torsdag, februar 28, 2008

New York neste

I morra reiser jeg til New York, heldige meg. Om et døgn sitter jeg i lobbyen i Chelsea Hotel og blogger kan jeg tenke meg. Det er rart å tenke på. Dvs. det er ikke om et døgn, men klokka er omtrent som nå, 22.30 i New York når jeg skal sitte i lobbyen og blogge..

Forrige gang jeg var i New York var rett før jeg begynte å blogge. Denne gangen blir det gøy å dele erfaringer.

Jeg drar i morgen, vi flyr via Reykjavik. Blir borte nesten to uker. Men jeg blir mye online som jeg pleier.

Jeg har nerver for passkontrollen. Jeg er redd for at det er noe jeg ikke har tenkt på, de har funnet opp et nytt pass i løpet av natten antakelig, nei nei, du kommer ikke inn i landet vårt.
Det går endel skrekkfilmer i hodet i kveld, alle dreier seg om passkontrollen, ingen om skytemenn.

Det er fint på Stratos

I helga som var kom jeg meg opp på Stratos for første gang.
Det har stått på planen lenge men ikke blitt noe av før en av by:larm-seminarene jeg skulle på var der oppe. Stratos ligger på toppen av Folketeaterbygningen, altså gammeloperaen.


Fin funkisarkitektur av Christian Morgenstierne og Arne Eide.


Det er så stilig syns jeg, hvordan man kan stå ute på terrassen og se inn av det store vinduet, gjennom rommet og ut av vinduet på den andre siden.


Jeg husker at det var en avholdskafe der i gamle dager
(til midten av 80-tallet) men jeg var ikke på den heller.


Siden Stratos ligger i 12. etg. er utsikten fin, her ser du over til Domkirken som har oppussingsklær på seg.


Jeg har høydeskrekk. Og den blir aktivert også bak høye gjerder,
selv ganske langt innover på terrassen virker den.


Terrassen er på 260 kvm med lyspærelenker hengende. Jeg får så lyst til å arrangere en fest der. Under får du et inntrykk av hvordan lyslenkene tar seg ut om kvelden.


Her er sidene til Stratos.
Jeg ser at det fins en sjanse til å ta seg en tur allerede lørdag kveld.

onsdag, februar 27, 2008

Jenter med dukkestemmer

Siv Jensen la ned stemmen for en måned siden. Jeg hørte henne på nyhetene og tenkte nå har Siv Jensen lagt ned stemmen.
Hun har vært hos en konsulent og han har bedt henne justere seg ned slik at hun kan bli tatt mer alvorlig. Det har konsulenten rett i.

Jeg hører unge jenters stemmer. Noen av dem har sukker og honning og dukke på stemmen og de legger hodet på skakke og jeg må konsentrere meg for å beholde voksenfilteret på dem.

Hvis foreldrene i tillegg glemmer å lære dem kj-lyden fordi de har feiltolket språkforskernes budkap, det med at den utryddes er om mange år, kanskje, så skjønner jeg at de er arbeideklasseunger og jeg er kulturet til å ikke ta dem alvorlig, men jeg anstrenger meg. Arbeideklassedukkejenter sliter, middelklassedukkejenter også.

Så kan man si at vi i samfunnet vårt snart må bli klar for å ta i mot kvinners naturlig stemmeleie og likevel tillegge den som snakker vekt. Det er sant. Det må vi, og det skal vi.

I mellomtiden trenger jentene å bestemme seg for hvilken lei de vil manøvrere seg i. Vil de bli tatt alvorlig eller vil de legge seg opp mot et kjønnsbilde som sier småjente, baby, søt og nusselig, fordi det er en seksuelt formålstjenlig vei å gå?

Så har vi søstrene Armand som kontrast. De har dype dype stemmer som sier røyk og whisky og når de ler så er vi sikker på at de har vært ute en vinternatt og de er vulgære på en raffinert måte.
Selv om de altså antakelig bare har arvet noen stemmebånd.

mandag, februar 25, 2008

by:larm, Andres Lokko

Musikkskribenten Andres Lokko ble intervjuet i et av by:larmseminarene om musikkjournalistikkens fremtid.

Andres Lokko skriver en spalte i Svenska Dagbladet, anmelder bøker i Expressen,
og mere til.


Det som er helt sikkert er at han ikke har skrevet sin egen wikiartikkel, det burde de gjøre, de som ikke har informasjonsavdelinger som burde gjøre det.

"Jeg ser at det er en kvalitativ grej, men jag får det inte inn i mitt hjerte." Det sa Andres Lokko om en musikkgenre. Og det er det som er grejen syns jeg, noe må inn i hjertet før det kan komme ut som godt skrevet.

Mens en litteraturkritiker og en filmkritiker har en handling å gå ut fra når de skriver, må den som skriver om musikk forsøke å formidle den følelsen musikk-kritikeren får av å høre på musikken. Og det er mye vanskeligere å få til bra, mener Andres Lokko.

Han venter på at musikkjournalistikken skal tas til et nytt nivå, han savner en mer personlig stemme, en tydelig rõst, og han sammenliknet med bloggformatet.

Jeg tipset ham om hans landsmann Tommy Olsson som skriver kunstkritikk i Morgenbladet på den måten jeg tror han tenker på, takk snãlla, sa Andres Lokko og jeg ble glad for alt høres så fint ut på svensk.


Lokko til høyre. Jada, ufattelig dårlig bilde. Det er ikke noe vits i å snakke om kanskje, men jeg føler behov for å nevne at jeg ser det selv.

Han fortalte til publikum at da han begynte å skrive på nett på sitt eget sted var det forløsende. Han kunne skrive hva han ville. Og selv om han mente at tekster kan ha godt av å tightes opp av en redaktør så utvikler man seg også av det å kunne skrive helt fritt.

Og akkurat det kjenner jeg meg igjen i, den friheten som for min egen del ligger i å ikke ha noen oppdragsgiver å ta hensyn til, men å kunne sulle rundt i min egen verden og bryte de reglene jeg har lyst til. Og sånn gjetter jeg at mange bloggere har det.

I Nye Takter blir han bedt om å peke på sin største bedrift.
Det var selvsagt en vanskelig en men,

- Det som føles størst og morsomst etter å ha drevet med dette på heltid i 20 år, er at man merker man har inspirert yngre - eller eldre - folk til selv å ville skrive. Det kjennes større enn at man kanskje har fått noen til å høre på en eller annen Ghostface Killah-singel.

Han sier også,

- Man vil jo dele det man finner. Man lengter etter noen å snakke med musikken om. Å bare sitte i et rom for seg selv og like noe
- da blir man jo gal.

Er det ikke sånn det er når vi blogger, vi som gjør det? Vi må dele noe vi også, noe vi har funnet. Om det er at katten ser søt ut eller noe annet det er bare avhengig av tradisjon. Å være menneske er å formulere erfaringer og å ikke få delt dem blir man gal av,
glem ikke dette Knut Olav Åmås og puritan-bloggere.

I 2005 skrev Lokko dette om blogging.

Ting Andres Lokko fortalte som ikke har noen i denne sammenhengen å gjøre egentlig,

Rester med andre ord

Andres Lokkos kjæreste oppdaget at i nye LP-plater som selges ligger en lapp med nedlastningskoden til musikken på nett.

At visst har Sverige skribent-divaer, f.eks Jan Guillou, men han går jo i fleecejakke. (Ja, jeg ler av Jan-Guillou-vitser, uansett hvor slappe de er, jeg har behov for å le av ham.)

Det verste ved å bli 41 år er at man får forståelse for alle ting, det ødelegger en som kritiker. Det har kommet så langt at han forstår Slagerfestivalen.

Vi leser ikke norske aviser eller orienterer oss om norsk kultur,
vi vil ha neste land, som er større.

søndag, februar 24, 2008

by:larm, Nancy Baym

Jeg fikk dessverre bare med meg slutten av Nancy Bayms foredrag om forholdet mellom fans, musikere og musikkindustrien på internett.

Hun snakket om at nettet gir helt andre muligheter for band enn bare å være på MySpace hvis de skjønner hvordan nettsamfunn virker og får til å samarbeide dem.

Her er i alle fall siden hennes.

Digresjon: hun har en kul ting på høyresiden, man kan til enhver tid se hvor i verden de siste som har vært på siden hennes er: Hellvik Akershus Norway, Berlin Germany..

Mye av interessante som foregår på nett syns jeg er det at bedrifter og i dette tilfellet musikkindustrien lar andre folk få kontroll med informasjonsstrømmen.

The Hives lar f.eks fans sende inn fotografier av bandet og stemme inn det beste og så bruker de det fotografiet i promomaterialet sitt. Fansen får altså medvirkning på å definere bandets image, hva bandet er. Bandmedlemmene kommuniserer også internt med hverandre på siden sin, de lar fansen få følelsen av innsyn.

Hun nevnte Lars Winnerbãck som eksempel på en artist som nesten utelukkende kommuniserer offentlig gjennom sin egen side, han gir ikke intervjuer i Sverige, og da til slutt gjorde det var det til Situation Stockholm, en avis som likner på vår =oslo.

Inga Semmingsen i Adresseavisa

skrev om foredraget,

"Nancy Baym har en doktorgrad i internettsamfunn og det som kalles for ”fandom”. Hun er motvekten til de mange seminarene som omhandler internett under konferansen. For mens alle de andre fokuserer på nedlasting fokuserer hun på alt det andre.

Da Baym var ung var hun en hardbarket R.E.M-fan. Sammen med venner reiste hun etter dem på turne. På de forskjellige stedene møtte hun andre fans som hun utvekslet spillelister med og hadde glødende diskusjoner med.

- I dag kan man oppnå dette uten å reise rundt. Selv er jeg fan av Madrugada. Det er ikke mange av oss i USA. Likevel har jeg sett 30 konserter med dem, som jeg fikk på en DVD av en franskmann jeg snakket med på et fanforum, sier hun.

Dette eksempelt er et godt bilde på hva som skjer på internett nå.

- Kampen mot fildeling er tapt. Nå må man fokusere på hva som er bra med internett, og hva det gjør for musikken."

Jeg syns det er synd

at ikke mediene dekker bruken av Internett bedre, det går mye i teknikk og penger, men hvordan bruken endrer seg angår oss alle. Jeg klarer ikke å finne noen som har skrevet om dette seminaret bortsett fra Adresseavisa. Mottar gjerne tips hvis jeg tar feil.

Nancy Baum var forresten opponent da Marika Lûders tok doktorgrad i Væren i medierte rom, les:

"Nye medierte rom kjennetegnes av komplekse grenser mellom det private og offentlige. Dette er de unge klar over, og det er forskjell på hva de formidler i private og offentlige sammenhenger. Likevel har de mer liberale grenser for hva de oppfatter som passende i offentlig tilgjengelige medierom enn det mange i den voksne generasjonen synes er ”normalt”. De intervjuede ungdommene verdsetter denne åpenheten, og oppfatter den som en grunnleggende kvalitet ved mediert kommunikasjon."

Dette burde alle pre-nett-mennesker få med seg. De som er vokst opp med nett har en annen bevegelighet mellom alle mediene enn det de fleste av oss har. Og nå skrev jeg meg litt bort, men bare litt. Sånn går det, den ene lenka fører til den andre.

Her snakker Marit Karlsen om seminarprogrammet som dreide seg om nett på by:larm.

by:larm, Wendy Fonarow

Jeg har post-godt-seminar-skriveangst. Hva er vitsen med å si noe noen gang, når det er folk som kan så mye interessant og kan si det så bra? Det er bare en ting å gjøre, det er å ta det ved roten.

Det er fantastisk for meg å høre folk snakke om ting jeg virkelig bryr meg om. Jeg savner at noen snakker til meg om musikk på en sånn måte som Wendy Fonarow kan. Hun er sosialantropolog og har skrevet boken ”The Empire Of Dirt” om indiescenens koder og tankemønstre, som hvor har du backstagepasset ditt, hvor langt fra scenen du står, slike ting.

Hun er ikke bare antropolog, hun har undersøkt den verdenen hun har vært en del av i mange år. Hun har vært og er i musikkmiljøet, som konsertgjenger, som bandmedlem, hun har vennene sine der og har arbeidet bl.a. som A&R i selskaper som MCA og Reprise, bl.a med artister som Belle & Sebastian, Suede og Franz Ferdinand.

Hun har altså undersøkt indie som mentalitet. En genre med mer rom for feminitet, melankoli, sensitivitet. Og en genre der publikum tenker at artisten har mer kontroll. Indie er manifestasjon av protestantisme, sier Fornarow, og representerer en puritansk holdning til f.eks mainstream musikkmiljøer.

Hvilket forøvrig minner meg om enkelte bloggeres syn på de tradisjonelle mediene. Ha ha, dere er så puritanske, de av dere som blogger og som er det! Protestantiske puritanere.

Hun beskrev de små, tynne, bleke menneskene som hverken så ut som de hadde spist en pizzabit eller trent noe særlig. Til og med klærne understreker barnekropper, med skjorter som er alt for store.

Hun beskrev en lengsel etter autensitet som ligger i bunn. Hun mener særlig middelklassen føler at de mangler autensitet i livet, vi vil ha realness av musikk, eller julenostalgien. Men det er en motsigelse å lete etter autensitet i noe som pr. definisjon er kunstig, altså kunst.

Hun beskriver hvordan utkantdialekter tolkes som mer ekte, alle som er fra nord-England har en ekthets-arbeiderklasse-svung over seg og pengebakgrunn er ikke bra.

I begynelsen har man større tendens til å se på det som skjer på konsertene som noe autentisk, senere avslører man mekanismene og de gamle går hjem, bortsett fra noen musikkfreaker, som Fonarow og meg selv.

Nå blir dette en forenklet versjon av det hun sa, hun viste frem flere faktorer og nyanser enn det jeg fikk med meg på lappene mine.

En annen grunn til at de gamle går hjem er at de har funnet en partner. Mye av det som foregår i konsertsalen, og mellom sal og scene dreier seg om sex. Hun nevnte bl.a ting musikere gjør på scenen som vi har lagt inn en sextolking på, som å kaste på håret, dette gjør både kvinner og menn.

Eller gitarens form med gitarhalsen som til og med har et hode, og måten man holder gitaren på noen ganger, pekende rett ut fra pelvis. Selve gitarkroppen er som en stilisert kvinnetorso og så spiller man der åpningen er.

Hun delte publikumsmassen inn i 3 soner. De nærmest scenen som presser kroppene sine sammen på en måte vi ikke gjør når vi ikke står akkurat der og den bakerste sonen der plateselskapsfolk står og de gamle like før de går hjem for godt. Dette må jeg lese mer om og jeg må nok få tak i den boka.

Jeg har sendt epost til Fonarow om det er kjønnsforskjeller på hvordan man beveger seg mellom sonene, evt. to be continued.

Bipoeng. Det var Kristin Winsents som intervjuet henne. Hun er den dyktigste jeg har hørt gjøre sånne sceneintervjuer, hun hadde god bakgrunnskunnskap, det har forsåvidt de fleste som gjør det, men hun hadde perfekt timing i når hun stilte nye spørsmål idet Fonarow begynte å gå tom, stilte gode oppfølgingsspørsmål, rolig og upretensiøs.

Wendy Fonarow blir kalt indiegoddess, her er siden hennes.
Og her er en innholdsoversikt over boken, den gir et godt inntrykk av hva hun skriver om. (Det gikk ikke å lenke rett inn til table of contents, du må klikke dit selv)

lørdag, februar 23, 2008

Helt nytt, og fint

Litt av et kompliment jeg fikk av nabojenta da jeg gikk ut i formiddag. "Du er fin der nede" sa hun og pekte på de fargerike og ganske ville strømpebuksene mine.

Så kavet hun litt og fant ikke ordene før hun formulerte spørsmålet "Har du ikke bosse eller strømpebosse på deg?"

Det var tydelig at det jeg hadde på leggene overskred kategoriene for bukse eller strømpebukse slik hun hittil har kjent dem.

by:larm i går

Eller deler i alle fall, jeg gikk til Belleville for å se Wildbirds & Peacedrums igjen og fikk en like bra men kortere konsert, men med publikum tre meter fra scenen, blir ikke samme stemningen.



Her er hun med vocoderen sin. Men det navnet altså, Wildbees & Peacedrums, det kommuniserer ikke hva slags band dette er. Hun selv heter Mariam Wallentin. Plata er forresten ganske stilmessig anderledes enn de er live og faktisk litt kjedelig.



Vi bruker navnet til bandet og utseende på de som spiller der som raske, og ofte effektive, måter å fastslå om vi skal undersøke et band nøyere. Hvordan skulle det ellers gå?



Det jeg så og leste om Anna Järvinen gjorde meg temmelig sikker på at dette var noe for meg, så derfor prioriterte jeg hennes konsert høyest i går. Men nei, denne gangen stemte ikke det.



På vei til seminarene i går tok jeg dette bildet på trikken. Det er den reklamen for Dansens Hus som Oslo Sporveier måtte ta ned fordi som de sa "det kom så mange folk frem til trikkeføreren og sa er det tagging det der?" Men de glemte å ta ned en..

Sånn, nå skal jeg løpe ut i dagen på nye seminarer. Det eneste som er kjedeligere enn bloggere som klager over at de ikke har noe å skrive om må være bloggere som blir så tettpakka med nye inntrykk og informasjon at de ikke har tid til å skrive om dem i farta.

fredag, februar 22, 2008

Det snurrar i min skalle

Jeg har så mange inntrykk i hodet etter et drøyt døgn med by:larm (og bygg:larm) at jeg er svimmel.

Jeg nøyer meg med å peke på dagens overraskelse for meg. Jeg gikk på Blå for å høre Lykke Li: en skuffelse etter å ha hørt det bandet jeg uforvarerende kom til å høre mens jeg ventet: Wildbirds & Peacedrums. Alt var bra med dem bortsett fra navnet. En kvinne som sang med en så sterk og variert stemme samtidig som hun lekte med samples og avstand til mikrofonen og en vocoder og en mann på rytme.



MySpacesiden deres her, hør dem. Jeg kjøpte plata.

De spiller i morra også. På siden til by:larm blir de sammenliknet med Laurie Anderson. Det syns jeg ikke stemmer, ved første tanke i alle fall. Men hvis jeg hadde lest det ville jeg helt sikkert passet på å gå på konserten..



På Blå hadde de fått et fotografi på storveggen fra en projektor. Sånn har jeg ønsket meg i flere år. Nå må jeg realisere det.. Noen som vet hva jeg må tenke på, for at bildet skal tåle å ikke gå varm når det står fast i flere timer og at projektoren ikke skal bråke?

Eller er det kanskje bare pappas gamle lysbildefremviser fra 60-tallet som hadde sånne problemer?



Detalj av samme bilde. Ok, nok. Nå må jeg legge meg, nok en hard og interessant dag i morra tenker jeg, slitne bein.

onsdag, februar 20, 2008

Seksualitet og mellomrom

Jeg tar for knappe notater noen ganger, det er helt åpenbart.
Jeg var på Litteraturhuset på torsdag og skrev:

at kultur ikke bare er som merceblomst
seksualitet i alt
biologisering homo rase mus design w tenker høyt
fin sex gravlund rom
forskjeller - kv - m vilje til å tolke inn kvalitet
verdighet

Alt dette var ord som fikk plass på en vinmonopolkvittering, og da jeg skrev de notatene var jeg fortsatt klin edru. Jeg må faen meg huske å ha en notatblokk i veska, kan det være så vanskelig? I dag begynner by:larm og jeg har en ting å huske på, notatblokk i veska.



Men det jeg tenkte på mens jeg satt der og fikk presentert Wencke Mûhleisen og Christel Sverres bok Meningen med Sex lenke var dette med at seksualitet er i alt.

Eller at seksualitet er i forskjeller. Og at vi kanskje er knipske på å erkjenne hvilke forskjeller som trigger seksualitet.
Som i at forskjellen på kjønn ikke er den eneste forskjellen seksualitet kan bruke som en ramme, det fins kulturelle hierarkier, alder, etnisitet, mer subtile ulikheter.

Eller at fordi vi legger sånn vekt på kjønnsforskjell i kulturen vår så blir den også et premiss for seksualitet mellom likekjønnede.
Nå husker jeg det med merceblomsten, det var at kultur er så gjennomgripende, det er ikke bare som den symbolpynten foran på mercedesen, kulturen er selve motoren i oss.

Jeg tenkte på at selve det jeg ikke skjønner ved det andre mennesket, forskjellen i måten å uttrykke seg på, ulike vurderinger, prioriteringer, ligger der og lurer bak seksualiteten.
Det har jeg ikke tenkt på før.

Jeg vet ikke om dette gir noen mening for andre,
det er uklart for meg også.

Og hvis seksualitet er i alt, er det seksualitet kanskje i de mellomrommene der jeg kjenner musikkglede, en visuell glede ved en bestemt farge. Hvor går skillet egentlig mellom en seksuell fornemmelse og den taktile begeistringen ved noe som ikke er glatt?



Her er Lisa Lie og Stina Kajaso fra Sons of Liberty.
De forsøker å vise øvelsen å falle ned på en penis og samtidig ha øyenkontakt slik at visst blir det skõnt.

Det med gravlunden var forresten at hvor sex foregår ikke er uten betydning for oss, det er åpenbart, vi har fortellinger om kjøkkenbenker. Men det viser seg at i Finland fins det et nytt rom tatt i bruk: gravlunden.

Litteraturhusets side om bokpresentasjonen 1
Litteraturhusets side om bokpresentasjonen 2

tirsdag, februar 19, 2008

Patti Smith til Norge igjen

Hun kommer til Molde og Tromsø til sommeren.
16. juli på Moldejazz i Romsdalsmuseet. Og så til Buktafestivalen i Tromsø, som såvidt jeg kan se ikke får til å fortelle hvilken dag. Men det må være mellom 17. og 19. juli i alle fall.

Visst faen er jeg kjerring

Jeg er så kjerring at jeg blir nervøs av Fjordfittes tagging og til og med smigret og forlater prinsippene mine om å skrive ting som er komplett uforståelig for den som ikke bor og ånder i et bittelite hjørne av internett, alt dette gjør jeg fordi jeg ikke har fått middagsmat ennå det må være derfor og da er jeg helt uberegnelig det kan umulig være noen annen årsak og jeg er å sammenlikne med hun i Notting Hill som har feathers i stedet for hår og som innser at hun kommer til å falle helt gjennom når hun møter Julia Roberts i en leilighet og som det ikke skulle være nok så er det sånn at jeg aldri forstår alt Fjordfitte skriver likevel leser jeg henne hver gang og dette har jeg aldri sagt.

Jeg har ikke gått langt nok i min kjerringhet, jeg har ikke begynt ennå. Jeg skal slutte å farge håret mitt, det skal bli grått.
Ikke farget kult grått fra frisøren, men sånn grått som først er musebrunt og så blir mer og mer fargeløst og så svakt grått.

Jeg skal ha ruller i håret og et chiffongsjerf over det. Jeg skal sitte på en benk i parken og ikke se på søte piker som menn pleier å si de skal når de blir gamle men jeg skal se på Mathias Faldbakken og være usjarmerende og ralle og jeg skal ikke høre på den musikken som er ny og som kommer på by:larm.

Jeg skal høre på Halvdan Sivertsen og dere skal tvinge dere til å elske meg likevel og se hvor kul jeg er innenfor elnettkrøllene mine. Tenk det dere.

mandag, februar 18, 2008

Hvor er det blitt av alle

Solfrid Rørlien Saue, Odd Børre, Sissel Rønbeck,
Sohaila Andrawes, Arne Treholt og Kaci Kullman Five?
Mest lurer jeg på Sohaila Andrawes, hvor ble det av henne?

søndag, februar 17, 2008

Å la seg krenke

(Dette handler ikke om avistegninger.)

Vi skal ha vern mot diskrimenering og krenkelser, vi skal gi ekstra vern til den som trenger det, trygder, lover, det er ting jeg er glad for at vi har i samfunnet vårt. Det er ikke det jeg vil si noe om nå.

Men hva skal man gjøre når noen er alt for villige til å la seg krenke? Eller når noen plasserer seg i en offerrolle og ikke ser at det ikke nødvendigvis tjener dem i lengden? Eller når noen simpelthen utnytter systemet?

Jeg trodde nesten ikke det jeg leste i Dagens Nyheter sin artikkel om forholdene ved Lærerhõgskolan i Stocholm. En stund lurte jeg på om artikkelen var en fiksjon, bare at jeg ikke forsto det.

"I oktober 2003 ringer en lärare från en Stockholmsskola till Lärarhögskolan. Ni måste komma omgående, säger hon, den lärarkandidat ni skickat hit på praktik fungerar inte i klassen.

Didaktikläraren Wallin rycker ut. Det är hans jobb, praktiken är sista steget inför lärarexamen. Han finner samma sak som lärarna. Kandidaten hör inte på eleverna, det är kaos i klassen. Två veckor senare upprepas situationen. Då berättar Wallin för studenten att han dessvärre måste underkänna henne på praktiken.

Av detta blev Bergkvist kränkt, eftersom hon tyckte att hon gjort sitt bästa. Därefter berättade hon för Wallin att hon var handikappad. "Perceptionsstörningar" bland annat. När Wallin svarade att hon fick ta det med skolans jurist berättade Bergkvist att hon var lesbisk.

Läraren svarade att det kände han inte till, och för övrigt bestod hans uppgift i att bedöma hennes lärarförmåga, inget annat. Men att det inte skulle vara bra för henne om hon utvecklades till rättshaverist. Då blev Bergkvist kränkt igen: För att han inte noterat hennes läggning. Eller, ännu värre, lagt märke till den, men inte låtsats om saken. Samt för detta med "rättshaverist".

Man tycker att en varningsklocka borde ha ringt hos Ombudsmannen. Bergkvist anmäler nämligen samtidigt en annan lärare (för att ha pratat med Wallin om hennes prestationer, "grov kränkning"), studentkåren, (för att inte ha stött henne) samt skolans jurist (för att ha sagt "alla skall examineras lika").

Och särskilt kränkt känner hon sig för att läraren påstod sig inte veta att hon var lesbisk..."då jag kommit ut redan första terminen".

Ettersom få leser lenker vil jeg for en gangs skyld anbefale å gjøre det og å lese hele artikkelen med flere eksempler og konsekvensene den svenske loven får.

Jeg er glad det ikke er jeg som skal sette skillelinjen for hvordan slike systemer skal fungere. Men jeg ser at i den andre enden av en rett fins noen ganger en for stor vilje til å ta for seg av den retten, og så degraderer man seg selv til å bli en som ikke skal yte selv, en som ikke har noe ansvar.

Andre kan si det jeg sier mye bedre og klokere, men jeg har likevel lyst å nevne dette. Mellom den som krenker og den som blir krenket fins faktorer som regulerer det som skjer, styrkeforholdet mellom dem f.eks. Hvordan man står hierarkisk i kulturen som kjønn, seksuelt orientert, sjef-ansatt eller til hverandre i et kjæresteforhold.

Likevel har den som lar seg krenke også et ansvar, det fins til dels et valg om man vil være i krenkelsen eller ta seg ut av den. Man kan forsøke å bruke fornuft, stolthet, ære. Det er ikke godt for noen å la seg sementere i en offerposisjon. Det kommer vel an på hvor godt plassert man er som den underlegne om man får til å ta seg ut av den. Vel, dette tenkte jeg på i dag. Det var bare det.

lørdag, februar 16, 2008

Scarlett Johansson/Tom Waits

- Actress Scarlett Johansson says Tom Waits has given the thumbs-up to her debut album, skrev Reuters på onsdag.

Det blir 10 covermelodier.
"Anywhere I Lay My Head" kommer 20. mai.

Scarlett Johansson traff David Bowie i et selskap rett før hun skulle begynne arbeidet med plata og vips så synger han på Falling Down og Fannin´Street. Der ser man hva nettverksbygging kan gjøre for en kvinne (eller mann, vi må aldri glemme Life of Brians bisetning, den må alltid med). Litt av originalversjonen av Falling Down

The album also boasts one original tune, "Song for Jo." Johansson said she initially considered making an album of standards, but the project slowly morphed into a Waits-dominated affair.

"I sent him some of the early, early recordings, and he said, 'Go ahead,'" she added. "I've heard he's very pleased."

There are no plans for Johansson to perform live in support of the project, but she says she'd be intrigued by "getting everybody together," perhaps at a festival, at some point in the future. "It would be a missed opportunity not to."

Oppdatert med fullstendig sangliste:

1. Fawn (from Alice, 2002)
2. Town With No Cheer (from Swordfishtrombones, 1983)
3. Falling Down (from Big Time, 1988)
4. Anywhere I Lay My Head (from Rain Dogs, 1985)
5. Fannin' Street (from Orphans, Brawlers, Bawlers & Bastards, 2006)
6. Song for Jo (new)
7. Green Grass (from Real Gone, 2004)
8. I Wish I Was in New Orleans (from Small Change, 1976)
9. I Don't Want to Grow Up (from Bone Machine, 1992)
10. No One Knows I'm Gone (from Alice, 2002)
11. Who Are You? (from Bone Machine, 1992)


Ettersom jeg ble filmforelsket i Scarlett Johansson da jeg så Lost in Translation skal jeg høre på den plata med et åpent sinn.
Her er hun mens hun kryper inn i et annet uttrykk
Vermeers maleri Pike med perleøredobb.

Noe jeg fant opp

Det er mange grunner til å ikke vaske seg så ofte. Jeg liker f.eks godt å stå inne i dusjen, men den perioden fra jeg går ut av dusjen til jeg har fått kledd på meg liker jeg ikke. Mens huden er fuktig og man ikke får på seg strømpebuksa og det er litt kjølig og ubekvemt.

Men nå har jeg funnet en løsning mener jeg. En liten baderomsgang, en slags sone mellom badet og det rommet man kler på seg, der det kommer hårføneluft fra gulv, tak og vegger slik at man bare står med bein og armer ut og blir fønet tørr og fortsetter å være varm til kroppen er i stand til å bli kledd på.

Det er da om å gjøre å ikke bli stående i dette transittområdet så lenge at man blir svett igjen og må gå tilbake til dusjen og begynne på nytt. Man kan se for seg at man blir gående fra dusj til fønegang, frem og tilbake i et slags limbo.

Var det en tøysete tanke? Nei det syns jeg ikke.
Klin edru er jeg også.

(Jeg skal bli oppfinner, fra før av har jeg funnet opp intervjuobjektavataren og nyhetsglobusen.
Nå gjelder det bare å sette ting i produksjon her..)

fredag, februar 15, 2008

Verden snurrer rundt

Her går man fra jobb 16.00 og er i en annen verden noen timer uten nyheter og kommer hjem og så har både Ramin-Osmundsen og Kraby trukket seg? Og hvorfor var samtalen med Ryel viktig?
Det er ikke så lett å henge med på nyhetene når man ikke er kontinuerlig pålogget..

torsdag, februar 14, 2008

Så plutselig en dag

I dag svarer Ivo de Figueiredo: John Coltrane "Live at the Village Vanguard" på Dagbladets spørsmål om hvilken plate han vil anbefale.

Hvorfor?

- Spilte den her en kveld for første gang på lenge og begynte å hoppe i sofaen, sånn helt uten videre. Det må bety noe.

Jeg er enig. Det må bety noe. Jeg kjøper plater så sjelden. Og Madrugada har jeg jo hørt mange ganger. Men mandag hørte jeg Honey Bee på radio, og plutselig slo den inn. Så jeg måtte ut i går ettermiddag og kjøpe plate.

Nå går jeg med Madrugada i øret. Forrige gang jeg var interessert i å bære musikk med meg rundt var for et år siden da den siste Flãskkvartetten kom.

MySpace Madrugada

tirsdag, februar 12, 2008

Dårlig stemning

Kan`ke jeg lage litt dårlig stemning da?
Jo, det tror jeg kanskje.

Det går et såkalt meme fra blogger til blogger, det er om å gjøre å ta kjerringtesten og bevise at man ikke er en. Jeg mener bestemt jeg tok en selv og sendte den videre i sin tid. Men, jo, dårlig stemning.

Jeg føler ømhet for disse arbeiderklasse-kjerringene som bor på landet og har blomsterpotte på TV-en, som er økonomisk og kjøper stort eller i Sverige og baker og sylter og har orden i fryseboksen sin og i undertøysskuffen, ikke glassbyggerstein på badet eller betong og rød murstein på kjøkkenet.

De planlegger søndagsmiddagen fordi de har slikt å tenke på og de uttrykker kjærlighet og tradisjon ved å lage den. Det de har å være stolte av er blomsterkassen og barnebarn og de viser dem frem på bilde. De bryr seg om familien fordi de er fra en tid da familie sto sterkere enn venner og tar initiativ til slektsstevne.

De var unge voksne i en tid da det å gå på Vinmonopolet var noe folk med penger gjorde, de prøver ikke så mye nytt og syns fortsatt tanken på å sette en sånn hurtigvin virker frisk.
De syns indisk gryte i Toropakke er frisk også. Og rekekabaret.

Middagsselskaper er også noe de med penger holdt på med da kjerringene var nyetablerte, derfor holder de fast ved tradisjonen med noe til kaffen og serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer, ikke ruccola og chiabatta som ordentlige folk som har vært i Toscana.

Fordi de har vært vant til å være økonomisk kjøper de julepynt i januar og ikke ny topp på H&M og kald hvitvin på bar bare fordi det er fredag. Derfor blir de også glad for en ny kjele eller såpe til jul, eller hvertfall later de som.

De utnytter middagsrestene, bruker teposen sålenge det er smak i den og bruker rømmebokser i stedet for å kjøpe nye fryseposer og oppfører seg egentlig som alle anbefaler oss for tiden: at vi prøver å nøye oss litt og ikke bare kjøpekjøpe.

De er også noen luringer og utnytter bokklubbenes introduksjonstilbud og skaffer seg nytt kaffeservice og dynetrekk.

De koser seg fortsatt med det som var stas da de var unge, Kongen av Danmark eller Honningkamfer. Eller sukkerbit som en gang var en attraktiv ting å stjele fra skuffen, den gangen folkehelsa ikke var så truet av diabetes. De har sukkerbit til kaffen, ikke melkeskum.

