tirsdag, desember 20, 2011

Knaus-atten

"Det gjorde vondt i hjertet mitt. Vi hadde mislykkes.
Som familie hadde vi mislykkes.
Eller hadde vi det? Hvorfor ikke se praktisk på det? Vi gjorde en feilvurdering, kjøpte et sted vi ikke hadde tid til å holde i orden, og da vi innså det, la vi det ut for salg. Hvorfor skulle det gjøre vondt i hjertet?

Hjertet argumenterer ikke. Det er det hjernen som gjør. Og var det noe jeg hadde lært om livet, var det at hjertet var alt, hjernen ingenting.
Det var derfor alt i livet alltid gjorde så satans vondt.

Jeg stanset klipperen og gikk bort for å flytte benken
(bla bla fr.Ms anm) fikk de tak igjen.

Problemet med menneskene var at de var for følsomme. Nesten alle jeg kjente og ellers traff på eller så, var for følsomme. Noe hadde hendt med dem en gang, og de kom ikke over det. Om din far hadde vært rasende på deg da du var barn, og kanskje slo deg, hva spilte det for en rolle nå? Om de andre ungene stengte deg inne bak garasjeporten til utstyrsrommet i gymsalen, hva hadde det med ditt nåværende liv å gjære?

Om du var en jævla sengevæter, en pysete liten dritt, eller om din mor drakk eller om din far tok livet sitt, eller om dine foreldre bare ignorerte deg, er jo for faen du ikke dem, du er ditt eget menneske, og du har din egen tid, som er nå, så hvorfor i all verden skal du la det som har vært, prege den? Hvorfor skal foreldrenes rolle veie så tungt i et liv? Hvorfor ble vi ikke bare ferdige med ting? Hva skulle all denne følingen og grublingen være godt for?" s1015

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start