Knaus-ni

Det man ser i andres blikk
når man vil forstå det som foregår rundt seg

"Geir smilte et av sine mest sardoniske smil og så på meg mens hun snakket. Linda oppfattet selvfølgelig blikket, og et plutselig raseri steg i henne, som hun imidlertid ikke kunne gi fritt utløp, siden de var våre gjester, og det la seg en skygge i blikket. Svart stirret hun på meg før hun reiste seg og gikk innover gangen. Jeg ga Geir et bebreidende blikk, men det virket som om han mistolket det og trodde det var Linda jeg bebreidet, i alle fall smilte han bare på nytt, eller så var det bare at han smilte av alt sammen.

- Forsyn deg med kaffe, sa jeg og gikk etter Linda, som hadde rukket å komme inn på soverommet før jeg tok henne igjen." s309/310

"At hun denne dagen i august 2009 reagerte da hun så det blikket Geir sendte meg, hadde med dette å gjøre. Blikket til Geir hadde sagt: jeg forstår hva du mener, Karl Ove. Hun relaterer trusselbrevene til seg selv, hvordan skal det gå med meg, hvordan skal jeg klare meg, og underliggende, hvordan kan du gjøre dette mot meg. Hun kjente igjen mitt syn i det blikket, og følte seg utlevert." s316

"Hun satt foran datamaskinen da jeg kom inn på soverommet. Blikket mot skjermen var stivt, som i dyp konsentrasjon, men jeg kjente det igjen, det var et tegn på det motsatte, en indre opprørthet som hun forsøkte å skjule.

- Hva er det? sa jeg og satte meg på sengen.
- Ingenting, sa hun.
- Hvorfor gikk du inn hit, da?
- Jeg skulle sjekke e-posten.

Jeg tenkte at jeg skulle reise meg og legge hånden på skulderen hennes, men visste at hun ville komme til å reagere som om den var noe fremmed, likesom bare la den ligge der, for å vise hvor langt fra meg hun var, og ikke, som hun ellers ville ha gjort, siden mine kjærtegn lenge hadde vært få og alltid kom overraskende på henne, likesom omslutte den.

Det stakk i hjertet. Jeg hadde nektet henne det eneste hun virkelig trengte fra meg.

- Var det Geirs blikk du reagerte på? sa jeg.

Hun så fort på meg, vendte så oppmerksomheten mot skjermen igjen.

- Nei, virkelig ikke, sa hun. - Jeg la ikke merke til noe blikk.
- Hva var det da?

Hun sukket.

- Jeg ble urolig av de brevene. Og jeg ser hvor oppslukt du er av det. Jeg tenkte bare på hvordan høsten vil bli. Om det vil bli rettsak. Det vil ikke være plass til noe annet. Og sitter du og Geir og ... ja, velter dere i det, på en måte.

- Vi velter oss ikke, akkurat, sa jeg.
- Du spurte hva det var. Det var det. Jeg vil ikke diskutere det.
- Okey, sa jeg og reiste meg. - Er vi venner?

Hun nikket.
Jeg la hånden på skulderen hennes. Hun ble sittende urørlig.

- Det går over, sa jeg. - Det er bare akutt nå. Og jeg klarer det ikke uten din hjelp. Jeg kan ikke kjempe på to fronter. Da går jeg i stykker.

- Jeg skal gjøre mitt beste, sa hun og så opp på meg, la hånden sin over min." s318/319

"- Jeg så hvordan du så på meg da hun begynte å snakke om hvor ille det ville bli for henne, sa jeg. - Det var vel det jeg tenkte på.
- Så jeg på en bestemt måte da?
- J-a. Det var et megetsigende blikk.
- Tror du jeg ville sett megetsigende på deg i forhold til noe som gjaldt Linda når hun var der? Det kunne aldri falle meg inn." s327