Knaus-sytten

"I byen hadde jeg ingen problemer med andre mennesker, for der angikk de ikke meg, og ikke jeg dem. I byen var vi fremmede for hverandre, her var vi naboer, det var meningen at vi skulle hilse på hverandre og veksle noen ord når vi møttes, og det var umulig å gjøre noe uten å bli sett.

Å bli sett som en hvilken som helst fremmed var noe annet enn å bli sett som en bestemt person, den førtiårige bistre familiefaren, og det blikket klarte jeg ikke, det fikk det til å koke i hodet mitt, gjorde det umulig å falle til ro, jeg så hele tiden meg selv, og ropte barna, eller gråt eller sloss, var det ikke ropene eller gråten eller slåssingen i seg selv jeg reagerte på, men det at det ble sett av noen andre." s1013