Blaff av lykke

Og av og til mer enn blaff,
en grunntone som ligger klar i meg et par dager.

I går ble jeg lykkelig av å se i den nye boka til Annie Leibovitz.
Jeg skal lage en egen post om boka i dag men først fikk jeg lyst til å si noe om akkurat den følelsen.

Følelsen av lykke

Det fins flere måter lykke oppstår på i mitt liv, men mange av dem har med inntrykk å gjøre.

Jeg leser mange bøker, de fleste er jeg ganske likegyldige til, eller jeg syns de er interessante. Men så kommer det en bok som gjør meg lykkelig.

Høy på bok

Følelsen jeg får av boka ligger som en grunnstemning i meg, og når jeg ikke får følelsen distrahert av jobb eller andre ting å konsentrere meg om, når jeg f.eks går til jobbkjøkkenet for å hente en kopp kaffe, ja så ligger den gode bokfølelsen der parat til å fades oppover på mitt private følelses-meter.

Mens det å gå forbi et fint utstillingsvindu, eller synsinntrykket av vinduet mitt med de to plantene og måten de er plassert på kan gi meg et blaff av lykkefølelse, sitter altså andre ting fast i to dager.

Noe trenger seg lengre inn

Musikk setter seg gjerne inn i kroppen også, jeg kan kjenne en mer dempet følelse av den samme hyper-iveren jeg hadde på konserten dagen etter, og hvis jeg er heldig dagen etter der igjen.

Men altså, den nye boka. Det var vel kombinasjonen av temaet for boka og selve det å se på bildene som la en vemodig glede over det som var i hodet fra før, en roligere rus.

Om likheten mellom rus og reise.

Er det rart jeg vil gjøre samme tingen en gang til.

Andre ting jeg har skrevet om rare ting som foregår inne i hodet