Sånn

bilde av tiden som går

Patti Smith på nyttårsaften

I dag har Patti Smith bursdag og da har hun alltid konsert på Bowery Ballroom i New York. Det har hun på nyttårsaften også. Dette skrev jeg i fjor også, og da kunne jeg lenke til det jeg skrev i 2005,
jeg begynner å bli blogg-gammel, det er ikke så verst.

Hvis du er våken til i 4-tida natt til 1. nyttårsdag (må det vel bli?)
kan du koble deg opp her og høre Patti Smiths nyttårsaftenkonsert live. (Jeg har ikke prøvd dette systemet selv.)


Her er Patti Smith sammen med Chris Robinson (w) fra Black Crowes for to måneder siden.

Andre Patti Smith nyheter

8. januar kommer det en 90-minutter iTunes (eh.. ja) Originals EP med Patti Smith-intervjuer, den originale innspillingen av Because the Night med mere.


Premiere på dokumentarfilmen om Patti Smith er det 20. januar
på Sundance Film Festival.

Ellers kan heldiggriser som er i New York 18. januar gå på Metropolitan museum of Art og luske rundt litt før man hører på Patti Smith og venner som fremfører Poems and Songs for the Young at Heart, dvs. tekster av Hans Christian Andersen, William Blake, Lewis Carroll, A. A. Milne, Rudyard Kipling og Robert Louis Stevenson.

Heldiggriser som er i New York 1. mars kan stå i kø for uavhentede billetter når Patti Smith skal hedre kvinner som har inspirert henne, inkludert mamma, i Lincoln Center.

Romjul og en haug bøker

Jeg dro med meg så mange poser med bøker fra jobb da jeg tok juleferie at jeg måtte ta drosje hjem med dem. Dette er en dårlig forklart spøk fordi jeg tar drosje hele tiden i alle fall siden jeg ikke har bil. Du finner en skjør logikk i den setningen hvis du vil.

Oppdraget til kollegene mine var å låne meg bøker i lettlestserien for voksne. Ikke for smart, men ikke teit heller, alt på norsk, ikke fryktelig tette pocket med små bokstaver.

Jeg har lest to Håkan Nesser. I Carambole som Elisabeth Bjørnson har oversatt leste jeg denne dialogen:

- Knulleren er der inne.
- Hva? sa Reinhart.
- Der. Den jævelen. Der inne i huset.

I Deadline som Rune Timberlid har skrevet leste jeg denne setningen:
Men ho kunne ikkje matche Vaira som kvinne.

Mens Åke Edwardson skriver interessante setninger hele tiden:

Winter hadde krøpet inn i lekestuen og lagt seg på luftmadrassen. (..) Kanskje var det gammel luft i madrassen. Kanskje noe var blitt igjen i de harde hjørnene. Kanskje han lå på luft fra barndommen.

Jeg har ligget på madrassen min i nesten hele dag.
Jeg sliter med de samme problemene som Tour de Ski-gjengen vår gjør. Jeg ble pustet på i et juleselskap.

Streetart i Betlehem

I desember har internasjonalt kjente street-art-folk som f.eks Banksy en utstilling i Betlehem sammen med palestinske kunstnere


Ikke langt fra Church of the Nativity, fødselskirken, er den
- i et tidligere kyllingutsalg.



Utstillingen er ikke bare i det tidligere kyllingutsalget,
men også i byen og på muren. Her er en Banksy-spraying,
en israelsk soldat undersøker id-kortet til et esel.


Utstillingen har en veldig fin nettside som endrer seg etter hvert som sprayingene endrer seg.

Sånn så rotta ut
i begynnelsen av desember.





Mens nå ser rotta sånn ut.

Rotta er et dyr Bansky sprayer mye.
Her har den en slynge i hånden, et palestinsk motstandssymbol leser jeg, men dette er kunnskap jeg ikke har på ordentlig så fortell meg gjerne mer.

Er dette en sprettert rett og slett?


Noen timer til, akkurat inn i julehøytiden står utstillingen.

Arrangørene skriver at du kan se utstillingen på nett, men at du er særlig velkommen til komme til Betlehem, f.eks til neste år.
De har utstilling hvert år.



I et øyeblikk av spraye-arbeide ser det sånn ut.


Jeg skjønner at jeg er en ekstrem pyse når jeg ikke tør gå ut i min egen trygge vei og spraye.








God jul alle mann.

Bob Dylan/Patti Smith podcast

For et par dager siden trakk Rolling Stone frem en podcast-serie.

"For the last three months, Patti Smith has been hosting a little-known podcast chronicling Bob Dylan’s life story. In the Legacy Recordings series, the tenth episode of which was just posted."

Jeg har hørt på noen av dem.
Pussig å høre Patti Smith i amerikansk radiotradisjon.



Siden jeg har en aktiv interesse for hvordan folk lever livene sine og hva de tenker så likte jeg best det sønnen Jakob Dylan siteres på i episode 6, om hvor få tegn av offentlighet som kom inn i hjemmet. Du kunne ikke se noen tegn på om det hadde vært et godt eller dårlig år salgsmessig, ingen priser eller noe slikt ble med inn i det private, bare instrumenter og plater.

Sitatene kommer fra dette intervjuet i New York Times, en av få ganger der Jakob Dylan snakker om faren sin,

"I got to watch my heroes meet him and saw how they reacted, whether it was Joe Strummer or Tom Waits.
It was peculiar. I'm so stoked to meet Tom Waits, and he's so nervous to meet my dad.
It's a head spin."


Her kommer du rett inn til podcastene

En annen sang

Det kommer en søt juletid ut av radioen min men det ligger andre sanger rett ved siden av, jeg plages av interferens, det skurrer,
de ligger under hele tiden som en lav summing eller de overdøver when you wish upon a star slik at det ikke er mulig å høre, jeg får ikke ørens lyd.

Det er sanger om natten som senker seg og den er svart,
natten er mørk og stum. Det er netter som blir så lange.

På en av mine favorittblogger Sjelsord ligger en trøstesang, om tider som skal komme, tiden henruller.

Akkurat nå 21

Jeg var i byen i sted og gjorde noen innkjøp. Det er hyggelig å handle i butikker der ekspeditørene har greie på og interesse av det de selger. Unni Rustad var tilbake på Tronsmo, hun sto og snakket med Thorvald Steen, ved siden av pakkedisken.

På Tronsmo pakker de bøkene inn i pent papir og spør om du vil ha pakkelapp på før de klistrer den på.

Jeg kjøpte meg almanakk for neste år. Jeg liker at almanakken har godt papir og fine bilder og en hel uke av gangen på hver side.
Jeg så med en gang at dette var årets almanakk.

Jeg kjøpte krydderte som jeg drikker nå. Jeg var i musikkbutikken der de har nok folk ansatt slik at ekspeditøren er med å finner det du leter etter. Dessuten kan de musikk. Jeg kjøpte en plate jeg har ventet på en stund, en dobbel-plate med forskjellige artister som tolker Cornelis Vreeswijk. Nå hører jeg på Ane Brun som synger en av mine favorittsanger Märk hur vår skugga. Det er en rolig stund,
den store ungen er på Nøtteknekkeren.

Å kunne gå over et gulv

Jeg husker godt da jeg flyttet til Oslo for mange år siden.
Jeg følte meg usikker på hele verden. Grand Cafe var det fineste stedet jeg kunne forestille meg og jeg ønsket meg å være en sånn person som kunne gå over gulvet på Grand Cafe uten å være brydd.

Jeg så at folk rundt meg visste hva de skulle si til fremmede,
de visste hva som var hvitvinsglass og de kunne gå over gulv.

Nå er det ikke måte på hva jeg kan, jeg er bare redd for de ordentlige tingene og jeg kan stå alene i en folkemengde med et glass i hånda og se helt naturlig ut. Tror jeg i alle fall.

Jeg husker at jeg engstet meg for om jeg visste hva det er meningen man skal ha på seg på Nationaltheatret. Etterhvert skjønte jeg at ingenting er feil. På Nationaltheatret kan man pynte seg eller la være. Men sånt er ikke så godt å vite og det er jo et staselig hus.

Det høres ut som en god ide av mange grunner når Dramaten i Stockholm skal ta inn rock på scenen også.
Nå er Rufus Wainwright bekreftet for konserter 5. og 6. april som den første på Dramatens store scene.

Staffan Valdemar Holm syns Wainwrights teatrale stil passer godt,

- Vi har velat ta hit artister och grupper som skulle kunna arbeta på ett intressant sätt i det rummet. Man vill känna att det finns en teatralitet kring det som skulle kunna var häftigt på scenen,
sier han til Dagens Nyheter.


Han ønsker seg Coco ­Rosie også,
han bruker duoens musikk i Hamlet som har premiere 15. mars.

- Jag har talat med dem sedan i våras, problemet är att få in konserten i deras schema, säger han.

Det ville jeg likt å se, jeg kom meg jo ikke på konsertene i Oslo,
og med teater i tillegg, det tror jeg at jeg ville likt.


"Staffan Valdemar Holm ser rockspelningarna som ett sätt att bryta mot invanda rutiner och skapa nya oväntade sammanhang på Dramaten. Sin egen största rockupplevelse hade han när Iggy Pop spelade på Det Nye Teater i Köpenhamn."

Så det hadde vært noe Nathionalteatret? Turboneger på hovedscenen? Jeg har faktisk sett Andrej Nebb med motorsag og oljefat på Nationaltheatret, det kom jeg på nå. Men det var i lagerrommet på T-bane-siden av teatret. Tøft det også.

BBC sensurerte Fairytale of New York

Mange er sinte i dag etter at BBCs Radio 1 tok vekk ordene faggot og slut fra Fairytale of New York.

Dette er sant

20 år etter at Pogues og Kirsty MacColl sang den fant BBC Radio 1 ut at "some members of the audience might find it offensive".

BBC hadde et møte i morres og sa at de sto fast på beslutningen om å endre teksten

Men for to timer siden kom nyheten om at Radio 1 har ombestemt seg etter all kritikken.







It was Christmas Eve babe
In the drunk tank
An old man said to me, won't see another one
And then he sang a song
The Rare Old Mountain Dew
I turned my face away
And dreamed about you

Got on a lucky one
Came in eighteen to one
I've got a feeling
This year's for me and you
So happy Christmas
I love you baby
I can see a better time
When all our dreams come true

They've got cars big as bars
They've got rivers of gold
But the wind goes right through you
It's no place for the old
When you first took my hand
On a cold Christmas Eve
You promised me
Broadway was waiting for me

You were handsome
You were pretty
Queen of New York City
When the band finished playing
They howled out for more
Sinatra was swinging,
All the drunks they were singing
We kissed on a corner
Then danced through the night

The boys of the NYPD choir
Were singing "Galway Bay"
And the bells were ringing out
For Christmas day

You're a bum
You're a punk
You're an old slut on junk
Lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag, you maggot
You cheap lousy faggot
Happy Christmas your arse
I pray God it's our last

Her er en bra liveversjon av sangen med en tannløs Shane MacGowan som spytter ut christmas-ordet.

I could have been someone
Well so could anyone
You took my dreams from me
When I first found you
I kept them with me babe
I put them with my own
Can't make it all alone
I've built my dreams around you

Og her er videoen, med de to som danser til slutt

Under YouTube-klippet går diskusjonen for seg nå.

Lagt til onsdag ettermiddag:

Her er det Dagbladet skriver om saken i dag.
Og fra Dagbladet raser det inn med twinglytreff nå.

Jeg er forsåvidt fornøyd med å ha slått både Dagbladet og Dagsnytt med denne nyheten. Jeg oppdaget den da jeg så at Pogues hadde lagt ut ny turnéliste og begynte å arbeide på en post om det. I farta glemte jeg å legge ut lista med turnedatoer, så her er den, i skrivende stund er det den som ligger øverst på nettsida til Pogues.

Bulk, maismel, sement og turister

Jeg liker havna, jeg liker den ordentlige havna, der ting blir losset og lastet. Derfor likte jeg å lese det om aktiviteten på havna mandag denne uka, på kommunens sider.

Sjursøya tar imot våt og tørr bulk

Våt og tørr bulk er tøffe ord, litt fogd-og-fut-aktige, jeg vet ikke ordententlig hva det betyr, men mandag kom i alle fall skipet Margo med sement, Tove med maismel, Arctic Sea losset veisalt, Lista blyfri bensin, Taernbris flybensin.

Queen Elisabeth II var fullastet med engelske turister på julecruise.

Kneppeskjær er bilkaia

Her ruller nye biler i land som skal videre med tog til hele Norge. Bilskipet Gran Canaria Car kommer fra Tyskland to ganger i uka.

Slepebåtene Bever, Bjønn og Belas

Bever og Belas hjalp Queen Elisabeth II ved ankomst og avgang. Bjønn fraktet bunkers fra tankanlegget til Color Line på Hjortnes.

Ved Vippetangen lå kystvaktskipet Nornen og kongeskipet Norge. Kongeskipet ligger i vinteropplag her,
Nornen var der for å bunkre, og bytte mannskap.

Her er andre poster jeg har skrevet om havner, alle med bilder.
Havna i Reykjavik
Og om hva som er pent på Vippetangen
Da jeg var på urban søndagstur på Sjursøya og rundt der

is er borte på facebook updates

Det er interessant å lese kommentarer fra de som syns facebook er en for lite verdig sak til at aviser skal skrive om denne nyheten.
De glemmer jo at aviser også kan skrive om ting som ikke er viktige i en CO2-kind-of-way men som vi bare er opptatt av. Men la meg ikke gjenta meg, jeg har alt skrevet en post jeg ble fornøyd med om hvordan vi kan leke med facebook.

I dag bare en update på at is-en er vekk

En ukes tid nå kommer vi til å kaste oss ut i en is-lek-bonanza,
et lite sekunds lek med ord og betydning. Fra min egen venneliste,

Noen har ikke oppdaget is-frafallet og skriver:
Gard ikke ferdig med julegavene.

Noen har oppdaget det og legger inn norsk variant:
Marianne er lei av Dr.Phil.

Noen kommenterer det direkte:
Ingvill blir nesten litt nervøs utan is'en.
Seppo gleder seg over nytt status vindu. "IS" er borte.
Elin er, ikke is.

Noen leker:
Egil er i Oslo idag (is).
Stig am is are.

Mens andre er konservative:
fr.martinsen: nekter å gi slipp på is.

Tom Waits spiller i januar

Det er jo så forfedelig sjelden Tom Waits har konserter, særlig i Europa, så det må nevnes hver gang han spiller noe sted mener jeg.

22. januar spiller han for fri rettshjelp i Los Angeles.

Harp Magazine skriver om firmaet som Tom Waits støtter,

Bet Tzedek Legal Services today is one of the nation`s most respected poverty law firms, with a stated mission of ensuring �equal justice for all. Each year the organization serves more than 10,000 elderly, indigent and disabled Los Angeles-area residents of all racial and religious backgrounds with critical legal needs, who otherwise would be without access to representation. Clients are represented by a dedicated staff of 62 and more than 600 active volunteers.

Billetter kan du få kjøpt her

Tom Waits hintet om turnè til Los Angeles Times,

- Somehow we return like the salmon to perform in important towns like Nimrod Minnesota, Square Butt, Peculiar, or Diagonal, Iowa.
We just may be coming to a theater near you.

Det er mulig vi ikke skal ta Tom Waits alvorlig om disse byene, Nimrod er en by med 75 mennesker i Diagonal bor det 312,
skjønt hvem vet.

Det er uansett ikke byer der denne laksen har pleid å vende tilbake til. Skjønt det går an å prøve noe nytt, sommerferie i Diagonal i år, kanskje det.

Siden jeg ikke bor på et tettsted

I går hørte jeg noen som leste dikt men så ble det kjedelig så da gikk vi selv om ølen bare var halvdrukket, det kaller jeg kontinentalt.

Jeg foreslår fornyelse av pensum på diktleseskolen.
Må de legge så mye trykk på enkelte ord, må de dra ut vokaler,
er vi ikke ferdige med patos? Nei.

En diktmann ble introdusert med at han bor i Bergen,
men har bodd i Stavanger. Den tradisjonen har de hentet fra lett men kjedelig konversasjon. Hvor kommer du fra? Er vi ikke ferdig med den replikken?

Hvis de hadde hentet tradisjonen sin fra avisen kunne de sagt, Diktmann (28). Hvis Diktmann hadde vært kvinne kunne de sagt, en kvinnelig diktmann.

Fordi jeg aldri kjeder meg selv om det er kjedelig tenkte jeg på at i fremtiden bytter avisen sikkert ut (28) med en url, slik:

Diktmann (http://tekst.fix.no/arkiv/hvalen.txt)

En fin ting med å bo i by og ikke på et tettsted er at det stadig fins nye ting å oppdage. Jeg traff en gammel venn i går, men jeg møtte også en ny, og så gikk vi fra ølene våre til en klubb som det var umulig å forstå var en klubb og ikke bare et forfallent hus når vi ser det fra utsiden. Det som blir presentert som hemmelig blir spennende. Jeg glemte å ta bilde av utsiden, sånn så det ut på do.



Fordi dette er min blogg og ikke journalistikk kommer det viktigste til slutt. I dag så jeg Jon Fosse.

Jon Fosse bruker hårspenne

Dette er helt sant og det var en stor overraskelse.
Han hadde en Kaci-aktig sølvspenne i bakhodet. Det var nok for å holde det totalt bolleklippete håret strøket bakover.

Skjønner dere hva jeg mener?
Han har ikke pannelugg, så håret som kunne vært pannelugg har han strøket bakover. Men han var antakelig plaget med at det håret ble slengende rundt, og så fant han på det med hårspennen.

Jeg har aldri sett noe liknende og jeg skulle ønske jeg kunne gått bort til Jon Fosse og bedt om å få fotografere bakhodet hans.
Men noe slikt er ikke mulig for meg.

Tipper Gore

Er det egentlig noen som har brukt denne vidunderlige anledningen til å minne oss på at Tipper Gore ble fryktelig forbauset en gang for drøye 20 år siden da hun kjøpte Prince-platen Purple Rain til datteren?


Hun fant ut at teksten var upassende for en 11-åring og ble sur da hun ikke fikk levert den tilbake siden forseglingen var brutt.

Tipper lot det ikke bli med det men undersøkte hva som fantes på markedet og lærte at tekstene i pop og rock ikke holdt
Margete Munthe-standard.

Hun lagde organisasjonen Parents Music Resource Center, mest kjent som The Washington Wifes, det var fire av dem.



Vi fikk The Tipper Sticker og en høring i Senatet.

Her er en nyklippet Frank Zappa som leser opp en del av teksten sin med synspunkter på saken til senatet, litt lang, men et historisk dokument.

En litt mer underholdende Zappa i et talk show, masete program, men hovedpoenget hans er vel at dette er WORDS..

Tipper Gore har skrevet to bøker om å bevare tradisjonelle familieverdier.

Portishead spilte i helga

I helga spilte Portishead sin første fulle konsert på ti år,
i den lille byen Minehead sør-vest i England på festivalen All Tomorrow`s Parties.

Ifølge denne wiki-artikkelen
er All Tomrrow Parties:

"Named after a song by The Velvet Underground and Nico, it was founded by Barry Hogan 1999 as an alternative to the other festivals like Reading or Glastonbury, with a tendency towards post-rock, avant-garde, and underground hip hop, along with more traditional rock fare, but presented in an environment more intimate than a giant stadium or huge country field."

Her er Beth Gibbons fra helga, foto Zach Dilgard.

Lørdag skal de spille i Bristol, resten må vi vente på,
det fins ikke flere annonserte konserter.

For to måneder siden var platen så og si ferdig, den kommer i april, det er ti år siden forrige plate. Jeg fikk plutselig fryktelig lyst til å synke inn i en Portisheadkonsert, det må jeg prøve å få til.

Bloggen til Portishead

Sist skrev jeg om Portishead da de dukket opp på en bar i Bristol

Lettere å blogge enn å brodere

Jeg har et bittelite halvferdig engelsk broderi liggende i skuffen.
Jeg syns engelsk broderi er veldig fint. Jeg planla å brodere en brikke sånn at jeg får sømmen inn i fingrene og så ville jeg brodere noe svært, en pute til senga som kan gå i arv i generasjoner etter meg.

Men så gjorde jeg noe feil og selv om mamma har tatt opp det som gikk galt slik at det egentlig bare er å fortsette så mista jeg tråden.

Da er det lettere å blogge.
Man sier det man skal ha sagt selv om det bare er litt om gangen. Jeg klarer ikke helt å overføre tankegangen til den lille brikken, jeg kunne jo bare tatt det sting for sting på den også.

Rupert Murdoch gjør det ikke for å være snill

Men nå kjøper han i alle fall Wall Street Journal og åpner nettutgaven. Til Dagens Næringsliv sier han at han bytter ut en million betalende nettbrukere med ti millioner gratislesere.

Hvis nå bare Morgenbladet kunne gi seg med hengelåsene sine og Klassekampen begynne å legge ut flere nettsaker, jeg fortsetter å mase, på det og på at Tronsmo skal flytte inn i Halléngården.

Snøhetta utvider i USA

De skal bl.a bygge Danspace Project i Brooklyn.

Det interessante var at de amerikanske anstatte syns det er eksotisk med "norsk" snøhettakultur. "Det handler blant annet om kollektive lønnsforhandlinger og 40 timers uke. Ganske eksotisk for mange amerikanere, og særlig på Manhattan der alt handler om å fikse to parallelle jobber og arbeide doble skift for å finansiere livsstilen."

- Amerikanerne syns det er rart til å begynne med, men de ser verdien av det etterhvert, sier landskapsarkitekt Knut Bjørgum til Dagens Næringsliv. Jovisst, jeg har lest flere aviser i helga, men det var bare i DN det sto noe for meg.

Men mest interessant

Det var det Dagens Næringsliv skrev om kreativitet. Øyvind Martinsen forsker på kreativitet og har funnet ut at folk som ikke er så kreative, som er mer regelbundet og analytiske blir mer kreative når de blir sterkt motivert, mens de som er naturlig eksperimenterende og nyhetssøkende blir mindre kreative når de møter noen som prøver å motivere dem.

- Analytisk anlagte kan bli mer kreative av å se en morsom film,
det blir ikke de som i utgangspunktet er kreativt anlagt.
De blir mer analytiske.

La de kreative få sulle litt for seg selv

Øyvind Martinsen mener at de som er naturlig kreative bør få jobbe i fred når de skal være kreative, de bør ikke påvirkes og mases på.

Det er flere teorier for hvorfor motivasjon virker anderledes på de kreative. Det kan være at hjernen er ulikt organisert.

- Mange bedrifter har et inntrykk av at kreativitet er en vare de kan kjøpe. Da er det viktig at de er kjent med tilleggseffektene som følger med kreative mennesker. De vil ikke alltid gjøre som de blir bedt om, og de kan virke sære.

Sånn, det var min avis-lesedag.

Bra dokumentar på nrk2 nå

bompet inn i den tilfeldig, men det er fortsatt 50 minutter igjen.

Pianoet, tilfeldigheter, blogg

For noen få år siden flyttet jeg fra mange kvadratmeter til få kvadratmeter. Det var da jeg måtte si hade til meter av bøker.

Det var en lang prosess å bli enige om hvilke ting som skulle få være med, nå skulle ungen min og jeg ha hvert vårt lille soverom og bare et annet rom, som er kjøkken og stue i ett. Vi flyttet fordi vi tilfeldigvis så det beste stedet vi hadde sett.

Det har vært en stall

Vi bor i 2. etg. i en stall, der høyet var en gang bor vi. Og jeg hadde til min overraskelse råd til å kjøpe det, jeg hadde ikke fulgt så nøye med på verdistigning, jeg snakker ikke om kvadratmeterpriser i selskaper. Men nå snakker jeg meg bort.

Ungen ville ha pianoet med

Jeg var mot, hun spilte ikke så mye på det og hvert øyeblikk skulle hun bli stor og flakke rundt uten å kunne ta med seg pianoet.

Bordet måtte jo med såklart, tv-en var vi enige om, kommoden trengtes til klær, det er knapt plass til skap i stallen.
Og jeg ville ha med et lite arvebord og to sjømannskister.
Dessuten ville jeg ha litt luft i rommet.

Men da ungen sa at det ikke ble et hjem uten det pianoet så bestilte jeg piano-flytte-menn. De skulle først undersøke forholdene og da de kom hit som pianoet skulle flyttes til sa de nei, nei, nei.

Det var umulig å bære pianoet opp den krappe svingen i den smale trappen som kan bli et problem for meg hvis jeg blir en gammel dame med krykker sånn som Mia Berner.

Vi måtte si hade til pianoet

Jeg sendte ut en fellesmail på jobben, vil noen ha pianoet mot å betale frakten selv? Det ville Glamourbibliotekaren, som vant Tordenbloggen i dag. Gratulerer.

Glamourbibliotekaren fikk pianoet

Hun lovte at hvis hun ikke ville ha det mer om noen år så kunne ungen hente det tilbake hvis hun hadde et hjem uten krapp sving selv. Glamourbibliotekaren sendte hilsninger hjem til ungen om hvor fint det klang i pianoet, at det hadde hedersplassen i stua og hva som sto oppå det, slike ting.

Glamourbibliotekaren sluttet på jobben min og jeg har ikke sett henne siden. I de siste rundene av Tordenbloggen nettkommuniserte vi om bloggsamfunnet.

Og jeg fikk siste rapport om pianoet

"Pianoet prydes for øyeblikket av en Bach-byste (en sånn liten), en ekte Verner Panton-lampe, et ekte Einar Myklebust-maleri (kunstneren som tegnet Munchmuseet, han var også maler) og en liten lykt. Også står det Schumannnoter på den - "Dichterliebe"-sangsyklusen. Men det er på den lille notehylla.

Det hører med til historien at jeg hadde ønsket meg et ekte piano lenge, men ville vente til jeg eide egen leilighet og visste at jeg kom til å bo der en stund. En fredag i juli 2003 tenkte jeg "nå skal jeg jammen begynne å lete etter pianoannonser!" - og mandagen etter kom fellesmailen fra deg om noen ville ha piano."

Det er hyggelig å tenke på i dag.

Antony skriver om Peter Hujar

I går åpnet en retrospektiv utstilling av Peter Hujar i ICA i London. Den varer til 27. januar. Se for deg et skittent nedre Manhatten med transer i svart-hvitt, bare som en overskrift, bare for at du skal skjønne sånn omtrent hvor vi er.

Til høyre her er et selvportrett av Peter Hujar.
På sidene til Institute of Contemporary Arts skriver de,

This is the first UK retrospective for Peter Hujar, one of the most important American photographers of the 70s and early 80s, whose work shows the life of New York at a time when the city was financially impoverished but artistically rich.

Hujar, who died in 1987, is most associated with his black-and-white portraits of the city's avant-garde stars.

Hujar's studio portraits reflect his background in fashion photography.
He first made a name for himself with his male nudes and portraits from the gay scene, and this exhibition contains a number of portraits of transvestite performers such as Divine and Candy Darling.

Wiki på Candy Darling
Norsk wiki på Divine
I skrivende stund en kort wiki på Peter Hujar

Dette fotografiet som Peter Hujar tok av Candy Darling var på Antony and the Johnsons cover til I`m a bird now.

The exhibition also includes photographs of New York itself, including haunting images of the abandoned streets of Downtown Manhattan at night.
Hujar's work received little recognition during his lifetime, but was an important influence on Nan Goldin and Robert Mapplethorpe, among others.

Jeg har skrevet dette om Robert Mapplethorpe og Patti Smith

På Nan Goldins wiki står det i skrivende stund bl.a dette,

"Goldin hadde en omflakkende barndom, og bodde hos flere forskjellige fosterfamilier. Hun ble introdusert til fotografi da hun var 15 år av en lærer på en skole i Boston. De første fotografiene hun viste frem var fra det homoseksuelle og transvestittmiljøet i Boston. Etter eksamen flyttet hun til New York City, hvor hun først begynte å fotografere undergrunns-musikkmiljøer i storbyen. Etterhvert ble hun en del av et narkotikamiljø som utviklet seg i nabolaget Bowery på Manhattan."

En av mine helter, Antony Hegarty fra Antony and the Johnsons har skrevet i The Guardian om Peter Hujar. Det var jo dette jeg egentlig hadde tenkt å skrive om. Sånn kan det gå, det ene ordet tar det andre, den ene lenken osv. Her skriver i alle fall Antony Hegarty.

In the 1970s and 80s, Peter Hujar photographed New York and its underground elite.

In one of his most iconic portraits,
and the one I was lucky enough to procure as the cover for my last [Antony And The Johnsons] album, I Am A Bird Now, Candy Darling lies in her hospital bed, dying of leukaemia, her dark eyes gazing hypnotically at the camera from underneath white sheets. She looks transcendental in her beauty, suspended between male and female, light and shadow, life and death. When I visited the executor of Hujar's estate, I was shown images he had taken at Darling's funeral. The Warhol superstar was laid out in an open casket, her body waxen and besieged with flowers. Hujar obsessively circled this theme of death and the passage of time - in his picture of a cat's corpse as it curled into death, decomposing on the dark grey gravel; in the silhouette of a thin, neglected dog as it sat chained up in a kennel; even in a solitary bush as it grew, thick with fresh leaves, imbued with an elusive radiance.

Hujar was respected by his peers and revered by those who took inspiration from him (Nan Goldin among them). In the art world he was marginalised, known for being volatile and at times uncooperative. He lived without assets, sometimes without enough money to eat. He died in 1987. His lover, David Wojnarowicz, took photographs of his body as it lay on the hospital cot: Hujar's face, frozen in a stark and rapturous expression; his foot; his hand; his body lay there bathed in the neon light of the hospital corridor.


