mandag, januar 03, 2011

Patti Smith på Bowery

En post med et lite, tynt praktisk poeng og ingen egentlig konsertomtale.
Foreslått lydspor til posten: Piss Factory.

Her om dagen fikk jeg oppfylt et ønske jeg har hatt et par år, å gå på Bowery Ballroom når Patti Smith har en av nyttårskonsertene sine. Hun har tre, en nyttårsaften, en på bursdagen sin dagen før og en før der igjen.

Det var på bursdagskonserten vi var

Den kvelden i høst da jeg bestilte disse billettene satt jeg hjemme ved bordet mitt og hyperventilerte. Jeg hadde flere dager før notert meg klokkeslettet for når billettene skulle legges ut og jeg skulle gjøre kjøpet i samme øyeblikk var planen, mens jeg fortsatt satt på jobb.

Men det glemte jeg, hvordan kunne jeg

Så vel hjemme og vel etter middag kom jeg på det, å faen! Jeg gikk inn på billett-siden og fikk ikke gjennomført noe kjøp. Prøv du fra din maskin med ditt kort, skrek jeg til den store ungen og hun fikk kjøpt. Puh.

Jeg nevner alt dette fordi vi kan ha nytte av det en dag

Det er ulikt hva som skjer når man bestiller nettbillett, også fra USA. Noen ganger kommer de i posten, noen ganger skriver vi dem ut, noen ganger henter man dem på konsertstedet. Da jeg leste nøyere på A4-arket jeg hadde skrevet ut om min bestilling så jeg at den som har betalt billettene må ha med seg legitimasjon når de henter.

Jeg gikk ut fra at det skulle gå bra likevel, men helt sikker var jeg ikke. Den store ungen er i en helt annen verdensdel enn meg, hun plukker frukt eller noe, og jeg var litt urolig da vi gikk bortover de få gatene til konsertstedet.


Vis Heldig i et større kart
(å drit, jeg fikk ikke dette kartet til skikkelig selv etter mye strev. For å se poenget må du trykke på minus, slik at du utvider det. Dessuten overse den øverste blå.)

Vi bor virkelig midt i smørøyet på alle vis. Og bare det å kunne legge ytterklærne hjemme og rusle til konsertstedet er en kvalitet jeg liker veldig godt.

Vi sto utenfor og ventet litt. Jeg hadde sett for meg Rockefeller på forhånd og køen langs veggen var ikke så ulik. Det gikk bra med billettene. Jeg sa noe hektisk om andre verdensdeler og jeg tok i mot rynkede bryn og et "aldri mer" og så var det heldigvis gjort. Men husk dette alltid. Og vi sto inne i et kjeller-rom, med en U-formet bar i tre, vi satte oss til den, stor var den etter forholdene, det var plass til adskillig fler enn de som var kommet inn i lokalet allerede.

De hadde Sierra Nevada-øl og vi drakk det og jeg så på folkene rundt meg og hvor få de var og så sa jeg, faen. Jeg tror jeg må gå opp og se på lokalet. Jeg har en følelse av at det er mindre enn Rockefeller dette. Den følelsen, da jeg gikk opp de gråmalte gamle tretrappene, merkelig lik fargen i min egen trapp hjemme, en 50-tallsmaling tror jeg, og jeg kom opp i selve konsertlokalet og skjønte hvor lite rommet var, den følelsen. Den lykkefølelsen.

Det var et lite rom med egen bar i enden og en mezzanin over, som på Rockefeller. Men Bowery Ballroom tar 550 mennesket googlet jeg etterpå.

Lite konsertlokale er alt.

Jeg raser gjennom resten

Konserten var fin, bildet over er råttent. Jeg ropte på Piss Factory, jeg tok mot til meg endelig, Å ja! sa hun som sto ved siden av meg. Det er jo den fineste sangen men hun spiller den aldri, ikke nå heller. Hun sang Gloria og datteren Jesse spilte piano og Lenny Kaye spilte gitar og var det sønnen hennes også? de sang i alle fall When I'm 64 som var akkurat det hun ble og Michael Stipe kom ut med kake med grønn icing på og akkurat da var det at jeg ble star struck, merkelig nok. Jeg tror det var det hverdagslige i det hele som gjorde det.

Så rusla vi hjem, brisne og glade og veltet inn i en åpen kakebutikk rett over gata, kjøpte kremkaker som likevel ikke ble spist og som vi oppdaget oppå kjøleskapet et par dager etter.

1 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

9 minutter var det å gå fra meg til konsertstedet regnet Google ut.

10 januar, 2011 22:13  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden