Jeg vil gå i Admiral´s Row

Om en drøy måned drar jeg til New York igjen og derfor vaser jeg rundt på nettet og leter etter sånt jeg tror jeg vil like å gjøre. Jeg finner, nå fant jeg en totimers bussomvisning i det gamle havneområdet i Brooklyn. Jeg kjøpte akkurat billetter.


Området er svært og Admiral`s Row er en liten del av det, det var et boligområde for sjefer og det har forfalt på den måten som gjør at man begynner å like forfall. Eller hvordan er det egentlig?


Se på denne bloggen med flere fotografier. På mandag skal Admiral`s Row rives etter planen. Hvis jeg er heldig blir det utsatt. Jeg har lyst til å gå rundt der hvis man får. Jeg må undersøke dette.

Har de kontroll egentlig?

Norges Idrettsforbund, når de gir meg andre folks passord?

Alle som er med i idrettslag får brukernavn og passord til sin egen side hos Norges Idrettsforbund der de kan:

• endre din personlige informasjon (eks. adresseendringer)
• se hvilke medlemskap og verv som er registrert på deg
• betale for dine lisenser og skrive ut lisenskort
• melde deg på og betale kurs
• melde deg på og betale arrangementer/konkurranser/stevner/løp
• registrere din familie og få oversikt over familiens idrettshverdag

Til meg, som ikke er med i Norges Idrettsforbund og ikke har gitt dem e-postadressen min heller, har "Norges Idrettsforbunds automatisk genererte e-post fra webtjenesten Min idrett som er levert av Norges Idrettsforbund" sendt meg brukernavn og passord til et menneske i Bergen.

De avslutter med denne strofen:

Norges idrettsforbund følger Datatilsynets og Forbrukerombudets krav til forvaltning av personlige opplysninger.

Jeg tar til meg nyheter

En lang og grundig artikkel i Dagbladet om barn i USA som straffes for forseelser av retten. Den kriminelle lavalder omfatter unger i enkelte stater.

Varför är åldrandet en sådan överraskning för just henne? Svaret är omedelbart:

–För att jag inte är realistisk. Jag ser inte på något så som det verkligen är. Allt är en berättelse. Och i den berättelsen är jag inte min faktiska ålder. Intervju med Joan Didion i Svenska Dagbladet.

För vem är egentligen den sämsta förebilden för tittarna? Vems agerande gör störst skada för samhällsbygget i stort?

Att på sin fritid, utan koppling till arbetet, ha ertappats med spår av kokain i urinen? Eller att i fem års tid utnyttja sin roll som tv-profil till att tjäna svarta pengar som kunde ha tillfallit sjukvård, skolor och barnomsorg? Jan Gradvall om at vi ikke tar skattemoral alvorlig nok.


Jeg fortalte at jeg kjøpte billett til et foredrag med Alain de Botton og fikk denne Guardianartikkelen fra torsdag om at han vil bygge et ateisthus i London og også videoen under.

Ateisthus appellerte ikke umidellbart til meg, jeg bruker kirker og museumsbygg til egne formål. Og gamle bibliotek! Jeg skrev om akkurat det i 2006.

Jeg ser for meg at et ateisthus som skulle dekke spirituelle behov ville bli fylt med kliss. Jeg kan ikke fordra begrepet spirituell, skjønt når Alain de Botton snakker om det i TEDtalken under er det ok.

Og så kom jeg på paviljongen i Kensington Garden i sommer, på bildet over. Den kunne vært et slikt bygg, det trenger ikke være kliss.

Streaming, kom igjen

Jeg maser stadig på at kulturinstitusjoner med foredrag og diskusjoner og talks må ha ambisjoner om å tilby stoffet sitt til et adskillig større publikum enn det de får inn i salen, Fritt Ord f.eks med utsolgt Litteraturhus.

Vil de ikke gi folk på Rena sjansen?

Det gjør meg trist å være tilstede på noe som er lukket inne i et ganske lite rom når jeg vet folk mange andre steder i verden ville like å kikke inn dit hvis de hadde sjansen.

Og hadde jeg bare vært på plass for et par dager siden ville jeg sett på direktestrømmen av Alain de Botton og Grayson Perry som snakket om verden og om vi trenger religion.

Men: Siste! siste!

Idet jeg skulle finne den siste setningen om Alain de Botton og den nye boka hans så ser jeg at han er på foredragsturné, blikket mitt sklir nedover datoer i England og Australia før jeg ser at oh! ah! Han snakker i New York akkurat når jeg er der. Og nå har jeg ringt og kjøpt billett. Yes.


Jeg har lest Alain de Botton før
Men bildet over er av Grayson Perry, han har jeg også vært innom før, og det kommer nok en ny post om ham etterhvert for jeg fikk nylig en bok om ham. Det er hauger av uleste bøker som jeg vil lese. Det er en god ting.

En fin henvendelse tilbake

I dag fikk jeg to meldinger på Twitter fra Hanne Stensvold, som jeg ikke kjenner, men hun skrev: "Tenkte på deg når jeg kom over denne posten ... Om en boks med jord."

Det er en bloggpost om nærhet og kjærlighet, my mothers brother gave my father a box of dirt heter den.

Det er rart

Jeg henvender meg til verden og så blir jeg forbauset når det virker.

Den andre lenken Hanne Stensvold sendte meg var et bildeprosjekt som varte i neste 20 år, et polaroidbilde om dagen helt til Hugh Crawford døde, se på det.

Jeg kan tenke meg at Hanne Stensvold syns prosjektet likner på sånt som jeg pleier like, ikke at hun vet at jeg har lagt det ut før en gang. Det vil si, det må jeg ha gjort, jeg er nesten sikker på at jeg har gjort det, jeg husker at jeg så på det, bladde meg gjennom dagene og årene og hvor mye det gjorde inntrykk på meg.

Jeg husker at en blogger som het i1277 som jeg heller ikke kjente på den vanlige måten foret meg med interessante prosjekter som dette f.eks og også det samme fotoprosjektet som jeg fikk via Twitter i dag.

