Knaus-femten

"En gang hadde jeg sittet og pratet med en forfatter og hennes mann ved et restaurantbord i en liten norsk småby hvor det var litteraturdager, og så hadde Lars Saabye Chrisensen satt seg ned ved samme bord, og jeg begynte å se bort mot ham, hørte ikke helt hva hun jeg snakket med sa, og så snart jeg fikk sjansen, henvendte jeg meg til ham, hadde ikke vi samme forlag i England?

Det gjorde jeg selv om jeg så at hun jeg hadde snakket med, la merke til blikkene mine mot Saabye Christensen, og forstod nøyaktig hvordan jeg tenkte. Det var ennå ikke for sent til at situasjonen kunne reddes, men lysten til faktisk å snakke med ham var større enn vissheten om at jeg gjorde en riktig dårlig figur."

"Det året jeg debuterte satt jeg sammen med Erik Fosnes Hansen på et hotellrom en sen kveld, smigret over å snakke med ham, selv om jeg ikke hadde lest ham siden han debuterte som purung med Falketårnet, en roman jeg leste da jeg gikk på gymnaset, kom jeg til å nevne Vagant, og det var som å vifte med en rød klut foran ansiktet hans.

Vagant! nesten ropte han. Han hadde solgt hundretusenvis av bøker, de ble utgitt over hele verden, han fikk gode kritikker overalt, men ikke i Vagant, de regnet ham knapt som forfatter, dette bitte lille litteraturtidsskriftet som i realiteten bestod av en håndfull unge mennesker som holdt til i kaféene på Oslo øst. Han foraktet dem.

Det var bare tåketale og akademisk intellektualisme. Hvorfor? Det sa han ikke, men jeg regner med at deres manglende anerkjennelse spilte med. Da min første bok begynte å selge, var det den statusen jeg var bekymret for. Redningen var en stund at jeg kom meg med i redaksjonen av Vagant, og det var nokså perfekt strategisk sett, for da var jeg både en bred og en smal forfatter på samme tid, der jeg ålte meg oppover og traff flere og flere navn på veien, til jeg endte opp der jeg satt den regnfulle høstkvelden på en av Oslos irske puber, og navnene kom til meg." s979