Patti Smith på Chelsea Hotel
På tirsdag spilte Patti Smith i baren til Hotel Chelsea.
En liten bar, fylt med gamle fans, venner og plateselskapsfolk.
Hun spilte bl.a Neil Young's "Helpless" og The Doors "Soul Kitchen," fra den nye plata, den kommer rett over påske.
En blogger skildrer at Patti Smith kommer til hotellet,
litt kjendisskildring i påsken:
- Patti came walking down 23rd Street and entered the Chelsea Hotel unnoticed because legendary Stormsal Stonewall activist and drag king Stormé DeLarverié and Vogue fashion news director/model Sally Singer were posing for the cameras and all eyes were on them. Patti ran into Warhol superstar Rene Ricard coming out of the hotel and they stood in front of the door and had a nice long chat.
Og at hun forlater hotellet:
- At 9:30 Patti came out of the club and I took her picture again. On her way to the cab, Michael Maher from Australian Broadcasting Company asked her what the Chelsea meant to her, since she had lived there for so many years. Patti looked right through him and kept on walking to the cab.
Det er Patti Smith med hatt der, lett å kjenne igjen på fotstillingen egentlig. For oss som ikke er opplest på tidlig Patti-historie:
Da hun jobbet på fabrikken oppdaget Patti Smith Arthur Rimbaud.
- I was like a lower-class person with upper-class esthetics.
"Det første jeg falt for hos Rimbaud var utstrålingen fra fotoet av ham i boken "Illuminations". Han hadde til og med langt hår før The Beatles. Jeg skjønte egentlig ikke poesi, heller ikke Dylan.
Jeg bare hørte Dylan og ordene var ikke så viktige, det var måten de ble fremført på, fraseringen, fremtoningen, energien."
Det er omtrent som jeg syns om min favoritt-Patti-Smith-låt:
Piss Factory, som dessverre ikke er på YouTube.
Da Patti Smith kom til New York i 1967 oppsøkte hun kunstnermiljøet rundt Brooklyn Art College. Hun skrev dikt mens hun jobbet i Strand Book Store. I 1971 kom første diktsamlingen Seventh Heaven.
Samme år skrev hun skuespillet Cowboy Mouth sammen med Sam Shepard. Shepard var bare 26 år da Patti traff ham, men han hadde allerede skrevet 20 teaterstykker, hvorav 6 var prisbelønt.
Patti Smith og Sam Shepard (bilde under) innledet et stormende forhold. De fartet mye rundt på byens klubber.
- We'd have a lot of rum and get into trouble. We were hell-raisers.
Etterhvert flyttet hun inn på Chelsea Hotel sammen med Robert Mapplethorpe. I Chelsea Hotel-miljøet ble hun kjent med William S. Burroughs, de var venner til han døde i 1997.
Det er typisk beatgenerasjon å være begeistret for Arthur Rimbaud. Måten beatpoetene Ginsberg og Burroughs resiterer diktene på, stemmebruk og rytme brukes på en suggererende måte.
I 1974 er det Mapplethorpe (bildet under) som betaler for utgivelsen av singelen Piss Factory. Den viser et sinne og gi-faen-holdning som fungerte som et forvarsel for pønken.
En imponerende grundig og oppdatert wikiartikkel på Patti Smith
En liten bar, fylt med gamle fans, venner og plateselskapsfolk.
Hun spilte bl.a Neil Young's "Helpless" og The Doors "Soul Kitchen," fra den nye plata, den kommer rett over påske.
En blogger skildrer at Patti Smith kommer til hotellet,
litt kjendisskildring i påsken:
- Patti came walking down 23rd Street and entered the Chelsea Hotel unnoticed because legendary Stormsal Stonewall activist and drag king Stormé DeLarverié and Vogue fashion news director/model Sally Singer were posing for the cameras and all eyes were on them. Patti ran into Warhol superstar Rene Ricard coming out of the hotel and they stood in front of the door and had a nice long chat.
Og at hun forlater hotellet:
- At 9:30 Patti came out of the club and I took her picture again. On her way to the cab, Michael Maher from Australian Broadcasting Company asked her what the Chelsea meant to her, since she had lived there for so many years. Patti looked right through him and kept on walking to the cab.
Det er Patti Smith med hatt der, lett å kjenne igjen på fotstillingen egentlig. For oss som ikke er opplest på tidlig Patti-historie:
Da hun jobbet på fabrikken oppdaget Patti Smith Arthur Rimbaud.
- I was like a lower-class person with upper-class esthetics.
"Det første jeg falt for hos Rimbaud var utstrålingen fra fotoet av ham i boken "Illuminations". Han hadde til og med langt hår før The Beatles. Jeg skjønte egentlig ikke poesi, heller ikke Dylan. Jeg bare hørte Dylan og ordene var ikke så viktige, det var måten de ble fremført på, fraseringen, fremtoningen, energien."
Det er omtrent som jeg syns om min favoritt-Patti-Smith-låt:
Piss Factory, som dessverre ikke er på YouTube.
Da Patti Smith kom til New York i 1967 oppsøkte hun kunstnermiljøet rundt Brooklyn Art College. Hun skrev dikt mens hun jobbet i Strand Book Store. I 1971 kom første diktsamlingen Seventh Heaven.
Samme år skrev hun skuespillet Cowboy Mouth sammen med Sam Shepard. Shepard var bare 26 år da Patti traff ham, men han hadde allerede skrevet 20 teaterstykker, hvorav 6 var prisbelønt.
Patti Smith og Sam Shepard (bilde under) innledet et stormende forhold. De fartet mye rundt på byens klubber.
- We'd have a lot of rum and get into trouble. We were hell-raisers.
Etterhvert flyttet hun inn på Chelsea Hotel sammen med Robert Mapplethorpe. I Chelsea Hotel-miljøet ble hun kjent med William S. Burroughs, de var venner til han døde i 1997.
Det er typisk beatgenerasjon å være begeistret for Arthur Rimbaud. Måten beatpoetene Ginsberg og Burroughs resiterer diktene på, stemmebruk og rytme brukes på en suggererende måte.
I 1974 er det Mapplethorpe (bildet under) som betaler for utgivelsen av singelen Piss Factory. Den viser et sinne og gi-faen-holdning som fungerte som et forvarsel for pønken.
En imponerende grundig og oppdatert wikiartikkel på Patti Smith
innlegg av fr.martinsen på
07:57
10 Kommentarer:
Ja hva skal man si? Litt av ei dame hun der. Kjøpte nettopp nyutgivelsen av "Horses" hvor det følger med en CD med hele "Horses" spilt live i 2005, låt for låt. Det slo meg at damen....som jo begynner å bli en ganske voksen dame...fortsatt har dette rå fandenivoldsk sårbare sinnet i seg...selv 30 år senere.
Jeg har sett frem til at hun skal spille i Oslo igjen. Helt siden jeg gikk glipp av henne forrige gang. Jeg stod på postkontoret den dagen billettene ble lagt, det var min tur, jeg fortale damen hvilke billetter jeg skulle ha...og jeg syntes det var noe med datoen....det var et eller annet ved den datoen. Jepp, - selvfølgelig...jeg er i Berlin den uken! Så går jeg altså glipp av Patti igjen. Kanskje for siste gang. Grusomt ergerlig!
Jeg vet det, litt av ei dame ja. Jeg var på begge konsertene, både i Oslo og da hun spilte Horses i London.
Jeg var helt uforberedt på energien og råheten da jeg hørte henne i Oslo, jeg ventet meg ikke mye faktisk. Men hun fikk meg til å legge ferie i London for å være med på Meltdown.
Litt om det her.
Antakelig har du kommet til Oslo igjen når Patti Smith spiller i Berlin.
Fint å lese om denne damen, særlig for meg som ikke er fullt så oppdatert...
Arthur rimbauds illuminasjoner fikk jeg dilla på da jeg var i beg av tjueårene. Sånne åpenbaringer man plutselig kan få...(Akkurat som første gang jeg leste Obstfelder da jeg var fjoris)
Jeg er ikke oppdatert på Rimbaud..
Jupp, - da er jeg hjemme i Oslo igjen ! Utgjort assa !
Ojoj, jeg ante ikke at Patti S. hadde hatt et forhold til Sam Shepard! Interessant, og kanskje egentlig ikke så overraskende når jeg tenker etter... Han har vært en av mine helter, sukk...
Nei det visste ikke jeg heller. Og ikke at hun var kjæreste med Mapplethorpe heller.
Det er mye man lærer av å skrive bloggposter, og kjendisstoff er fint for meg det bare det handler om mine folk..
Bob Dylan skrev en av de fineste sangene som noen gang er skrevet på Chelsea Hotel. I alle fall hvis vi skal tro ham sjøl (noe man som kjent neppe skal gjøre, i alle fall ikke uten forbehold):
I can still hear the sounds of those Methodist bells,
I'd taken the cure and had just gotten through,
Stayin' up for days in the Chelsea Hotel,
Writin' "Sad-Eyed Lady of the Lowlands" for you."
... som han synger på låten Sara (som heller ikke er noen dårlig sang om kjærlighet og den slags kosmiske trivilaiteter). Hvis noen noen gang uttrykker sin kjærlighet til deg/meg/noen på den måten han gjør i Sad-Eyed Lady of the Lowlands, så kan man i grunnen dø lykkelig, uansett hva man ellers har gjennomlevd?
Tror forresten Chelase Hotel må ha vært et jævlig "interessant" sted den gangen. Men ikke for sarte sjeler?
Nei "interessant" kan være skumle saker. Det er sannelig ikke godt å vite hva en sjel kan tåle av denslags.
Her er teksten forresten. Til glede for de andre der ute, jeg klarer ikke helt å forstå den. Kanskje en annen dag, kanskje med hjelp...
Tror ikke den teksten skal forstås, egentlig? Kan forstås? Tror man kan se på alle de fine bildene, og høre at de snakker til deg? Kjenne smaken av assosiasjonene?
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden