tirsdag, mai 31, 2011

Svenskekongen og meg

Jeg har dukket inn i svenskekongsaken og jeg kommer ikke ut igjen.

TT: Ni har inte någon gång känt att ni vistats i miljöer där det är mindre lämpligt att vistas i er roll som statschef och ordförande i utrikesnämnden?

- Som jag sade tidigare, man vet inte vilka miljöer man hamnar i ibland. Jag tänker då på att man är bjuden av en värd som tar en till olika ställen och så vidare. Och att det skulle vara några konstiga och märkliga ställen som ni försöker att påpeka, det har jag ingen som helst känsla av. Det finns ingenting i det här.

SVT har skrevet ut hele intervjuet, avsnittet over er min favoritt, hele her. I de to første setningene svarer kongen som en parodi på en tenåring, Hæ nei det visste ikke jeg det var bare plutselig så sa hun at og da måtte jeg jo og hvis jeg var mora til svenskekongen hadde jeg sagt, Men du vet jo at hvis du kommer til et sted som virker skumt så kan du når som helst ta drosje hjem.

Men så i de to neste setningene benekter han det han har erkjent littegrann i de to første. Jeg elsker denne teksten, hvilket spenn.

Tomas Bengtsson/TT: Jag skulle vilja börja om den här boken: Den motvillige monarken och ställa en rak fråga. Det framkommer där uppgifter att kungen under OS i Atlanta 1996 skulle ha varit på en institution som kallades Gold Club.

- Jag har hört talas om det och det stämmer nog inte riktigt. Nej, inte under OS.

TT: Ni säger "nog inte".
- Nej, det stämmer inte.

Men hej, TT, hvorfor spurte du ikke: Ikke under OS, når var du der da?

Og så sekvensen om strippeklubb og strippeklubb det er ikke så greit å vite hva som er strippeklub, naken og naken det er ikke så greit å vite hva som er naken.

TT: Har kungen någonsin besökt någon stripp- eller sexklubb?

- Det beror på vad man menar med stripp- eller sexklubb. Det är ett ganska vitt begrepp.

TT: Ni får gärna definiera begreppet.
- Nej, det är du som ställer frågorna.

TT: Om kungen inte kan svara exakt, har ni varit på någon klubb som kan sägas vara i anknytning till den här definitionerna som jag använder?

- Det var väldigt skickligt att ställa den här frågan på det sättet.... Nej, jag kan inte säga det.

TT: Men kungen sade att det beror på definition.

- Det är du som ställer frågorna och det är du som definierar. Och det är en definitionssak. Jag, vad ska vi säga. I Paris. . .Folies Bergere. . .vad är det för någonting, elegant klubb. Eller hur? Du kanske inte har varit där? Det är synd. Det är en väldigt fin klubb. Eller klubb. Vad säger man. . .en show.

TT: Har kungen varit på klubb där det förekommer nakna kvinnor eller väldigt lättklädda kvinnor?

- Nej, det kan jag inte. Det är också en definitionssak. Det finns ju en del restauranger där en del av servitörerna, servitriserna, så att säga är mer eller mindre, vad säger man, påklädda. De är ju inte nakna. Självklart inte, men det är en definitionssak.

TT: Vad menar kungen med lättklädd?

Herregud for en definisjonsrunddans.
Har du vært på en klubb der det ble strippet?
Ja, en gang i Rosenkrantzgate.

mandag, mai 30, 2011

Bilder fra Fotografiska

Jeg har vært i Stockholm, der var jeg på det nye (ett år gamle) Fotografiska museet. Kom igjen, dobbelklikk på bildet. Dette er by.

Et system av frakt, mennesker i biler som skal hjem og lage havregrøt til barna og Samsung Galaxyer i containere på vei til nye eiere, lyseblå sommertopper i esker til jenter som ikke bryr seg om hva de har tjent de som har sydd dem og shampoflasker med kvalitetsshampo som du bare trenger bruke en ert av.


Noen av alle forflytningene vi trenger i byen må få synes. Den som bare vil ha blomsterenger får sette seg i skogen og ta seg et tak.

Jeg så mest på utstillingen til Burtynsky, her er noen fler av bildene hans. Og under ett jeg tok selv av fotografiet der det hang på veggen, oljepumper i Aserbajdsjan.


Jeg tror ikke Burtynsky er enig med meg i det jeg skrev over, utstillingen heter OLJE, når jeg leser teksten virker den olje-samfunnskritisk, men jeg ser på de fine fotografiene av trafikkmaskiner og skipskirkegårder og når jeg syns det er pent får han delvis skylde seg selv. Den eneste gangen det kritiske systemet blitt begynner å rulle er det eneste bildet der det er mennesker med, tre menn i Bangladesh (tror jeg) som står til knes i olje og jobber.


Jeg var på et foredrag om hvordan man (jeg!) kan lage fotobok selv ved hjelp av Blurb. Det skal jeg gjøre. Før vi gikk inn i museet kikket vi på store fotografier av kjente utenlandske fotografer tatt av svenske fotografer, som dette av Mary Ellen Mark.


Mary Ellen Mark, måten hun sitter på, måten hun holder hendene, jeg vil ha sånn jakke, jeg vil ha sånn bukse, jeg vil sitte sånn.

Og da foredraget om Blurb var ferdig gikk jeg rett inn i en ståfest med vin og småprat og jeg traff en bekjent fra gamle dager og hun sa, se bak deg, der står Mary Ellen Mark. Og jeg kikket bak meg litt og så ble jeg så slått av høflighet at jeg ikke tillot meg å se mer på henne og vi måtte gå.


Sally Mann hang også på veggen utenfor Fotografiska. Bildet av henne har Cato Lein tatt.


Det siste bildet som får være med er av Anton Corbijn, fordi det har et sjeldent angrepspunkt. (husk at du kan klikke på bildene og se dem i en ordentlig størrelse)

P2-losen

Klikk deg inn under og bli med hvis ikke du heller vil være alene mens du hører på nyhetene. (lenken er tatt vekk)

Bilde av en byggeplass

Jeg har vært i Stockholm og der var jeg på Moderna Museet og der så jeg på fotografisamlingen, de viser frem ekstra mange akkurat i år. De viste fotografier av Diane Arbus, Irving Penn, Cindy Sherman, Robert Mapplethorpe, Nan Goldin og Sally Mann og Per Maning og Anders Petersen og Candida Höfer og det jeg akkurat denne dagen likte aller best, ingen av mine gamle fotobekjente, men en ny venn: Frank Thiel. Han hadde tatt et svært bilde av en byggeplass med en rød kran foran og det gjorde meg glad.


(Det liknet på dette, kan bare ses ved å søke på Thiel her.)

Det er den samme følelsen som jeg kan få hvis jeg ser en byggeplass på ordentlig, et helt kvartal kanskje gravd ut, kanskje fire kvartaler, et kjempekvartal med anleggsveier nedi, med gravmaskiner, jernstenger, rør og heisekraner der nede og da må jeg alltid tenke på hva mennesket kan få til når vi spesialiserer oss og samarbeider og for en orden og plan det er på slike steder og for en oversikt noen må ha.

Jeg blir svimmel av å tenke på byggeplasser

Når et firma er ferdig å punte så står et annet klar med gravemaskiner og så kommer elektrikerne og jeg er så glad for at jeg ikke har ansvaret for alt det.

Folk klager over at noen graver i gatene i år og de grov for to år siden, men har de kikket ned i anleggstomter og kjent på ydmykheten?


Rester:

Hender det at formann går og irriterer seg over paller som blir liggende etter at arbeidslaget er ferdig med å arbeide med det som var på pallene og nå har de flyttet seg videre til et annet hjørne av anleggstomta?

Hender det at formann har lyst til å sette opp skilt med Mora di jobber ikke her? Nei, det tror jeg ikke, alle vet akkurat hvilken rørbit de skal flytte og hvorfor.

Og de genetisk frelste som innbiller seg at de kan gjøre så mye på en gang fordi de har fitter kan også gå og ta seg et tak.

fredag, mai 27, 2011

På tur

Det vi egentlig skulle var å kjøre til Strømstad og kjøpe mer øl. Og så snakket vi på oss en overnatting på svenske svaberg men så var det for seint å bestille øl så turhumøret refokuserte oss mot Stockholm. Vi tar tog til Stockholm for å kjøpe te, den gode Söderblandingen i Hornsgatan.

Vi tar tog til Stockholm for å være på tur

Å være på tur gjør at reglene som styrer ikke-turlig tilværelse er opphevet, det er karnevalsregler ute og går.

Det er ikke nødvendig å være nøysom, tvert i mot, det er i orden å se for seg at det er fornuftig å reise til Stockholm for å kjøpe den teen, for en tur har ofte et mål og en uttalt hensikt. Der jeg ellers spiser middag hjemme eller når ute enten på nærfavorittene eller en restaurant i nærheten av det ærendet jeg egentlig har, fører turer meg ut på restaurantresearch, det gjør jeg ikke i min egen by. Ikke av prinsipp, slett ikke. Men å gjøre noe så ødselt som å restaurantgoogle og så agere i min hverdagsby, nei det må gjerne en anledning til for å holde på slik.

Det er stort sett ikke bra å arbeide på tur, det oppfattes ofte som bortkastet turtid, med mindre turen fører med seg seminar eller artikkel, slikt noe. Eller e-poståpning, rask e-postbehandling som gjør at maskineriet smøres og alt flyter hensiktsmessig, i jobb og hjerne. Men oftest ikke. Oftest er tur et signal til hele mennesket (kropp og sinn) om at nå er det andre regler som gjelder, turregler.

En turgjeng utvider reportoaret sitt for hva man gjør sammen, man deler fler hverdagsligheter og spiser frokost ikke bare middag eller man oppdager nye ting sammen, å gå langt og bli svett mens det er mygg eller man finner en merkelig utstilling og drikker seg brisen i den.

Selv om man beveger seg geografisk på tur så er det området man skal passe på og ha orden og oversikt over begrenset. En sekk i skogen, i den er det en banan og en termos med kaffe, ikke kjøleskap med rester som skal nyttes sammen med de grønnsakene jeg kjøpte i sted, og den fløteskvetten. En koffert, i den er det en ekstra kjole og undertøy, ikke noe å velge mellom. Det er lett å rydde og ingenting å gå seg bort i på rommet. Jeg har pakket veska, i morra er det rett fra jobb til ettermiddagstoget.

onsdag, mai 25, 2011

P2-losen

Lenken er tatt vekk.

tirsdag, mai 24, 2011

Jen Davies

Den danske avisa Information viser noen av Jen Davies sine fotografier, og slik ble jeg oppmerksomhet på henne.

(dobbelklikk på bildene)


Og her sitter jeg og ser på bildene og tenker på det at hun fotograferer seg selv og hun er tykk og tykkhet tvinger seg frem som emne for den som ser på bildene og spørsmålet om penhet trenger seg på og tristhet og stolhet men i hodet surrer alt rundt det tjukke det er aksen og det er faenmeg irriterende at det skal være så nærliggende, som om det ikke kan finnes tematikk i bildene som ikke også handler om fett.

Og når svarte mennesker er med handler det nesten alltid litt om neger og når kvinner er på bilde og ja, den fuckings kurven på neseryggen, alltid er det en kategori som får uforholdsmessig stor plass.

Bortsett fra de kategoriløse,
dvs. hvite pene menn som også er friske og flinke på jobben.


Artikkelen med flere fotografier i Information
Nettsiden hennes
Museum of Contemporary Photography

mandag, mai 23, 2011

Kajsa Grytt

Når jeg vaser rundt på internett leter jeg. Hva leter jeg etter? Jeg leter bl.a etter folk som gjør ting som jeg liker, ting jeg gjør selv eller som jeg gjerne ville gjort men ikke får til. Jeg leter etter folk som det går an å ønske seg å likne på. Hva holder de på med? Det vil jeg vite. Jeg leter særlig etter kvinner som gjør slike ting, jo eldre de er jo bedre, jo mer trøsterikt. Jeg går på jakt etter identifikasjon. De siste dagene har jeg lest Kajsa Grytts "Boken om mig själv".

Kajsa Grytts side, med et ferskt kort videointervju, nye sanger, twitterkonto.

Jeg fulgte aldri med på de svenske bandene Tant Strul og Eldkvarn, de var bare der som navn. Jeg så noen av Pluras matprogram, samma.

Jag blir gärna excentrisk tant

Tittelen til artikkelen fikk meg til å åpne den, et punkeikon med frykt for å ta plass fikk meg til å lese videre og så var det de to setningene om Pluras bok:

Och om hur ledsen hon blev över vad han skrev i sin bok om henne.
– Men det var hans historia. Och jag tänkte, jag har ju också en röst.


Så hva skrev han tenkte jeg, og hva skriver hun.
Jeg måtte lese begge.



I hans bok er det forholdet de hadde i fire år knapt nevnt helt til han kommer til den dagen, 20 år etter, da hun tar kontakt etter at han har publisert "Samtal med en död fotograf" på Svartbloggen (hele bloggen er tatt vekk).. hon mådde skitdåligt efter att hon läst den, hon hade sjunkit ner i ett svart hål, tror jag hon SMS:ade mig. Någonting åt det hållet i alla fall. Hon menade att det var min bild av vad som skett och att den inte var sann, att saker och ting hade utelämnats. Det är väl klart att det var min bild, klart at saker hade utelämnats, annars hade jag väl suttit och skrivit än.

Det kommer ofte en distanserende forsøksvis artig kommentar midt i det alvorlige, voksne mannen. De har knapt snakket med hverandre siden den gang og de møtes.

Hun forteller hvorfor hun ikke kunne være sammen med ham, han var unåelig i en sky av kokain og band, hun minner ham om aborten som han har glemt (glemt). Glemt! Han har glemt at hun ville ha barn, han ikke, hun skulle ta abort, han kom ikke hjem kvelden før for han overnattet hos en gammel kjæreste og dukket ikke opp før hun våkner opp på sykehuset.

Han skammer seg, bra for ham

Jag tände en cigarett till, jag minns inte vad jag sa i min ynklighet och hon började prata om min blogg, att den var bra skriven, men att jag bara lämnade ut andra människor, att jag inte blottade mig själv, at jag inte var där. Något åt det hållet, jag minns inte de exakta orden nu. Jag nickade och gjorde inga invändingar, jag var rätt tillplattad vid det här laget, det här fick vara hennes stund, hennes show och vad skulle jag säga? Hon kanskje hade rätt, jag kanskje skulle tänka på det, osc ta in det, jag kanskje kunde lära mig någonting av vårt samtal, istället för att tänka som jag alltid gjort: Javisst lilla gumman, du har så rätt så, jag är en dålig människa, en dålig författare, jag tror jag ska mörda dig i min nästa låt eller bok.



Så Kajsa Grytt forteller sin historie, hele livet med alle sine type detaljer, men mest om livet i musikken med de detaljene som kan høre det til, sangskriving, narkotika, skam over egne prestasjoner, lykke over egne prestasjoner, kjønnsforskjeller i bransjen, reiser til Paris og New York, sex og forhold, politiske demonstrasjoner, øvingslokaler, soloprosjekter, yoga, matjobbing, terapi, terapeututdannelse, barn og hun vrenger historien ut. Hun byr på mer enn det Plura gjorde i sin bok. I morra har hun konsert i Stockholm, jeg skal ikke dit før fredag. Men hey, jeg skal til Stockholm på fredag!


Hun skriver om platen hun gir ut med tekst fra innsatte i fengsel: Bokningsbolaget Luger får jag ragga själv. De är väldigt hypemedvetna och känner svalkan. Jag hamnar långt ner på deras priolista. Recensionena är varierade, men den första som kommer är Jan Gradvalls i Dagens Industri och den är fin. I Expressen däremot, en överkorsad getning av Nunstedt. Det är den sämste recension jag fått. (Jeg finner den ikke) Han tycker det var en skymf för kvinnor i fängelse, jag tror att han ilsket använde uttrycket "ABF-musik" eller något liknande. Vad kan jag göra? pratar med Jari som har en skön inställning.

"Men bry dig inte. Vad trodde du? Vi har verkligen gjort en hatbar skiva. Men, Nunstedt? Vad fattar han? Det är en komplimang att få dålig kritik av honom, och av Nöjesguiden också. Läs inte den recensionen. Gör din grej."

lørdag, mai 21, 2011

Dag Solstad og meg

Jeg leser Dagbladet i dag og Dag Solstad sier at kvinner gifter seg med eldre menn hvis de kan, ikke pga. penger og anerkjennelse, men fordi de er modnere, kvinnene tetter modenhetsgapet altså. Det er forsåvidt et forfriskende standpunkt i forhold til det folk pleier ha for seg, kvinnen som et jentebarn som ønsker en far til å ta vare på seg. Jeg tror det må bety at Solstad er livmorfeminist og spaserer i Ekebergskogen med Christian Ringnes.

Og så blir jeg trøstet av at Dag Solstad sier han trenger bruksanvisininger til de enkleste ting. Han har en radio han ikke får slått på, en lampe han ikke finner bryteren til han må dra ut kontakten i stedet og jeg tror ikke han jåler seg til det er slemt å alltid tro det om den ellers flinke. Det trøster meg et øyeblikk mens jeg tenker på det jeg kan og det jeg ikke kan.

onsdag, mai 18, 2011

Tracey Emin i London

I dag åpnet Tracey Emins samleutstilling, største hittil, Love is What You Want i Southbank Centre i London. Den skal stå hele sommeren til 29. august. Nettstedet til utstillingen, stygg. Det er supert for meg at jeg skal til London mens utstillingen står, for å se Portishead OG PJ Harvey (for en flaks jeg har).

Tracey Emin driver med sånt som interesserer meg, å ta sjansen på å velte det vi kaller private ting inn i offentligheten.
Wikipedia om Tracey Emin
Et videointervju med Emin fra i år, hun snakker om en annen utstilling, et samarbeide med Louise Bourgeois.
Tracey Emins seng, minner om Sophie Calle. Jeg gjorde min egen tøys på den i juni 2007 men jeg får ikke til å trekke ut en lenke på den pussig nok.

Guardians Adrian Searle syns utstillingen er touching and surprising. It's all here: Emin masturbating in a jerky hand-drawn 2009 animation; the artist spreading her legs; the artist with her head in a fire and lonely under the shower. Emin dancing, Emin on all fours, Emin's abortions, her burnt offerings, her neon curses and jibes, her embroidered desires. There's even her death mask, although she's very much alive.


Excess is part of the point of Emin's work. Female excess, the female body, attention-seeking narcissism: these are things Emin has been accused of – and aren't these what women have always been accused of? Emin's art can be touching and surprising. It can irritate and annoy. Resten her.


Før har jeg blogget om ex-kjæresten hennes.

Kerstin Thorvalls siste ønske

Svenska Dagbladets journalist Karin Thunberg satt på biblioteket i Stockholm og gjorde research i mengder av papirer som Kerstin Thorvall hadde etterlatt seg. Så kom hun til en uåpnet konvolutt som skulle åpnes av sønnene etter hennes død.

Bildekarusellen som hørte til artikkelenBloggposten jeg skrev da hun døde

Jeg stusser på en bagatell

Blant alle papirene finner hun også huskelisterer som denne: Hon är på väg till Cannes, igen. Det är filmfestival och Kom-i-håg-listan är lång: (Rakning under armarna + nertill) Mediciner (hormoner + E-vitaminer) + sömn + lugnande + hemoröjder + magen + getingmediciner. Lexikon. Liten kudde + pläd. Sygrejer. Lämna pengar hemma till hyra + Diners club + Anders uppehälle. Ring Veckorevyn + säg att Lisbet Palme inte vill. Skrivmaskin. Manuskriptet till Kärleksboken.

Det er så åpenbart at huskelisten er skrevet for å skulle leses av andre. Det holder å føre barbering opp på lista, man husker selv hvor man pleier å barbere seg. Og medisiner, skulle tro det holder å nevne for seg selv at jeg må huske medisinene. Rng Veckorevyen, du husker om hva.

Og en annen ting, sygreier, hva var tingen med at folk alltid skulle ha sysaker med seg på reiser før? Til og med på interrail var det viktig å ha med reisesysaker. Som om det første man gjorde hjemme hvis en knapp røk var å sy den på igjen. Som om det ikke fins tråd i utlandet.

