tirsdag, januar 17, 2012

Livet til Julie Baird

I går oppdaget jeg fotografen Darcy Padilla som dokumenterte de siste 18 årene av livet til Julie Baird. Julie Baird levde under harde kår i San Fransisco og døde til slutt av aids i elendighet i Alaska.

Fotografen Darcy Padilla kommer til Oslo i februar, det ser ikke ut som jeg får sett fotografiene eller hørt henne snakke (vet du noe annet, si fra).

Fotografen traff Julie Baird da Julie var 18 år. Julie hadde en unge og bodde sammen med kjæresten sin, Jack, som hadde smittet henne med hiv. Hun flyttet etterhvert fra ham for å forsøke å slutte med narkotika. Hun hadde rømt hjemmefra som 14-åring, var narkoman som 15-åring.

I first met Julie on February 28, 1993. Julie, 18, stood in the lobby of the Ambassador Hotel, barefoot, pants unzipped, and an 8 day-old infant in her arms.

Her kan du se bilder og lese mer om Julie Baird i tidslinjen fotografen har satt opp. Når du går inn i et år, scroll bortover til høyre, da kommer det opp mange flere fotografier.



Så håpefullt livet kan være, og så går det slett ikke slik man hadde tenkt seg det. Jeg regner med at også mennesker hvis første minne er at mamma drikker seg full med deg og stefar misbruker deg seksuelt har fantasier om at man skal fikse seg en bedre vei. Og den som tror at alle mennesker blir gitt like muligheter av samfunnet hvis man får like rettigheter er ikke særlig observant på mønstre som fins. Og antakelig ikke observant på egne privilegier.

- Du som er hvit mann. Frisk, pen, flink og med givende jobb, pleier jeg si til kollegaen min.

Han kan ha sitt likevel. Sjansen for at han skal synke helt til bunns er likevel adskillig mindre enn det var for Julie Baird.


Se på fotografiet under, klikk det større. Det er ikke med nødvendighet et dårlig sted for de to ungene å være, man skal ikke ta det for gitt. Men det er grunn til å tro det. Etterhvert vet vi at Julie Baird og mennene hennes ikke klarte å lage gode hjem for ungene som ble tatt fra dem en etter en.


tidslinjen for 1995/1996 kan du se et nytt barn bli født, med det litt større i senga. Og kjærlige stunder som under.


Jack hjelper Julie, med barna Tommy og Rachael, å flytte inn på et Frelsesarmeensted der de får eget kjøkken og bad. Julie får hjelp til narkotikaproblemene sine og undervisning i å være mor.


Noen måneder senere ringer Julie og forteller at politiet hentet barna mens hun var på sykehus selv:

Julie: I thought I was having a miscarriage...so I called an
ambulance and went to the hospital. And 6 am Thursday
an officer gave me a ride home, first he said I want to talk
to you about Paul Crevello, he said, “he had been arrested
for beating the snot out of your son.” I didn’t believe it, the
officer was very nice, he gave me a number of where they are
in temporary foster care.
(..)
The neighbors heard Tommy crying and they heard a slapping noise, so they called the police and when the police found him his face was covered with vomit and blood.

Julie ble fratatt barna fordi hun hadde etterlatt dem med Paul til tross for at hun kjente til at han var voldelig. Vi kan lese papirene med stempel på. Paul sitter 9 måneder i fengsel, Julie begynner på ny avvenning og håper at hun skal få barna tilbake.

Julie er bekymret for den første kjærestenm, Jack, og fotografen finner ham døende på et offentlig hospice, hvordan går det med ham?


Jack: Uh, not so good. I miss the kids and Julie.

Darcy: That’s why I was looking for you.

Jack: Really-thats great how are they? I missed christmas
with them. I missed thanksgiving. I missed new years. It’s
been a year and a half. I really got to see my kids, I really
need to see them. I need to see Julie.

Darcy: Yeah.

Jack: She has done this before-she came back-when she
was pregnant when she told the guy she was, I took her
back. God-I love her to death-but uh uh that’s why Tommy
doesn’t have my name. I wish she would keep in touch more
often.

Jack: Rachael just had a birthday-I missed that to. I sure love
that girl (Julie). It’s one thing that her stepfather did it-but
your mother and your step father and she is still so sweet. I
told her I was stuck on her. I said I’m stuck on you girl. And
she said, What do you mean? I love you-I knew it the first
time I walked into I think it was Aerial’s room. I knew it
from that minute on-she was the one I wanted to spend the
rest of my life. I’m glad she is getting in touch with me -

I don’t have much of a life left.

Julie besøker ham men får seg ikke til å fortelle at barna er i fosterhjem. Jeg får meg ikke til å legge ut de mest intime fotografiene av fødsel og død, men jeg anbefaler deg å se på dem. Og i året 1997/1998 dør Jack og du kan lese hans historie med en hjerteskjærende forståelse av situasjonen når han forklarer hvorfor han gikk ut og inn av institusjoner fra han var fire.


I 1999 er Julie sammen med Jason som også er narkoman og syk. Julies barn blir adoptert bort. Julie og Jason flytter sammen med en venn og kan bo der i bytte med at Julie passer vennens barn. Julie føder sitt tredje barn, Jordan og paret kidnapper henne fra sykehuset. Etter noen dager bringer en venn av paret babyen tilbake til sykehuset og Julie og Jason sitter fengslet for kidnappingen i 9 måneder.

On February 7, 2001 Julie gave birth to her fourth child, Ryan.
He was taken at the hospital by Child Protective Services.
Julie regained custody of both Jordan and Ryan after
successfully completing a drug program.

But state took them again because they ended up living in a
homeless shelter.

Julie gave birth to her fifth child Jason Jr. on February 28,
2002. He was also taken.

Tidslinjen for denne perioden.


After moving to Stockton, Julie found a job babysitting
children with the State of California.

I 2005 fant fotografen en beskjed på internett:
“Julie Baird born 10-10-73. Please contact me I’ve been
looking for you. If you were born in Anchorage Alaska
10-10-73 you’re the one…”

Julie called and her uncle Randy answered,
“We’ve been looking for you for 31 years.”
Julie cried.

Julie moved from Stockton to Valdez, Alaska to be reunited
with her father. She was there one week and ended up in the
hospital in critical condition.


Anchorage, Alaska 2005

Julie was born and lived the first six months of her life in
Alaska before her 17-year-old mother, after a fight with her
father, stole her away to San Francisco.

Julie is Bill’s first child. He had Julie’s name tattooed on his
arm while she was missing.


Faren til Julie er bekymret for henne, han kommer innom flere ganger daglig, tar henne med på kjøreturer for å se etter ørn. Han dør av hjerteinfarkt. Julie havner på sykehus. Tidslinjen for denne perioden.


Julie får et nytt barn med Jason. Hun tester negativt på narkotikatestene og får beholde barnet. Gutten du ser bakhodet på er Julie og Jasons sønn som ble adoptert bort da han var 15 måneder. Adoptivmoren vil at de skal møtes. Tidslinjen for 2008.


Det kommer også an på hvilke bilder man velger. Det over og det under er begge fra 2009. Her er flere bilder fra dette året. Julie og Jason og babyen bor i Alaska 20 miles fra nærmeste by, uten elektrisitet og rennende vann.


Julie er døende. Hun blir sendt hjem fra sykehuset for å dø hjemme, for å prepare for the end of life procedure, med et barn i senga. Hun klarer ikke holde på urin og avføring. Bekymrer seg for hva som skal skje med barnet når hun selv er død.
Bilder fra 2010, dokumentasjon av et sørgelig familieliv. Dokumentasjon av de siste dagene til Julie Baird og familien hennes.


Onkel Mike og kona vil ta over baby Elyssa. Det er det Julie vil også. Det er greit for Jason.


Dette er den mest rystende fotoserien jeg har sett. Det er et nærgående dokument om Julie Bairds liv og om hvordan elendighet henger sammen med elendighet.

Fotograf Darcy Padilla avslutter teksten da Julie Baird døde for et drøyt år siden:
I remember the first day I saw you, took your picture, and talked.
You were so young, a new mom, who I want to get to know, document.

Eighteen years later, I am watching you leave this world… suffering… trembling… and scared.

I thank you… for your story, for your friendship and for letting me into your life. Not at all what I thought of 18 years ago.

I will not let you down. I will tell your story. And find your children.

Please, leave this world knowing that…


Hele prosjektet om livet til Julie Baird
Fotografen Darcy Padillas side
New York Times skriver om Padillas fotoprosjekt og viser bildeserie

Guardian skriver at Padilla som ung ga opp praksisplass i New York Times for å dokumentere fattigdom og fattigdommens årsaker, et arbeide hun har finansiert ved waitressing, bar jobs and the writing of countless grant applications

Hun kommer altså til Oslo snart, jeg skulle gjerne sett og hørt henne, jeg skrev om det i går. Og så håper jeg noen, f.eks D2 med det gode papiret sitt og de lange artiklene, lager noe på Darcy Padilla og the Julie Baird project.

2 Kommentarer:

Anonymous gromykl sa ...

Sterkt! og vondt å lese.

22 januar, 2012 23:40  
Blogger fr.martinsen sa ...

Fryktelig. Det er en veldig god dokumentasjon av liv som henger sammen, elendigheten som går i arv i praksis, liv som starter skeivt og ikke makter å komme seg på rett kjøl.

23 januar, 2012 00:15  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start