Her er Susan Sontag, fra utstillingen i London.
Jeg har skrevet om henne, bl.a her.

Hva mer?

Antony lager musikkvideo med Bjørk for tiden, til Dull Flame of Desire.

Lyden av den


Antony selv lager ny plate som kommer til våren,
den heter The Crying Light.


Her er Antony i desembernummeret av Harp Magazine.
I skrivende øyeblikk er ikke desembernummeret lagt ut på nett ennå ser det ut til, men det må da komme hvert øyeblikk.

Astrid Lindgren beskyttet barnets far

Det har lenge vært kjent at Astrid Lindgren ble gravid da hun var 18 og fødte sønnen Lasse i Københamn. Grunnen at hun ikke fødte ungen sin i Sverige og at hun hadde ham i fosterhjem i København har ikke vært kjent før nå.

En pensjonert rektor driver lokalhistorieforsking på Vimmerbys rettshistorie fra 1600-tallet og fremover og han har funnet rettspapirer som viser at Astrid Lindgren ville beskytte barnets far mot tiltale.

Astrid var 18 år og arbeidet som reporter och springflicka på Wimmerby Tidning. Hun ble gravid med den 30 år eldre redaktøren Reinhold Blomberg. Han lå i skilsmisseforhandlinger og ble anklaget for utroskap, som var straffbart på den tiden. Ektefellene var enige om skilsmissen, spørmålet var bare til hvilke økonomiske vilkår. Blomberg nektet for utroskap. Fru Olivia Blomberg ba om utsettelse i retten fordi hun har fått nyss om noe.

Akkurat i denne tiden skulle Astrid føde

Enda chansen för redaktören att inte bli dömd för otrohet var att barnet föddes utomlands, någonstans där pappans identitet inte behövde uppges. Och att barnet stannade utanför Sveriges gränser tills processen var avslutad.

När förlossningen närmade sig fick Astrid kontakt med Eva Andén,
en advokat som engagerade sig intensivt för ogifta mödrar. Andén tipsade om att Astrid kunde föda på Rigshospitalet i Köpenhamn, som var ensamt i Skandinavien om att förlösa kvinnor utan att de behövde avslöja något för myndigheterna om nedkomsten eller barnets far.

Astrid Lindgren har alltid varit kortfattad om tiden kring sin graviditet och vad som sedan följde. Hon berättade aldrig de egentliga skälen till att det var så viktigt att föda i Köpenhamn - inte heller varför hon valde att lämna sin lille Lasse hos danska fosterföräldrar under tre år.

Varför fick inte Lasse svenska fosterföräldrar så att hon kunde åka och hälsa på honom oftare? Varför kunde Lasse inte bo hos morföräldrarna och släkten på Näs?

När skilsmässomålet mellan makarna Blomberg klubbats igenom var deras Lasse nästan elva månader gammal. Då utgjorde han inte längre någon bevisrisk mot Reinhold Blomberg och kunde komma tillbaka till Sverige.

Blomberg fridde til Astrid men fikk nei. Hun hadde ikke sønnen hos seg før hun giftet seg med Sture Lindgren.


Sonens biologiske far, då? Ja, under vistelsen på Näs 1930-1931 träffade Lasse då och då Reinhold Blomberg. När Astrid Ericson blivit Lindgren träffas inte far och son mer. Från 1930-talet finns flera brev bevarade där Astrid Lindgren med känd spetsig ironi bannar Reinhold för hans bristande ­engagemang i pojken och för att han inte betalar underhållet som han är skyldig att göra.

Les resten av historien av Jens Fellke i Vimmerby Tidning

FREDAG ETTERMIDDAG:
Det ser ut til at hele Vimmerby Tidning er nede for øyeblikket, så lenken over virker ikke nå. Men du kan lese samme sak her.

I Dagens Nyheter sier Margareta Strömstedt at hun er mest interessert i hvordan Astrid Lindgrens liv har preget bøkene hennes,

"Astrids stolta ankomst till Vimmerby, där fadern Samuel August mötte upp henne och sonen Lasse med häst och vagn, glimtar till i Pippis kaxiga ritt längs med stadens gator. I båda scenerna blir skvallertanter och andra fördömande stående med lång näsa när den begapade inte låter sig bekommas.

Flickorna har alltid starka band till sina fäder. Pojkarna däremot är faderslösa. De söker, nästan alla, en fadersfigur. Tydligast är det med Mio och hans min fader konungen."

Wiki på Astrid Lindgren

Visst kan man være sliten

Jeg har vært sliten selv.
Jeg sier ikke at man ikke kan være sliten.
Spørsmålet er hva man skal gjøre med det.

Men herregud da

Og nå advarer jeg deg,
jeg kan komme til å irritere halvparten av leserne mine til å slå opp med meg, så doble budskap, se hvordan det går med Dagbladet.

Det ene øyeblikket skal man pule liksom

Og drite i husarbeidet. Det neste øyeblikket oppfordrer jeg til mer og bedre planlagt husarbeide. Eller gjør mindre. Slutt og syt i alle fall.

Jeg syntes egentlig at Drusilla hadde sagt alt, bl.a: "Førjulstid kan være anstrengende. Det må vi bare innse. Jeg synes nesten man ikke kan bruke for store ord om dette. Jeg synes tvert om vi bare skal slippe løs og løpe skrikende rundt som gale mennesker. Det handler virkelig om de store tingene. Julekalender og gaveinnkjøp. Marsipan som kommer for tidlig i butikken. Ingen grunn til å legge bånd på seg."

Men så leste jeg kommentarfeltet hennes og da boblet det opp i meg, bedreviteren ligger rett under den artige overflaten.

Ah! Prektige mødre som lager dårlig samvittighet hos andre.

Det er meg det

Jeg er av den oppfatning at man får prøve å ta grep om livet selv, selv om vi blir påvirket av kulturen, jada vi blir det.
Men vi er ikke umælende og ukritiske individer, er vi det?

Det er da ikke bare på jobben vi kan evaluere og tenke nytt.
Syns du det blir mye i desember, av samvær med folk du ikke har sett på en stund, av pakketenking og vasking av skap,
vel fordel utover, planlegg bedre. Det er en måte.