Dette er uviktige detaljer som man kan falle i tanker over.
Les artikkelen selv, hva skjer når sønnene åpner brevet?


Cato Lein har tatt bildet, jeg har bok av ham i hylla.

P2-losen

Lenge siden sist, men i dag skal jeg høre Dagsnytt18 og håper du vil være med i nettstua. Klikk deg inn under og bli med.

tirsdag, mai 17, 2011

Akkurat nå 82

Jeg har planlagt denne dagen som en hverdagssøndag. Jeg er alene, jeg har sneket meg over 17. mai-gata i treningsklær mens jeg så blid ut, ikke ulykkelig, ikke protesterende, bare hverdagslig. Jeg kunne nok funnet på noe mer feststemt, ringt opp noen venner i forrige uke, planlagt noe. Men 17. mai minner meg om hyggelige ting som har vært og som ikke er i år, det er ikke om å gjøre å dekke over det. En hverdagssøndag er en fin søndag. Jeg har lest halve boka som Kajsa Grytt (Tant Strul) har skrevet om seg selv, mest har jeg ligget i senga med det fine overlyset og lest, og sovet litt. Jeg har vasket badehylla, klær, kopper, limt inn noen bilder. Jeg har trukket torsk i sitronvann og med laubærblad plukket i ferien nettopp, et øyeblikk kunne man trodd at jeg bor i en artikkel i et blad, men nei. Jeg hadde pepper og salt, nykvernet og maldon, over fisken og over den rød løken som jeg stekte som grønnsak, undervurdert grønnsak løk. Det er litt vemodig. Jeg skriver på Samsungen for krise-pc-en er også død og det er ikke det samme, det går ikke å redigere i teksten men jeg er glad den er her idet jeg fikk lyst til å si noe.
Published with Blogger-droid v1.6.8

mandag, mai 16, 2011

Å frata andre makt

(Jeg poster denne på nytt etter at googlesystemet hadde trøbbel og den røk ut. Takk til Strekker og Undre som fanget den opp i Reader og sendte den til meg)

Jeg havnet i en diskusjon om makt etter at Cathrine Krøger og Anders Heger røk i tottene på hverandre på Dagsnytt-18 i går og det er to ting jeg fortsatt tenker på.

Er det egentlig gitt at en forlegger ikke kan angripe en anmelder?
Er det egentlig gitt at Anders Heger har så mye makt at han ikke kan diskutere med Cathrine Krøger?

Jeg syns endel av Hegers kritikere samtidig stakkarsliggjør Cathrine Krøger. Det gjør hun selv også når hun sier: Jeg er bare kritiker, du er kremmer, rikssynser og formann i PEN-klubben.

Hun gjør seg liten samtidig som hun bruker hersketeknikken å fortelle at Heger er kremmer, dvs. bare kremmer, et menneske med motiver om å håve inn penger som overskygger alt annet man måtte tenke. Og selvsagt er Heger kremmer. Fordelen er at vi kjenner godt til dette.

Marie Simonsen mener det er maktmisbruk: "(..) hvis Jens hadde brukt sin makt til å gruse meg, ikke bare være uenig, er det maktmisbruk." og "en mektig forlegger som ødelegger troverdigheten til en plagsom anmelder m grove virkemidler"

Marie Simonsen i twitterstrømmen sin, går dessverre ikke å lenke opp til det enkelte utsagn.

Men betyr ikke dette at man setter Heger i en urimelig høy utgangsposisjon forut for debatten sammenliknet med Krøgers? Selv om Anders Heger har mer tradisjonell makt i jobben sin i CappelenDamm, så er da slett ikke Catrine Krøger en ungfis uten makt som mangeårig kritiker i en av landets mest leste aviser. Har Heger makt til å ødelegge hennes troverdighet i kraft av sin posisjon? Eller er det debatten og argumentene i seg selv som gjør at han i noens øyne vinner den?

Om det er lurt å angripe en anmelder er en sak, men at det er feil i seg selv ser jeg ikke. Marie Simonsen mener jeg må lese meg opp på makt og det må jeg sikkert.

Kristin A. Sandberg skriver i Dagbladet: Forleggeren som har blitt tvitrer og blogger, kompis og redaktør - som bruker posisjon og nettverk til å frata én kritiker all troverdighet, uten en gang å dokumentere det.
Anders Hegers bloggpost
Dagsnytt 18

Cathrine Krøger sier at dette dreier seg om twitring, makt og menn samtidig som hun ikke skal bli sånn feminist fordi da mister hun helt kredibilitet. Henne om det.

Det er et interessant generelt poeng om twittermakt her, men det får bli en annen gang, den ble overdrevet av flere i går. Fordelen er også her at alt foregår i full gjennomsiktighet og selvsagt vet både vi og Anders Heger at han også er forlegger når han skriver på Twitter. Dette i all hast, et forsøk på å samle noen tanker her og kanskje få noen reaksjoner som er til å tenke på.

fredag, mai 13, 2011

Kate, Bill, Navy Seals og meg

Fra dagens tekst i Journalisten:

Jeg tenker på drapets konsekvenser og motiver. Det er det jeg pleier gripe til når jeg skal prøve å tenke, konsekvenser og motiver. Men jeg kommer fort til kort og jeg begynner med sånt som så lett ligger meg på hjertet. Jeg ser for meg Usama i sjøbegravelsen. Han er vasket og kledd i hvitt, men så da? Var han pakket i plast? Jeg veier for og imot, var det brukt søkke?

Og hvem var det som fikk bestemme at begravelsen skulle foregå akkurat slik, hvor mange var de, satt de rundt et ovalt bord, skrev de et notat, var presidenten der og når begynte de å planlegge begravelsen? Jeg føler et snev, men bare et snev, av skam og tenker at Marie Simonsen og Gro Holm sikkert bare tenker på konsekvenser og motiver, ikke på plast og søkke.

Hele teksten i Journalisten her
(deadline til teksten var skutt frem med flere dager denne gangen og det var skuffende å lese teksten i dag som nye saker har overskygget forrige ukes)

Ok?

Nå har googles bloggredskap "Blogger" vært nede hele dagen. De tok vekk de to siste døgnenes bloggposter og skulle republisere dem når problemene var over. Nå kan jeg komme inn og skrive her, men borte vekk er den posten jeg skrev om Cathrine Krøger og Anders Heger og å redusere noens makt. Det minner meg om at jeg kanskje skal skrive ut denne bloggen på papir, ha den i reserve et sted.

onsdag, mai 11, 2011

om Karen Blixen

Litteraturprofessor Aage Henriksen havde egentlig droppet kontakten med Karen Blixen, da hun ringede til ham en søndag eftermiddag i 1958. I mere end fem år havde han ligesom en række andre mandlige litterater i sin generation været i et særligt nært nærmest spirituelt forhold til den 35 år ældre forfatterinde. Men til sidst var det så krævende, og hun blev så manipulerende, at han måtte løsrive sig totalt fra hende. Nu var hun, forklarede Karen Blixen i telefonen, på sit yderste, og hvis han ville se hende en sidste gang inden hun døde, var det nu.

Les resten av artikkelen om hvordan Karen Blixen ødela et nakkeledd på Henriksen mens hun lå til dødssengs og det åndelige (aldri erotisk?) forholdet de to hadde, som hans kone ikke kunne tilgi henne.

I forrige uke hadde dokumentarfilmen Bag Blixens Maske premiere i København.


Sønnen til Henriksen lagde en intervjubok med sin far om samme tema i fjor.

Obskurantismen har irriteret sønnen:

»Jeg prøver at forstå nogle af alle hans halvkvædede viser, inden han dør. Jeg har været irriteret over den fordækte måde, han har skrevet mange af sine ting på. I stedet for at folde tingene ud så tydeligt som muligt har han tillagt sig en kunstnerisk skrivemåde, hvor læseren i vid udstrækning selv skal udlede pointerne.

Det er baggrunden for interviewbogen, som udsætter Aage Henriksens myndige enetale for spørgsmål. Og vel at mærke grænseoverskridende og direkte spørgsmål af en slags, som man vist kun kan stille, når man også er biologisk – og ikke kun åndelig – søn af Aage Henriksen. De afføder også kontante svar fra den gamle og ganske modvillige mester: »Hold din kæft, jeg vil ikke længere«, lyder det undervejs.


tirsdag, mai 10, 2011

Akkurat da

I går etter jobb mens jeg satt på fortauet til Bar Boca (en White Russian, en halvliter) og så utover den mest trafikkerte gata på Grünerløkka (folk, trikk) og delte sladder med en kollega mens vi innimellom karakteriserte folk i smug, han lærte meg noen lesbekoder (bleket hår, visste ikke jeg) og jeg lærte ham forskjell på hoftebruk/ganglag til rockehipsteren kontra den kroppsselvbevisste homsen med lang ryggrad som hermer balletthøyskolemennene.

Akkurat da, i en lomme på ti minutter, kom tre av fire av figurene på Grünerløkka gående nedover Thorvald Meyers gate (samtlige nedover), mine figurer, det var den svære rosatransen som hadde en del hvit blonder på, den stakkars syke kvinnen fra et annet land som har hatt en god periode en stund, det er lenge siden jeg har hørt henne rope.

Og så, mitt favorittobjekt, verdens tristeste mann. Han er blek, uten mimikk og med armene hengende rett ned og han har en energiløs gange. Han er lyriker, det må jeg ikke glemme å si. Han minner om Steve Buscemi, og John Waters! tilføyde kollegaen min.

Vi hadde flaks for han og Henning Hagerup traff hverandre i utgangsdøra til Narvesen og kollegaen min fikk selv se at verdens tristeste mann var helt uten mimikk selv når han snakket med Henning Hagerup.

Seinere kom Nils Øivind Haagensen, så Margreth Olin, hver for seg, også de nedover, men det gjelds ikke i denne sammenhengen.

En gang da barnet mitt var lite sa hun "Men mamma, det fins nesten bare viktige ting å si". For tiden syns jeg nesten ikke noe er viktig å si.

Men akkurat da, der jeg satt pc-løs, som jeg er for tiden, fikk jeg lyst til å fortelle akkurat dette så jeg gjør det nå på morgen-jobb-pc-en i stedet.

Det var så varmt i går ettermiddag, selv når det kom vind var det varmt og det er bare begynnelsen av mai og det var akkurat som å være på ferie, selv de andre menneskene som gikk forbi var verdt å se på.

onsdag, mai 04, 2011

Puss og spy 5

Siste Puss-og-Spy-innlegget. En miniserie som fikk de laveste treffresultatene noensinne i bloggen.

Når jeg legger ut en lenke til en bloggpost på Twitter så har jeg et redskap som viser meg hvor mange som klikker på den. Jeg treffer ofte ganske godt når jeg gjetter på hvordan en lenke går, det gjorde jeg ikke her. På en av lenkene klikket ingen, tidenes desidert dårligste resultat

Nåvel

Jeg skulle bare avslutte historien om Caterina med et ferskt bilde fra søndag.


Vi var i Siena og gikk i den kirka der det inntørkede hodet hennes skulle stå. Det var ikke der, bare to tynne fingerledd var på plass. Fordi det var feiring i byen av jubileet for kanoniseringen av Caterina hadde noen tatt med seg glassboksen med hodet og gått i prosesjon til den store katedralen der det skulle stå den uka festen varte. Det er dette bildet er av, det var ikke lov til å gå nærmere.

søndag, mai 01, 2011

Fylleblogging 1. mai

Siste kveld i Toscana, hyggelig middag og vin, en halv liter beregnet pr. person og så må man huske på alle de som ikke drikker kvota si. I morgen tar vi buss herfra 7.30 til Roma. Og bussen som skal hente oss stanser 50 meter fra huset vi bor i. Alle har fått beskjed om at vi kan sette bagasjen vår på trappa så vil Enrico kjøre den opp til bussen.

Og det sier alle til hverandre:

Sett kofferten på trappa så kjører Enrico den opp bakken. Men hey, hvor kommer denne besattheten fra at noen kan løfte veska vår et øyeblikk? Det er jo bare som å måtte rulle den hjemmefra og rundt hjørnet på kvartalet der vi bor og vi har vært her i Toscana for å gå turer i fjellet fire timer hver dag. Hey?