På Vippetangen
Hva er det som er pent, og verdt å bevare. Må det være så gammelt som dette? Det spørsmålet stilte de i Kobra som jeg skrev om her om dagen. Julie Bergman fra landskapsarkitektbyrået Dirt spør hvorfor vi vil ta vekk det forfalne. (Programmet ligger ute et par uker til).
Jeg tok bussen til Vippetangen i dag. Jeg ville ta noen bilder derfra. Denne kornsiloen står der og den er fra 1935. Jeg liker havnemiljøer, jeg liker særlig havner der det foregår arbeid, ikke bare lystreising, der det er fisk, eller containere og svære kraner.
Jeg liker f.eks havna i Reykjavik godt,
her er bilder jeg tok der i høst.
Jeg syns det var fantastisk å se hvor svær havna i Rotterdam var, bare sitrushavna var like stor som en vanlig havn.
Og det var mange havner der, like store som en vanlig. Jeg hadde ikke begynt å blogge da jeg var der dessverre, men under her er et bilde jeg fant på nettet.
Jeg husker at havnedirektøren i Oslo sa en gang at hun ikke skjønte at folk ikke kunne se både nødvendigheten, men også det vakre, i tegn på transport i en by. Alt som må fraktes ut og inn til byen for at den skal fungere.
Hvorfor skal ikke det syns?
Så sånn fikk hun meg til å se det fine også med Bispelokket.Under her er døra inn til fiskehallen, den ligger også ute på Vippetangen. Nå skal alt bli fjordby og leiligeheter og opera og cafeer.
Men Vippetangen altså. Det var Hilde Lundgaard i Aftenposten som skrev en fin artikkel på onsdag om havnemiljøet i Oslo og at det må reddes. Byantikvar Morten Stige sa,
- Hele det litt røffe havnepreget er blitt borte. Med bare nye boliger og kontorer får vi en veldig velfrisert og nyrik front i byen.
Det er synd å gi slipp på at Oslo er en gammel by med levd liv.
Så da fikk jeg lyst på en busstur ut der.
innlegg av fr.martinsen på
15:09
5 Kommentarer:
Sånn byøkologimessig er det jo kjekt at det er synlige spor av hvordan byen fungerer som en levende organisme. Der ser vi sykehuset, der er veien, der ser vi arbeidsplassen og der har vi gravlunden. Men skal man ta den tankegangen for langt ender man lett opp med en relativt utrivelig fabrikktilværelse. For dersom havn midt i byen er greit, så er vel også motorveier gjennom boligområder i åpent landskap i stedet for i tunnel det, søppelfylling rett ved stranda osv. Groruddalen ble kanskje bygget ut litt etter dette prinsippet, det er ikke et sånt sted jeg ønsker å leve. Men joda, jeg er litt enig likevel, så lenge jeg befinner meg i lyd-og luftmessig avstand kan det være flott å se ned på en større trafikal trasé eller møtepunkt - stimen av røde bremselys som viser byens puls.
Og havner har en slags mystisk og nostalgisk tiltrekningskraft, de er symboler både på kontakt med fortiden og med omverdenen. Men etter at de begynte å sette opp disse "terrorgjerdene" har man jo uansett ikke adgang der.
Terrorgjerdene er jo helt forferdelige. Men de er jo ikke ved Vippetangen, de er mer i lyst-området.
Vi er vel enige om å ikke dra dette for langt. Og Bispelokket eller havna er ikke i boligområde.
Men også i boligområder er det mangel på liv syns jeg.
Det er forskjell på havn midt i byen og motorvei gjennom boligområde.
Jeg flyttet fra idylliske Oppsal, der jeg i og for seg likte meg, til Grünerløkka, og jeg er stadig glad for å stikke nesa ut fra porten og se at det er øl-tank-biler og søplebiler og søpleplukkere ute om morran når jeg går til jobb. Det skjer noe.
Jeg liker at de fyllikene som tross alt er her er ute på Olaf Ryes plass.
Jeg syns at samfunnet må ta noen noen grep, vi må regulere ting som støy f.eks.
Men kaiområdene våre er vel strengt tatt ikke regulert utfra hensyn til oss som bor her, men av tomtepriser og profitt?
Jeg liker og å høre og se tegn til liv rundt meg. Gule flakkende lys på soveromsveggen om natten og lyden av passerende biler har alltid representert det trygge og "aldrisovende" ved byfellesskapet.
For å returnere til Bispelokk og bremselys, Danmarksplass i Bergen sies å være landets største veikryss, om det stemmer vet jeg ikke, men det er i hvertfall et uhyrlig trafikalt knutepunkt (jeg strøk to oppkjøringer i den samme svingen der), han ene i Kings of Convenience som er arkitekturpsykolog har kalt det en forbrytelse mot menneskeheten. En brudekjolesjappe som ligger der må rense kjolene sine med jevne mellomrom på grunn av eksosstøvet. Ikke noe ideelt sted å oppholde seg altså, men når jeg befinner meg i en leilighet en kilometer unna og ser ned på dette krysset og alle lysene gir det en god følelse av byens liv og vedholdenhet. Det er jo noe hypnotisk Koyaanisqatsiansk over slike scener, min kollega Trondebass har fanget dette fra en nærmere vinkel, sannelig kan man ikke skimte litt havn i bakgrunnen også.
Nå ringer det kanskje en bjelle et sted? Jeg skjønte ikke Koyaanisqatsiansk-referansen, og ble ikke så mye klokere da jeg google stammen av ordet.
Men det ser ut til å være en film, i en triologi, og har det da kanskje en sammenheng med Powaquatsi? Som antakelig er feilstavet, men som var en film som gjorde voldsomt inntrykk for 100 år siden. Jeg så den på storskjerm på Rockefeller, sammen med en gutt jeg var forelsket i, det ble aldri noe av. Jeg kjøpte plata, LP that is, den står og støver nede i den fuktige kjellerboden der jeg egentlig ikke burde ha noe annet enn glass og akebrett.
Nåvel. Jeg tenkte på det i går, at det er lett å være romantisk på veger og kryss som er langt unna, i amerika, eller på film.
Men verden blir bedre syns jeg når det blir lett å se skjønnhet, eller historie, i alle fall legge merke til, det som er nært. Om ikke rett utenfor soverommet kanskje.
Sånn sett har jeg f.eks lært av venninne Charlotte å se det fine i Carl-Berner-krysset, før det blir pusset opp. Og det gjorde alle morgenene jeg sto der og ventet på bussen mye bedre.
Hun og Eline Mugaas, fotografen som tar bilder av f.eks Carl Berner-gatene sånn at jeg blir rolig inni meg.
Jeg synes også spor etter moderne levd liv kan være bevaringsverdig og vakkert. Ikke alltid, men ofte. Og Vippetangen i Oslo elsker jeg! Men det er synd at vi ofte er så forhåndsprogrammerte med hensyn til hva som skal vernes og hva som skal fjernes.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden