Jeg klipper meg selv

Vi kan vel si at jeg sort of overvant min litt irrasjonelle frykt for å klippe håret selv i går. Dvs. overvant: Jeg er bekymret.

Jeg prøver å transformere meg selv til et kunstprosjekt.
Jeg stiller meg til tjeneste så og si for samfunnet, jeg peker på kulturelle strømninger. Joa, jeg gjør det.

Videoblog: Her prøver jeg å klippe samtidig som kamera blir hengende på håndleddet, hør nøye etter og hør evt.klippelyden.

En ting er å klippe seg selv. En annen sak å klippe seg selv mens man holder et lite digi-kamera opp og filmer samtidig. Dette kan umulig være noe annet enn dogmekunst.

Videoblog: Jeg viser frem frisyren

Som film betraktet har de sine svakheter. Frisyren er ikke så verst. Nå går jeg å vasker håret, for alle vet at det legger seg bedre da.

Jeg vil klippe meg selv

For hvorfor ikke egentlig? Jeg kan bake selv, fikse sorgene mine selv, trimme meg selv, slanke meg selv, men klippe meg selv?

Er du gal? Er jeg gal?
Hvorfor ikke egentlig?

Særlig jeg, som har verdens største bustefrisyre.
Det er latterlig selvfølgelig, jeg er redd for at frisøren skal bli sint på meg, ha ha. Men hva kan egentlig skje du frisør?

Hvorfor likte jeg det så godt?

Det fins noen tv-program som har gjort dypt inntrykk på meg
og jeg kom på ett av dem i dette kommentarfeltet i dag.

Fishing with John

Han fisket med Tom Waits, det var John Lurie som gjorde det.
I vinter har jeg søkt på YouTube på det programmet, men jeg har bare kommet til den delen der Tom putter en red snapper i underbuksa, litt morsomt men ikke så veldig.

I dag kom plutselig den sekvensen opp som gjorde inntrykk på meg. Jeg tror egentlig ikke jeg får til å sette dere inn i den følelsen.
Når jeg selv ser det nå føles det jo helt anderledes.
Hyggelig, men slett ikke så omveltende som den gang.
Nå kan jeg de fortellerteknikkene.

Nå er jeg så blasert

Den gang ventet jeg meg et fiskeprogram, med sin klassiske dramaturgi. Riktignok med Tom Waits i, riktignok med John Lurie, som i de andre fiskeprogrammene sine hadde sneiet innom uendeligheten i over-voicen, men likevel:
En kjent person, en fisketur, det var konseptet.

Men

De ror fiske, Tom Waits blir kvalm og de gidder ikke mer, Tom ser en pub, de tar seg dit og fiskeprogrammet fortsetter der.

Det dreide seg om å bryte regler

Når jeg ser på det nå er det med en kjærlig erkjennelse av at jeg har lært endel fortellerteknikk siden den gang. Og derfor er det at det virker uoverkommelig for meg å fortelle dere hvor mye det gjorde inntrykk på meg da for 20 år siden eller hva det var.

Nå kan alle

Alle kan mer fortellerteknikk nå. Tilogmed da kunne ungen min si
"nå kommer rotta tilbake mamma!" når musikken heiste seg opp,
det var mer enn hva jeg kunne da jeg var 5 år. Rotta kommer og du ventet det ikke.

Men alle kan kanskje huske når noe gjorde ugjenkalleig inntrykk på en, om dere oversetter til da Moby kom, eller Beck, eller noe,
en åpenbaring vi ikke kjente til før. Det er en deilig følelse.



Det var et kulturprogram på NRK, det het Vox. Har jeg fortalt det før?
Han som lagde det het Morten Tomte. Det var et intervju der med Jon Roar Bjørkvold. Intervjueren kjørte en bil oppover mot Kampen kirke, Jon Roar Bjørkvold satt på. Intervjuet dreide seg om hvordan musikk påvirker historien på bilde eller noe sånt.

Plutselig ser kamera i speilet på bilen, kamera ser at en bil følger etter vår bil. Intervjuet fortsetter som om ingenting er hendt. Langsomt går det opp for meg at bildene illustrerer det de to i forsetet snakker om.

Vi er i en biljakt!

Da, for 20 år siden, var tv-mediet enda straightere enn det er nå, og jeg var mye mer uerfaren. Jeg syntes det var en åpenbaring.

Jeg vil si at fjernsyn er et deilig demokratisk medium,
for i motsetning til film, som man må oppsøke, så er tv noe man kan bomse borti. Som å være på festival, i motsetning til å gå på enkeltkonsert?

Jeg husker tv-program som jeg så for 20 år siden, og radioprogram. Det tror jeg ikke de som lagde dem tenker seg.

Ja, jeg går for det, demokratiserende

For plutselig sitter man der og ser på kunst uten å vite om det.
Så skam dere NRK`s innkjøpsavdeling av og til, det var på TV2 jeg så Line Hatlands dokumentar om farmora si, og gud vet hvor jeg så det engelske programmet om badeværelser.

Her er det, den delen av fiskeprogrammet.

Festivalråd fra mor

(Mitt bidrag til Sonitus sommerkonkurranse)

Det første jeg syns du bør avklare er om du skal på festival for musikkens skyld eller om du er på jakt etter sex og venner.

Sex-jaktere fåringen sympati her

De vil uansett ta på seg kledelig og vonde sko og fnise og snakke med venninna si rett foran scenen og rett foran meg når jeg skal høre på. Noen sexjaktere sitter beruset av lyst oppe på en manns skuldre og skygger for tusen andre bak seg.
Sett deg på et teppe litt i bakgrunnen med pene sko du,
da får du lettere sex.

Sånn der var den aggresjonen ute av bildet

Etter det preludiet går vi rett på. Hvis det ikke er sex du er ute etter, hvis det er musikk, lønner det seg å ta på seg en gammel jakke.

Å gå på festival burde man ta like alvorlig som å gå fra hytte til hytte på fjellet. Det er ingen grunn til å kimse av anstrengelsen det er,
og mye som kan gjøres for å få en optimal festivaltur.

Der fjellgåere tenker på skotøy og hodelykt og maltblokker, tenker du på skotøy og stygg jakke og rus.

Jeg liker ikke å våkne svett i telt hverken på fjell eller festival.
Jeg vil være uthvilt og dusjet og passe mett, da legger jeg det optimale grunnlaget for å kunne nyte festivalen best.

Det gjelder at kroppen ikke hindres, av ting som er stramme,
av vesker som skal bæres. Fokus må få være på musikken
og ikke på ting som skal passes på.

Jeg føler faktisk for å gjenta det

Det er befriende å ikke måtte passe på noe. Man kan bevege seg som man vil. Jeg misliker å bære noe hele tiden og misliker å måtte holde øye med noe. Det er så ufritt.

Derfor har du pengene stappa i lomma. Du har på deg en stygg jakke, sånn at du kan sitte på den når du er sliten uten å tenke på at den blir skitten. Du kan legge den fra deg i et hjørne uten å tenke på om noen vil stjele den, for den er stygg
og pengene er jo uansett i lomma.

Og når du kommer hjem på natta kan den gå rett inn i vaskemaskinen. (Jeg blir gjerne energisk og rydder når jeg er full).

Et annet nyttig plagg er tisseskjørtet

Det er et ganske langt skjørt med krinoline sånn at det står litt ut. Du er underbukseløs og når du vil tisse så setter du deg rett ned.
Etterpå rister du på deg og off you go.

Jeg har prøvd å være edru på konsert

Det går dårlig. I alle fall hvis det er musikk som skal inn i kroppen. Jeg blir for selvbevisst. Men det går fint å være edru til Julian Berntsen men sola skinner og jeg sitter på et teppe.