Jeg bladde meg gjennom hele 2006 i bloggen min uten å finne det, ikke hjalp googling heller, men det minnet meg på noe annet også: At man kan vite mye om et menneske ved å kjenne et ganske utfylt psevdonym heller enn hardfaktaene som fullt navn og alder og sosial status. Likevel er det som regel hardfaktaene folk er ute etter.

T-banelinjene

Slik ser T-banen i Shanghai og Moskva ut når man strektegner den.
Hvor lang er T-banelinjene i Oslo sammenliknet med andre byer?
Se her


Jeg får nesten lyst til å brodere dem.

På ski!

Det er lett å skille ski-fiffen fra meg

Jeg er blitt tilsnakket flere ganger de siste dagene. Etter en entusiastisk statusoppdatering om at jeg har gått min andre skitur i år, hevet en bekjent øyenbrynet i kommentarfeltet og skrev at han gikk 70 km forrige uke. Men at han ikke så noen grunn til å skrive dette på facebook. Det er bare de som nesten aldri er på ski som driver med den slags, skrev han.

Han har helt rett selvsagt

Bare vi som er fylt av gode følelser for at vi endelig har tatt oss sammen og kommet oss opp i skogen og sett at det ikke var så kjedelig der likevel, skriver sånt på Facebook. Vi og de som klarer å snike inn sine 70 km bakveien.

Men det var ikke bare min utilslørte og barnslige deleglede som var feil. Jeg gjorde resten feil også: Jeg led ikke nok.

Jeg liker ikke å lide

Forrige søndag gikk jeg i Lillomarka og tenkte at dette er så norskt som jeg får det: Først skal det streves og svettes oppover bakkene før det kommer et lite unnarenn som belønning. Lillomarkaturen var å måtte spise sild og poteter før jeg fikk dessert, jeg følte meg som et tvunget barn.

Da var det annen sus over denne søndagens tur: Å ta T-banen opp til Frognerseteren og cruise nedover til Sognsvann. Det er min favoritt-tur. Men den er for lettvint selvsagt. Det er alltids noen som forteller at de gikk andre veien, fra Sognsvann og opp. De veltrente heldiggrisene som kan kjenne gleden ved å spurte oppover, som liker at det river litt, eller hva det gjør. Vi andre må lure oss med gøy.

Og så er det de som nevner at dette jo er en ypperlig begynnertur for småbarnsfamilier og om litt, når formen tar seg opp så skal jeg bryte ut i blomst som en super skigåer.

Joda, det kan vel tenkes

Men jeg hadde en fin tur faktisk. Ikke en gang lengtet jeg etter at den skulle ta slutt. Tvertimot, idet jeg gikk på T-banen på vei hjem tenkte jeg: Mere! Og jeg tenkte på om jeg skulle ta meg en tur etter jobben selv om det er mørkt da.

Det er, som Helsedirektoratet sikkert ville sagt det, de turene man tar som er poenget, ikke de turene man tenker man skulle tatt.

Jeg skrev en annen variant av temaet i Aftenposten for et års tid siden.

Så jeg sklei nedover i godt humør, jeg svettet og jeg pustet for det er ikke bare nedover, det er mye bortover og også litt oppover. Mot slutten mener jeg at jeg fikk ferten av det man kaller flyt.

I kommentarfeltet i går skrev Marianne:

Skitur er jo bare sååååå seff at det skriver man ikke om. Mil på ski er som et diskret, antikt lommeur. Det er der, men skal ikke viftes under nesa på publikum.

Strikking og bakst er bare kult hvis det bedrives av skatere og sånt (dvs helst hekling), bakst kaaaaanskje hvis du er mann, 34 år og setter surdeig. Ellers er de tingene vel helst skam, kjerring eller mammablogg. Evt alle tre på en gang.

Jepp. Slik er det nok

Twittersnobbene klager

over at facebookrøkla skryter av skiturer

Tar de dermed avstand fra den de var engang?
Har de fine fornemmelser om hvor de heller vil høre til?
Mens facebookfeeden din gjerne består av de du kjenner og alle du har kjent, så har du selv valgt å følge de du leser på Twitter.

Er Facebook den du var og Twitter den du vil være?

"I min feed er det haram å skryte av skitur, bakst og strikking. I min feed ler man av folk som gjør slikt" skrev jeg på Twitter i går kveld. Da jeg så re-twitringa i morres fikk jeg twitrerens fylleangst: Misforsto de meg, var jeg uklar, trodde de jeg ler av skiturskryt? Nei, nei. Jeg ler av de som ler.

Klarer jeg å skrive "håp for livet"

uten å nevne at det er det jeg gjør

og dermed ta brodden av det jeg oppfatter som klissete språk? Åpenbart ikke. Men en dag, må det gå.

Det er i alle fall løfterikt at Albert Maysles (85)
planlegger å lage dokumentarfilm om Iris Apfel (90).

Jeg gjør som Bridget Jones, introduserer med omtenksomme detaljer. Albert Maysles bor i Harlem og lagde dokumentarfilmen om Grey Gardens. Iris Apfel har jobbet med mote, design og tekstiler hele livet, kan trenge hjelp med facebooksiden sin og innredet rom i det hvite hus når presidentene Truman, Eisenhower, Nixon, Kennedy, Johnson, Carter, Reagan og Clinton skulle flytte inn.


Jeg finner ikke informasjon om hvor langt de har kommet med arbeidet, at de skulle i gang ble annonsert i august i fjor. Jeg sendte en e-post til Maysles Films nå for å høre. Ganske ferskt bilde av Iris over.

Rune Johansen

Jeg var på Galleri K i dag og så Rune Johansens nyeste utstilling. Jeg har alltid likt å se fotografiene hans.


På forhånd hadde jeg lest Mona Pahle Bjerkes anmeldelse av utstillingen og blitt litt irritert. Hun diskuterer Rune Johansens mulige eksotiserende blikk, og det kan man godt gjøre, men jeg syns anmelderen selv stiller seg godt på avstand uten at det ser ut til at hun legger merke til det selv.

Hun kaller hjemmene frodige og aparte og de har visst ikke stormønstrede tapet på den riktige måten,

Her trekker han veksler på en svært problematisk fotografisk arv representert ved skikkelser som Richard Avedon og Diane Arbus som på ulike måter dyrker annerledeshet og fotograferer skikkelser som står utenfor vår konforme trendvirkelighet.

