Reisens brakkesyke
De to siste postene mine har delvis handlet om Alain de Bottons bok Kunsten å reise.
Alain de Botton viser frem sin engstelse, det har jeg alltid sans for. Hans engstelse er ikke min engstelse. Han frykter, i alle fall i et øyeblikk i Madrid, å spise alene på restaurant "hvor jeg risikerte å bli gjenstand for nysgjerrighet og medlidenhet."
Han blir i stedet liggende på hotellrommet sitt og spise potetgull. Han tvinger seg, etter å ha blitt fersket på rommet urovekkende mange ganger av vaskedamen, ut for å se severdigheter.
Foran severdigheten han har valgt blir han engstelig igjen. "Og jeg undret med stigende engstelse på hva jeg skulle her, hva jeg skulle mene om det."
Nå er ikke min engstelse heller at jeg må produsere en mening etterpå. Men jeg kan kjenne meg igjen i en reisens brakkesyke.
For min del oppstår den hvis jeg ikke har satt meg fore å gjøre konkrete ting. Uten forberedelser kan en by virke som en uoverkommelig enhet. Et museum blir bare et hus altfor fylt av gjenstander, jeg blir sliten av å forsøke å tenke på dem.
Jeg bomser likevel over noe jeg ikke visste om mens jeg er der.
Jeg velger ut hvilket område i byen som jeg mener det er fint
å rusle i. Det blir likevel nok improvisasjon, det dukker alltid opp lusete hunder på veien til museet, og det ligger alltid et fremmed museum på veien til det andre, og så er man i gang.
eller auraen av det moderne eller det gamle, altså assosiasjonene,
er det som gjør byen interessant. For meg er det i alle fall sånn.
Det at jeg kan se byen i virkeligheten, prøve virkeligheten mot forestillingene, se om jeg kan oppleve noe av det jeg har forestilt meg. På den måten er det interessant, med Paris, London, Berlin, fjellene med de mørke husene med pelargonia om sommeren i Østerike, alt det, og New York nesten aller mest.
I New York får til og med den hvite pappesken man spise take-away-kinamat av betydning pga. alle filmene.
Slik sett er det vanskeligere for meg å få lyst til å reise til Praha eller Istanbul fordi jeg ikke vet hva noen av nabolagene heter,
jeg kan ikke egentlig noe om de byene. Jeg forteller meg selv at jeg gjerne vil oppleve noe helt nytt, men det ser ut for meg som jeg som oftest vil oppleve noe jeg kan noe om fra før.
Og sånn sett lurer jeg alltid på hva folk vil når de kommer til Oslo. Kommer de for hoppbakken? For klubblivet?
Ikke for Karl Johan håper jeg? Hvis jeg skulle valgt ville jeg tatt dem med inn i nordmarka akkurat nå, til snødekte trær og skogen, en peis, en appelsin, et glass rødvin. Men man må antakelig som et minimum være norsk for å få sånne forestillinger.
Alain de Botton viser frem sin engstelse, det har jeg alltid sans for. Hans engstelse er ikke min engstelse. Han frykter, i alle fall i et øyeblikk i Madrid, å spise alene på restaurant "hvor jeg risikerte å bli gjenstand for nysgjerrighet og medlidenhet."
Han blir i stedet liggende på hotellrommet sitt og spise potetgull. Han tvinger seg, etter å ha blitt fersket på rommet urovekkende mange ganger av vaskedamen, ut for å se severdigheter. Foran severdigheten han har valgt blir han engstelig igjen. "Og jeg undret med stigende engstelse på hva jeg skulle her, hva jeg skulle mene om det."
Nå er ikke min engstelse heller at jeg må produsere en mening etterpå. Men jeg kan kjenne meg igjen i en reisens brakkesyke.
For min del oppstår den hvis jeg ikke har satt meg fore å gjøre konkrete ting. Uten forberedelser kan en by virke som en uoverkommelig enhet. Et museum blir bare et hus altfor fylt av gjenstander, jeg blir sliten av å forsøke å tenke på dem.
Sliten, eller uinteressert
Fordi jeg har reist noen ganger vet jeg at jeg må forberede meg for å unngå dette. Jeg finner ut hvilket museum jeg vil gå på og hvorfor, jeg går dit kanskje for å se et bilde eller en bestemt ting.Jeg bomser likevel over noe jeg ikke visste om mens jeg er der.
Jeg velger ut hvilket område i byen som jeg mener det er fint
å rusle i. Det blir likevel nok improvisasjon, det dukker alltid opp lusete hunder på veien til museet, og det ligger alltid et fremmed museum på veien til det andre, og så er man i gang.
Det gjelder bare ikke å få brakkesyke
Det minner meg om at kjennskap til en by, dens bygg, de bildene vi har i hodet fra filmer, de kunstverkene vi kan som er i byen,eller auraen av det moderne eller det gamle, altså assosiasjonene,
er det som gjør byen interessant. For meg er det i alle fall sånn.
Det at jeg kan se byen i virkeligheten, prøve virkeligheten mot forestillingene, se om jeg kan oppleve noe av det jeg har forestilt meg. På den måten er det interessant, med Paris, London, Berlin, fjellene med de mørke husene med pelargonia om sommeren i Østerike, alt det, og New York nesten aller mest.
I New York får til og med den hvite pappesken man spise take-away-kinamat av betydning pga. alle filmene.
Slik sett er det vanskeligere for meg å få lyst til å reise til Praha eller Istanbul fordi jeg ikke vet hva noen av nabolagene heter,
jeg kan ikke egentlig noe om de byene. Jeg forteller meg selv at jeg gjerne vil oppleve noe helt nytt, men det ser ut for meg som jeg som oftest vil oppleve noe jeg kan noe om fra før.
Og sånn sett lurer jeg alltid på hva folk vil når de kommer til Oslo. Kommer de for hoppbakken? For klubblivet?
Ikke for Karl Johan håper jeg? Hvis jeg skulle valgt ville jeg tatt dem med inn i nordmarka akkurat nå, til snødekte trær og skogen, en peis, en appelsin, et glass rødvin. Men man må antakelig som et minimum være norsk for å få sånne forestillinger.
innlegg av fr.martinsen på
20:29
5 Kommentarer:
Hvis jeg kom til Oslo som turist ville besøkt Blix-kafèn, hvis den ennu eksisterer.
Takk for gode råd, å planlegge litt på forhand er selvsagt ikke dumt, feriene går så alt for fort uansett.
Blitz eksisterer, men jeg er faktisk ikke helt sikker på om de er i brakker for tiden mens huset pusses opp?
Jeg har kjøpt mange vafler på Blitz, og stort sett båret dem opp trappene til radiOrakel oppe på loftet.
Som turist i Oslo, siste gang det skjedde, kjørte jeg T-bane sammen med min sønn. Mellom Tøyen og Majorstuen, altså under jorda, var det som var interessant. Ble noen turer fram og tilbake der. På egen hånd, når jeg er i byen på jobb og har en ettermiddag fri, blir det mest å rusle litt rundt, gå på Lorry og Cafe Sara og noen slike plasser jeg husker fra gamle dager. Men det er ikke å være turist.
ellers kjenner jeg meg litt igjen i den derre brakkesyken, hvordan jeg har hatt noen dager ledig i en eller annen europeisk by, og blitt liggende på hotellet, grepet av en slags akutt angst for ett eller annet, for å være fremmed og turist og ikke høre til; spist plastpakkede sandwicher i stedet for å gå ut på restaurant osv. Men også uker som alene-turist i Amsterdam, dager der jeg ikke gjorde noe som helst, ikke prata med en sjel, bare drakk øl og leste scince fiction i Vondelspark, gjorde ting jeg kunne gjort heime, men hadde det helt fint likevel.
Oslo har to ting, var det en eller annen som sa en gang, marka og fjorden, og ingen av delene er egentlig Oslo?
Oslo er det vel, men ikke akkurat by? Men så er det vel ikke storbyfeelingen Oslo kan konkurrere på. Jeg liker både marka og fjorden, selv om jeg ikke er så ofte i noen av delene. Men øyene helt nær byen, de er best. Av naturen da.
Det er hyggelig å tenke på, de tingene vi gjør, de tingene vi syns er mest interessant å se på, som da å kjøre t-bane frem og tilbake under jorda. Like fint det som de definerte severdighetene. Jeg brygger på en post om det også.
Vondelpark, der har jeg vært. Men jeg leste ikke science fiction, jeg så på papegøyer og folk i et rulleskøytetog.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden