søndag, januar 15, 2006

Det sammentreffelige med Laurie og meg

Rart i hodet i Brooklyn

Om hvordan det var å være i New York som jeg har så mange referanser til, og om det ufattelig sammentreffelige som skjedde da min helt Laurie Anderson skled så nådig forbi meg i en bar, helt tilfeldig.

Fint tv-innslag om Laurie Anderson, fra svenske Kobra

Dette var egentlig en lang sak, jeg måtte dele den opp, det får være måte på, her er de første bitene:

Om hvordan reising virker på meg, og alkohol likner på reising,

Om flash som kommer opp i hodet

Om det nådige blikket

JEG VAR I NEW YORK I HØST

Jeg hadde sett for meg alle navnene, Coney Island, Brooklyn Bridge, East Village, Williamsburg, Lower East Side, SoHo, MoMa, Guggenheimmuseet, Harlem, Queens fyll inn selv. Disse stedene har mange års referansers sus over seg, sus fra filmer, tv, sanger, bøker, en annen sus enn min egen hverdag, og mine hverdagssteder.














Jeg har sett det på film

Jeg gikk rundt i Brooklyn, jeg hadde jo sett det på film,
Blue in the face og Smoke.

Husker du dette bildet, der Lou Reed forteller om de stilige brillene han har, med bevegelige brilleglass, sånn at han kan slå dem opp.

I Paul Austers verden var det anderledes enn Downtown Brooklyn, men så var det på film og i bok, og jeg var i virkeligheten og la merke til at jeg så ut som en hvit europeer som ikke hørte til akkurat der, og jeg så ingen som så ut som Paul Auster der, eller Jim Jarmusch, eller Lou Reed og Laurie Anderson. Lou Reed og Laurie Anderson, min helt, er kjærstepar og bor i Brooklyn.

Coney Island er på tuppen av Brooklyn

Woody Allen vokste opp under berg-og-dal-banen på Coney Island, på film i alle fall. Lou Reed og Tom Waits har sunget om Coney Island baby. Og her er Laurie Anderson og Lou Reed på boardwalken på Coney Island, fotografert av Annie Leibovitz.

Det ordentlige Coney Island var i farger

Men da jeg gikk på boardwalken på Coney Island var ikke Laurie Anderson der. Og Coney Island så ikke ut som Laurie Anderson pleide å være der heller. Det var pølser med osteguf og litersbrusbeger og tjukke amerikanere. Det hadde sin flotte sjarm det, men jeg kunne ikke se for meg Laurie der.



Brooklyn er svær, det er en egen by

Og jeg gikk rundt i den. Jeg bodde i det polske området. Jeg gikk ut av det polske, og inn i freakegata, ut av freakegata inn i det spansktalende området, der satt gubbene og kjerringene på pinnestol på fortauet. Alt var interessant å se på. Men stadig vekk kom det lille flashet, det ser ikke ut som Laurie Anderson pleier å gå her. Jeg gikk inn i det jødiske området, med hattemenn med korketrekkere. Laurie A. her? Nei det ser ikke sånn ut.
På denne måten var Laurie Anderson med meg i bakhodet mens jeg gikk rundt i Brooklyn en ukes tid og selvsagt så på andre saker enn spor av en av mine favorittmusikere.

Det ufattelig sammentreffelige som skjedde

Hvor stor er sjansen for at man går på sin helt i en millionby? Fryktelig liten. Hele uka så jeg for meg hvor lite Laurie Anderson passet inn der jeg var. Helt til jeg kom inn i restauranten Peter Luger.

Hos Peter Luger var det kelnere på 60 år med hvite skjorter og de så ut som de hadde arbeidet der bestandig. Det er en klassisk restaurant med brune bord uten duk og en røff bar der du står og venter på å få plass på bord slik at du kan bestille entrecoten din, New Yorks beste visstnok.
Peter Luger har vært i business på samme sted i 125 år, ved Brooklyn Bridge. Det var stilen som fikk meg til å tenke på, for første gang i løpet av uka, at her kunne hun vært, Laurie A.

Jeg sto alene i baren

Med en øl. Rundt meg sto for det meste menn, de så ut som de jobbet på kontor. Og så gikk Laurie Anderson forbi. Sammen med Lou Reed og en annen, de hadde spist. Og i et lite sekund gispet jeg, inni meg hvertfall, og tenkte at dette er faen-meg-ikke-mulig. På film ville det vært svært usannsynlig, men dette var min egen film, og sann er den også. Hva skal man si?


Jeg traff Laurie Anderson, sort of

Jeg er ikke så veldig heltedyrkede av meg, jeg har helter, men det er ikke så farlig for meg at de vet det, og jeg vil slett ikke plage dem. Da Laurie Anderson kom forbi tok det meg bare det lille indre gispet å legge ansiktet i passende former igjen. Kanskje et forbauset drag over fjeset var det som fikk henne til å ta på seg det nådige blikket, eller kanskje hun alltid sklir så nådig gjennom lokalene med smilehullene sine, slik folk som til enhver tid kan komme til å bli gjenkjent og konfrontert med det kan se ut.



Men hva kunne jeg sagt

Jeg ville slett ikke stoppet henne og kvalmet meg over henne og fortalt henne hvor mye jeg liker henne, jeg er godt oppdratt. Hvis hun hadde stoppet i baren rett ved siden av meg ville jeg kanskje sagt at jeg gleder meg til neste gang du er i Norge, og så latt det skli, en tilfeldig bemerkning bare. Men hun gjorde ikke det, hun gikk ut og fant en drosje og ingen av de andre som sto i baren skjønte hva som hadde skjedd. Og jeg sa ingenting, hvem skulle jeg si det til? Sidemannen? Hva skulle jeg sagt?

Laurie Anderson, min helt altså, har fått en helt ny hjemmeside

2 Kommentarer:

Blogger Softtag sa ...

Jævlig dumt. Jeg kom meg aldri over brua. Men, det for bli til neste gang.

Softag

16 januar, 2006 23:13  
Blogger i1277 sa ...

For min del er Woody mer helteemne enn Laurie. Har ofte tenkt at er det et sted jeg vil reise til, så er det New York på 70-tallet. Navn som Upper East Side og Brooklyn lever og ånder i hodet, og en forhåpentligvis vakker dag skal jeg reise over å undersøke om terrenget stemmer med kartet. Og dersom det med formodning ikke gjør det, skal jeg skylde på at det ikke lenger er 70-tallet.

19 januar, 2006 19:24  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start