mandag, januar 01, 2007

Komplimenter

Jeg anbefaler å legge vekk klissfilteret et øyeblikk hvis du skal lese denne. Jeg prøver å unngå kliss, men dette syns jeg er vanskelig å skrive om uten å se for seg at noen sier:

Rekk meg spyposen søster

Så selvforherligende kan det virke, det ser jeg selv. Så hvis du er i det irriterte, distanserte hjørnet, gå ut av denne og kom tilbake en annen dag hvis det går over. I mellomtiden skal jeg være inderlig og åpen og alt som bra kan være.

Intet mindre enn transparent?

Nåja, kanskje ikke helt transparent da,
men jeg liker det ordet for tiden.

Saken er

Jeg husker komplimenter som er 10 og 20 år gamle. Tenk på det,
noe noen sa uten å legge no vekt på det for lenge siden bærer jeg fortsatt med meg, husker på det innimellom. Det kan fortsatt gjøre meg glad. Det har sikkert formet meg også.

På samme måte som takknemlighet har.

Jeg sparer på komplimenter

Særlig fra fremmede som ikke venter noe tilbake.
Og det er derfor jeg vil fortelle om det. For vi vet alle hvor hyggelig det er når noen gir et kompliment sånn til hverdags. Men vet du egentlig hvor fint et skjult kompliment kan være?

En eldre kollega lærte meg

Jeg var ung og uerfaren og satt på en restaurant med noen kolleger. Etter en stund kom en mann bort og sa til meg at han syntes jeg var vakker og at det var fint å hvile øynene på meg, han presiserte at han bare ville si det til meg, og så gikk han.

Kollegaen min spurte om jeg ble brydd av det, og jeg sa ja, og hun sa at dette komplimentet skulle jeg huske, for det kom fra en mann som ikke ville ha noe tilbake fra meg, han gikk jo.
Bedre kunne man ikke få det.

I det siste har jeg fått ros på jobben på den måten at noen jeg ikke kjenner har snakket med en sjef om noe jeg har gjort.
Og hyggelig for meg sa sjefen det til meg etterpå.

Går dette bra? Syns du det blir vel mye? Det kommer mer.

I Tordenbloggen

Der fant jeg plutselig et kompliment fra Aandrea, som jeg ikke aner hvem er. Det var en ros så etter min smak at jeg holdt det for åpent at det var en venninne som prøvde å støtte meg, men så kjente jeg ikke igjen språket hennes og spurte.
Så fremmede Aandrea, takk for at du skrev:

By Aandrea. November 21st, 2006 at 1:46 am
Fr. Martinsen fordi hun er åpen og ikke dømmende, fordi hun er intellektuell og morsom, fordi hun tagger med kunstgjødsel og fordi hun skrev om Morten Aulie der andre trodde de så et opprør. Fordi bloggen er intelligent og flink og kunstnerisk og personlig og pen og grei og hyggelig og humoristisk og lærerik og og og det er en berikelse å lese henne, men hvem f… kjøper julegavene før jul??

Den gjør meg fortsatt glad. Og denne som jeg oppdaget fordi jeg prøvde å google opp en spamkommentar. Det var jo helt tilfeldig at jeg fant den. Der lå den helt stille og sa ingenting. Takk.

Avslutter med en lærepenge

For ti år siden var kollegene mine på fest og jeg var hjemme.
Utpå kvelden ringte en av dem og fortalte at de var to stykker som hadde sittet og snakket lenge om meg, bl.a om hvor tilstedeværende jeg alltid var.

Jeg ble jo glad såklart, jeg legger vekt på tilstedeværelse.
Men nå gjorde jeg en tabbe. Jeg avbrøt ham og sa vent litt,
jeg kommer ned. Jeg ville høre alt. Men da jeg kom ned var jo øyeblikket over og kollegaen blitt surrete, så jeg fikk ikke mer.

Moralen er

Hvis noen begynner å rose deg, hold kjeft og hør etter.

(Og så er det jo en annen moral her, men det skjønner du jo selv).

7 Kommentarer:

Blogger Maren sa ...

Moral nr 2: Fr. Martinsen er FLINK. Men ja, den skjønte vi:)
Det er fint at du greier å ta til deg rosen- du fortjener den jo, tross alt.

01 januar, 2007 16:01  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nei nei nei, moralen er jo at du skal gi fremmede et kompliment...

Og dere andre kan jo dele et kompliment dere har husket lenge..

01 januar, 2007 16:06  
Anonymous Anonym sa ...

Det er ihvertfall ikke noe poeng i å være kjip på komplimenter, har man noe godt å si om noen er det faktisk viktig å si det til vedkommende. Men de må jo oppleves som sanne og velbegrunnede, inflasjon i komplimenter gjør de mindre verdifulle.

Et kompliment jeg husker? En gang fikk jeg høre at jeg hadde taklet en spesielt vanskelig situasjon på en klok måte, det gjorde meg glad og satt i lenge.

Anne

01 januar, 2007 21:00  
Blogger fr.martinsen sa ...

Good sharing,
kom igjen dere, få høre...

Et kompliment du sparer på i hjertet?

01 januar, 2007 23:31  
Blogger Imidlertid sa ...

hmmm. den aller første kjæresten min hadde en hel bønsj med utrolig modellvakre ekskjærester, og som usikker, kortvokst og smålubben tenåring hadde jeg vanskelig for ikke å tenke mye på dette.
etter at vi hadde møtt en særlig pen eks på kino, og jeg hadde klagd min nød etterpå, sa kjæresten min:
du er ikke den peneste jenta jeg har sett, men det er deg jeg liker best!

og den gikk rett til hjertet, fordi jeg visste at det var helt sant. hvis han hadde sagt at jeg var den peneste jenta han hadde sett, ville han jo ha løyet. jeg ville blitt mistenksom og sur. men han sa det som det var; han likte meg fordi jeg var meg, og ikke fordi jeg var penest, nest penest eller nest nest penest.

vi var kjærester i over to år etter dette, hehe. han er en kjernekar, altså.

02 januar, 2007 01:51  
Blogger Imidlertid sa ...

og forresten, fr.martinsen, jeg er veldig enig med aandrea, og merket meg faktisk kommentaren på tordenbloggen da jeg leste den der.
selv om jeg ikke er så alvorlig hos meg selv, og selv om jeg ikke kommenterer her så ofte som jeg gjerne skulle ha gjort, syns jeg dette er et helt usedvanlig godt sted å være.

(jeg har også rart i hodet av og til, men det får bli til en annen gang.)

02 januar, 2007 01:53  
Blogger Skorpionkvinnen sa ...

Jeg vil også istemme den kommentaren til aandrea!! Her inne i bloggen din er det fint å være, Fr.Martinsen!
Det er sant det du skriver om komplimenter, og vi skulle være flinkere til å gi hverandre det i hverdagen.
Jeg husker godt en gang i en spesiell sammenheng at en person sa til meg at jeg var så varm og nærværende - det var fint å høre.
Jeg forteller av og til eventyr på jobben, en gang var det en pappa som spurte meg om jeg var sånn profesjonell eventyrforeller, han syntes visst jeg var flink... Det var også utrolig hyggelig å høre!

02 januar, 2007 11:13  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden