Grey Gardens premiere

I dag har filmen om mor og datter Big Edie Beale og Little Edie Beale amerikansk premiere. Den bygger på dokumentarfilmen Grey Gardens fra 1975 om de to kvinnene som bodde alene i East Hampton i en villa som ble mer og mer forfallen med skitt og katter.

Datteren i huset blir værende hos moren gjennom hele livet, hun anklager henne for dette, moren sier hun ikke hadde tiltak til å skape sitt eget liv. Datteren kledde seg eksentrisk, med jumpere som turban eller skjørt, en frisk stil som etterhvert har blir kopiert. Først feiret av homser, senere moteskapere. Slik er historien i alle fall.

Det er Jessica Lange og Drew Barrymore som spiller mor og datter.

Jeg har skrevet om dokumentarfilmen før, bl. a her.

Her er traileren til originalfilmen

Og twitterstrømmen på Grey Gardens

Her er et intervju med Jacqueline Kennedy Onassis søster Lee Radziwill i Vogue. Et intervju etter min smak, det setter stemningen ved å vise detaljer: Det foregår i Lee Radziwill`s lyse leilighet på Upper East Side. Lee sitter på en perlehvit sofa nær en vase med snøhvite risa. Og hun heller i te.

Men altså. Det er interessant.

Hun forteller om hvordan de delvis tok vare på dem og hadde respekt for den uvanlige livsstilen, skammet seg over dem?

Never. You couldn’t possibly be ashamed of them; you celebrated them. I am very proud of the Beales. They made their lives into what they wanted, which was a fantasy. They had no complexes about the conditions of their house or themselves.
They were really happy not comparing themselves to anybody else.

I think it would have shown great narrowness to judge them.



Det var brødrene Maysles som lagde den opprinnelige dokumentarfilmen. Den gjenlevende broren Albert Maysles er 82 år og dette er et interessant intervju med ham om hva hun syns om den nye filmen, men særlig hvordan han svarer på påstandene om at han og broren hang ut søstrene i sin tid.

Her er forresten siden hans



Maysles var tidligere professor i psykologi. Han sier at søstrene ikke var syke men at reaksjonene mot dem og filmen sier mye om hva vi tåler i samfunnet vårt.

I worked at a mental hospital. So I know a little. I wouldn’t call them crazy. Walter Goodman wrote an article in The New York Times, a critique of the film. He was trying to protect them from the camera, so to speak, by saying, “Why are they showing all this flabby flesh?” Obviously he had a problem with age. Not their problem. His. And Edie wrote a wonderful letter to answer the piece but it wasn’t published. So I called the editor and asked them why not. And they said, “She’s schizophrenic.” That’s crazy. That’s crazy. She was very much in touch with the real world. So was her mother. Maybe more so than most people. She was on to the shenanigans of the Republican Party way before the rest of us.

Filmen har ingen norsk premieredato. Den får vel en?