torsdag, juni 21, 2007

Sally Mann

Et sted på ute på landet i Virginia går Sally Mann rundt på den energiske måten sin, på den måten som bare amerikanske kvinner kan gå karslig på.


Har dere lagt merke til det?

I det landet som har mest luft-loff til mat har de også den sunneste maten. I det landet der så mange kvinner tripper i håpløse sko er det også så mange kvinner som går energisk og på den måten som vi lett kan tenke på som karslig.

Sånn går Sally Mann

Sally Mann har et hus på et jorde langt ute på landet i Virginia.
Hun kunne ikke komme til Stenersenmuseet på utstillingsåpningen i dag fordi hun sliter med kroppen etter en hesteulykke. Hesten fikk blodpropp og kastet henne av og falt sammen over henne.
Sally døde nesten, hesten døde. Og nå restiturerer Sally Mann seg.



Hun går rundt med det svære gamle kameraet.

Er det hundre år?







Jeg har sett det på filmen til Steven Cantor.

Jeg skrev om den i vinter.

Han var på landstedet hennes og tok film da hun tok de bildene av barna som senere ble kjent.


Over her er et bilde av Sally Mann og Steven Cantor.



Sally Mann går kanskje på gården sin i kveld, der barna som hun tok bildene av vokste opp. De er flyttet derfra nå, de er voksne.



Og der mannen går rundt og er muskelsyk og i ferd med å svinne bort. Han stiller seg til disposisjon for fotografering.
Hun blir mer og mer var for den makten hun har som fotograf.

Hun går rundt på eiendommen der en rømt fange skjøt seg etter at politiet hadde ham. Sally gikk ut etterpå og tok fingerne ned i blodet som var i ferd med å synke ned i jorden.


Det var fangen og det var faren som døde som fikk henne på sporet av døden som tema og som gjorde at hun endte på the body farm.

Akkurat de bildene er dessverre ikke på utstillingen.


Etter at barna ble for selvbevisste til at hun likte å bruke dem ble det mer og mer natur i fotografiene.

Barna ble mindre i motivet, trærne større, til slutt var barna borte og det var bare natur igjen. På Stenersenmuseet er det mange trær.

Og så er det mange dødsaktige masker av barna.

De er tatt med det svære gamle kameraet,
på lang lang tid,
på gamle plater.

Men altså, de eksplisitte dødsbildene er ikke med.

Det er synd.




Jeg gikk rundt på åpningen i sted og hørte på folk som summet om de nakne barna. Jeg er fortsatt usikker på om det bare var det konservative høyre i USA som reagerte, antakelig ikke. Men sånn fremstilte Stockholmsutstillingen det i vår. Antakelig ikke fordi venner av meg her i Norge også reagerte sånn da og nå.


For meg var bildene en romantisering av familien, barndom, landliv, å løpe naken rundt hele sommeren, en romantisering jeg satte pris på, særlig da de bildene kom.

Da hadde jeg et lite barn selv, og jeg syntes de kulturelle forventningene til meg gikk mer i retning av kjølig orden på tiden min og kreftene mine og utadrettet samfunnsliv, enn blomster i vase og nakne unger.


Nå må jeg stoppe. Dette blir altfor langt på svart bakgrunn, og jeg som egentlig hadde tenkt å si noe om en kjent kunstnerkvinne jeg så på åpningen. Hun var så stiv i hoftene og hadde så trange sko.

Og så hadde jeg tenkt å skrive om de som sier at kunstnere som Sally Mann bare vil tjene penger. De som tror at andre mennesker er beregnende hele tiden.

Men det går ikke nå, kanskje i morgen, vi får se. Nå skal jeg ta min siste øl og så legge meg.
I morra 08-sharp tenker jeg å være fit for something.


Jeg var et døgn i Stockholm i vår og Sally Mann var en av grunnene til at jeg dro dit. Det var akkurat den samme utstillingen som den som er her i Oslo nå forresten.

Jeg har skrevet mange Sally-Mann-poster, dere finner dem evt selv.

14 Kommentarer:

Blogger alliene sa ...

Fin post. Leste om henne i Magasinet, og ble veldig fascinert, selv om noen av motivene virket ...problematiske - eller problematiserte. Takk for en fin vinkling - jeg kommer til å finne frem de andre postene dine nå.

21 juni, 2007 21:32  
Blogger fr.martinsen sa ...

kult.

men som du sikkert ser, jeg er ikke ferdig med denne nå, den er i endring...

21 juni, 2007 21:36  
Blogger tonita sa ...

Fint at du skriver om henne og bildene. Har ikke sett dem "på ordentlig" og er på ferie i utlandet nå. Er jeg heldig rekker jeg å se dem når jeg kommer hjem.

- Og helt mal-apropos, men vedr. et mye tidligere innlegg: under rydding i heimen fant jeg for en uke siden tilfeldigvis en Nicolette-bok, har tilhørt min farfar, en diktsamling: Studenten. Jeg ga den til mitt bibliotek som har lite av henne. Jeg hadde aldri hørt om Nicolette før du skrev om henne! Elsker slike blogger.

21 juni, 2007 22:51  
Blogger fr.martinsen sa ...

Sånn, der er det orden i posten igjen (det hang seg opp i går kveld og jeg fikk ikke gjort den ferdig).

Nicolette, der tror jeg det er en annen blogger som skal ha ros...

22 juni, 2007 07:45  
Anonymous Oda sa ...

Jeg liker når du skriver, "de som tror at andre mennesker er beregnende hele tiden". Og jeg liker når du får innfall midt i posten, og den plutselig handler om noe annet - eller kanskje likevel det samme. Du tenker fint. Og takk for utstillingstips!

22 juni, 2007 12:33  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk.
Jeg liker å få innfall midt i posten selv også. Det er jo sånn man tenker, de hopper i vei de tankene.

22 juni, 2007 15:01  
Blogger tonita sa ...

Nicolette-referansen gjalt Byrons drikkevis som du skrev om for en tid siden - http://froemartinsen.blogspot.com/2007_05_01_archive.html
Hun het Karen Sofie Hanssen - husker du?
Så det var du, og ikke en anne blogger som skulle krediteres.

22 juni, 2007 23:48  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nå skjønner jeg!

Jeg søkte på Nicolette i bloggen min og fant ut at jeg ikke hadde skrevet om henne, men det var du som nevnte Nicolette i en kommentar ja, som psevdonym for Karen Sofie Hansen som oversatte den fine Byron-teksten.

22 juni, 2007 23:55  
Blogger Britt M. sa ...

Takk!
Det var en veldig bra post :D

23 juni, 2007 16:09  
Blogger othilie sa ...

...en aldeles nydelig utstilling var det *smiler*

Jeg har lest de tidligere postene du har skrevet om henne for lenge siden og det var nok en medvirkende årsak til at jeg fikk med meg at det var utstilling. Jeg har lyst til å gå en gang til; helst når det er lite folk...for det var kø inn da jeg var der.

Det var godt du fikk lagret henne i underbevissheten min ellers hadde jeg gått glipp av utstillingen; det er ofte sånn at en avisartikkel ikke er nok til å få meg til å løfte på rompa og komme meg ut. Legger en til en liten bit av Fr. Martinsen funderinger så er det muligheter for at jeg også kommer meg ut og får smakt på noe nytt. Takk!

24 juni, 2007 22:42  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er hyggelig å høre må jeg innrømme.

Jeg går som regel en gang til på en utstilling hvis jeg var der første gang på åpningen, hvis jeg likte den. Å gå på åpning er bare for gøy, det er altfor mange mennesker å se på.

Kommentaren din får meg til å tenke på mange ting.

Som hvor lite anmeldere henvender seg til folk som meg, det irriterer meg.

Og på hva som skal til for at man går fra å tenke kanskje skal jeg, til å gjøre, det er mer komplekst enn hva mange forestiller seg.

25 juni, 2007 10:46  
Anonymous Anonym sa ...

hei
ser dus kriver om en lenger dokumentar som er laget om Sally mann. vet du om det er mulig å få tak i denne noe sted+
Hilsen Marianne

28 juni, 2007 19:51  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nei jeg tenkte jeg skulle se etter den på Filmens Hus, men har glemt det. Det og den dokumentarfilmen om de søstrene utenfor New York.

28 juni, 2007 20:20  
Blogger arne sa ...

Jeg så utstillingen i dag. Stor opplevelse.

Nå er jeg sikker på at jeg beholder mitt analoge kamera (som fremdeles har film i seg, eksponert for 4 år siden), selv om jeg tar masse digitale bilder for tiden.

Håper Sally blir fullt restituert etter ulykken og kan fortsette prosjektene sine. Hun er absolutt ikke beregnende, hun sier (i Kobrainnslaget) tvert om at hun blir mer og mer varsom med hva hun publiserer.

01 juli, 2007 23:04  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start