After someone dies

Photographs take on new meanings after someone dies.

Det skriver Annie Leibovitz i sin nye fotografibok "A Photographer`s Life 1990-2005". Det er ikke en fotografs liv de siste 15 årene hun viser frem, det er sitt eget. Bildene er redigert med utgangspunkt i døden, faren hennes og kjæresten de siste 15 årene dør med kort tids mellomrom.

Hun drar til landsstedet for å plukke ut noen bilder som kan brukes til en liten bok hun vil lage til kjæresten Susan Sontags begravelse.

The project was important to me, because it made me feel close to her and helped me to begin to say good-bye.

Etter begravelsen dro Leibovitz tilbake til landstedet og lagde seg et arbeidsrom på låven. Hun startet hver morgen med å gå i låven, sette på høy musikk og så gråt hun i ti minutter før hun klarte å starte på arbeidet med det som ble denne boka.

Susan Sontag pleide klage på at Leibovitz ikke tok nok private bilder. Dvs. hun tok noen, men mens Leibovitz fremkalte, redigerte og katalogiserte jobb-bildene var de private knapt fremkalt og hun ante ikke hvor mange det egentlig var før hun satt der og så og gråt, så og gråt.

I cried for a month. I didn`t realize until later how far the work on the book had taken me through the grieving process.
It`s the closest thing to who I am I`ve ever done.

I boken er det private bilder av foreldre og søstre, bilder fra reiser, fra hotellrom i Venezia og Berlin, med hyggelige frokoster,
med papirer utover senga, de to utkledd i heldekkende bjørnedrakter tatt med selvutløser på vei til nyttårsaftensfest i Paris i 2001.

Det er nærbilder av Susan Sontag som langt fremskreden kreftsyk og senere etter at hun er død. Det er farens død. Det er Leibovitz graviditet og fødsler.

Et av bildene viser Susan Sontag som sitter i en haug med murstein, i det bombede nasjonalbiblioteket i Sarajevo.

Dessverre er det få av disse bildene som ligger på nettet,
og noen ville i alle tilfelle vært feil å legge ut.

Da hun var liten sa min egen datter,
"Det er ikke et menneske, det er en tyv".
Jeg er opptatt av hvordan vi tillater oss å forvandle enkelte personer til noen som ikke trenger vår beskyttelse, særlig kjente personer, eller sjefer.

Men som regel får jo ofte kjente personer en beskyttelse i direktekontakt med andre, man liker å være i deres nærhet, kritikken sparer man til senere.

Men selv Annie Leibovitz får tyn fra andre fotografer når hun kommer til Sarajevo.

- Hva skal du her?,

(as in, du er jo en kjendisfotograf, her blant krigsfotojournalister).

Og hun bryr seg så mye om det at hun trekker det frem i dette forordet. Hun forteller hvor glad hun ble over den franske fotografen som var hyggelig.

Sontag arbeidet også i Sarajevo.

Susan Sontag lærte oss forskjellen på kitsch og camp
i Notes on camp fra 1964.

Her skriver Ny Tid at hun var en av de første som diskuterte skillet mellom høy- og lavkultur.

Hun skrev om samfunnets forhold til sykdom, til kreft og aids,
i Illnes as a Metaphor fra 1978.

Og hun gikk inn i hva fotografiet kan si i On Photography 1976.

I dag lånte jeg en og bestilte to Sontag-bøker fa biblioteket.

Det er portretter av folk vi har sett før, Patti Smith (over), Julianne Moore, Robert de Niro, Merce Cunningham, Matthew Barney,
Joan Didion og mannen.

Hun forteller hvordan gravide-bildet med Demi Moore forvandlet seg fra å være et privat bilde tatt for foreldrene til å bli en betydningsfull forside til Vanity Fair.

Det er bilder av steder, som Havana, Vita Sackville-West`s hage, museet i Bilbao, New York.

Annie Leibovitz skriver i forordet at hun liker å dra rundt og kikke etter mulige steder for senere fotografering. Det kan jeg forstå.
Hun skriver også at hun liker å komme hjem til folk, se husene deres, hva de har på veggen, hvordan de lever.

Det liker jeg også, og i denne boken får vi se litt inn i leilighetene til Sontag og Leibovitz (hver sin). Det er rom uten stash, der funksjonene er poenget, en lampe, en radio, en vekkerklokke,
lite pynt, gamle baderom, senger i uorden, joggesko under bordet.

I found that first photograph of Susan at Petra, (mitt dårlige og beskårne over) when I was working on the memorial book. Photograps take on new meanings after someone dies. When I made the picture, I wantet her figure to give a sense of scale to the scene. But now I think of it as reflecting how much the world beckoned Susan. She was so curious, with a tremendous appetite for experience and a need for adventure.

De snakket alltid om reiser de skulle ta. Susan belønnet seg med reise for ferdig arbeide. Neste tur skulle være Amazonas, det fikk de ikke gjort.

De hadde et tankeprosjekt sammen, the Beauty book.
De brukte den som en slags unnskyldning for å ta turer. Alt de kunne være interessert i eller opptatt av kunne få plass i boken. De lagde en liste.

She took me to places I would never have gone by myself.

Bildet over viser Susan Sontag i Paris.

Sånn. Jeg avslutter med noe om arbeidsmåten hennes ellers, hun får ikke til å snakke med folk. Egentlig passet det godt å slutte over her, vet ikke hvorfor det føltes så viktig å ha med dette siste.

I`m not a great studio portraitist. At best, my studio photographs are graphic. I can always fall back on composition. When you have a subject who projects himself well, an actor or some other kind of entertainer, you can get an interesting picture, but I don`t like trying to make something happen in the studio. It feels cheap to me. On the other hand, when you strip everything away, it`s terrifying. It`s just you and another person.

Richard Avedon knew how to talk to people. What to talk to them about. As soon as you engage someone, their face changes. They become animated. They forget about being photographed. Their minds become occupied and they look more interesting.
But I`m so busy looking, I can`t talk. I never developed that gift.

I have the same problem with my children. I know I have to be more involved, to interact more, but I just love looking at them.

Jeg har lett rundt på YouTube etter gode filmbiter som viser Annie Leibovitz.

Men de filmbitene der hun er med er tatt av fotografer som har fokus et helt annet sted enn på henne:
på filmstjernene hun fotograferer.


Det beste jeg fant, som viser litt av personen Leibovitz er en snutt som handler om da hun dro på turne med Rolling Stones for lenge siden.

Annie Leibovitz var 21 år da hun begynte å ta bilder for magasinet Rolling Stone.

Keith Richard sier at han tenkte hun der varer ikke lenge.
Mamma sier at hun var bekymret.
Annie selv sier at alt du kan forestille deg at man gjør på en turnè med Stones, det gjorde hun.

Her er YouTbe-biten om turnèen med Stones



Denne posten har lenker til poster med lenker

Mer om alt siden.