hun ble foret av djevelen. For det var alminnelig kjent at mange "hellige" kvinner som påsto at de levde av nadverden alene i virkeligheten snek seg ut i klosterets kjøkken, oppildnet av demonisk begjær etter salami og fløteost, og åpnet matskapene.

Den alminnelige unnskyldningen var da også at spiskamre, hyller og skuffer var fulle av djevler som lokket dem ut i fordervelsen, noe man heldigvis ikke selv kunne noe for. Men det er ingenting som tyder på at delikatessedjevlene var ute etter Caterina. Hun ble til stadighet beordret til å spise en gang om dagen."

Det var Caterina som fikk paven til å vende tilbake til Roma fra Avignon.

Den katolske kirkes leksikon på nett skriver bl.a:

After three years of celestial visitations and familiar conversation with Christ, she underwent the mystical experience known as the "spiritual espousals", probably during the carnival of 1366.

She began to dispatch letters to men and women in every condition of life, entered into correspondence with the princes and republics of Italy, was consulted by the papal legates about the affairs of the Church.


Hun etterlot seg boken "Dialoger", 400 brev og endel bønner.

onsdag, april 20, 2011

Puss og spy

2. påskedag skal jeg dra på utflukt til Toscana med mamma.
Vi skal gå fottur med Turistforeningen. Men en av dagene skal vi se på Siena. Så jeg googler og jeg ser at det går an å besøke the house of St. Catherine og fordi det er et kvinnenavn så klikker jeg på lenka og så demrer det.

Det er hun med puss og spy!

Jeg leste om henne i Suzanne Brøggers Pepret Sus, hun sultet seg for å oppnå en ren og fullkommen forening med Frelseren.

"For den moderne anorektiker har slankekuren den samme status som Gud for den hellige, og det er snakk om en tilsvarende intens fiksering i forholdet mellom jeg'et og Gud/slankekur, som ingen utenforstående har noen jordisk sjangse til å trenge inn i. "Fedme" vekker samme redsel hos nåtidens kvinner som "djevelen" vakte hos de fromme.

Med andre ord er det å være "tynn" eller "hellig" to renhetsidealer, og må betraktes som idealtilstander i de respektive samfunn og historiske epoker."

Suzanne Brøgger beskriver både middelalderens og samtidens anorektikere som ikke klarer å bli hellige nok eller tynne nok, ute av stand til å motta omsorg, frykt for tilfredsstillelse av fysiske behov som søvn, mat, sex. Man sulter ut det menneskelige begjæret.

Caterina var den 23. eller 24. ungen i Benicasa-familien. Ettersom familiemdlemmer dør skrur hun på askesen som 15-åring og spise bare brød, rå grønnsaker og drikker vann og fem år senere slutter hun helt å spise.

"Fra 15-16-årsalderen underkaster hun seg et selvpålagt taleforbud som hun holder i tre år, til tross for at hun bor hjemme. Foreldrenes forsøk på å komme staheten hennes til livs er forgjeves, og hun er umulig å straffe, fordi hun mottar enhver straff som en ny velkommen prøvelse fra de høyere makter og alltid svarer med å straffe seg selv enda verre og bli enda mer elskverdig, utilnærmelig og uangripelig. Derfor kan man ikke få makt over henne.

Til slutt gir faren henne et eget rom der hun kan piske seg selv så mye hun lyster. Og hun vikler en jernlenke rundt livet som gnager seg inn i huden slik at det går betennelse i såret, som hun lindrer med en underkjole av hestehår. Hun overvinner all tretthet og nedsetter søvnbehovet sitt til 30 minutter annenhver dag - på en treplanke."






















"Familien forsøker med alle midler å avvenne Caterina fra hennes utskeielser, men deres motstand fører bare til ytterligere eksesser. Fra 16-årsalderen står Catarina i direkte forbindelse med Gud, og alle andre kan gå hjem å legge seg med sine krav og forventninger. Catarina adlyder kun befalinger fra den radikale annerledeshet ved navn Jesus Kristus, som hun nærmer seg ... ved å forvandle kroppen sin fra kjøtt og blod til vilje."

Og så kommer avsnittet som gjorde at jeg husket henne, Suzanne Brøgger referer til Raymond Capua.

(Sidespor: lenken over går til Catholic online, verdt et klikk uansett, ser ut som en tøyeside men er det ikke).

"Caterina drakk puss fra en døende kreftpasient som hun pleiet, for hun følte slik vemmelse ved synet av de væskende sårene at hun følte trang til å overvinne motbydeligheten ved å svelge ned betennelsen og på den måten bli ett med den. Der kan man se: Grådigheten forfølger de uselviske! Men som belønning viser Jesus seg for henne om natten og inviterer henne til å drikke sitt blod, og etter denne leskedrikken behøvde magen hennes ikke lenger mat og kunne intet fordøye."

tirsdag, april 19, 2011

Har du lyst til å..

..høre Lukas Moodyson og Geir Gulliksen snakke sammen?

Det hadde jeg og jeg kjøpte meg en billett jeg ikke kan bruke likevel. Det er onsdag rett etter påske og hvis du sender en e-post til fr.martinsen@gmail.com så kan du få billetten min.

Lucas, hovedpersonen i Døden og Co, er en ikke altfor vellykket forfatter i førtiårene, med en eksentrisk far som en gang var professor i matematikk på universitetet. Men så dør faren plutselig, og Lucas tipper utfor kanten. Han søker etter døden på nettet – mord, flykrasj, henrettelser –, og så lurer han på hvilke kvinner man bør sette sin lit til mens man lever. Kate Moss, Rihanna eller Mor Teresa?

Lukas Moodysson er en mann med mange talenter og stor bredde som kunstner. Han har både regissert smalere kunstfilmer og publikumssuksesser som Fucking Åmål og Tilsammans. Han har også gitt ut flere diktsamlinger, og Døden og Co. er hans andre roman. På Litteraturhuset møter han forfatter og forlagsredaktør Geir Gulliksen for å snakke om livet og døden.


mandag, april 18, 2011

For et godt system vi har

sa jeg til legen. Syns du? Det var fint

Jeg var fylt av takknemlighet over at jeg bor her, etter at jeg gikk langsomt ned til legevakta i går morres. Jeg var forkjølet, jeg visste det, men så skikkelig og. Det var tungt å puste, som å ha et lodd i pusteheisen. Når det er tungt å puste blir man bare kropp, en kropp som vil puste, det er det eneste den har kapasitet til å holde på med.

Og så bor jeg her, med et effektivt og vennlig system. Jeg hilses på og smiles til av en dame, jeg innrulleres i papirene av en annen som bestemmer hvor alvorlig fatt det er med meg og hvilket venterom jeg skal sitte i. Like før jeg kommer til legen blir jeg hentet av en tredje, satt rett utenfor legens kontor (så effektivt!) og hun tar tempen min og måler oksygen i blodet og gir meg en lapp slik at legen kan se det med det samme.

Han sjekker blodtrykk og lytter og forklarer og gir meg medisin. Og avslutter med: Er det noe du lurer på? Det var da jeg sa det. Og så gikk jeg langsomt hjem og nå har jeg sovet mer enn et døgn.

Jeg tror ikke folk vil lese om andres forkjølelser. Når man er frisk igjen glemmer man helt hvordan det var å være syk og sykdom blir uinteressant. Sånn er det i alle fall for meg. Men jeg har behov for å meddele meg.

Det er så merkelig å være syk, jeg tror ikke jeg har vært så utslått siden jeg var ungdom. Jeg har sovet og bare kreket meg på do og for å hente vann og medisin og så sunket ned i senga og lukket øynene igjen. Jeg har nesten ikke tenkt noe og det er jo merkelig. I formiddag da jeg la merke til at jeg lå og kvernet på en gammel irritasjon skjønte jeg at jeg var på bedringens vei.

Så nå sitter jeg her og prøver å være stått opp. Vanligvis når jeg våkner om natta åpner jeg pc-en for å fokusere på noe annet og så sovne igjen. Jeg har ikke tenkt på å åpne en pc nå, snakking, lesing har vært utenfor det jeg har vurdert.

Jeg innbiller meg at kroppen sjalter ut alt annet, ikke les, ikke tenk, ikke snakk, ikke spis, jeg vil ha arbeidsro. Ligg der, jeg har noen lunger å ta meg av.

Så slemme de er de kvinnene som gjør narr av menn som er syke, de syns de ter seg som unger. Om det er ett sted man kan gi seg hen til kroppen sin også når den er syk så må det vel være i sitt eget hjem. Som om man blir en unge av å for en gangs skyld ikke stå oppreist? Faen så godt det er å ha et eget hjem å være syk i, ingen løper rundt og hoier her, og en seng. Jeg tar meg en tur i den igjen.

lørdag, april 16, 2011

Jeg vet at verden er et alvorlig sted

Men det foregår også billedmanipulasjon med Steve Buscemis øyne her


Over er Anne Hathaway, under Ellen Page, flere her.

torsdag, april 14, 2011

Hugh Grant knør slask

Hugh Grant skrev et innlegg i New Statesman for to dager siden. Like før jul fikk han bilstans og tok nølende mot hjelp fra en ex-kjendisjournalist, nå pub-eier. Hugh ble med i ex-journalistens bil for å skaffe seg hjelp og de kom i snakk om journalister som hacker seg inn på mobiltelefoner, blant annet Hugh Grants. Hugh stilte spørsmål.

Da kjæresten til Hugh Grant senere ble gjesteredaktør for en engelsk avis bestemt han seg for å knø slasken skikkelig.

He also had an unusual defence of the practice: that phone-hacking was a price you had to pay for living in a free society.


I asked how that worked exactly, but we ran out of time, and next thing we had arrived and he was asking me if I would pose for a photo with him, "not for publication, just for the wall of the pub".

I agreed and the picture duly appeared in the Mail on Sunday that weekend with his creative version of the encounter. He had asked me to drop into his pub some time. So when, some months later, Jemima asked me to write a piece for this paper, it occurred to me it might be interesting to take him up on his invitation.

I wanted to hear more about phone-hacking and the whole business of tabloid journalism. It occurred to me just to interview him straight, as he has, after all, been a whistleblower.

But then I thought I might possibly get more, and it might be more fun, if I secretly taped him, The bugger bugged, as it were.



Me: I'd rather no one listened in, to be honest. And I might not be alone there. You probably wouldn't want people listening to your conversations.

Him: I'm not interesting enough for anyone to want to listen in.

Me: Ah . . . I think that was one of the questions asked last week at one of the parliamentary committees. They asked Yates [John Yates, acting deputy commissioner of the Metropolitan Police] if it was true that he thought that the NoW had been hacking the phones of friends and family of those girls who were murdered . . . the Soham murder and the Milly girl [Milly Dowler].

Him: Yeah. Yeah. It's more than likely. Yeah . . . It was quite routine. Yeah - friends and family is something that's not as easy to justify as the other things.

Me: But celebrities you would justify because they're rich?

Him: Yeah. I mean, if you don't like it, you've just got to get off the stage. It'll do wonders.

Me: So I should have given up acting?

Him: If you live off your image, you can't really complain about someone.

Me: I live off my acting. Which is different to living off your image.

Him: Yeah, but you're still presenting yourself to the public. And if the public didn't know you..

Me: They don't give a shit. I got arrested with a hooker and they still came to my films. They don't give a fuck about your public image. They just care about whether you're in an entertaining film or not.

Det er adskillig mer å lese, du kan gjøre det her.



Those are the highlights. As I drove home past the white cliffs, I thought it was interesting - apart from the fact that Paul hates people like me, and I hate people like him, we got on quite well. And, absurdly, I felt a bit guilty for recording him.

And he does have a very nice pub. The Castle Inn, Dover, for the record. There are rooms available, too. He asked me if I'd like to sample the honeymoon suite some time: "I can guarantee your privacy."

Litt googling viser oss pubeieren selv og hans bartendere: "The girls want to make a bit of extra cash by taking off their pants for a tenner and who can blame them?"

torsdag, april 07, 2011

Vi ser på Mad Men 4

Mens Mad Men 5 er utsatt minst en sesong. Forskinkelsen skyldes forhandlinger med serieskaperen Matthew Weiner. Kanalen AMC ønsker blant annet å korte ned hver episode slik at det blir mer tid til reklame og ha mer produktplassering. Matthew Weiner er svært kritisk til dette.
Stå på, Weiner. Vi venter pent og håper du vinner.


