lørdag, desember 02, 2006

Joan Didion og døden

Her er Joan Didion for mange år siden med familien sin.

Boken jeg vil fortelle om skrev hun for å prøve å forsone seg med mannens John Gregory Dunne plutselige død mens datteren lå på sykehus.


Etter at The Year of Magical Thinking var ferdig døde også Quintana.

Joan Didion fikk National Book Award for boka.

Jeg leste en omtale av denne boka på flyet over til Dublin i oktober, thankGod for flyaviser, jeg må virkelig ta meg sammen og kjøpe svenske og danske aviser i helgene, det er da jeg leser. Og på fly.

Omtalen gjorde inntrykk,
og vel fremme i Dublin kjøpte jeg den i Eason i Dawson Street.

Svinger innom et sidespor for å si at denne bokbutikken hadde flere svære liljebuketter, med størrelser man bare ser i restauranter.

Det var en så vanlig dag

Joan Didion beskriver inngående hvordan de kommer hjem fra sykehuset der de har besøkt den syke datteren, hvordan de gjør seg klar til middag, hvordan han får et hjerteinfarkt.

- Man setter seg ned for å spise middag og livet slik man kjenner det tar slutt.

Hun kommer tilbake til dette mange ganger, hvordan alt forandrer seg så brått, hvordan dagen som var så vanlig, fylt med vanlige gjøremål så fort får en katastrofal forandring.


The sosial worker reappeared. He had with him a man he introduced as "your husband`s doctor.
There was a silence.
"He`s dead isn`t he?" I heard myself say to the doctor.
The doctor looked at the social worker. "It`s okay," the social worker said. "She`s a pretty cool customer." (-)
I wondered what an uncool customer would be allowed to do. Break down? Require sedation? Scream?

Strategier for å trøste seg

Hun finner ikke så mye i skjønnlitteraur, men CS Lewis "Anteckningar under dagar av sorg".

Hun leser medisinsk informasjon, informasjon om sorg,
etiketteboken til Emily Post fra 1922 om dødsfall og begravelser,
som råder de som steller med etterlatte å plassere dem i et solfylt rom, helst foran åpen peisvarme og gi dem varm melk.
For kald melk er ikke bra for den som er så frossen fra før.

Hun skriver seg frem til det tristeste, en forestilling som fornuften forakter, om at magical thinking skulle kunne få klokken til å gå tilbake til før det punktet der alt forandret seg, at mannen skal komme tilbake og trenge tingene sine.

This is my attempt to make sense of the period that followed, weeks and then months that cut loose any fixed idea I had ever had abouth death, about illnes, about probability and luck, about good fortune and bad, about marriage and children and memory, about grief, about the ways in which people do and do not deal with the fact that life ends, about the shallowness of sanity, about life itself.


Mange kjenner Joan Didion fra før,
jeg gjorde ikke det.

Men Mattis Øybø er forelsket i forfatterskapet

I høst har Joan Didion skrevet en lang artikkel om Dick Cheney i The New York Review of Books, det er et portrett basert på 16 bøker der andre skriver om Cheney.

Mer om artikkelen hos Aftenposten.

5 Kommentarer:

Blogger Børge Skråmestø sa ...

Jeg kjente henne heller ikke fra før, men nå ble jeg nysgjerrig. Veldig. Jeg skal ta meg en tur til fnac og ta en kikk i hyllene der.

02 desember, 2006 19:50  
Anonymous Drusilla sa ...

Det er en veldig fin bok som jeg leste etter å ha lest om den i en blogg. Håper flere leser den når du har skrevet om den her. Men jeg visste ikke at datteren døde. Så utrolig trist.

03 desember, 2006 14:03  
Blogger Einar sa ...

Jeg har heller ikke hørt om boken før, men den virker veldig bra.

Når det gjelder litteratur om døden, så finnes det mye bra poesi på emnet. Gunvor Hofmo er vel blant de dystreste, mens Rolf Jacobsen i diktsamlingen Nattåpent skriver så vakkert om sin avdøde kone og sorgen derom at det gjør vondt langt inn i hjerterota. Jeg får frysninger på ryggen hver gang jeg leser de diktene.

06 desember, 2006 23:41  
Blogger Flopsy sa ...

Etter å ha lest det du og Mihoe skriver om denne, så er i hvert fall jeg solgt. Av det jeg har lest i postene deres er det så mye gjenkjennelig i det Didion skriver, så denne boka må jeg bare få tak i.

22 april, 2009 22:02  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja det må du faktisk. Boka går som teaterstykke i USA, på flere steder tror jeg. Vanessa Redgrave spilte stykket da datteren Natasha Richardson døde plutselig nå i vinter og så ble det avlyst.

Jeg likte Ingmar Bergmans bok også, på sitt merkelige vis.

23 april, 2009 07:21  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start