Visst kan man være sliten

Jeg har vært sliten selv.
Jeg sier ikke at man ikke kan være sliten.
Spørsmålet er hva man skal gjøre med det.

Men herregud da

Og nå advarer jeg deg,
jeg kan komme til å irritere halvparten av leserne mine til å slå opp med meg, så doble budskap, se hvordan det går med Dagbladet.

Det ene øyeblikket skal man pule liksom

Og drite i husarbeidet. Det neste øyeblikket oppfordrer jeg til mer og bedre planlagt husarbeide. Eller gjør mindre. Slutt og syt i alle fall.

Jeg syntes egentlig at Drusilla hadde sagt alt, bl.a: "Førjulstid kan være anstrengende. Det må vi bare innse. Jeg synes nesten man ikke kan bruke for store ord om dette. Jeg synes tvert om vi bare skal slippe løs og løpe skrikende rundt som gale mennesker. Det handler virkelig om de store tingene. Julekalender og gaveinnkjøp. Marsipan som kommer for tidlig i butikken. Ingen grunn til å legge bånd på seg."

Men så leste jeg kommentarfeltet hennes og da boblet det opp i meg, bedreviteren ligger rett under den artige overflaten.

Ah! Prektige mødre som lager dårlig samvittighet hos andre.

Det er meg det

Jeg er av den oppfatning at man får prøve å ta grep om livet selv, selv om vi blir påvirket av kulturen, jada vi blir det.
Men vi er ikke umælende og ukritiske individer, er vi det?

Det er da ikke bare på jobben vi kan evaluere og tenke nytt.
Syns du det blir mye i desember, av samvær med folk du ikke har sett på en stund, av pakketenking og vasking av skap,
vel fordel utover, planlegg bedre. Det er en måte.

Først pakkekalenderen og julegavene. Hva er feil med planlegging?

Hør hvordan vi snakker om gamlemor

Hun kjøper julegaven i september, vi ler av henne, gjør vi ikke.
Har hun ikke noe annet å ta seg til, har hun ikke et kontor å gå til,
get a life liksom.

Etterhvert som tiden gikk og jeg observerte mitt eget stress før jul gjorde jeg noen grep. Jeg tenkte over det og fant først ut at jeg likte stresset. Førjulen er en tid hvor det står på planen at du skal gjøre ting du vanligvis ikke gjør.

Det kan være en god ting

Hvis du aldri pusser den sølvskåla så sier desember at du skal gjøre det. Det fine med dette systemet er at du ikke trenger å tenke på det resten av året. Du trenger ikke ha det som et mentalt mas.

Når julaften kommer skinner det på steder der det ikke pleier å skinne og den dumme haugen av papirer som ligger på kjøleskapstaket er nå ryddet vekk, klærne i skapet ligger i forståelige bunker og krydderhylla har ikke karristøv på seg.
Dette kan ses på som en tilfredsstillelse.

Du har tatt et krafttak

Senere, når jeg ikke likte stress så godt mer jekket jeg ned kravene mine. Jeg gjør mindre desemberhusarbeide etter som årene går.
Jeg har slakket på kravene til puss og klesskapsvask og konsentrerer meg om det som maksimierer hyggen og som jeg liker best selv,
å tenke på hva jeg skal lage til mat.

Når gamlemor kjøper gaver i september er det sikkert et langt liv som har lært henne. Siden jeg er gamlemor selv så har jeg kommet til samme konklusjon. Av og til kommer jeg på noe som passer til bror til jul, jøss han har en fryktelig uhensiktsmessig pepperkvern ser jeg på påskebesøket. Da skriver jeg "bror pepperkvern" i almanakken på en tilfeldig dag i november, eller jeg kjøper hvis jeg likevel står i butikken og ser på tingen som er som lagd for min mor.

For jeg liker ikke at det å kjøpe gave til de jeg liker skal gjøres i dårlig humør og stress. Det skal være en kjærlig handling.
Og butikken i desember kan man aggressiv av, det er så tett med mennesker. Hvis man ikke går i den på lure tider.

"Utøver mødrene en kreativ form for omsorgsutøvelse som bekrefter dem selv som kvinne og mor?" spør Anita Borch i Aftenposten,
for det var hun som begynte dette.

Ja kanskje det, ville det være så farlig egentlig? Eller danser mor etter markedskreftenes pipe? Det er det andre alternativet Anita Borch ser for seg, og glemmer det viktigste: mor lager en så fin kalender hun får til fordi hun er glad i ungen sin og gleder seg over at ungen skal bli glad. Hver morgen skal hun få se glade fjes.

Men jeg er også enig med Anita Borch i at kvinner "ved å forberede til jul og handle inn kalendergaver, ikke bare utøver omsorg for andre, men bekrefter sitt domene i hjemmet."

Så får vi tenke litt på det da. Og hva vi kan gjøre med det.

Juleforberedelsen er husmorens ekstrem-sport

Og når vi ikke lenger vil ha hjemme-domenet alene må vi gi fra oss makt og ansvar også i den perioden der kravene til hvordan ting skal utføres er satt på spissen.

Fordel hele områder utover i familien

En unge kan ta ansvaret for hele pepperkakebaksten, fra lesing av oppskrift, sjekking i skap av hva vi har, innkjøp og gjennomføring, noe har de da lært på skolen. Mer skal de lære.

En far kan ta hovedansvaret for alle middagsmåltidene.
En mor kan ta gaver. And so on.

"De er ment å uttrykke omsorg og nestekjærlighet for barn, men uttrykker også verdien av godteri og "ræl"", skriver Borch også om adventsgavene.

Hvorfor skal vi pålegge unger det vi ikke pålegger oss selv?
Hvorfor skal ikke unger få litt ræl hvis jeg kan få en pen strømpebukse selv om jeg har en fra før?

Nå har det vært lite ræl i mine adventskalendere, men de har vært dyre i forhold til de pengene jeg har hatt til disposisjon. Jeg har kanalisert ting jeg skulle kjøpe på den tiden inn i kalenderen.

Tankegangen jeg har prøvd å kjøre etter er at hverdagen er ganske nøysom, men lørdagene, for ikke å snakke om adventskalenderen, julaften og påskeegget, det skal sørenmeg være fest.

Adventsgavene kjøper jeg litt etterhvert, og det har vært mange sokker, hårspenner, strømpebukser, tegneblyanter, votter, teaterbillett, donald, innimellom veldig pene sjokolader.

Stort sett ting jeg ville kjøpt uansett, hva gjør det da at prisen kommer opp i tusen kroner. Da jeg hadde lite penger spurte jeg mormor om hun kunne lage noen også. Alle var ikke ferdige 1. desember heller.

Det morsomste i Anita Borchs artikkel er språket, hun skriver at "ansvaret for julen nærmest er risset inn i kvinnenes kropper".

Jeg ser på huden min etter scarification men finner ikke. Jeg vurderer å brenne meg med en sånn penn som vi hadde på sløyden, som vi brente i tre med, det luktet kjempegodt på tre. Jeg lurer på om jeg skal spraye "huske fine adventsgaver" på asfalten, men shit, jeg har da annet å spraye.

Jeg er lei av å høre om hvor fryktelig stress det er å lage adventskalender. Det er ikke hyggelig for unger å høre, at mor nærmest blir sur av det. Det er ikke rart at folk tar jule-avstand som voksne hvis hele førjulen var innhyllet i negativitet.

Ånei nå putter jeg dårlig samvittighet i deg for det også!
Ja det gjør jeg, ta i mot den og ha den, det gjør du som du vil med. Og far hva med han? Jeg hører ikke så mange menn sutre for at de må stelle i stand 40-årsdag til kjæresten sin eller kjøpe gaver.
De gjør det eller gjør det ikke. Menn er jamt over ikke innhyllet i julesutring.

Hvordan er det i år? Juleenergien er ikke på det ypperste.
Da julediligensen gikk til nordnorge for litt siden kjøpte jeg bøker til de som manglet, de ble kjærlige nok de. De førjulsmøtene jeg ikke er stemt for sier jeg nei-takk til, vi treffes til neste år.

Jeg kommer vel til å tørke støv på ganghylla regner jeg med, resten tar jeg meg av til lysere tider. Hvis jeg ikke har lyst til å hakke kyllinglever til leverposteien jeg pleier ta med til 1.julegavsselskapet i år kjøper jeg en ost, det er ikke verre.