Også hos Johansen er det langt på vei disse menneskene og miljøenes annerledeshet som appellerer, og det utrendye som gjør det interessant og fascinerende. Slik får enkelte av bildene et ubehagelige «se-så-rare-de-er-preg».

Jeg får lyst til å si: Snakk for din egen konforme trendvirkelighet, hvorfor diskuterer du ikke hva som er utgangspunktet for ditt eget blikk?


Utgangspunktet for mitt blikk er at jeg føler nærhet til mye av det jeg finner på bildene til Rune Johansen. Jeg har vært inne i hjem som likner de aller fleste av de jeg ser. Og jeg vet hva høymugla som står rett utfor veikanten betyr. Her har det ikke vært drift på ei stund.

Det er riktignok interiører jeg gaper over, men bildene får meg til å studere meg mens jeg ser: Nøyaktig hva er det som får meg til å tro at han på bildet har det vesentlig anderledes enn meg selv?

Mange gir meg nostalgiske følelser, nostalgi er ikke farlig, nostalgi er ikke en skitten følelse.


Hvordan føles det å være der, å se ut av vinduet fra det huset, å gå til havet og ingen naboer kan høre deg. Hvordan er det å ro hjemover og se det synet?

Her ser du flere av bildene som hører til denne utstillingen

Nye Facebook og meg

Jeg har hatt den nye facebook-layouten en stund og liker den ikke. Jeg syns utseendet inne på den personlige siden er rotete. Men det er en annen ting som ergrer meg mer.

Facebook har lagd historiebok av meg,
men det er de som har redigert meg, ikke jeg

Gradvis får folk på Facebook den nye lay-outen. Jeg har hatt den en stund og tenkt at jeg ville venne meg til den, men nei.

På nye Facebook har vi fått et sanntids kommentarfelt oppe i høyre hjørne på forsiden. Jeg liker det, det øker samtidigheten. Det jeg ikke liker, er at inne på de personlige sidene kan jeg ikke lenger se hvem som har kommentert hva hos hvem. Hvis jeg ikke får det med meg straks, kan jeg altså ikke besøke mine favorittfolk og se på hva de har snakket om i dag.

Facebook har altså flyttet mestparten av det f.eks jeg hadde liggende på siden min, og som man kunne bla seg bakover i, og skjult det bak en aktivitetsloggknapp. På den måten syns lite av aktiviteten min.

Facebook skryter av at de har lagd en historisk linje for meg, men her er jo bare de høydepunktene de syns om. Facebook har lagd historiebok av meg, men det er de som er redaktør. De andre hendelsene, de Facebook ikke ville ha med, ligger i lite format bak aktivitetsloggknappen. Facebook sparer lagerkapasitet kanskje.

Jeg syns det er rart at Facebook ser ut til å ha senket tempoet. Jeg liker å sammenlikne alt med hvordan det er å være i et veikryss. Veikrysset til Facebook likner ikke på en trafikkmaskin lenger, sånn som Twitter kan gjøre. Nå minner Facebook meg om et enkeltkryss på landet der noen absolutt skulle ha lyssignal selv om det ikke trengtes.

Livet til Julie Baird

I går oppdaget jeg fotografen Darcy Padilla som dokumenterte de siste 18 årene av livet til Julie Baird. Julie Baird levde under harde kår i San Fransisco og døde til slutt av aids i elendighet i Alaska.

Fotografen Darcy Padilla kommer til Oslo i februar, det ser ikke ut som jeg får sett fotografiene eller hørt henne snakke (vet du noe annet, si fra).

Fotografen traff Julie Baird da Julie var 18 år. Julie hadde en unge og bodde sammen med kjæresten sin, Jack, som hadde smittet henne med hiv. Hun flyttet etterhvert fra ham for å forsøke å slutte med narkotika. Hun hadde rømt hjemmefra som 14-åring, var narkoman som 15-åring.

I first met Julie on February 28, 1993. Julie, 18, stood in the lobby of the Ambassador Hotel, barefoot, pants unzipped, and an 8 day-old infant in her arms.

Her kan du se bilder og lese mer om Julie Baird i tidslinjen fotografen har satt opp. Når du går inn i et år, scroll bortover til høyre, da kommer det opp mange flere fotografier.



Så håpefullt livet kan være, og så går det slett ikke slik man hadde tenkt seg det. Jeg regner med at også mennesker hvis første minne er at mamma drikker seg full med deg og stefar misbruker deg seksuelt har fantasier om at man skal fikse seg en bedre vei. Og den som tror at alle mennesker blir gitt like muligheter av samfunnet hvis man får like rettigheter er ikke særlig observant på mønstre som fins. Og antakelig ikke observant på egne privilegier.

- Du som er hvit mann. Frisk, pen, flink og med givende jobb, pleier jeg si til kollegaen min.

Han kan ha sitt likevel. Sjansen for at han skal synke helt til bunns er likevel adskillig mindre enn det var for Julie Baird.


Se på fotografiet under, klikk det større. Det er ikke med nødvendighet et dårlig sted for de to ungene å være, man skal ikke ta det for gitt. Men det er grunn til å tro det. Etterhvert vet vi at Julie Baird og mennene hennes ikke klarte å lage gode hjem for ungene som ble tatt fra dem en etter en.


På tidslinjen for 1995/1996 kan du se et nytt barn bli født, med det litt større i senga. Og kjærlige stunder som under.


Jack hjelper Julie, med barna Tommy og Rachael, å flytte inn på et Frelsesarmeensted der de får eget kjøkken og bad. Julie får hjelp til narkotikaproblemene sine og undervisning i å være mor.


Noen måneder senere ringer Julie og forteller at politiet hentet barna mens hun var på sykehus selv:

Julie: I thought I was having a miscarriage...so I called an
ambulance and went to the hospital. And 6 am Thursday
an officer gave me a ride home, first he said I want to talk
to you about Paul Crevello, he said, “he had been arrested
for beating the snot out of your son.” I didn’t believe it, the
officer was very nice, he gave me a number of where they are
in temporary foster care.
(..)
The neighbors heard Tommy crying and they heard a slapping noise, so they called the police and when the police found him his face was covered with vomit and blood.

Julie ble fratatt barna fordi hun hadde etterlatt dem med Paul til tross for at hun kjente til at han var voldelig. Vi kan lese papirene med stempel på. Paul sitter 9 måneder i fengsel, Julie begynner på ny avvenning og håper at hun skal få barna tilbake.

Julie er bekymret for den første kjærestenm, Jack, og fotografen finner ham døende på et offentlig hospice, hvordan går det med ham?


Jack: Uh, not so good. I miss the kids and Julie.

Darcy: That’s why I was looking for you.

Jack: Really-thats great how are they? I missed christmas
with them. I missed thanksgiving. I missed new years. It’s
been a year and a half. I really got to see my kids, I really
need to see them. I need to see Julie.

Darcy: Yeah.

Jack: She has done this before-she came back-when she
was pregnant when she told the guy she was, I took her
back. God-I love her to death-but uh uh that’s why Tommy
doesn’t have my name. I wish she would keep in touch more
often.

Jack: Rachael just had a birthday-I missed that to. I sure love
that girl (Julie). It’s one thing that her stepfather did it-but
your mother and your step father and she is still so sweet. I
told her I was stuck on her. I said I’m stuck on you girl. And
she said, What do you mean? I love you-I knew it the first
time I walked into I think it was Aerial’s room. I knew it
from that minute on-she was the one I wanted to spend the
rest of my life. I’m glad she is getting in touch with me -

I don’t have much of a life left.

Julie besøker ham men får seg ikke til å fortelle at barna er i fosterhjem. Jeg får meg ikke til å legge ut de mest intime fotografiene av fødsel og død, men jeg anbefaler deg å se på dem. Og i året 1997/1998 dør Jack og du kan lese hans historie med en hjerteskjærende forståelse av situasjonen når han forklarer hvorfor han gikk ut og inn av institusjoner fra han var fire.


I 1999 er Julie sammen med Jason som også er narkoman og syk. Julies barn blir adoptert bort. Julie og Jason flytter sammen med en venn og kan bo der i bytte med at Julie passer vennens barn. Julie føder sitt tredje barn, Jordan og paret kidnapper henne fra sykehuset. Etter noen dager bringer en venn av paret babyen tilbake til sykehuset og Julie og Jason sitter fengslet for kidnappingen i 9 måneder.

On February 7, 2001 Julie gave birth to her fourth child, Ryan.
He was taken at the hospital by Child Protective Services.
Julie regained custody of both Jordan and Ryan after
successfully completing a drug program.

But state took them again because they ended up living in a
homeless shelter.

Julie gave birth to her fifth child Jason Jr. on February 28,
2002. He was also taken.

Tidslinjen for denne perioden.


After moving to Stockton, Julie found a job babysitting
children with the State of California.

I 2005 fant fotografen en beskjed på internett:
“Julie Baird born 10-10-73. Please contact me I’ve been
looking for you. If you were born in Anchorage Alaska
10-10-73 you’re the one…”

Julie called and her uncle Randy answered,
“We’ve been looking for you for 31 years.”
Julie cried.

Julie moved from Stockton to Valdez, Alaska to be reunited
with her father. She was there one week and ended up in the
hospital in critical condition.


Anchorage, Alaska 2005

Julie was born and lived the first six months of her life in
Alaska before her 17-year-old mother, after a fight with her
father, stole her away to San Francisco.

Julie is Bill’s first child. He had Julie’s name tattooed on his
arm while she was missing.


Faren til Julie er bekymret for henne, han kommer innom flere ganger daglig, tar henne med på kjøreturer for å se etter ørn. Han dør av hjerteinfarkt. Julie havner på sykehus. Tidslinjen for denne perioden.


Julie får et nytt barn med Jason. Hun tester negativt på narkotikatestene og får beholde barnet. Gutten du ser bakhodet på er Julie og Jasons sønn som ble adoptert bort da han var 15 måneder. Adoptivmoren vil at de skal møtes. Tidslinjen for 2008.


Det kommer også an på hvilke bilder man velger. Det over og det under er begge fra 2009. Her er flere bilder fra dette året. Julie og Jason og babyen bor i Alaska 20 miles fra nærmeste by, uten elektrisitet og rennende vann.


Julie er døende. Hun blir sendt hjem fra sykehuset for å dø hjemme, for å prepare for the end of life procedure, med et barn i senga. Hun klarer ikke holde på urin og avføring. Bekymrer seg for hva som skal skje med barnet når hun selv er død.
Bilder fra 2010, dokumentasjon av et sørgelig familieliv. Dokumentasjon av de siste dagene til Julie Baird og familien hennes.


Onkel Mike og kona vil ta over baby Elyssa. Det er det Julie vil også. Det er greit for Jason.


Dette er den mest rystende fotoserien jeg har sett. Det er et nærgående dokument om Julie Bairds liv og om hvordan elendighet henger sammen med elendighet.

Fotograf Darcy Padilla avslutter teksten da Julie Baird døde for et drøyt år siden:
I remember the first day I saw you, took your picture, and talked.
You were so young, a new mom, who I want to get to know, document.

Eighteen years later, I am watching you leave this world… suffering… trembling… and scared.

I thank you… for your story, for your friendship and for letting me into your life. Not at all what I thought of 18 years ago.

I will not let you down. I will tell your story. And find your children.

Please, leave this world knowing that…


Hele prosjektet om livet til Julie Baird
Fotografen Darcy Padillas side
New York Times skriver om Padillas fotoprosjekt og viser bildeserie

Guardian skriver at Padilla som ung ga opp praksisplass i New York Times for å dokumentere fattigdom og fattigdommens årsaker, et arbeide hun har finansiert ved waitressing, bar jobs and the writing of countless grant applications

Hun kommer altså til Oslo snart, jeg skulle gjerne sett og hørt henne, jeg skrev om det i går. Og så håper jeg noen, f.eks D2 med det gode papiret sitt og de lange artiklene, lager noe på Darcy Padilla og the Julie Baird project.

Sally Mann kommer til Oslo

i februar og jeg oppdaget det nå, for seint

Hun skal til fotojournalistenes Dok12 og festivalpasset er utsolgt.