Sally onanerer i sofaen hos venninnen og blir oppdaget av venninnens mor. Det blir behandlet på 60-tallsvis.

Jeg fant en merkelig kjærlighetshistorie, made for television, fortalt av en historieforteller, Myrna Janco Daniels. Da hun møtte han som er en av de Mad Men har hentet inspirasjon fra var hun 38 år, ugift og en av sjefene i et stort reklamebyrå i Chicago, skulle hatt sin egen serie, lite å finne på Google. Les historien selv, I Married a Mad Man. Her er de to.


I learned a lot from Draper Daniels. He wasn’t a great businessman, but he was a brilliant wordsmith and conceptualist, who taught me to state my ideas clearly and concisely, as if I was talking to one person. That was his philosophy: Advertising should talk to one person at a time.

Dan was a restless man who loved nothing more than giving birth to an idea. Ironically, he had been behind the best-known cigarette campaign in the country, but then left the ad business in 1962 for a year to join the Kennedy Administration because he didn’t feel good about promoting a product linked to lung cancer.



Jeg minner ellers om denne gamle posten, Toril Moi og et par til kommenteer alle episodene i 4-ern i Wall Street Journal.

tirsdag, april 05, 2011

Posen? Søster?

Kirken snakker som om den har kjørt språket sitt gjennom
ei Ari Behn-kvern,
ei poesikvern,
ei pisspreik-kvern.

Opplevelser
blir til opplevelserom,
og
blir til det mer pop/design-aktige +

Setningene blir korte og uten subjekt:
Mulighet til å bli i det gamle.
Mulighet til å skape nytt.

Nå er det like før kirken, kjerka, skriver ekstravaganza.

64 OPPLEVELSESDAGER Påske + pasjon består av opplevelsesrom du ikke har hørt om og tider du ikke har drømt om. Pasjon er lidelse og lidenskap. Lidelse i møte med verdens dødskrefter. Lidenskap i møte med livets muligheter. Fra inngangen til den stille uke til 1. pinsedag. Påske er fortellinger som former vår kultur og driver mennesket til frihet. Påske og pasjon er tradisjon og nyskaping. Mulighet til å bli i det gamle. Mulighet til å skape nytt.

De twitrer pose-poetisk også, bare se: Rom du ikke vet om, eller kjenner så altfor godt. Bankerått på National. odd sjel, ung mann, som aldri når frem. Aldri inn til seg selv.

mandag, april 04, 2011

Chelsea Hotel er solgt

Helen Thomas (90)

PLAYBOY: So is this how you pictured retirement?
THOMAS: I’m not retired! I was fired.



Helen Thomas er intervjuet i Playboy
Wikipedia om Helen Thomas

THOMAS: He pulled that thing out like a jackknife. I mean, he started out very nice, introducing me to these two young boys who wanted to be in journalism. He said, “Got any advice? Go for it.” I didn’t know it was Jewish Heritage Month, which is why he was at the White House and also why he asked “So what do you think of Israel?” That’s when I said, “They should get the hell out of Palestine.”

PLAYBOY: Did you realize how controversial those words were as you spoke them?

THOMAS: I knew I’d hit the third rail. You cannot say anything about Israel in this country. But I’ve lived with this cause for many years. Everybody knows my feelings that the Palestinians have been shortchanged in every way. Sure, the Israelis have a right to exist—but where they were born, not to come and take someone else’s home. I’ve had it up to here with the violations against the Palestinians. Why shouldn’t I say it? I knew exactly what I was doing—I was going for broke. I had reached the point of no return. You finally get fed up.

THOMAS: What is this? No American Jew would tolerate that sort of treatment here against blacks or anyone else. Why do they allow it over there? And why do they send my American tax dollars to perpetuate it?


THOMAS: I get where you’re leading with this. You know damn well the power they have. It isn’t the two percent. It’s real power when you own the White House, when you own these other places in terms of your political persuasion. Of course they have power. You don’t deny that. You’re Jewish, aren’t you?

