Jeg var på konsert

Jeg var på Blå fredag, men jeg har skrevet om bandet et par ganger før så det er ikke det jeg har lyst til å si i dag. Det er et par andre småting jeg vil dele.

Å ha på stygg jakke på konsert

Det er utrolig bekvemt å ha stygg jakke på konsert. Med penger i lomma kan man da legge fra seg jakken uten å tenke på at noen kan komme til å ta den eller søle øl på den. Jakka kan slenge rundt og når man kommer hjem på natta kan den gå rett inn i vaskemaskinen. (Jeg blir gjerne energisk og rydder endel når jeg er full).

Det er befriende å ikke måtte passe på noe. Man kan bevege seg som man vil. Jeg misliker å bære noe hele tiden og misliker å måtte holde øye med noe. Det er så ufritt.

Å ha stigende rus på konsert

Jeg har prøvd å være edru på konsert, det går dårlig. I alle fall hvis det er musikk som skal inn i kroppen. Jeg blir for selvbevisst.

Det aller beste er å time rusen sånn at den slår inn på det stedet der jeg er som mest rus-kreativ idet konserten starter. Det betyr at jeg ikke må begynne å drikke for tidlig. Fredag fikk jeg klaff der.

Mulig jeg har sagt det før, men en utrolig gevinst ved å bo klin i byen er at jeg bare kan rusle ned på Blå f.eks. Jeg kan stikke bort til Rockefeller. Jeg trenger ikke dra dit. Og slett ikke reise. Det gir hvertfall frihetsfølelse.

Så fredag satt jeg hjemme og drakk vin og så på gullrekka og så stakk jeg ned på Blå med den stygge jakken min. Og min stigende rus. Og da er det jeg ville hatt en pc med.
Når man sitter sånn og tenker og kommer på ting man gjerne kunne skrevet ned. Tankene går ofte litt nye veier enn de pleier syns jeg, det er det som er så deilig.

Blå får meg til å føle meg trygg

Jeg vet ikke hva det er. Det er ikke det at jeg har vært der så ofte. Jeg har vært oftere på Rockefeller f.eks. Men jeg liker selve stedet, utseendet, uavhengig av innhold også. Det er så lite f.eks.

Med en gang jeg kom inn ytterdøra tenkte jeg,

- ah, det lukter godt her.

Og så er det hullete mur som er malt. Utseendet minner om andre steder jeg har vært også, kanskje det er det. Men det er ikke bare nostalgi heller, kanskje bare en flik nostalgi. Det irriterer meg at selv nå når jeg sitter og tenker etter klarer jeg ikke å gripe hva det er som får meg til å føle meg trygg på Blå.

Helt alene

Innimellom er jeg på konserter sammen med noen, men ofte alene. Og fredag, da jeg satt på en krakk og drakk øl og tenkte tenkte jeg også på hvor sjelden jeg ser kjente. Eller bekjente.

Før, da jeg var i en mer typisk konsertalder kjente man jo så mange andre som var ute. Jeg mener i tillegg til vennene. Man visste hvem folk var av utseende. Selv om jeg var ute og ikke traff noen jeg egentlig kjente kunne jeg stå og se meg rundt og tenke at der er hun som spiller på AKKS, der er broren til Hilde, der er hun som var sammen med Sverre, der er hun som står i Platebaren, der er han som arrangerer konserter på Aker Brygge.

Så sitter jeg og vagler på krakken og kjenner stort sett ingen.