Ikke bare det, men det kommer flere andre fotografer, for meg foreløpig ukjente, som jeg gjerne ville hørt og sett bildene til. F.eks Darcy Padilla som har dokumentert de 18 siste årene av livet til Julie Baird, som til slutt døde av aids.


Og også Liz Hingley som dokumenterte det religiøse livet i Soho Road i Birmingham, under med polske katolske sangere.



Her er de andre fotografene som kommer til Dok12. Jeg finner irriterende lite informasjon på sidene deres. Er noe åpent for meg som ikke får kjøpt festivalpass? Er det arrangementer andre steder? Festivalen foregår på Litteraturhuset, heller ikke på sidene der finner jeg informasjon.

Jeg får det for meg at jeg har vært i denne situasjonen før, oppdaget at noen jeg vil se kommer til den festivalen og at jeg ikke finner noen informasjon men det kan jo være hjernen min som skrur seg til. Hvor om alting er. Jeg har lagt til sjekk i kalenderen for 14. desember neste år at jeg skal sjekke billetter for Dok13.

Sally Mann har jeg skrevet om flere ganger, bl.a her.

Mens far bærer ved

Jeg har sittet lent mot vegger av rundtømmer. Det har vært fyr på peisen. Jeg har strikket lusemønster på rundpinner. Ja, jeg gjenopplevde den intimiteten som tilsynelatende bare en jul og noen blodsbånd kan bringe frem i en. Den roen og nostalgien som noen gir seg hen til, mens andre gnages av tvungne forsøk på hygge. Det er ikke alt vi skriver i hytteboka mens far bærer ved.

Det står en del om vær og føre der. Det står om skifte av bordskier. De flinke i hytteboka kan få andre til å føle seg små, kan få en crazysøster til å bryte ut i skrift om brunt brennvin og heite gutar. Eller noko.

Det er noe med julens selskaper som får meg til å tenke på medienes forsøk på å skape intimitet, eller like ofte: Journalistens manglende vilje til å bruke intimitet til å nå meg.

Nå som vi hadde det så koselig, sa tanten min anklagende og bar ut ribba. Vi hadde snakket face to face, slik vi tror vi liker det best. Vi er endelig samlet og ser hverandre. Forholdene er lagt til rette for god kontakt, men det er ikke sikkert kontakt oppstår likevel.

Nå som vi hadde det så koselig, sa billedprodusenten i Oberstdorf anklagende og klippet bort fra mannen i støtteapparatet som fisket opp en sigarettpakke fra lomma mens vi sammen ventet på at snøen skulle gi seg. Her skal buksepressene være ranke og lungene rene.

Jeg trakk meg vekk fra slektningers blikk til et bol av ulltepper og saueskinn og fisket opp chatten på google og småpratet med han som taster så langsomt. Jeg vet ikke om det kommer av at han gjør andre ting samtidig eller om han tenker seg om mens han taster, men den følte intimiteten er like god for det. Nærmere enn en e-post som ligger der og venter, samtidighet er sterke saker. Hurtigruta i sommer var bedre enn hurtigruta i opptak, selv om vi så den sammen på tv nå også, live trumfer fortsatt opptak når det gjelder å skape nærhet til de andre.

Sånn beveger vi oss mellom forskjellige lag av intimitet, ut og inn av øyeblikk, som småkakenes vandringer mellom bord og skap. Mennesket vaser rundt med sitt konstante behov for å føle seg tilknyttet: Hvorfor utnytter aviser og radio og tv det i så liten grad?

Jeg får et bylinebilde av Torry Pedersen med nisselue, det er så. Jeg savner mer nærværet av en fortellerstemme. Når caset er det som drar meg inn i nyhetsreportasjen, hvorfor bruker ikke journalisten den identifikasjonen som virker så godt også på resten av språket sitt?

Hver dag leser jeg, hører jeg, ser jeg journalister som er med på intervjuobjektets lek. De danser sammen i en følelsesløs men flink tango. Journalisten river seg ikke løs fra favntaket og spør: Hvorfor sier du sånn? Jeg skjønner virkelig ikke hva du mener.

For journalisten får bare synes i utvalgte øyeblikk, på utvalgte måter. I konfrontasjonen. Når journalisten borrer, men da må han bare høres ut som en autoritær rektor fra 50-tallet.

Det skal ikke alltid så mye til før vi skjønner at det ikke bare en journalistfigur men et menneske som profesjonelt bruker et bredere spekter av seg på jobben. Det er kanskje ikke så uvanlig i portrettintervjuer, men likevel. Eivind Sæther i Dagbladet ga meg et slikt øyeblikk på julaften. Han snakket med Øivind Blunck, også om skilsmisser.

- Er det rart at noen du har vært så nær, blir fremmede?

Jeg ble så glad for spørsmålet. For det er jo kjemperart at det kan skje og bare den som har opplevd at noen som er så nær kan bli fremmed, kan tenke på det. Eivind Sæther har delt noe med meg og jeg blir takknemlig og kjenner et øyeblikk av kontakt. Dessuten må det ha vært skummelt å stille det spørsmålet til Øyvind Blunck.

Vi utvider stadig med hvem og hvordan vi kan oppleve øyeblikk av intimitet. Vi blir vant til å ha parallelle kommunikasjonslag gående, vi jumper sømløst mellom fellesrom og private steder. Jeg skulle jeg tro at behovet for å bruke intimitetsgrep og featurisere også andre deler av journalistikken øker.

Far bærer ved og legger ikke merke til at alt er i ferd med å forandre seg, samtidig: De samme menneskene som ser på deg med rynkede bryn og krever tilstedeværelse når du bøyer deg over lommetelefonen din for å sende en sms, sukker og reiser seg og går ut i gangen der telefonbordet kanskje står for å ta fasttelefonen. Selv om jeg hver gang sier: Du må ikke ta den selv om noen ringer, det er bare et tilbud. Det er noen som har lyst til å snakke med deg. Du behøver ikke si ja.

Dagens spaltetekst i Journalisten

Wes Anderson

Ny trailer til ny film, Twitter er happy og jeg gleder meg også.