De liker å ha det behagelig og har med pute, paraply, gode sko og våtservietter når de skal kjøre langt i bil. Hun er fortsatt forfengelig og derfor svømmer hun som en hund for å ikke ødelegge den frisyren hun syns er fin.

Og magen min syns middag 19.00 er seint og derfor er jeg skikkelig sulten nå og i humør til å lage dårlig stemning...

Enn du da?

Jeg kommer bare på usaklige argumenter som at Aslak Nore er vokst opp i et altfor godt 68-aktig hjem.
Han burde hørt replikken "Hysj voksne snakker!" litt oftere.
(Jeg har lest papirutgaven av Dagbladet i dag.)

mandag, februar 11, 2008

Jeg leste Siri Hustvedt

På lørdag kjøpte jeg to bøker av Siri Hustvedt, en bare fordi den var så billig, en fordi jeg hadde tenkt å spare på den til en reise.

Jeg leser hele tiden på noe. Jeg får ikke til å sovne uten og på den måten blir det jo en del ord. Som regel liker jeg det jeg leser bare måtelig. Jeg prøver på mange bøker og legger mange fra meg,
det er noe feil med måten setningene er formet på.

Endel bøker får jeg til å ete i meg uten at de etterlater seg noe ekstra, ikke engang mens jeg holder på, men jeg er forsåvidt fornøyd med at jeg er sulten i det minste.

En sjelden gang oppdager jeg en ny forfatter og kan lese meg gjennom hele forfatterskapet, hvis jeg er heldig virker de andre bøkene også.

Nå er jeg ferdig med den som var så billig. Det er den første boka Siri Hustvedt skrev "Med bind for øynene".

"Lily Dahls fortryllelse" og "Det jeg elsket" likte jeg også. Men denne, "Med bind for øynene" likte jeg fra første setning. Den gikk rett inn og det er trist å være ferdig.

Jeg mangler ord, eller forståelse, for hvorfor. Jeg kan ikke gjøre rede for det. Jeg legger merke til at folk rundt meg gjerne kan det.

Jeg har bare tatt en kikk på den boka jeg skulle spare.
På første side skriver hun om ordet "hist", det norske ordet altså. Jeg fortet meg å legge den fra meg. Jeg vil vente litt. Men jeg vet ikke hva jeg skal nøyes med i mellomtiden.

søndag, februar 10, 2008

fr.ukeblad: Doris Lessing

Vi sitter i hennes vardagsrum en trappa upp i huset i West Hampstead. Gatan heter Gondar Gardens, Gondar var en kejsarstad i Abessinien, undervisar hon.


Vis større kart

Rummet är stökigt men ombonat; äkta mattor ovanpå den heltäckande, orientaliska tygsjok på väggarna, en afrikansk mask, reproduktioner av Bruegel och Vermeer, nedsuttna möbler, böcker i högar, en törstig julstjärna, tomma Coca-Cola-flaskor.

I en av högarna hittar hon sin Nobelplakett
- jag tyckte jag lade den här någonstans.

Jeg har skrevet om at det ikke kjendisstoff jeg er uinteressert i, det spørs hvem det er vi er hjemme hos. Dagens Nyheter er hjemme hos Doris Lessing, det er jeg interessert i. Her er forøvrig resten av intervjuet med mye ikke-ukebladaktig stoff også.

När Nobelbanketten pågick som bäst i Stadshuset den 10 december i fjol låg litteraturpristagaren Doris Lessing orörlig hemma i soffan och tänkte på allt roligt hon gick miste om. Det var ryggen som hade kapsejsat, hon kom inte ur fläcken. Sedan dess har hon haft hjärtbesvär också. Sjukhusbesök och medicinering hör nu till vardagen, och så lär det förbli.

- Jag får ett blodförtunnande medel, warfarin, som de brukar döda råttor med. Men jag hänger fortfarande med! säger den 88-åriga Doris Lessing.

Lycklig (happy) är hon inte över priset, det är ett för starkt ord,
men självklart är hon nöjd (pleased). Konstnärligt sett finns det andra priser som är väl så intressanta, påpekar hon, och räknar upp en hel rad som hon också har fått, men Nobelpriset är tveklöst det mest ansedda.

Det låter inte som om hon tänker behålla pengarna,
10 miljoner svenska kronor.

- Jag behöver dem inte, men det finns det många andra som gör.
De sitter på ett konto och förräntar sig. Jag behöver en bankman som kan hjälpa mig.

För tio år sedan intervjuade jag Doris Lessing i samma rum och samma soffa (fast den har fått nytt tyg). Då talade hon om åldrandet, och hur hemskt det är när energin läcker ur en och man inte orkar göra någonting. Sedan dess har hon skrivit uppemot tio böcker - hur går det ihop?

- Åh, tre av dem kunde man vara utan, ingen skulle sakna dem om de försvann! Fast jag säger inte vilka.

När Nobelfestligheterna i Stockholm var över kom Doris Lessings dotter Jean och hennes döttrar till London och berättade om allt de upplevt och visade bilder. Pristagaren själv tycker att det är tråkigt att hon inte fick tillfälle att använda sin nya Nobelklänning.

- Min italienska förläggare, som är en både rik och generös människa, lät sy upp två aftonklänningar i sammet åt mig. En plommonfärgad, som jag hade när jag fick plaketten här i London. Men den svarta, den är något alldeles extra och den skulle jag ha haft i Stockholm. Nu kan jag inte föreställa mig när jag skulle kunna använda den. Jag kommer ju aldrig ut.



Trots att Doris Lessings hälsa är skral är det hon som har hand om sonen Peter och inte tvärtom. När Peters sjukgymnast kommer behöver de vardagsrummet, och vi flyttar ut i köket. Där är otroligt överlastat, och frågan om hon inte har någon hemhjälp anmäler sig automatiskt. Jodå, det finns en kvinna som handlar. Och en trädgårdsmästare.

Se denne fint redigerte bildereportasjen,
bl.a av Doris Lessings kjøkken


Oppdatert: Det viste seg at VG og jeg leste samme artikkel, jeg fokuserte på tørr julestjerne og annet rot, VG så litt anderledes på det.. (men VG må skjerpe seg og lenke til DNs artikkel).

lørdag, februar 09, 2008

Beate Grimsrud, mest meg

Dette er ren navleloblogging, knappest forkledd som en kulturnyhet om Beate Grimsrud. Navlelokritikerne glemmer det sterke behovet man kan få for å dele noe. Og da er det godt å ha en blogg.

Hvordan skulle det ellers gå?

Jeg kunne kommet til å gå bort til en på trikkestoppet og fortelle uten noen foranledning at jeg kjenner den delen av meg som styres av begjær. Den som vil ha mer, den som er grenseløs og vil gjøre alt en gang til. Fornuften og kontrollen hjelper meg, men det er ikke den som gjør at jeg vil lenger inn i musikken, enda lengre inn.

Dette vet ikke verkstedet som reparerer min egen datamaskin og ikke blir ferdig, at dette kan bli konsekvensen.

At jeg kan komme til å bli gale-Anna

De siste dagene har jeg hatt en overraskende lyst på boller, det er sikkert fastelavn-reklamene som har virket på meg. Jeg har ikke bakt boller på flere år. Jeg har kjøpt meg en bolle på 7-11 på vei hjem, men i dag satte jeg en bitteliten bolledeig med rosiner i.

Mens jeg holdt på med det hørte jeg en reklame på P2 og kom på at jeg hadde lovet å komme til Litteraturhuset i dag på P2s lytterpris-utdeling. En P2-venninne hadde ikke lov til å si meg hvem som vant, "men du kommer til å like det". Og det var sant, for det var Beate Grimsrud som fikk prisen.



For meg er klassisk musikk kjedelig. Men når jeg likevel må høre på det bruker jeg tiden til å tenke på noe annet. Og i dag tenkte jeg på hva slags musikk jeg heller ville valgt til å spille for Beate Grimsrud. Det måtte vel være noen med en skeiv tone syns jeg, som vimser bortover i sangen på en bra måte, tar små avstikkere.

Baksiden av bildet hun fikk (et trykk), en mikrofon, Beate Grimrud og Marta Norheim.

Det er alltid grafiske trykk de får, trykk og klassisk musikk.
Jeg ville gitt henne et fotografi av forestillingen som inspirerte henne til å begynne å skrive på boka. Hvis hun ikke har det fra før.

Jeg lurer på om de spør dem som skal få pris hva de vil ha, eller om Beate Grimsrud har veggene fulle av grafiske trykk i gullramme hjemme, hun har jo fått mange priser etter hvert.

Hverken Martha Norheim eller Beate Grimsrud fikk til å fortelle hva det grimsrudske består av, men det kommer frem i Nils-Øivind Haagensen intervju om "Søvnens lekkasje".

P2s artikkel om prisutdelingen. Her kan du høre hva som skjedde.

Hvorfor oppdaterer ikke Cappelen wikisiden til Beate Grimsrud?

Mens jeg sto der på Litteraturhuset begynte jeg å kikke på Siri Hustvedt "Med bind for øynene" i pocket. Den har jeg ikke lest!

Den er billig, den kjøper jeg

Så tok det ene det andre og jeg løftet opp "En bønn for eros" av samme forfatter. Det er en bok som er helt ny og dyrere og jeg hadde tenkt å være fornuftig og låne den på biblioteket akkurat idet jeg skal ut på flytur snart, spare på pengene og spare på boka til selve flyturen. Det er jo kjempelurt og veldig fornuftig. Du skjønner jo hva som skjedde. Jeg kjente et begjær faktisk. Jeg vet det høres overdrevet ut men jeg gjorde det og så lot jeg fornuften fare.

Hvordan henger det med begjær sammen med litteraturprisen?
Slett ikke. Men bollene er i alle fall lunkne nå og myke etter all hevinga mens jeg var på Litteraturhuset.

Patti Smith: Dream of Life

I dag vises dokumentarfilmen om Patti Smith på filmfestivalen i Berlin. Dagsavisens Mode Steinkjer skriver,

"Patti Smith derimot, har stilt seg selv og ingen andre laglig til for hugg i «Patti Smith: Full Of Life», der hun slipper fotografen Steven Sebring inn på seg over et tidsrom på elleve år. Han følger henne både på konserter, gjennom samtaler og daglige gjøremål,
og vennskapet dem imellom gjør at filmen kommer nærmere innpå Patti Smith som et personlig og subjektivt portrett enn kanskje noen har gjort med et kamera før, Robert Mappelthorpe inkludert."

Dette gjør at jeg gleder meg enda mer til å se filmen.



Her kan du se en filmbit fra Sundance Film Festival i år, den viser intervju med Patti Smith og klipp fra filmen, fin bit.



Her er sida til Berlin Film Festival.
Jeg syns det var vanskelig å manøvrere rundt. Det skal være live streaming av pressekonferanser, men jeg fant f.eks ikke ut når Patti Smiths film presenteres på en. Mulig det bare er mitt eget nett/maskin som er treg.



I vår har Patti Smith utstilling i Paris.

torsdag, februar 07, 2008

Woody Allen og Marshall McLuhan

Jeg leste VGs nettmøte med USA-professor Ole O. Moen om det amerikanske presidentvalget og omtrent midt i kom dette spørsmålet, og så svaret hans som fikk meg til å le med lyd selv om jeg var alene. Som Woody Allen sier, if life were only like this..

USA expert?

Innsendt av: Born and Raised in the USA, 04/01 - 2008 kl. 10:05

Not to be rude, but what kind of experience or education makes you a "USA expert"? Have you lived in the US for many years? Does it come from studying the US for many years? Do you have a special degree? What are your qualifications? Just curious to know a little background of an 'expert' which will comment on a US election cycle.

Sincerely,
a curious American, Born and Raised in the USA"

Svaret til Ole O. Moen:

I have lived six years in the USA and 1 1/2 years in Canada.
I have an MA in English (U. of Oslo) with an American major, an MA and Ph.D. in Am. Studies from the U. of Minn., been a visiting professor at GWU, U. og Wis, U of Ariz, visited the USA 50 + times and worked on American culture since the 1960s. Professor in Am. Civilization at the U. of Oslo since 1979, President of the Nordic Assoc. for A. Studies and Secretary General og The European Assoc. for Am. Studies. Expert is not my term, but Americanist.
I have some insights, though.

Hilsen Ole O. Moen

Dette minnet meg om scenen i Annie Hall fra 1977 der Woody Allen og Diane Keaton står i kinokø og Woody Allen irriterer seg over en utlegning om Marshall McLuhan (kjent for The Medium is the Message og Global Village). Jeg tror den var første gang jeg så noen bryte illusjonen i en film på den måten og henvende seg rett i kamera. Dette gjorde inntrykk på en helt annen måte da enn det kan gjøre nå. Men. Det er et litt langt klipp, kunne vært klippet i starten kanskje, her er det: det tar 2:42.



Kuriosa: dette er nettadressen til VGs nettmøte om det amerikanske valget: http://tpn.vg.no/intervju/vektklubb.php?Inr=1389

En uferdig tanke

Den dreier seg om at vi alle blir konservative, eller vi kan godt kalle det hensynsfulle, av å ikke være alene i verden, altså av å ha familie. Men det får være grenser. Det er tanken i korthet.

Fordi vi lever i et samfunn må vi geberde oss på en fint sammensatt måte for å passe inn i det på den måten vi selv syns er passelig,
men at vi samtidig ikke tar så mye hensyn til andre at vi mister muligheten til utfoldelse selv. F.eks mister muligheten til å presse grenser i samfunnet.

Min erfaring med å være mor var at jeg gled inn i samfunnets fold på en annen måte enn jeg hadde gjort i de årene mellom jeg var definert som noens unge og til jeg fikk en selv.