Først pakkekalenderen og julegavene. Hva er feil med planlegging?

Hør hvordan vi snakker om gamlemor

Hun kjøper julegaven i september, vi ler av henne, gjør vi ikke.
Har hun ikke noe annet å ta seg til, har hun ikke et kontor å gå til,
get a life liksom.

Etterhvert som tiden gikk og jeg observerte mitt eget stress før jul gjorde jeg noen grep. Jeg tenkte over det og fant først ut at jeg likte stresset. Førjulen er en tid hvor det står på planen at du skal gjøre ting du vanligvis ikke gjør.

Det kan være en god ting

Hvis du aldri pusser den sølvskåla så sier desember at du skal gjøre det. Det fine med dette systemet er at du ikke trenger å tenke på det resten av året. Du trenger ikke ha det som et mentalt mas.

Når julaften kommer skinner det på steder der det ikke pleier å skinne og den dumme haugen av papirer som ligger på kjøleskapstaket er nå ryddet vekk, klærne i skapet ligger i forståelige bunker og krydderhylla har ikke karristøv på seg.
Dette kan ses på som en tilfredsstillelse.

Du har tatt et krafttak

Senere, når jeg ikke likte stress så godt mer jekket jeg ned kravene mine. Jeg gjør mindre desemberhusarbeide etter som årene går.
Jeg har slakket på kravene til puss og klesskapsvask og konsentrerer meg om det som maksimierer hyggen og som jeg liker best selv,
å tenke på hva jeg skal lage til mat.

Når gamlemor kjøper gaver i september er det sikkert et langt liv som har lært henne. Siden jeg er gamlemor selv så har jeg kommet til samme konklusjon. Av og til kommer jeg på noe som passer til bror til jul, jøss han har en fryktelig uhensiktsmessig pepperkvern ser jeg på påskebesøket. Da skriver jeg "bror pepperkvern" i almanakken på en tilfeldig dag i november, eller jeg kjøper hvis jeg likevel står i butikken og ser på tingen som er som lagd for min mor.

For jeg liker ikke at det å kjøpe gave til de jeg liker skal gjøres i dårlig humør og stress. Det skal være en kjærlig handling.
Og butikken i desember kan man aggressiv av, det er så tett med mennesker. Hvis man ikke går i den på lure tider.

"Utøver mødrene en kreativ form for omsorgsutøvelse som bekrefter dem selv som kvinne og mor?" spør Anita Borch i Aftenposten,
for det var hun som begynte dette.

Ja kanskje det, ville det være så farlig egentlig? Eller danser mor etter markedskreftenes pipe? Det er det andre alternativet Anita Borch ser for seg, og glemmer det viktigste: mor lager en så fin kalender hun får til fordi hun er glad i ungen sin og gleder seg over at ungen skal bli glad. Hver morgen skal hun få se glade fjes.

Men jeg er også enig med Anita Borch i at kvinner "ved å forberede til jul og handle inn kalendergaver, ikke bare utøver omsorg for andre, men bekrefter sitt domene i hjemmet."

Så får vi tenke litt på det da. Og hva vi kan gjøre med det.

Juleforberedelsen er husmorens ekstrem-sport

Og når vi ikke lenger vil ha hjemme-domenet alene må vi gi fra oss makt og ansvar også i den perioden der kravene til hvordan ting skal utføres er satt på spissen.

Fordel hele områder utover i familien

En unge kan ta ansvaret for hele pepperkakebaksten, fra lesing av oppskrift, sjekking i skap av hva vi har, innkjøp og gjennomføring, noe har de da lært på skolen. Mer skal de lære.

En far kan ta hovedansvaret for alle middagsmåltidene.
En mor kan ta gaver. And so on.

"De er ment å uttrykke omsorg og nestekjærlighet for barn, men uttrykker også verdien av godteri og "ræl"", skriver Borch også om adventsgavene.

Hvorfor skal vi pålegge unger det vi ikke pålegger oss selv?
Hvorfor skal ikke unger få litt ræl hvis jeg kan få en pen strømpebukse selv om jeg har en fra før?

Nå har det vært lite ræl i mine adventskalendere, men de har vært dyre i forhold til de pengene jeg har hatt til disposisjon. Jeg har kanalisert ting jeg skulle kjøpe på den tiden inn i kalenderen.

Tankegangen jeg har prøvd å kjøre etter er at hverdagen er ganske nøysom, men lørdagene, for ikke å snakke om adventskalenderen, julaften og påskeegget, det skal sørenmeg være fest.

Adventsgavene kjøper jeg litt etterhvert, og det har vært mange sokker, hårspenner, strømpebukser, tegneblyanter, votter, teaterbillett, donald, innimellom veldig pene sjokolader.

Stort sett ting jeg ville kjøpt uansett, hva gjør det da at prisen kommer opp i tusen kroner. Da jeg hadde lite penger spurte jeg mormor om hun kunne lage noen også. Alle var ikke ferdige 1. desember heller.

Det morsomste i Anita Borchs artikkel er språket, hun skriver at "ansvaret for julen nærmest er risset inn i kvinnenes kropper".

Jeg ser på huden min etter scarification men finner ikke. Jeg vurderer å brenne meg med en sånn penn som vi hadde på sløyden, som vi brente i tre med, det luktet kjempegodt på tre. Jeg lurer på om jeg skal spraye "huske fine adventsgaver" på asfalten, men shit, jeg har da annet å spraye.

Jeg er lei av å høre om hvor fryktelig stress det er å lage adventskalender. Det er ikke hyggelig for unger å høre, at mor nærmest blir sur av det. Det er ikke rart at folk tar jule-avstand som voksne hvis hele førjulen var innhyllet i negativitet.

Ånei nå putter jeg dårlig samvittighet i deg for det også!
Ja det gjør jeg, ta i mot den og ha den, det gjør du som du vil med. Og far hva med han? Jeg hører ikke så mange menn sutre for at de må stelle i stand 40-årsdag til kjæresten sin eller kjøpe gaver.
De gjør det eller gjør det ikke. Menn er jamt over ikke innhyllet i julesutring.

Hvordan er det i år? Juleenergien er ikke på det ypperste.
Da julediligensen gikk til nordnorge for litt siden kjøpte jeg bøker til de som manglet, de ble kjærlige nok de. De førjulsmøtene jeg ikke er stemt for sier jeg nei-takk til, vi treffes til neste år.

Jeg kommer vel til å tørke støv på ganghylla regner jeg med, resten tar jeg meg av til lysere tider. Hvis jeg ikke har lyst til å hakke kyllinglever til leverposteien jeg pleier ta med til 1.julegavsselskapet i år kjøper jeg en ost, det er ikke verre.

Akkurat nå 20

Det er et dagsverk å være syk, jeg får knapt gjort noe annet enn å hoste og tørke. Men hvem trenger en beskrivelse av hvordan det ser ut mellom kjøttfibrene mine i hodet, jeg kjenner ikke noe trykk heller til å få uttrykt noe presist om varm te og ull på hele kroppen. Ikke i dag.

Jeg nøyer meg med å fortelle at jeg en gang fikk et tilbud fra Se og Hør om jobb som vitseredaktør i bladet. Det lo jeg av.

Ellers er det noen ord jeg liker å si bare fordi lyden svinger så bra, Ann Demeulemeester, Galatasaray, Lokomotiv Moskva, Besiktas. Synd det er så liten anvendelse for disse.

Nå drikker jeg cola med sukker og har sukketter i krydder-teen. Fornuften kan ikke være min eneste følgesvenn i dag heller.

Økt tilstedeværelse

Er det ikke det vi alltid er på jakt etter. Når vi ruser oss, er det ikke det som er saken etter to glass, en økt tilstedeværelse som får oss til å se, og være helt på plass, eller i sex, i nye forelskelser,
verden blir så sterk en stund, i kjærlighet.

I går i VG kommenterte Sivert Høyem det at han hadde en konsert allerede dagen etter Robert Burås begravelse,

- Jeg hadde et fantastisk publikum. Plutselig betydde alt så utrolig mye mer, det var en tilstedeværelse der som jeg ikke hadde hatt på mange år. Det var som å stå på scenen igjen for aller første gang, og det er jo akkurat det alt går ut på; å kunne forsvinne inn i musikken.

Noen ganger blir følelsen ekstrem. Ofte lar den seg hente opp med vilje, som når jeg lar meg kjøpe blomster, bare hvis jeg ikke glemmer å se på dem, lukte på dem. Jeg glemmer ikke det.

Jeg kunne gå over Olaf Ryes plass og kjenne det, helt uten noen grunn, bare fordi det var Olaf Ryes plass og jeg var på den og lyset falt og det var mennesker.

Blogginternt

Jeg møtte en som leser denne bloggen i kveld, aandrea.
Jeg har ikke møtt henne før, det var både rart og fryktelig hyggelig.
I fjor i Tordenbloggen skrev hun en kommentar som gjorde meg glad og fikk meg til å skrive denne posten om komplimenter.

Hun minnet meg på Morten-Aulie-posten. Jeg hadde helt glemt at klimaet rundt rompekunstneren var mer åpent på den tiden.

Det er liksom ikke til å forstå det der at det fins et mellomsjikt av lesere, at det fins noen som leser litt jevnlig men som ikke kommenterer. Jeg har lett for å glemme det. Jeg tenker at det er kommentererne og så de tilfeldige googlerne. Jeg er glad for dem også, i alle fall de som har googlet noe som gjør at de finner noe som er relevant for dem, ikke den stakkaren som gjorde et bildesøk på "pule" i går og kom til mitt kakepyntbilde i stedet.

I alle fall hadde jeg helt glemt aandrea til hun dukket opp i bloggkonkurransen Tordenbloggen i år også, og der minnet hun meg på at det var hun som i en kommentar i denne posten i anledning 8. mars 2006 lanserte et mannsnavn på meg: Frank.

Tidligere denne uka hadde jeg en gjennomgang av alle bloggene jeg har opprettet (mange bare på en enkeltside, med vilje) og da kom jeg over en side jeg helt hadde glemt.

Herr Martinsen

Husker ikke hvorfor jeg lagde den, var nok en kommentar til noen. Mulig jeg bør ta den opp.. Men å forestille seg å skulle skrive som en mann, det ville nok vært enda vanskeligere for meg enn å skrive i 3. person.

Jeg kan tenke meg at jeg ville gå i fella og skrive karikert,
omtrent som når noen lager messe for menn og ender opp med jakt og motorsport, omtrent som når menn kler på seg kvinneklær.
Det er ingen som transer seg som ser ut som meg.

En skikkelig eksotisk opplevelse

Jeg har en stor unge, det har jeg fortalt om.
Hun er au-pair i Frankrike.

Dette blir helt privat

De som bare er ute etter personlige ting må visst gå et annet sted i dag. I morres fikk jeg sms med takk for første pakke i adventskalenderen, første pakke var marsipanpølser
og familien hennes visste ikke hva marsipan var.

Hva, virkelig ikke?

Nei, ikke heller da hun fortalte at det heter det samme i Tyskland, om Lübeck-marsipan, en gjennomgang av oppskriften.
Nei, det ringte ingen bjelle.

Så i dag er det en familie i en liten landsby sør i Frankrike som får norske marsipanpølsebiter til dessert og har en skikkelig eksotisk opplevelse.

De syns nok det er like forbausende at vi ikke har kubber, en slags kake som er formet som en trestokk som er i alle butikkvinduene før jul. Alt dette gir meg anledning til å gjenta mitt favorittspørsmål, hvorfor etterisolerer de ikke husene sine med glava i England, hvorfor kom ikke pizzaen til Norge før på 70-tallet og hvorfor har de ikke dyne alle steder der det er kaldt?

Jeg har også fått adventskalender,
den ser sånn ut, pakket inn i fransk avispapir.

Det var en pakke fransk tyggis i første pakke.
Tyggisen er pakket i to lag, helt anderledes stablet enn norsk tyggis, konsistensen er anderledes også.