Livet under vann med Steve Zissou og The Darjeeling Limited, supre saker, Den fantastiske Mikkel Rev også. Nå kommer Moonrise Kingdom, dvs den har verdenspremiere 25. mai.

SLATE twitrer: The new Wes Anderson movie has a trailer and it's incredibly Wes Anderson-y.



Details have been kept tight on the project, but the film is set in 1960s New England, with the story centering on a young boy and young girl who fall in love and run away together, turning their small town upside down in the process.

Bruce Willis, Edward Norton, Frances McDormand, Tilda Swinton, Bill Murray, Jason Schwartzman, Harvey Keitel and newcomers Jared Gilman and Kara Hayward feature in the picture.

Akkurat nå 88

Jeg kommer ikke over hvor ufattelig deilig det er å få et tips om ei bok i innboksen, google den opp og tenke: Jeg har egentlig lyst til å lese denne. Og så komme på, den er jo engelsk! Jeg kan kjøpe den og få den akkurat nå. Det er bokstavelig talt bare et klikk.

Ett klikk

Ikke noe opp med bankkort og føre inn kontonummer.
Ett klikk og nå er boka her.

Litt Bowie i dag

Lydspor til bloggposten: Changes

It's not like it's something new to me. These are all personal crises, I'm sure, that I manifest in a song format and project into physical situations. You make little stories up about how you feel. It's as simple as that.

I tried to make a checklist of what exactly the album is about and abandonment was in there, isolation. And I thought, well, nothing's changed much.

At 65, I don't really think it's going to change very much. As you get older, the questions come down to about two or three. How long? And what do I do with the time I've got left?

When it's taken that nakedly, these are my subjects. And it's like, well, how many times can you do this? And I tell myself, actually, over and over again. The problem would be if I was too self-confident and actually came up with resolutions for these questions. But I think they're such huge unanswerable questions that it's just me posing them, again and again.

His deal with Sony is a short-term one while he gets his label started and watches the Internet's effect on careers.

I don't even know why I would want to be on a label in a few years, because I don't think it's going to work by labels and by distribution systems in the same way. The absolute transformation of everything that we ever thought about music will take place within 10 years, and nothing is going to be able to stop it. I see absolutely no point in pretending that it's not going to happen.

I'm fully confident that copyright, for instance, will no longer exist in 10 years, and authorship and intellectual property is in for such a bashing.

Music itself is going to become like running water or electricity.So it's like, just take advantage of these last few years because none of this is ever going to happen again. You'd better be prepared for doing a lot of touring because that's really the only unique situation that's going to be left.

It's terribly exciting. But on the other hand it doesn't matter if you think it's exciting or not; it's what's going to happen.

Hele artikkelen i New York Times, stygg som den er med all reklamen.
Guardians bildekarusell av Bowie slik han har sett ut

Jeg er klar over

at det skjer alvorlige ting,

men i dag er også dagen da jeg ser to voksne kvinner i seriøse settinger i nyhetene gnidd inn med lipshine, som om de var kysseklare. Eller for å være mer presis om hva lebestiften farger frem med sine rosa, rød og mer brune nyanser: Som om leppene deres var kjønnslepper, våte og klare.

Dette er også dagen da en mann jeg inngår en jobbavtale med ber meg sende ham en sms og minne han på den når den tid kommer. Det skjer innimellom. Og jeg spør meg hver gang om den voksne mannen ikke har almanakk selv? Status, kjønn og alder forleder disse menneskene, alltid menn, til å innbille seg at jeg er sekretæren deres.

First Aid Kit på Blå

Jeg kom over disse to da de sang Dancing Barefoot da Patti Smith fikk Polar Bear Prize i Stockholm i høst. De synger den sangen faen så fint, bare hør.

Hva vet jeg mer? De er svenske søstre.
Det trillet tårer av Patti Smith da hun hørte dem.



"Og her er coverlåten som gikk Youtube og verden rundt," skriver Lydverket. "Jentene la den til og med ut på Fleet Foxes’ hjemmesider, og dagen etter fikk de svar på bandet. Og har til og med sunget låten live sammen med guttene i Fleet Foxes."



På Blå på fredag 10. februar.

Ann Heberlein: Ett Gott Liv

For to år siden kom Ann Heberleins bok Jag vill inte dö, jag vill bara inte leva. Den handlet om henne selv og hvordan det kjennes å være psykisk syk.

Åsa Beckman i Dagens Nyheter skrev den gang:

Varför ger hon ut detta? Det kommer att diskuteras. Hon kommer att få höra att hon rider på vågen av självutlämnande böcker. Det är en futtig invändning. Bara för att sådana böcker exploateras ska man inte undvika att skriva dem. Är de bra så är de bra. Hon kommer också att få höra att det är grymt mot de närmaste. Och det är en betydligt svårare fråga. Jag kan knappt föreställa mig hur smärtsamt det måste vara att läsa för familjen.

Men svaret på frågan varför hon ger ut boken finns nog ändå i själva boken. Hon beskriver hur hon ständigt är livrädd att bli bortvald och ensam. Samtidigt visar hon hur hon ständigt tvingar människor att svika henne. Hon är otrogen mot sin man, krävande mot vänner, lämnar arbetsplatser bakom sig. Nu osäkrar hon också sin position som opinionsbildare och prövar om alla - läsare, kolleger, uppdragsgivare - ändå står kvar.

I dag har jeg lest Ann Heberleins eget svar til "Jag vill inte dö"

I "Ett Gott Liv" bruker hun mye tid på å skrive om at hun ikke burde gitt ut den forrige boka, den er for direkte utleverende, og skyld legger hun på forleggeren.

Jeg syns hun er uredelig i fremstillingen av forleggeren. Når det er venninnen som bare snakker hverdagssnakk til en shaky Ann Heberlein, er det fordi hun skjønner at hverdagssnakk er det som må til for å holde henne oppe. Når forleggeren gjør det, er han ufølsom. Han vrangtolkes i alt han gjør.

Og hva skiller egentlig denne boka med sine nye selvfortellinger fra den forrige, denne forleggeren fra den forrige?

Det nye forlaget er selvsagt ikke enig i at boken dreier seg om hevn.