Det var jo nødvendig, det kom helt av seg selv. Jeg gjorde det med glede også. Jeg ville oppfattes som en ansvarlig forelder og jeg ville heller ikke være en strevsom mor å ha. Dermed gikk jeg på foreldremøter og kledde pent på meg og bakte skuffekake selv om de fleste dessverre viste seg å ikke være så meningsfulle. Og så videre.

Men det bør være grenser. Noen ganger må man som menneske tillate seg å gjøre noe som er utenfor rammene selv om det kan føre til ubehag for et barn, en kjæreste, en mor. Det er ulempen for den andre. Det er noe den må prøve å lære seg å tåle.

Jeg, f.eks, kan ikke bare se meg selv som en som representerer en kjæreste på en måte som alltid gjør den andre stolt, jeg kan ikke bare si ting som behager min mor og som hun kan fortelle om med stolthet. Og jeg kan komme til å være til ubehag for barnet mitt.

Jeg ønsker meg at vi skal kunne tillate oss dette innenfor rimelighetens grense, kanskje tilogmed litt utenfor.
Så skal jeg forsøke å se med raushet på at de nær meg gjør kontroversielle eller rare handlinger også.
Nå som jeg er så voksen syns jeg i mindre grad det smitter på meg.

Jeg likte ikke filmen Lønsj

tirsdag, februar 05, 2008

Integritet 2

Jeg kom til å tenke på en helt privat historie fra min egen virkelighet for mer enn 20 år siden, den gjorde inntrykk på meg da den skjedde og har preget meg. Alle har vi endel sånne kjerneøyeblikk i livet.

Jeg var ung og også usikker. Jeg hadde en kjæreste, vi bodde sammen. Han var en del av et politisk miljø der alle var eldre enn meg og de virket svært skolerte, jeg så opp til dem.

Vi var på en fest i naboleiligheten der de skolerte politiske eldre hadde fest, der var den karismatiske, aggressive mannen.
La oss kalle ham Puffen.

Det var en vanlig fest, vi drakk, alt forløp som vanlig helt til Puffen uten noen foranledning tok katten min opp i stillingen til et overarmskast og kastet den rett inn i veggen.

Jeg ble sjokkert selvsagt. Kjæresten min ble sint og heiste Puffen opp etter skjortebrystet, og sa etellerannet om du din dust hva gjør du. Puffen ga kjæresten min en på nesa sånn at den brakk.

Men det er nå det sørgelig interessante starter. Ingen har sett noe. Ingen av de som satt i sofaen bak sofabordet så kastet.

Jeg var ung, de var eldre. En og en kunne jeg tro dem, men ikke alle 14 eller hva vi var i det lille rommet. Ikke ingen kunne sett det kattekastet som gikk fra den ene enden av rommet til den andre.
I det øyeblikket mistet jeg mer av autoritets-troen min.
Disse menneskene som var så beleste, så morsomme, så veltalende.
Var de likevel så redde?

Og hva verre er: så uten integritet?

Hvorfor var de så unnfalne for den populære Puffen, når jeg min fislete pyse plutselig så alle så klart?

Alle bortsett fra, mytologisk nok, Therese Bjørneboe. Hun sa at hun igrunnen ikke ville blande seg i slosskampen,

- men jeg så at du kastet den katten.

For meg raste alt sammen den kvelden og jeg gikk inn til meg selv. Likevel lyttet jeg ved veggen og hørte samtalen som foregikk.
Min observasjon tilla de ingen vekt, jeg var jo kjæreste med han jeg var kjæreste med.

Ingen tilla meg den integriteten jeg hadde, den integriteten jeg gjorde krav på å bli trodd på hvis jeg skulle kunne fortsette å ha respekt for de andre. Og de, som var unødig opphøyde i min verden falt dessverre ned. Selv om jeg var glad for å kunne se min egen integritet ville jeg heller at de skulle beholdt sin.

mandag, februar 04, 2008

Akkurat nå something

Jeg har vært på helgetur i Sverige, en venn pleier å leie et vertshus en gang i året og så kommer alle vennene og vi spiser og turer.

Dette blir bare privat og ikke personlig, masse navlelo.
Kanskje bortsett fra at det er i morra vi må huske å kjøpe Nick-Cave-billett på posten vi som driver med sånt.



Og så, jeg har jo da ikke sett på tv og lest aviser, men altså. Hvorfor nagler ikke avisene Thomas Felberg og Henning Kvitnes, som ser ut til å ha kommet med lavpannede uttalelser da de delte ut pris for beste kvinnelige utøver på Spellemannsprisen på lørdag?

De sa noe som gjaldt hvem av de nominerte de gjerne skulle våknet sammen med såvidt jeg forstår. Hvor er forresten youtube og snutte-tv når jeg trenger det?

Hvorfor spør de ikke mannlige utøvere hva de syntes om Felberg/Kvitnes poeng? Det er fortsatt sånn at når det gjelder "feministgreier" så skal bare kvinner spørres.

Og så må de slutte med å kalle henne for "Sissy Wish, også kalt Siri Wålberg", eller omvendt. La nå folk ha et artistnavn da.

Da jeg kom hjem fortet jeg meg å høre på radiodokumentaren om Vigdis Hjort, du ser den hvertfall en ukes tid oppe til høyre i lenken.

Jeg interesserer meg for hvordan Vigdis Hjort mottas i offentligheten så denne var jeg spent på. Jeg fikk nok ikke så mye nytt, men så har jeg kanskje fulgt ekstra godt med.

Det var rørende med den ærlige, nyanserte og rause sønnen. Jeg var ikke så fornøyd med at programskaperen Hege Dahl fridde til mine mest ukledelige sider: hun som vil vite hemmeligheter.

Nåvel. Helgetur. Av 30 gjester var omtrent 10 musikere i hver sine genre. Det var planlagte og spontane minikonserter i løpet av helgen. Det er ekstra gøy når noen prøver nytt materiale eller når noen slår seg sammen og spiller med folk de aldri har møtt, rockerne fra Sverige, bratsj-filharmonikeren og pianisten f.eks.

Ellers? Det skulle være hvitt som tema på lørdag. Dette kunne jeg akseptere fordi jeg liker min venn Knut Vidar og vi har alle våre pussige påfunn. Jeg og. Men jeg fant ingen fine hvite klær.
Jeg orket ikke bruke penger på stygge, hvite klær.

Jeg sa det kom til å bli privat

Du kan se på det som forebyggende helsetiltak, Knut Olav Åmås, denne navleloen må ut en gang. Det er ingen her jeg kan fortelle til hvor søte ungene var som løp rundt.

Jeg måtte ha noe hvitt på til middagen. Jeg tok med et dynetrekk. Jeg klippet hull til hodet oppå, til armene i kortsiden. Jeg snurpet sammen litt i hodehullet ved puppene. Jeg brukte et belte under puppene og lagde fluff over beltet.

Det fungerte utmerket. Det så ganske profft ut. Jeg tror det. Jeg hadde tenkt å kaste dynekjolen men syns den var så fin at jeg tok den med hjem. Jeg vil bruke den en gang til.

Sånn. I all hast. Jeg må løpe.