Ulempen med rus-timing i forhold til en enkeltkonsert er at en festival varer, det gjelder å ikke drikke for tidlig. Men dette kan dere hvis dere vil. Jeg farer med harelabb over rus i dag.

Her er en god festival-side

Og så er jeg klar

Jeg går rundt og hører på det jeg kom for, men særlig finner jeg noe jeg ikke kjente til. Jeg forelsker meg i noe nytt på hver eneste festival, akkurat i kveld kommer jeg på da jeg fant Under Byen,
det passer til stemningen her jeg sitter akkurat i dag.
Det er grått, det regner.

Wiki på Under Byen
Hør på Under Byen

Da jeg kom bort til den bittelille scenen på Øya
og så Henriette Sennenvaldt synge tett inn i mik-en:

Det er mig
Der holder fuglehjerterne igang

Det er mine fald
Når bilerne koliderer

Det' min dirren
Der sitrer i koglerne, raklerne

Det er mine suk
Der drypper i parken

In the eye of the beholder

Hvis jeg er så heldig å bli en gammel dame skal jeg sitte på en stol ute i Markveien og se på folk. Jeg har tenkt på det siden jeg var på reise en gang, og så kjerringer som tok en stol og satte den rett utenfor gatedøra og bare satt der rett opp og ned og så på folk.
Det har jeg gjort i dag.


Det er ikke bare meg som rydder her i huset. Jeg rydder papirer,
den store ungen rydder seg ut av sitt gamle liv.
I dag hadde hun et mini loppemarked på fortauet.

Så jeg har sittet på den blå stolen og kikket på folk.

Grünerløkkafolk er ikke sånn som folk sier

Jeg orker nesten ikke høre folks angst for dem de syns er for hippe. Jeg prøver å koke ned til noe hva dette er og jeg tror det er når noen både har en fiffig pannelugg samtidig som de drikker kaffe med melk i at det tilter for andre.

Man leser mye inn i denne panneluggen, jeg tror de leser inn arroganse og overfladiskhet og penger, men sannelig om jeg vet?

Det kan vel aldri være underlegenhet?

"Jeg er en vanlig kvinne, men hun der har betalt så mye for frisyren at hun har definert meg ut." Er det det det står i?

Er det forresten ikke imponerende at det gir mening å ha tre det-er etter hverandre. Det er et godt nord-norsk uttrykk det der.

Nå har jeg riktignok møtt et par smellhovne hippe-tasser opp gjennom tiden, men det har vært flere hovne pengefolk
eller hovne akademikere.

Det er kanskje betegnende at jeg syns jeg møter færre og færre hovne folk jo eldre jeg blir. Kan det være at noe av hoven-tolkingen ligger in the eye of the beholder?

I alle fall. Der jeg satt og så på folk ble jeg overraske over hvor varierte folk som gikk forbi.

Og hvor mange rullestolkjørere det var

Eller sånne rulle-biler mer. 5 rullebiler, en gåstol, en stakkars uteligger som stinket, mange veldig tjukke folk. Forbausende mange gamle folk. Mange utlendinger fra forskjellige land, f.eks et finsk par, 5 pakistanske damer, et par fra Ukraina, en chilensk fyr.

Jeg så en mann som så redd og innesluttet ut som jeg fikk lyst til å klappe på skuldra, men jeg håpet istedet at han skulle spørre hva den zappaplata kostet som han holdt i hånda så lenge,
for da kunne vi snakket litt om Zappa. Han spurte ikke om prisen så jeg sa ingen ting og klappet han ikke noe sted.

Jeg så unge par - de fleste ikke så veldig moderne kledt. Av de få som hadde moderne klær og tøff pannelugg så viste de fleste seg straks å være hyggelige folk som lo og snakket med hunder.

Av de moderne som kunne tolkes til å se arrogante ut var sikkert halvparten redde. Så hva skal vi si, at det går en arrogant tass rundt på Grünerløkka med nesa si i sky? Det må vi tåle.

