lørdag, september 29, 2012

Jeg glemte Marina Abramovic

Nesten ikke til å tro. Jeg som hadde på alarm for å få kjøpt mine to billetter. Men det gjorde jeg, borte vekk, jeg skrev det ikke i almanakken, jeg glemte å spørre noen om å bli med.

Og utstillingen åpnet i går uten at jeg var der, og ikke får jeg gått på en stund heller. Men du kan jo gjøre det. Jeg minner deg på utstillingen på Galleri Brandstrup på Tjuvholmen, den står en måned. Passe fridagstur. Og så kan du gå innom det nye Astrup Fearnley-museet, jeg minner om det også. Jeg har ikke sett det innvendig, men jeg skal.



Jeg så henne i London i sommer

onsdag, september 19, 2012

Helsevesenet, irritasjon

Og så jeg som er så u-irritert på helsevesenet fra før.

Jeg har fått lapp fra legen om at jeg skal til en røngtenavdeling. Aker sykehus sin poliklinikk for slikt vil ha tilsendt lappen og så får man svar innen en måned.

Hæ? Her er det ikke noe som skal granskes eller grunnes på. En lege skal ta en kikk på de fire ordene som legen har skrevet og sette meg i en kø.

Hva slags respekt er det for pasienter å velge å organisere seg sånn at man ikke får til bedre?

tirsdag, september 18, 2012

Patti Smith på Louisiana

Hun ble intervjuet fra scenen på bokfestivalen utenfor København på fredag.


»Livet er svært. Man mister folk, man elsker, man bliver syg, man bliver sulten, man får tandpiner. Men andre gange får man de smukkeste oplevelser. Når man lider, er det også en del af pakken. Vi skal være virkelig glade, og vi skal være virkelig fucked up. Det er det hele værd. Tro mig.«

Mye innholdsløst snakk med folk, lite Patti Smith, men fint bilde. Patti Smith skjeler virkelig. Hele saken til Information.

mandag, september 17, 2012

Villanden og Katzenjammer

To kjappe anbefalinger fra forrige uke, hvis du er i nærheten av å like noe i nærheten av sånt som jeg liker. Først Villanden på Nationaltheatret, spilles lenge enda, tre generasjoner fr.martinsener var begeistret ned til gledet seg oppriktig over det. Det er god respons fra min gjeng.

Jeg likte at de var morsomme også, det er så mye hm pretensiøst alvor på teater syns jeg. Disse tøyset med tonefall. De slang om seg med filosofiske referanser, greit nok, men en av dem hadde som delhensikt å få publikum til å slappe av og ikke være flink-publik, det går jeg inn for.

De surret rundt med hvem som var hvem i stykket, flere var Hedvig og Gregers Werle og disse på en gang, og det gjorde at teksten fløt av gårde uten å knytte seg bare til én skuespiller.

Disse var med:

Regi: Anders Paulin. Med: Finn Schau, Tone Danielsen, Kai Remlov, Andrea Bræin Hovig, Mattis Herman Nyquist, Trine Wiggen, Bjørn Floberg, Tor Ivar Hagen, Mariann Hole. Foto: Marte Garmann


De sang en sang om Bisclavret om igjen og om igjen, de samme ordene, i et kvarters tid og det var så fint. Han med de nydelige ørene sang så fint. De andre også på mer hverdagslige vis. Men han med de nydelige ørene, så fint det kan være med utstående ører, sang virkelig fint. Jeg har fortsatt den sangen inni hodet flere dager etter forestillingen.

Katzenjammer i operaen!

Samme her, tre generasjoner fr.M satt på første rad, to av oss trampet takten og det heftig fra første øyeblikk, en av oss nøyde seg med å smile. Jeg har akkurat oppdaget dem. De spiller på John Dee også på lørdag, før de drar ut på Englandsturné.


Flere bilder
De er så glade på scenen, et musikalsk lykkeprosjekt der de løper rundt og vrikker og griper fatt i trompeten, lager lyder med stemmen, bytter på instrumenter og lager generelt god sirkusstemning.

søndag, september 16, 2012

Paul Auster: Vinteropptegnelser

Det er lenge siden jeg har gått og kjøpt en bok samme dag som jeg leste om den i avisa og så lest mens jeg ventet på trikken og mens jeg ventet i parken og mens jeg ventet på maten og sånn gikk ettermiddagen og kvelden. Når man bare vil fortsette å lese, men ikke vil at boka skal slutte.

#den

Paul Auster snakker om seg. Han ser på seg selv og livet sitt og den kroppen som hittil har vært ham. Det skjer med kroppen til Paul Auster.

Sånn begynner boka: Du tror at det aldri vil skje med deg, at det ikke kan skje med deg, at du er den eneste personen i verden som aldri vil bli rammet av disse tingene, og så, én etter én, begynner de å skje med deg også, på samme måte som de skjer med alle andre.

Han tar deg med inn til seg og kroppen sin, det som skjer med den, forfallet, skadene, sexen, maten og han skriver om seg i du-form, jeg liker ikke akkurat det så godt, sånn: Du kunne blitt drept. Hun hadde utvilsomt rett. Arret er blitt mer og mer utydelig etter hvert som årene har gått, men det er der fortsatt når du ser etter det, og du kommer til å bære dette tegnet på hell (øye intakt! ikke død!) til du går i graven.

Jeg er glad for at Paul Auster har det akkurat sånn, slik jeg alltid er når noen forteller meg at jeg har noe felles med andre mennesker. Minner sitter fast i arr, i mynter på bakken, i hjørner og en boks kanel.

Jeg svarer Paul, jo sier jeg, jeg legger fortsatt merke til myntene på bakken, da tenker jeg på kusinen min som var to år eldre og syntes at den som går forbi en mynt på en bakken knapt kan vente seg økonomisk lykke. Jeg har også et arr over øyebrynet, jeg var to år og ramlet på meien til sparken i Tromsø.

Sånn går samtalen

Han roter seg kanskje litt bort fra kroppen i borettslagsreferatsitatene til Siri Hustvedt som han er gift med. Jeg liker jo forsåvidt å få innblikk i private ting: Se og Hør er bare i feil språk, i feil lay-out, om feil folk. Det er helt fint å se at Siri Hustvedt har en banalt tøysete form når hun skriver referater. Men jeg skjønner ikke helt hva de skal i boka.

De nøyaktige adressene på stedene han har bodd tjener til å holde fast en tidslinje på et liv. Men kanskje er det bare en geografisk livets gang Paul Auster selv trenger.

Jeg kart-googler opp hvor langt unna Paul Austers boliger jeg har overnattet selv.

Han forteller historien om sitt liv og morens liv og kroppen stikker innom bare, på side 147 blir jeg rørt over at han deler hvordan han ikke går tilbake til stedet i Prospect Park der han strødde asken av moren sin for ni år siden.

Han roter seg da ofte bort syns jeg, Paul Auster, i en 50-tallsfilm om Bigelow og det før nevnte, men jeg går med på det likevel. Jeg har allerede vært på lag så lenge.

Skadene kroppen har fått har en merkelig stor plass i forhold til mat og rus, han skriver at han liker alkohol og små sigarer, men skriver lite om det.

Han henter opp mattyper og produsentmerker fra barndommen, merkelig deilig å lese om 7Up og Orange Crush, Puffed Rice og Cheerios, og julemåltidet som de har spist med Siris norske foreldre hvert år:

Måltidet varierte aldri, og i løpet av treogtyve år ble ikke en eneste ingrediens tilføyd menyen, og det ble heller ikke fjernet en eneste ingrediens. Ingen kalkun eller gås eller skinke, som man kanskje ville forvente som hovedrett, men svineribbe, lett drysset med salt og pepper, stekt i ovnen og servert uten saus eller smakstilsetninger. Ledsaget av kokte poteter, blomkål, rødkål, rosenkål, gulrøtter og tyttebær, (fr.M: men hvorfor skriver han ikke om rødkålen er varm eller kald, om tyttebærene er rørte eller kokte. Vel, jeg fortsetter:) og med rispudding til dessert. Ikke noe måltid kunne være enklere enn dette, i sterkere kontrast til nåtidens amerikanske oppfatninger om hva akseptabel høytidsmat skal bestå av, og likevel, da du spurte de yngste av dine nieser og nevøer for et par år siden (tradisjonen fortsetter i New York) om de var fornøyde med julemiddagen som den var, eller om de ville foretrekke at det ble endret på den, ropte de alle sammen: Ingen forandringer!

Og siden Hustvedt-klanen feirer jul etter norske skikker, kan vi norsk tid julaften kveld, omtrent når alle i Norge er ferdige med mat og gaver og snakk og de fleste i huset har gått til sengs, og bare noen av oss sitter foran peisen med en siste konjakk før vi går til sengs, se for oss Paul og Siri gjøre de siste forberedelser med tyttebærene før de bærer inn til middag, 6 timer etter oss.


Auster skriver om Joubert, som skrev: Livets avslutning er bitter, og som skrev setningen som rører ham ekstra (særlig det i parantes): Man må dø elskelig (hvis man kan).

Tips til Provence

Jeg skal begynne å planlegge en 5-dagers tur med min mor til Provence i november. Jeg har vært i området før, men er usikker likevel på hvor vi skal bo og hva vi skal se på. Vi skal leie bil. Vi liker de vanlige tingene, en trivelig pensjonat/hotell med personlig service i en hyggelig gamleby eller en olivenlund, et keramikkverksted, et kunstmuseum, en god restaurant, natur som vi ikke er vant med å se på.

Har du et tips du har testet selv?

mandag, september 10, 2012

Jeg håper ingen jeg kjenner

har sex med han som akkurat

sendte epost fra forlag og spurte om jeg kunne gripe fatt i enmet: Bloggeren som samfunnsaktør, 14.000-30.000 tegn, 3.000 kroner ferdig til uka.

fredag, september 07, 2012

QR-kode på gravsteinene

For en gravlundsbesøker, for meg i alle fall, ville diskrete QR-koder på gravsteinene være fint. Man går rundt og gjetter på folk etter som hvor høy gravstøtte de har, hvis de ble begravd før norske høyderegler kom, noen ganger vet vi yrker, noen ganger ser vi et fotografi, vi danner oss et bilde av tiden og mennesket under steinen.

Med QR-kode som i Dorset i England kan man få vite mer. Men nei, Guardian, jeg vil ikke si at den døde lever videre i noe større grad enn den gjør ved gravlundens tegn. QR-koden er bare som en utvidet gravstøtte i en digital verden.

Noe fungerte svært godt 22. juli

I løpet av de første tre minuttene etter bomben ble tolv ambulanser sendt mot regjeringskvartalet, en time etter alarmen var 72 ambulanser i aktivitet. 200 mennesker ble fysisk skadd bare i regjeringskvartalet. De ble sortert riktig.

På intensivavdelingen på Ullevål var kusinen min på ettermiddagsvakt.

Jeg har forsøkt å beskrive en side ved 22. juli som i liten grad kommer frem. Langversjonen av teksten ligger på nettet til Journalisten.

Hvile, vær, langhelg

Jeg har tatt meg til Finse. Her bor jeg noen dager i det røde huset.


Huset har alt, tørketrommel, peis og sjarm. Gamle tapeter, kjellertrapp som minner meg om mormors kjellertrapp, en 2. etasje med soverom med en haug med dyner og puter og tepper og sengetøy. Vi er tre generasjoner kvinner her, jeg i midten. Ute er det ruskevær. Noen er dårlig til beins, noen må lese lekser og noen er bare trøtt og sliten. Det er mest som vi går mellom seng og sofa med dyner og hviler liggende mens vi ser på naturen gjennom vinduet. Alt er lov på langhelg, sier vi til hverandre.


Selv om været er ruskete, det er bare små øyeblikk med sol og tørt, vind og regn eller sludd er hovedretningen på været her, et par lusne varmegrader. Vi dro fra grillvær i bakgårdeni håp om tørt og luftig og rødt og gult. Men selv om det, så liker jeg været på sitt vis. Det piper i huset og vinden høres godt, særlig om natten. Og når man går ut, f.eks bort til hotellet som har gratis og knallåpent internett her jeg sitter nå, så kjenner jeg absolutt at jeg er i live. Ruskevær på Finse, været i Oslo er så høflig.


Utsikten fra huset, hotellet og jernbanestasjonen på andre sida rett over, lettere å se hvis du klikker bildet større.
Jeg liker selve stedet Finse. Det er gamle driftsbygninger. Folk jobber her fortsatt med jernbanedrift, det går menn rundt i kjeledress. Finse ser ikke ut som et sted med afterski, og det er det ikke heller. Det er akkurat like rufsete som været, det går an å puste og slappe av her. I ferie- og hyttelandsbyene lenger ned i lia blir jeg irritert.

torsdag, september 06, 2012

En kikk ut av vinduet

Det har snødd i natt! Jeg er på Finse. Et blogg-hei fra mobilen.


søndag, september 02, 2012

Diamanda Galas i et lite rom

Jeg ville gjerne hørt Diamanda Galas synge i Emanuel Vigelandsmausoleet 15. september, men det kan jeg ikke for jeg skal høre på Katzenjammer i Operaen.

Men hvis jeg ikke skulle gjort det ville jeg stilt meg i kø før jobb førstkommende torsdag, slik at jeg sto omtrent først når billettsalget åpnet klokka 08.30 i Ny Musikks lokaler i Platousgate 18 på Grønland i Oslo. Det er bare salg i døra og det blir sikkert utsolgt torsdag morgen. Det koster 300 kroner og du må ha dem med i cash.

Jeg ville gjerne hørt Diamanda Galas synge med Kringkastingsorkesteret i Kanonhallen 13. september, men det kan jeg ikke for da skal jeg på Vildanden på Nationaltheatret, men du kan kjøpe billetter her hvis du vil.

Men kanskje jeg tør å gå på den 27 minutter lange filmen Schrei, som høres fryktelig ut, slik at jeg kan høre praten etterpå fredag 14. september klokka 17 på Filmens Hus.

Tacky hjemmeside
Kort men informativ wikipediaside