fredag, desember 17, 2010

I am

I`m dying of a brain tumor, sa hun

Jeg satt egentlig inne på en bevisst sliten og litt dyr kafe i East Village og spiste formiddagsmat til frokost, jeg hadde vindusutsikt og pekte akkurat for seint på han som klatret helt opp på basketstativet og heiste seg ned gjennom nettet, søte crazyfolk.


Da kom en kvinne gående fra gata på vei mot fortauskanten. En drosjesjåfør fulgte henne til kanten, der gata slutter, og snudde og gikk. Hun svaiet så merkelig, er hun rusa, er hun full, hun hadde stokk og kom seg ikke opp og over til fortauet, en svaing så ukontrollert at jeg skjønte at hun kunne komme til å falle, rett bakover og jeg spratt ut og bød henne en arm.


Vi ruslet langsomt bortover fortauet, hun skulle noen hus lengre bort. Hun var mager og hadde fargerike klær og altfor mye og bredt pålagt rouge, jeg klarte ikke å plassere henne i noe system, hun takket. Hun sa hva hun het men jeg oppfattet det ikke, jeg sa jeg var turist fra Norge, hun gjentok det viktigste i samtalen I'm dying of a brain tumor.

Naboen kom ut av ytterdøra og hun som skulle dø gjorde meg oppmerksom på at han unngikk blikket hennes, jeg hadde lagt merke til det selv.

Kanskje var det henne, kanskje var det han.

Det var i alle fall ingen på plass til å hjelpe henne inn for å dø av svulst i hjernen. Jeg gikk fra henne i yttergangen, hun ville ikke ha hjelp til sin egen dør.


En liten time senere sto jeg sammen med han jeg reiser med inne på et galleri på Upper East Side. Det var bare ett lite rom med en galleridame i og fotografier av Anton Corbijn og så oss to og vi snakket om døden. Om hvorfor folk blir sinte av å høre teorier om nanoteknologi og levealder.
La oss si vi fikk 25 friske år til oppå det livet vi har nå. Jeg tror mange blir sinte fordi det pirker i ideen de har om at de forholder seg fornuftig til døden.

De går rundt og sier at døden setter livet i perspektiv. Hvem skulle ville leve evig, nei huff! Men jeg tror dem ikke. Jeg tror ikke de fleste har noe avklaret forhold til døden, i alle fall ikke de som sannsynligvis ikke skal dø på en stund. Noen vender seg til gud og etterlivet, noen trøster seg med at det er lenge til så de tenker ikke nøye på den. Og da kan det være greit å holde seg med noen fraser om perspektiv.

Hvis noen da rokker ved tidsperspektivet på livet og roter til det vi kan håpe på, skulle vi begynne å ønske oss mer enn de skarve årene vi har (jeg! jeg!) da kan vi få den grelle virkeligheten rett tilbake i fleisen. Det er det jeg tror.


Slideshow av fotografiene som var på utstillingen.

Jeg har med meg en bokhaug på reisen, en av dem er Anders Johansen sin om døden. Her er noen sitater.

"Det kreves mot for å innse at det ikke er noe liv etter dette - ingen fortsettelse av noe slag, ingen drømmeløs søvn, ingen ting overhodet. Helt fra jeg begynte å tenke på disse tingene, i tidligste ungdomsår, har jeg prøvd å mønstre dette motet. Livet mitt vinner i verdighet, har jeg tenkt, hvis jeg holder ut dette, og ikke søker tilflukt i ønskedrømmer. Det vinner hvis jeg klarer å se rett på, og ikke viker fra det som skremmer."

"Når jeg dør, forsvinner det hele. Verden, slik den er blitt til for meg gjennom et helt liv, med alt hva den inneholder av mennesker og steder, vil bli utslettet. Dette er verdens undergang. Det skal ikke være solvarme mer, eller sjø og vind - ikke for mitt vedkommende, eller hva meg angår. Jeg går ut fra at de andres verden overlever meg, men dette kommer jeg ikke til å få vite noe om."

"Når den tid kommer, vil det nok være andre rundt meg, jeg tviler ikke på at de kommer til å bry seg. Men nå er det altså jeg som skal tåle at alt forsvinner, en annen gang er det deres tur. Slik må vi ta det, hver for oss: Tapet av alt, helt alene."

4 Kommentarer:

Anonymous ogjegbare sa ...

Noen ganger savner jeg "liker"-knappen fra FB, jeg skulle hatt en her. Når du ikke vet hva du vil si, men vil si noe likevel.

Og jeg bare liker dette.

17 desember, 2010 16:09  
Blogger jskaug sa ...

Sterkt og fint.

17 desember, 2010 22:25  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk. Jeg glemte å flette inn statistikken om at 40% av de som dør nå, dør på sykehjem og 40% dør på sykehus.

Det er mye og det betyr at bare 20% dør andre steder, i ulykker, de tar livet sitt eller det foretrukne vel, med støvlene på.

18 desember, 2010 00:39  
Blogger Suzy Dahl sa ...

Samme her, ogjegbare.

18 desember, 2010 22:17  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start