Jeg klarer ikke ta til meg resten av det Heberlein skriver. Den infantile måten hun skriver om forleggeren sin står som en forstyrrende og grell overskrift som skygger for resten av boken.

Det ser ut som hun mener at offeret var for stort, at hun ikke hadde godt av å snakke om sykdommen sin, at folk ikke forsto at hun er et helt menneske, ikke bare en syk-form.

Det kan godt tenkes at offeret var for stort, det kan jo bare hun bedømme, men kanskje ikke så tidlig? Forståelsen av hvordan "folk" reagerer syns jeg er svart-hvitt, den er basert på hva hun møter i journalisters spørsmål bl.a og det virker som hun glemmer alle leserne sine, jeg hadde i alle fall stor glede av "Jag vill inte dö", den økte min forståelse.

Ann Heberlein reflekterer heller ikke over sin egen raskhet til å dømme Anna Odell da hun skrev om henne: men någon respekt för andra människor och deras verklighet borde väl ändå vara på sin plats? I denne nye boka skifter hun riktignok mening, men sitt eget raske angrep ut fra antakelser om hvordan hun mente det måtte henge sammen går hun ikke inn i. Jeg syns hun gjør sin kritikk av andre mennesker lettvint.

Og hvorfor gjør ikke hun og mannen noe med økonomien? Hun skriver stadig om hvordan hun må fortsette å skrive bøker og leve i det strevsomme fordi de har så voldsomme utgifter. Det er som hun ikke ser ordentlig at dette ikke er en naturgitt tilstand.

Nå har Ann Heberlein skrevet av seg og nå skal hun bli privat og gå inn i hverdagen. Omtrent som Knausgård sier at han skal.

Joan Didion: Blue Nights

I oppfølgeren, hvis jeg nå kan tillate meg et så skjødesløst begrep, på The Year of Magical Thinking, gransker Joan Didion sitt eget liv slik hun lever det som gammel kvinne, med døden foran seg, med minnene av de døde rundt seg. I lys av datterens død ser hun tilbake på hva slags liv hun ga henne.

Hun viser oss frykten hun har for at hun ikke kan finne de riktige ordene, at hun ikke kan snakke og skrive rett ut. Særlig om Quintana har hun problemer med å være direkte, skriver hun. Men hun er direkte nok, vi skjønner henne utmerket.

“My intention had been to make Magical Thinking less polished, and I thought I had done that until I finished it,” Didion says. “And then I realized that it was exactly as polished as everything I wrote had always been.”

She set out to try something rougher—though not quite as rough, she says, as the book she ultimately published. “I was going to make it more theoretical than it turned out to be, less specifically about Quintana,” she says. “It was going to be much less personal.” Instead, she wrote the most personal, wrenching book of her life. Magical Thinking, not exactly a breezy piece of work, “simply wrote itself,” she says. “This did not write itself.”


Da Blue Nights kom ut leste jeg endel omtaler, flere lettvint kritiske som denne i Cleveland:Here is what else Didion mentions: that Quintana wore Christian Louboutins at her wedding. That the cake was from Payard. That in the 1960s Didion favored Donald Brooks shifts and a Porthault parasol for Quintana. That when Didion is told to eat ice cream to gain weight, she orders it from Maison du Chocolat (Haagen-Dazs is for the masses).

Ah, you might say, these are highly specific details that tell of a place and era.

No. They seem calculated to convey Didion's exquisite taste. The label-mongering reads like a more snobbish version of "Sex and the City."

In "Blue Nights," the writer bristles at the word "privileged" being used to describe her family. But among all her status bread crumbs, it is difficult to find Didion, and worse, difficult to care.

Jeg er som du skjønner uenig

Hun skjuler ikke problemene, hun nevner dem, Quintanas depresjoner og alkoholkonsum, sine egne fornektelser. Men hun henger ved detaljene, det overfladiske er ikke bare overflate, det er de konkrete tingene i livet som man ofte husker det ved.

Alle disse konkrete og repeterende nevnelsene står i avsnitt mellom hendelser og ting Quintana har sagt tiår tilbake som hun kommer på igjen og som hun re-tolker. Nevnelsene er også en form, som viser spennet mellom tingene som omgir oss og hva slags betydning eller ikke-betyding vi gir dem.

Dessuten, snerrer Didion: Priviligert er noe annet, en mening, a judgement, an accusation.

Sant nok

Selv om, jeg vil selv nevne at når hun våkner med vondt i øret og et rødflammet område i ansiktet, I would need that morning to see an otolaryngologist og I would need that morning to see a dermatologist. Det er priviligert, det er noe som faktisk er priviligert.


Joan Didion skriver at hun ikke vil ha tingene lenger, in fact I no longer value this kind of memento. I no longer want reminders of what was, what got broken, what got lost, what got wasted.

...a period during which I believed that I could keep people fully present, keep them with me, by preserving their mementos, their "things", their totems.

Men hun kvitter seg jo ikke med tingene, hvem kan jeg kan ikke, og like etter beskriver hun hvordan hun ikke får plass til sine egne klær fordi skapene er fulle av døde folks klær og hundre sider senere skriver hun I can now afford to think about her. I no longer cry when I hear her name.


A framed copy of “The World,” a poem Quintana wrote when she was seven, hangs in Didion’s kitchen, printed carefully on construction paper:

The world/Has nothing/But morning/And Night/ It has no/Day or lunch/So this world/Is poor and desertid.

Quintana, Didion says, was preoccupied with dying, but she adds, “We lived always in sunny places.... it was hard to see the dark. I didn’t want to see it. I didn’t see any reason to see it.”

Didion was able to ignore other things as well. She says she wasn’t aware of getting old “until John [Dunne] died.” She refused to acknowledge her mother’s decline. She only wanted to see the lightness in her child, the beautiful baby, the young girl in her school uniform, the bride with flowers in her hair.

Når hun dissekerer seg finner hun at hun holder den voksne Quintana fast i barnet, mens hun presser barne-Quintana inn i voksenverden. Jeg syns hun er streng med seg, det gjør ikke noe om barn lærer seg praktiskheter ved foreldrenes arbeide, litt anderledes enn Keith Richards som lot den lille sønnen ta den voksnes ansvar.

Jeg skrev om The Year of Magical Thinking i 2006



Just let me be in the ground
Just let me be in the ground and go to sleep

Joan Didion kommer stadig tilbake til de ordene datteren sa en gang og hun knytter dem sammen med The Diving Bell and the Butterfly en bok av Jean-Dominique Bauby som beskriver hvordan han ble ute av stand til å kommunisere med andre etter et slag, it was extremely meaningful to Quintana, so markedly so that I never told her that I did not much like it, or for that matter even entirely believe it.

Only later, when she was for most purposes locked into her own condition, confined to a wheelchair and afflicted by the detritus of a bleedinto her brainand the subsequent neurosurgery, did I begin to seeits point.

Just let me be in the ground
Just let me be in the ground and go to sleep

Boka ble en film mange av oss husker, etter at Quintana døde.

Anton Corbijn på Fotografiska

Fra neste helg og frem til 15. april er det portrettutstilling med Anton Corbijn på Fotografiska i Stockholm, det er den type opplysning som gjør at det går an å bestemme seg for å dra på tur.

Han er på plass til snakk selv den 14. januar, men akkurat det er utsolgt.

Og er ikke dette noe D2 skulle vist oss i dag?
De gjorde ikke det.
Men her er en dokumentar om Corbijn


Richard Prince

Og så er det Alexander McQueen, Iggy Pop, Patti Smith, Tom Waits, Al Gore, Nelson Mandela, Marlene Dumas, Anselm Kiefer og flere med.

Fotografiska skriver:

Corbijn arbetar fortfarande med svartvit film, men använder sig däremot inte längre av assistenter eller konstgjord belysning. Istället fotograferar han spontant, utan omfattande planering och i naturligt ljus.

Anton Corbijns inledde sin resa 1979. Han var drygt tjugo år när han flyttade till London, lockad av stadens framväxande New Wave-musikscen. I London gjorde han sig ett namn med fotografier för tidningen New Musical Express. Corbijn var vid den här tiden inte bara fotograf, han skapade även den visuella imagen för band som Depeche Mode, Joy Division, New Order och U2, bland andra. Senare började han regissera musikvideor för artister som Nirvana, Coldplay och Johnny Cash, för att nämna ett fåtal.


Fotografiska ligger på kaia under Söder, huset i seg selv er verdt et besøk.

Jeg trodde jeg hadde blogget om Anton Corbijn, for jeg så jo den utstillingen i New York for et år siden. Men jeg skrev mest om kvinnen som skulle dø av en hjernesvulst som jeg traff samme dag og litt om nanoteknologi og så Anders Johansen, sånt man kan komme til å tenke på når man går rundt i en by.


Lucien Freud

Patti Smith forlater Bowery Ballroom

og alle nyttårskonsertene hun har hatt der gjennom 14 år, skriver New York Times.

Men jeg var der!

For et lite år siden, da var jeg veldig glad og skrev om det her.


Så lite var det der. Jeg regna med at jeg skulle tilbake til julefeiring og Patti Smith i Bowery Ballroom i løpet av et par år, men det får bli en annen konsertsal.


Og dette er baren vi satt ved da jeg tenkte, faen, jeg må opp og se på den salen. Det var bare det.

Se på dette!

Kunstmuseet i Queensland ga en helt hvitt rom og tusenvis av klistremerker til unger. Jeg skal ikke ødelegge gleden for deg med å vise fler av bildene, klikk inn på lenken og se selv.

Knaus-slutten, Knaus-ferdig

skulle jeg tro

For denne gang, det er alltid mer.

Alltid mer

Å ta mål av seg til å få sagt alt er ødeleggende, slik er det for meg i alle fall. Derfor valgte jeg ut noen sitater fra de 1116 sidene som berørte meg etterhvert som jeg leste, men det var fler, det er alltid fler.

Før jul skrev Toril Moi i Morgenbladet

at Min Kamp konsekvent gjør det den handler om og at dette er noe vi bare kan se hvis vi fokuserer på forholdet mellom skam og åpenhet.

Du kan lese teksten i pdf her
Eller via Toril Mois side der hun forbilledlig har lagt ut lenker til teksten (hun har bare ikke lagt merke til at Morgenbladet har hennes tekst bak hengelås)

Her er biter av min lesning med sidetall markert. Kast deg gjerne innpå med en kommentar idet du evt. leser den selv

Knaus-en: s33 Det er ikke lov for ungene å si: Bade! De må snakke i hele setninger. For et merkelig synspunkt av en som driver med språk.

Knaus-to: s61 Det er passasjer som dette som gjør at jeg ikke mister interessen.

Knaus-tre: s78 "Stoffet i en bukse betydde noe, vidden i et bukseben betydde noe."

Knaus-fire: s105 Det jeg liker best ved ham, beskrivelsene av tanker.

Knaus-fem: s125 For et latterlig servicenivå fyren kjører.

Knaus-seks: s179 Når jeg går rundt i verden ligger det lag oppå det jeg ser.

Knaus-sju: s260 Jeg vet jo ikke hvordan de andre ser verden!

Knaus-åtte: s300 Tosken Geir

Knaus-ni: s327 Det man ser i andres blikk mens man prøver å forstå det som foregår rundt seg.

Knaus-ti: Så hoppet jeg over de fire hundre sidene der Knausgård skriver om Adorno og Agamben og begynte å tenke på penis i stedet.

Knaus-elleve: s812 Å kle av seg gjør alt mindre farlig.

Knaus-tolv: Onkel Gunnar

Knaus-tretten: s865 Og et barn, hvordan går hennes tanker.

Knaus-fjorten: s965 Knausgård irriterer seg over forlagsfolk.

Knaus-femten: s979 Tanken på å posisjonere seg hierarkisk.

Knaus-seksten: s981 Men posisjoneringen må gjøres diskret.

Knaus-sytten: s1013 Det deilige ved å skli usedd nedover gaten.

Knaus-atten: s1015 "Og var det noe jeg hadde lært om livet, var det at hjertet var alt, hjernen ingenting. Det var derfor alt i livet alltid gjorde så satans vondt."

Knaus-nitten: s1018 "Det eneste jeg ikke vil med livet, er å leve det."