Spike Jonze, Maurice Sendak

Det er verre å beskrive det jeg likte ved Maurice Sendak og Spike Jonze da de snakket sammen på scenen på MoMa enn det jeg ikke likte på en liknende seanse på Metropolitan med Salman Rushdie før i uka.
Det ikke likbare kan fremstilles parodisk, mens det likbare kanskje alltid er flertydig? I alle fall ar det slik denne gangen.


Det er MoMa som har en retrospektiv utstilling om Spike Jonze før lanseringen av Where the Wild Things Are, jeg satt på 1. rad i filmsalen på kunstmuseet i New York og så dokumentarfilmen som Spike Jonze har lagd om Maurice Sendak, han ville ha med kamera for å vise hvor morsomt og interessant hjernen til Maurice Sendak virker til hverdags.

Han viste også et klipp fra Where the Wild Things Are
og en tøysefilm han hadde lagd til 80-årsdagen hans
og så satt de to på scenen og snakket sammen med en kurator på MoMa.


Alle tre virket så oppriktige i forhold til hverandre og publikum, jeg ble rørt av dem. Sendak sa at han kjente seg igjen i Spike Jonze og at Spike hadde brakt futt og fart og nye tanker inn i livet hans igjen og han beskrev hvordan Jonze hadde lekt med nevøene sine i en familiemiddag og hvor fint det var å se på og at han var glad i Spike og jeg kunne se at Spike Jonze var rørt også men så sier Maurice Sendak noe om de bråkete ungene og hvis det skulle hende noe med dem i leken så ville det være en mindre å ta seg av og de to ser lettet på hverandre, ikke fordi de ikke står for gleden over hverandre og rørtheten men at det antakelig får være måte på der oppe på scenen. Dette er i alle fall det jeg mener foregikk, og husk jeg satt på 1. rad.


Maurice Sendak snakket mye om sin besatthet av døden, og at nå som han er 81, "Jeg kan ikke tro jeg er over 80, det fryktelige ved å være over 80 er at det er så liten tid, og så mye jeg vil gjøre."
Det er akkurat den følelsen jeg frykter, at jeg skal bli 80 og ikke være mett og tilfreds men fortsatt sulten og fryktelig oppmerksom på tidsperspektivet. Det gjelder visst å ta for seg. Is this it? tenker Sendak, var det virklig bare dette? Og det har sikkert alle vi tenker har gjort verker som gjør dem udødelige tenkt, tenker Sendak og jeg husker ikke hvilke kunstnere han nevnte som han liker ekstra godt, jo forresten han engelske hav-himmel-maleren. Men de er jo ikke udødelige, sa Sendak, det er hvertfall piss det med udødeligheten.

Han snakket om viktigheten av å være ærlig og viktigheten av å ikke være redd for å være ærlig. Og om hvordan han ikke klarer å være lykkelig selv om han forstår at øyeblikk i livet, synsinntrykk, hørselsinntrykk, som han setter pris på burde gjøre ham lykkelig.
Og så at han likevel kjenner følelsen av og til.

MoMa skriver om Spike Jonze

Few filmmakers can claim to have earned the undying love and respect of skateboarders and rappers, a beloved children’s book author, and scholars of Lacan and Derrida. But Jonze’s reputation as one of the most imaginative, intelligent, and daring filmmakers working today was established early on with his legendary skateboard videos, music videos, and commercials, and has since been cemented by three features: Being John Malkovich (1999), Adaptation (2002), and Where the Wild Things Are (2009).


Spike Jonze hadde en lakonisk stil. Om forholdet til filmstudioet
(som han har hatt harde drakamper med) sa han,

- It was fucked up. Now it is better.

Praktiskheter, jeg har med to pc-er og to kameraer på ferien min. Jeg får foreløpig ikke fotografiene over fra det kameraet som vi tok bilder med i går til den lille pc-en jeg bruker i dag. Jeg finner ingen bilder fra kvelden på MoMa på nettet, det var en Getty Images-fyr der. Enn så lenge ligger det noen gamle bilder i denne saken.