PLAYBOY: Yes.



PLAYBOY: The right doesn’t see Obama that way. How is Obama conservative?

THOMAS: Look at Guantánamo. With a stroke of a pen, the day after Obama took the oath he should have said, “We’re getting the hell out of here.” Same thing with Iraq and Afghanistan. There’s no reason for us to be in a war. “They’ll all come here if we don’t go there.” That is baloney.

(Hun svarer lengre i intervjuet)


PLAYBOY: What about Monica Lewinsky? Was there talk in the pressroom that Bill Clinton was having sex with someone before that news got out?

THOMAS: There’s always talk, but I never assume anything. That’s the first law of journalism. Your mother says she loves you, check it out. So no, I didn’t suspect.

søndag, april 03, 2011

Personae

Se på disse bildene av Ian Rankin.
Se hvordan han vet han blir fotografert, hvordan han tilpasser seg blikket som snart skal komme.

Det er bestandig meg fotografen ber om å smile når det er gruppebilde. Jeg vet ikke om jeg ser surere ut jamt over enn de andre, det tror jeg er mulig, eller om de andre tar på seg smilet med en gang fotografen dukker opp. Det er også mulig.


Jeg vil gjerne se fin ut på bilde. Jeg vil gjerne se ut som meg på mitt beste. Men jeg vet godt hvor falsk jeg ser ut hvis jeg drar opp smilet akkurat passe og jeg vil absolutt ikke overgi meg til fotografen og gi ham en ukontrollert latter som han kan forvalte akkurat som han vil.

Så jeg pleier å se ut som noe jeg syns er meg selv uten smil, men blid, inni meg. Det er aldri nok og fotografen ber alltid akkurat meg om å ikke se så alvorlig ut. Og så drar jeg opp munnvikene til det jeg håper er et varmt, ikke kaldt smil, øynene det gjelder å få med dem.

Men heretter er det protest.

Nei.

skal jeg si. Jeg er slik jeg ser ut, du får ta det du får.

Jeg gidder virkelig ikke mer. Fanger de meg ikke i et ubevoktet øyeblikk så får de skylde seg selv.

Hvorfor er det absolutt et smil de vil ha?
Syns de alvor på bilde er gammeldags?
Syns de smilet gir mer liv til bildet?

Her er flere fotografier av Ian Rankin


Og så er det Barthes



Roland Barthes skriver:

"Et bilde - mitt bilde - skal fødes: Blir det et usympatisk individ, eller en "fin type"? Om jeg bare kunne "fremtre" på fotopapiret som på et klassisk lerret, utstyrt med en edel, tankefull, intelligent mine! Om jeg kort sagt kunne bli "malt" (av Tizian) eller "tegnet" (av Clouet)!

Men ettersom det jeg ønsker man skulle fange inn er en fin moralsk tekstur og ikke en mimikk, og ettersom Fotografiet er lite subtilt, bortsett fa hos de helt store portrettfotografene, aner jeg ikke hvordan jeg skal kunne påvirke mitt ytre innenifra.

Jeg bestemmer meg for å la et lett smil "leke" på mine lepper og i mine øyne, et "uutgrunnelig" smil som skal uttrykke både mine karaktertrekk og min fornøyde bevissthet om hele seremonien i det å bli fotografert: Jeg lar meg låne til det sosiale spillet, jeg poserer, jeg vet at jeg poserer og jeg vil at du skal vite det, men dette supplerende budskapet må ikke på noe vis forandre noe som helst (..) ved mitt individs dyrebare vesen: Det jeg er hinsides enhver avbildning."


Her er flere fotografier av Roland Barthes
Wikipedia: Persona

All fiction is fan fiction

Vi sampler alle mann

The best way to find the work you should be doing is to think about the work you want to see done that isn’t being done, and then go do it.

Jeg er ikke enig i riktig alt her, det gjør jo ingenting. Jeg deler ikke pc-skepsisen hans, jeg tror på kroppen likevel, jeg rynker på brynene over at ting skal lede til noe annet, samma.

It’s one of my theories that when people give you advice, they’re really just talking to themselves in the past. This list is me talking to a previous version of myself.

Jeg liker det han skriver om at idéer bygger på andres idéer, vi kunne være mer ydmyke her vi går rundt og føler oss som så kontinuerlige enestående individer og gir hverandre kred som fantastiske. Samtidig som vi trenger å bli peppet opp mange av oss, så her er noen setninger som peppet meg opp et øyeblikk, noen ganger liker jeg å lese slike lister.

lørdag, april 02, 2011

Patti Smith til Oslo igjen


















Jeg skal gjøre et unntak for Norwegian Wood i år, fredag 10. juni spiller Patti Smith og bandet hennes i Frognerparken og jeg kommer til å være der selv om jeg mistenker at det blir en gladere kosestemning enn det jeg setter pris på. Jeg får bidra med et hardt og surt uttrykk selv. De legger ut dagspass i begynnelsen av neste uke, vær obs.

Om skriving

Guardian stilte spørsmål til forfattere om det å skrive, mange spørsmål, lange svar, også i lydform, kjempelang artikkel.
Her er noen biter, (her er hele).

Beryl Bainbridge med barnebarn

Beryl Bainbridge:

When I write a novel I'm writing about my own life; I'm writing a biography almost, always. And to make it look like a novel I either have a murder or a death at the end.


P.D. James

How did you decide which form or genre was right for you?

You're back in this English village with the well-known characters; there's a sense of nostalgia and security about them, and in the end a terrible crime is solved and peace and order is restored. And in real life it isn't, and in modern detective stories, especially mine, it isn't restored, but in most classical detective stories it is restored.

You know it's going to turn out right, that virtue is going to be rewarded and evil is going to be punished. So they do have that ability to provide for the reader some kind of solace. I don't think we choose our genre, I think that a genre chooses us. The idea that you would lose control has always horrified me, and I suppose this is a very controlled form of writing.


Michael Frayn

Where do your ideas come from?

I suppose if people are not writers or painters or whatever they see the life of the artist as being one of great freedom, but it's not really; it's as constrained as anyone else's by the material that's available. The thing seems to have some kind of reality in one's head; it seems to be something that one is discovering, rather than inventing.

I see that as a kind of psychological trick on oneself, because the whole point about fiction is that it's invention. It doesn't really seem like it at the time – it seems as if you are slowly discovering something that already exists and seeing how the different parts of it relate to each other.

Wendy Cope

What makes a poem work and can a poem ever be willed into being?

One thing that makes poems work is strong emotion, and I remember hearing James Berry, I think it was, saying that one characteristic of a good poet is that they feel things intensely, and he said: "Of course poets are not the only people who feel things intensely, but it is one of the qualities," and I think that's true.

Michael Frayn
Do you have a routine? What tools do you use?

It's very difficult when each day you start with a sort of cold brain and nothing happens. In my case I look back over what I was doing the day before and make a few small corrections, often to typing errors, then maybe a few grammatical errors, and then I see a better way of putting something, and gradually you get drawn into the world you've created and you start rewriting what you did the day before and gradually coming up to the point where you left it the day before and going on. And certainly at the end of each day's work I try – when my brain is hot and stuff is happening, but when I'm really too tired to go on – to make hasty notes and write down bits and pieces of what's going to come, anything that's already in one's head, sort of scatter it down on the page so that when you start the next day you've got some stuff there to work on.

Ian Rankin:

You get these writers who say:
"I go to my office at nine and I write from nine till 12 and then I revise from two till four and that's my day, and I do 2,000 words a day and when I've done my 2,000 words a day that's me," and you go: "What?" I have days when I do fuck all. I sit down at a computer, nothing's coming, I'm having to tear each word out, it's like digging for coal, and I'll go: "No, this isn't working," and I'll just walk away.



Michael Holroyd:

What I really like is rewriting, but you cannot rewrite until you've already written, and that is terrible. And then rewriting the rewritten text, and so on, up to 10 times, hoping always to get it shorter, more condensed, pack more energy into it.

Even if it's a sad thing, you want to get the essence of the most dolorous phrases and connect them in some way, [and] so in that way try to perfect something. You have the energy from the first draft, the momentum, the "go", but then you try to shape it more.