tirsdag, desember 20, 2011

Knaus-nitten

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om at Karl Ove Knausgård skriver om forholdet til kjæresten sin, til at hun blir syk, til at han skriver om at hun blir syk. Jeg bryr meg om det. Men ungen Vanja og han og henne,

"Jeg vet at alt ser anderledes ut for henne, at det i hennes indre er egne lover som gjelder, hennes lover, et menneske som ser verden og som fylles av sterke følelser for den, men tenker så godt som aldri over det, hva det faktisk betyr.

Jeg er så nummen over alle rutinene vi følger, over det koordinatsystemet som ligger nedsenket over livet mitt, at jeg ubevisst regner med at alle rundt meg har det på samme måte, ikke minst de tre små menneskene som jeg deler leilighet med.

Selv de nesten vulkanske følelsesutbruddene deres ser jeg ut fra meg selv og mitt, som irriterende forstyrrelser, håpløse irregulariteter, hindre i veien, og ikke som tegn på et bestemt liv i deres indre.

I dette som i alt annet finnes det nok en mening; et liv hvor man kontinuerlig lever seg inn i andres, må være uutholdelig, og kanksje også skadelig om det er barn det gjelder, som behøver en avstand til den voksne verdenen for å bli i stand til å se den og utvikle seg i forhold til den.

Slik er det nok, men det forhindrer meg ikke fra å tenke at innlevelsen i andre mennesker i mitt tilfelle er for liten. Mest påfallende eller påtrengende er det i forhold til Linda.

En av de mange tingene hun anklager meg for, er at jeg ikke ser henne. Det stemmer ikke helt, jeg ser henne godt nok; problemet er at jeg ser henne omtrent som man ser på et rom man er fortrolig med; alt er der, lampen og teppet og bokhyllen, sofaen og vinduet og gulvet, men på en nesten gjennomsiktig måte, siden det ikke setter noe avtrykk i sinnet.

Hvorfor ordner jeg livet slik? Hva er det jeg vil med denne nøytraliteten? Åpenbart handler det om å eliminere så mye motstand som mulig, få dagene til å gli så lett og hinderløst av gårde som mulig.

Men hvorfor det? Er ikke det det samme som å ville ønske å leve så lite som mulig? Si til livet at det skal la meg være i fred, så jeg kan ...ja, hva da?

Lese? Å, men helvete heller, hva er det jeg leser om, da, annet enn livet? Skrive? Samme sak. Jeg leser og skriver altså om livet. Det eneste jeg ikke vil med livet, er å leve det." s1018

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start