feminisme

Hvor skal jeg begynne.

Folk vasker altfor mye

Denne posten ligger også på 08.03, ta gjerne samtalen videre der

Det jeg syns er viktigst kommer nederst for først må jeg rydde.

pkt 1. Knus kategoriene

Jeg tror veldig lite av vår oppførsel er styrt av natur, mestparten av det vi gjør kommer av kulturelt kjønn. Dermed er det vanskelig å snakke om mannlig og kvinnelig. Hva jeg tenker på som grenser for mannlig og kvinnelig er uinteressant, for mitt synspunkt vil uansett støte mot en annen persons oppførsel. Og hvorfor skal jeg sette grenser for hva noen kan være?

pkt 2. Vi kan godt flørte

At jeg mener kjønn er mest kultur betyr ikke at jeg syns menn og kvinner skal oppføre seg likt og se like ut og at de ikke kan flørte.
Det kan vi godt.

Men skal vi flørte hele tiden?
Det syns jeg ikke.



Jeg blir svært mistenksom når så mange kvinner føler seg nødt til å føye til "men jeg har BH og jeg har ikke hår på feil steder" etter det kommaet som de absolutt må ha etter "jeg er feminist".

Barber av dere alt det håret dere har lyst til, og vær så klassisk feminin dere vil, men tenk på dette: når dere nevner hvordan dere ikke er feminist så legger dere føringer for andre. Dere er med i det koret som sier at en kvinne er en som har orden på kroppen sin.
Jeg gjetter at det ikke er meningen.

pkt 3. Feminismens historie, kortversjon

Det var ingen som brant BH-ene sine, det var porno de brant. Og dagens kvinner ville ikke hatt lyst til å se ut som de kvinnene som ikke var feminister på den tiden heller.

Mye så andereledes ut da, og dette er et poeng som henger sammen med pkt. 2.

Er det ikke rart at det er utseende til 70-tallsfeministene vi er mest opptatt av? Det er mye annet å ta tak i av ideologi som er viktigere hvis man vil ta et oppgjør med mødrenes feminisme.

Det var heller ikke slik at AKP dominerte 70-talls-feminismen, bortsett fra en svært kort periode. På 70-tallet var det en haug av ulike feministiske organisasjoner: Kvinnesaksforeningen, Nyfeministene, Brød og Roser, ulike lesbiske organisasjoner og Kvinnefronten.

På starten av 80-tallet var ikke behovet for organisasjonene der på samme måte, feminismen hadde sevet inn i arbeidslivsorganisasjoner og de vanlige mediene f.eks. Det var i akkurat denne overgangsfasen Kvinnefronten dominerte, fordi de var en del av AKP som jo var aktivister med svært stor og stadig energi.

pkt 4. Don`t let me rain in your parade

Vi vil ikke kvoteres, vi vil ha like rettigheter men så klarer vi oss selv. Som regel har jeg ikke lyst til å kommentere dette synspunktet, jeg tenker ok, gå ut i verden du full av selvtillitt, si fuck til offer-rollen, don`t let me rain in your parade. Sjansen for å lykkes er antakelig bedre om du tror at grenser ikke fins.

Men, menn er allerede "kvotert inn" i styrer og utvalg, at noen foreslår å kvotere inn kvinner er ikke flaut for de kvinnene som blir kvotert inn, de er mer enn gode nok. De mennene som blir valgt inn, det er ingen regel som sier at det er de beste mennene, de var f.eks mannen med bekjentskap, er det en bedre grunn? Tror ikke det.

pkt 5.

Og det jeg hopper over her er det jeg mener er viktigst, men det er det mange andre som snakker om: vold mot kvinner og det at fattige kvinner andre steder i verden er dobbelt undertrykte.

Så til hovedpoenget

Gode, gamle Simone de Beauvoir. Når folk sier at de f.eks er for likelønn, men der får det stoppe, så legger de ikke merke til Simones gamle poeng, kvinnen er det andre kjønn.

Mannen er det egentlige,
kvinnen er den som er definert i forhold til mannen, kvinnen er det mannen ikke er.

Sånn er det fortsatt tildels. Og det er en grunnstruktur i samfunnet som vi må kjempe mot, og de mekansimene er ikke så lett å få øye på, men de er der, og de påvirker oss.

Mann over kvinne, hvit over svart, den rikes kultur over den fattiges kultur. Vi rangerer disse forholdene uten å tenke så mye over dem.

Forslag

Når du tenker over disse spørsmålene, ikke let etter moteksempler, jeg klarer også å finne det. Tenk heller på om du er enig i at det er en tendens til at det er slik. Tenk på ditt eget liv, men tenk også på din tantes liv, din klassevenninnes. Og jeg er enig i at det er ikke den eneste regelen som gjelder i sosial omgang mellom folk dette, og vi beveger oss bort fra den, men jaggu er den ikke her fortsatt.

Hvem velger partner som er to år eldre?
For hvem er utseende status og for hvem er makt status når de velger partner?
Hvem tar noens etternavn i tillegg til sitt eget?
Blir kvinners underholdning behandlet på samme måte som menns?
Hvem definerer gangbare samtaleemner i fellesrom på jobben?
Hvem har størst tendens til å se på seg selv som et objekt for det andre kjønnets begjær?
Hvem tar initiativer i forhold til sex?
Hvem har en tendens til å sette egne prosjekter til side for den andres?
Hvem dominerer på møter?
Eller for den saks skyld: hvem tror ikke på verdien av det vi tradisjonelt har gjort, tatt vare på hjemmet, hekling og baking.

Vi definerer kunst lagd av kvinner som kvinnelitteratur, jenterock, og menn syns ikke det er like relevant å lese bøker av kvinner som omvendt.

In the eye of the beholder

Da min datter var liten satt vi ofte en gjeng med foreldre og så på barna våre og passet på dem. Det var flest gutter i den barnegjengen. Når datteren min gjorde noe typisk jentete sa de andre "å så jentete å gjøre sånn" men det de ikke la merke til var at hun gjorde en haug andre ting, som var guttete eller hverkeneller, men det jentete ble poengtert. Og gjennom den poengteringen var de med på å fortelle de andre hva som er normen for kvinnelig og mannlig adferd.

Legg merke til det, på arbeidsplassem f.eks, hvor ofte det kommer kommentarer på særlig menn, hvis de "oppfører seg homo".

Når vi ser på folk som uttaler seg, hvem har vi en tendens til å gi kreden, hvem tror vi vet hva de snakker om. Nå skal det sies at kvinner er noen pyser til å uttale seg, men vi som ser dem er også noen pyser til å gi dem kred.

Og hvorfor tok folk det for gitt at Cortney Love ble sammen med Kurt Cobain fordi han hadde band? Hun hadde sitt eget band da de ble kjent.