Eller er kanskje alle de med pannelugg hyggelige folk, mens de arrogante som skriver at vi bare må danse i Berlin eller Krakow og ikke lese krim men Proust er forkledd i stygge pumps og ufikse frisyrer? Har du tenkt på det?

Det som fins

Det er solskinn her jeg er i dag. Jeg har vært og handlet matvarer i det Grünerløkka som så mange kjaser om. Men ikke det nå.
Jeg liker meg her. Jeg var på Sultan og Godt Brød og Ica. Jeg har fetaost og sesambrød og grillkull, og entrecote fra Sverige.

La det som fins være synlig

Jeg satt litt i parken på Olaf Ryes plass. Der er det fylliker. Gamle fylliker som er røde og mørkebrune i ansiktet. De har arr og de lukter vondt helt bort til der som jeg sitter,
selv med en ekstra benk mellom oss.

Det er alltid fylliker i den delen av Olaf Ryes plass som er innegjerdet av en hekk. Det er en statue her og ofte er det roser eller fine sommerblomster. Men akkurat nå er det bare noen få tulipaner.

Jeg pleier å tenke at det er bedre å være fyllik når det er varmt og sol og det er roser i bedet.

Ny videoblogpost: Sånn er lydene i parken

Filmsnutten viser tydelig at jeg ikke er brennpunktaktig eller walraffete anlagt. Dere må forestille dere hvordan det er der.

Bildet under tok jeg før i uka, på vei til jobb. Det satt en fyllikdame til venstre der, derfor tok jeg ikke bilde av det. Jeg kunne godt tenkt meg å vært modigere.

Zappa, Øgrim og meg

Jeg er så bloggesnobbete at jeg egentlig ikke ville legge ut nyheten om at Zappaungene kommer tilbake til Oslo til høsten,
bare fordi det sto i Dagbladet i dag.

Men det får være måte på

12. oktober spiller sønnene på Sentrum scene.

Jeg var ikke på den forrige konserten,
men da jeg så anmeldelsene angret jeg litt.

Jeg var ei skikkelig Zappa-jente før, og skrev om det her. Zappa var overskridende på alle måter.

Men 450,- da, det var en provoserende dyr pris, hallo.

For litt siden skrev jeg om at en av de gamle Zappa-musikerne, Jimmy Carl Black var i Oslo. Jeg lurte på hvorfor, og jeg lurte på hvem som fikk det ene intervjuet han skulle gjøre i Norge. Det var Calvin, viste det seg.

Jimmy Carl Black var her for å spille inn Jon Larsens Zappa-inspirerte men Jon-Larsen-og-nykomponerte musikk. Den kommer 20. august.

I går ble det kjent at Tron Øgrim er død

Jeg var ikke en del av det miljøet som Tron Øgrim var i,
men jeg husker en ting med glede, som jeg ser at mange nevner om ham: han delte kunnskap med alle som ville høre, i det siste f.eks gjennom wikipedia, og for et par tiår siden var det til meg, oppe på radiOrakelloftet.

Jeg husker ikke hva temaet var, men jeg husker at han ikke ville gå. Han ble sittende og prate og prate og noen måneder etter kom det en signert bok til meg med psevdonymet hans i.

Jeg leste den ikke, men det er en annen historie: jeg har aldri lest sci-fi, og da jeg reduserte bokstablene her til 1/4 eller hva det ble til så gikk den til bruktbutikken.

wiki på Tron Øgrim
det er lagd en minneside

Ta deg en desiliter Øgrim

Det som får meg til å nevne alt dette er at jeg leste det virrvarr skrev i morres, og da måtte jeg smile,

- om hvordan du kan ha en “deciliter Tron Øgrim” i maven når du skal i debatt eller holde innledning, å tillate deg å si “Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt)[…]Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.) Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg.”

Det er faktisk helt umulig å ikke høre stemmen for seg når jeg leser det over. Jeg tror jeg skal tenke på det heretter hvis jeg får stage-fright: ta deg en desiliter Tron Øgrim og slapp-av-litt-da-menneske.

Klassekampen på nett?

Da jeg så at Øgrim var død i går formiddag på vg.no gikk jeg til klassekampen.no. Der sto det ikke noe. Og det kom ikke noe heller, før dagen etter. Det ser ut som nett-klassekampen legger ut et par saker bare hver morgen. Det er sløvt, og jeg syns det er rart at de ikke gjorde et unntak i går. Døden er viktig og Klassekampens historie bør være viktig for Klassekampen.

Folk som var interessert i den saken søkte seg helt sikkert til klassekampen.no, men der fant de ikke noe før etter et lite døgn.

Meg, meg, livet, Braanen

Slappfisk var Bjørgulf Braanen med meg personlig også her om dagen. Jeg satt og tenkte på livet mitt (no less) og jeg tenkte at på en eller annen måte har jeg lyst til å skrive noen tekster et annet sted også enn akkurat her. Og da var det at jeg sendte Braanen en e-post om at jeg gjerne ville sende ham et par tekstprøver, og så hadde jeg et spørsmål. Leste han e-posten? Ja. Fikk jeg svar? Neida.

Sånn, kom vi hverandre nærmere nå?

Jeg videoblogger

Jeg husker den dagen, da jeg endelig bestemte meg for å begynne å blogge. Jeg hadde vært på et møte på Skøyen. Jeg hilste på bloggere som Vampus, jeg hilste på Drusilla, Oslogirl, Typisk Tor Andre og noen jeg i månedsvis tenkte på som Hjorten men jeg tror det må ha vært Bjørn Stærk. Jeg visste ikke hvem noen av disse var fra før.

Jeg kom til å tenke på det møtet

Fordi jeg fant notatene mine fra den dagen og leste gjennom dem. Det var forbausende å se hvor mye av det som ble profilen til denne bloggen som jeg satt og tenkte ut mens jeg hørte på en bergenser som snakket om videoblogging.

Jeg tror jeg var som skapt for å blogge. Jeg har alltid hatt lyst til å uttrykke meg skriftlig, det har jeg alltid likt. Og da jeg jobbet i radiOrakel elsket jeg samtidigheten ved radiomediet. Og samtidigheten og skriftligheten ved blogging liker jeg nå også.

Selv om jeg vet at mange leser teksten en uke senere, en måned senere, et år senere. Så er det noen som leser den mens jeg sitter her og akkurat har sendt den ut. Det trenger ikke være mange,
men jeg liker å vite at det er noen.

Av notatene mine ser jeg at jeg ikke skjønte hva pingetjeneste er, flamekriger og troll er også noe jeg forsto jeg måtte ta rede på
etter at jeg kom hjem.

Men altså

Jeg satt der og drodlet og bestemte meg f.eks for at i tillegg til min egen blogg ville jeg ha en stor-familieblogg som et fellesprosjekt der alle går inn og skriver sjøl (inspirert av Anders Giævers familie-hytteblogg, han var på det møtet fra VG).

Min egen blogg skulle ha utstrakt selv-lenking og lenker som gir merverdi. Jeg ville prøve å lage et størst mulig univers,
jeg ville svare hyppig på kommentarer. Jeg bestemte meg for på hvilken måte jeg ville være privat, og at jeg ikke ville ha profil med alder og favorittfilmer.

Jeg tenkte på hvilke felter jeg skulle skrive om
og hva som kjennetegner disse.

Som eksempler til meg selv lister jeg opp

- folk begrenser hva de gjør når de drikker,
- om å ikke få gå på do når man vil på do,
- det rare med løping,
- rot - kaste,
- om hvordan det føltes å være på mobile clubbing,
- om å vaske sjelden,
- ting jeg mener, ting som irriterer meg, ting jeg vil vise noen.

Jeg gjennomførte ikke tanken om å ha en sang som soundtrack for hver post. Jeg ville spraye til logo sånn som Oslogirl hadde og jeg ville legge ut mye bilder.

Jeg bestemte meg for å videoblogge

Det var det første helt konkrete jeg ville poste, en instruksjonsvideosnutt der jeg gikk ned på gulvnivå for å vise dere skitt og støv og hvordan behandle det på en enkel måte, der krotet jeg nærmest ned en dreiebok.

Nå ble ikke det noe av

Jeg fikk ikke til teknikken, prøvde et par verktøy og ga opp. Men i helga prøvde jeg meg på en ny teknikk,
og den var kjempe-enkel å få til.

Så her er posten med min første videblogg.

Og her er et fotografi fra kjøkkenbenken i dag.
Hva er det der, bak melkekartongen?



Det er en sprayeboks. Den står der den står og venter på at jeg skal få tilbake min ungdoms kraft.

Nesten alle kvinner

som har endel fett foran på magen trekker den inn når noen ser dem.

Se film:

fr.martinsens kurs for tjukke menn.

Jeg hadde tenkt å legge ut filmen uten noen videre kommentar,
men siden den best feministisk orienterte mannen jeg kjenner
ble så sjokkert:

- Men går kvinner og holder inn magen "hele tiden"? At de trekker den inn i visse situasjoner vet jeg, men hele tiden bortover gata???

Så er det muligens lurt å fortelle at ja, sånn er det.
Menn slapper av ølvomma si og blir forbauset over selve ideen av å skulle holde den inne, kvinner gjør det som en selvfølge,
man retter opp ryggen og trekker inn magen.

Claus Beck-Nielsen og meg

I morgen kommer den danske forfatteren Claus Beck Nielsen til Mono i Oslo: han skal snakke om et Irak-prosjekt han har hatt.

"1. januar 2004 gikk to dansker over grensen til Irak. De to mennene var iført dress og slips. Mellom seg bar de en metallkasse med påskriften ”The Democracy destination: Iraq”, og med den vandret de gjennom ørkenen og inn i unntakstilstanden."

Han ble nominert til Nordisk Råds Pris for det prosjektet.

Men jeg bryr meg ikke om det

Jeg ønsker alle i Irak alt godt men jeg tenker mest på meg selv. Og derfor tenker jeg på et annet prosjekt Claus Beck Nielsen hadde for noen år siden. Han ville gå til grunne.

Kan jeg rase utfor?

Hvis jeg lar være å gjøre det jeg burde, hvis jeg mister kjæresten, hvis jeg er sliten og ulykkelig og sint og sier noe jeg ikke skulle sagt på jobben, hvis jeg sier jeg går! Og jeg kommer ikke tilbake.

Hvis jeg begynner å drikke da, hvis jeg bare viser de uspiselige sidene mine frem til de nærmeste. Slutter de å være glad i meg?

Er det meg som kan ende på gata?

Det har jeg tenkt på noen år, siden jeg leste et intervju med en uteliggerdame i lokalavisa hjemmefra.

Det virket så skjørt, det velordnede livet.
Hun ville straffe hjembygda si med sin egen lidelse. Og vi satt der og lot oss slett ikke straffe, mens hun gikk rundt i elendet.

Jeg tenkte på det for et par år siden da jeg leste hvordan den danske forfatteren Claus Beck Nielsen gjorde det. Han gikk ut på gata og gjorde seg fattig og identitetløs.

Til slutt fikk kona nok og han ble virkelig skilt og hjemløs. Han gjorde det grundig.

Jeg ble sint av å lese boka, jeg blir sint av å se på bildet av det magre ansiktet hans.


Det har ikke gått så vilt for seg med meg når livet butter.
Jeg er likevel ikke sikker på hvor stor avstanden er mellom min tross alt litt skikkelige, grundige og analytiske måte å forholde meg til livet mitt på og uteliggerens, eller den gales.
Hvor går grensen mellom dem og meg?

Fyll mitt beger påny!

Jeg forelsket meg i Valkyrien Allstars,
først på Schous plass og så på Kuba.
En av sangene jeg begynte å lete etter var en Lord Byron-drikkevise, oversatt av Karen Hanssen i 1930.
Og jeg googlet og jeg googlet alt hva jeg var god for, men i dag fikk jeg hjelp av en bibliotekar, og hun var flinkere.



Så her sangen, og siden bloggen her stort sett beskjeftiger seg med hjernens surr og svirremåter for tiden så kan jeg jo si at når jeg leser denne teksten så hører jeg den fine melodien med.
Og den som ser Ravi på tv for tiden ser jo hvordan det går når skuespillere resiterer Splitter pine. Alt forandrer seg.

Fyll mitt beger påny!

Fyll mitt beger påny! Ti i begerets skjød
er den glede som varmer min sjel med sin glød.
Drikk meg til! - Hvem vil ikke? - Alt skifter vel brått!
Men mitt beger er trofast i vondt som i godt.

Jeg har tatt hvad blev budt mig, og aldri sagt nei,
og de skjønneste øine har strålt imot mig.
Jeg har følt - hvem har ikke? - det brant i mitt blod.
Men hvor lidenskap bor ingen glede slår rot.

Vi kan drømme i ungdommens håpende vår
om et vennskap som ikke kan slites av år.
Jeg har hatt - hvem har ikke? - så mangen en venn.
Men bestandig er vinen, og ingen som den!

For din elskedes elskov kan kjølne med ett,
og din kjæreste venn av ditt vennskap gå trett.
Du blir grå! - Hvem blir ikke? - Vår skjønnhet forgår!
Bare vinen blir skjønnere år efter år!

Og når ungdommens fåfenge håp er forlist,
- ja så søker en trøst i sitt beger tilsist.
Klart jeg ser - hvem ser ikke? - når ånden tar ild,
at i vinen var sannhet fra druen blev til!

I den eske Pandora til jorden har bragt
blev tilbake kun ett - det var håp er det sagt.
Det var håp! - Var det ikke? - La håpe hvem vil!
Den som svelger i fryd intet håp trenger til!

O så leve da druen! - Når ungdommen går,
skal dens alder bli engang til glede for vår!
Vi skal dø! - Hvem skal ikke! - Vår synd oss forlat!
Må vi møtes igjen rundt de himmelske fat!

Lord Byron, Fill the Goblet Again. Fra Hours of Idleness, 1807.

I kveld brenner jeg

Livets små sammentreff gjør at jeg brenner en eske med papirer, ett etter ett, mens jeg sjekker at det ikke står noe av betydning på det. Det er en ny eske som har dukket opp,
ikke den posen jeg holdt på med før i mai.

Sammentreffet består i at det er filosofinotater på de fleste av disse arkene og at Arne Næss er på tv i bakgrunnen.
Sjekk på arket under her. Jeg husker absolutt ingenting,
jeg skjønner ikke tegnene en gang. Hva kan vi lære av det, ha ha.
For 20 år siden var dette lett.



Oppdatert 21:50:
Tenk at jeg en gang har gjort rede for Tarskis teori om sannhet og Freges ontologi. Såvidt det var da, men likevel. Husker ikke en skit av det heller.

Det jeg lurer mest på

Jeg tenker på hvordan det er å være i hodene til andre folk.
Hvordan er det andre folk tenker?
Har de den inderlige følelsen av tilstedeværelse også?

Ser de alt så tydelig, lukter de geraniumen like godt?
Holder de på å gråte bare fordi de går ned i boden for å tenke over om de skal gi bort den køyesenga? Hører andre folk mulige fremtidige replikkrekker i hodet når de også går til jobben?

Eller er det mer sånn at de argumenterer med seg selv,
sånn som vi lærte å skrive stil, en innledning, for og i mot,
for og i mot, og en konklusjon.
Driver de andre med fornuften når de går til jobben kanskje?

Honest reflection

Det er sant at livet består av mer enn overflate, men hvilken overflate vi velger er ikke helt tilfeldig, kanskje vi bare skjuler det bedre etterhvert som vi blir eldre.

Uansett: jeg går for honest reflection. At de andre ikke forteller om at de har en fjert i hjertet betyr ikke at de ikke har en der.

Valkyrien Allstars: Lord Byron

Jeg gikk forresten bort i Kubaparken i går og hørte på Valkyrien Allstars igjen. Jeg fant dem for første gang for et par uker siden.
Og nå klarte jeg å huske hva den andre sangen var som jeg likte så godt. Det var en drikkevise av Lord Byron, noe med Fyll mitt beger, oversatt av en kvinne på 20-tallet tror jeg.

Jeg klarer ikke å google frem denne teksten, kan noen hjelpe?

Meg og Børre Sæthre og Brassaï

Er det en bra pretensiøs overskrift? Ja såklart.

Jeg hadde tenkt å bare lenke opp intervjuet med ham i Morgenbladet der han snakker om gleden ved å sende ut skjulte meldinger i prosjektene sine, innpakkede budskap som kanskje bare oppfattes av én av hundre tilskuere.




– Jeg blir veldig glad hvis jeg leser eller hører om noen som har forstått meldingen, tatt akkurat den skjulte referansen jeg har lagt inn. Men slik respons er ikke maktpåliggende.
Det viktigste er gleden over å sende ut budskapet – det er de hemmelighetene jeg får lov til å ha.




– De gangene jeg pitcher inn erotiske elementer, gjør jeg det naturligvis med utgangspunkt i min egen seksualitet – ting jeg selv har en dragning mot. Men først og fremst synes jeg det er morsomt å leke med referansene i homsekulturen. Ta Brassaïs berømte fotografier fra Paris, for eksempel – svart-hvitt-bildene av brostein og nattmiljøer fra 1920-tallet som alle kjøper som postkort når de er på ferie. Det ingen tenker på, er at Brassaï egentlig dokumenterte Paris' underverden, steder hvor menn møtte hverandre for å ha sex. "Under broene langs Seinen" er en veldig kjent referanse i homseverdenen. Men det vet ikke det amerikanske pensjonistekteparet som skal sende en hilsen hjem.

Og så meg

Jeg blir brydd når jeg skriver for mye om meg selv, jeg føler trang til å oppveie straks med et Patti-Smith-bilde. Jeg blir brydd,
men jeg vil.

Det er noe som er kommet tilbake, som var her for lenge siden, et mas, en slags boble, noe som må uttrykkes. Det har lenge vært nok med det jeg har sagt gjennom jobben, og det jeg har uttrykt til menneskene mine hjemme. Jeg har alltid sagt ting til dem, på måter som kanskje bare jeg har forstått: en kvist, en gave.

Så, likheten mellom meg og Børre Sæthre blir den gleden ved selve sendingen. Jeg har jo visst at i hverdagen, når jeg setter blomster i vase, og kjøper akkurat den osten og ikke den osten, så er det jeg som har lagt mening i det. Jeg tror ikke de vet det.

Kanskje jeg må finne meg noen nye måter.
Jeg må lete etter andre steder å si noe.
Det var forresten i Paris det med at det regnet og vi spiste humus.

Så herlig, da fikk jeg vært litt privat i dag også, ikke bare personlig.

Dette er bildet av Bijou. Jeg lurer på om det er virkelighetens Bijou, hun fra Anaïs Nin-boken? Sikkert, siden både Anaïs og Brassaï har så rar ï. Kan ikke være noen annen grunn.

Livet 3.0

Jeg føler meg ikke uovervinnelig. Jeg er overvunnet,
noe hoppet på meg bakfra, først snek det seg innpå meg mens jeg ikke la merke til det, så slang det meg i bakken.

- Sånn der kan du ligge.

Jeg ligger der og ser for meg ting. Det er fullt av bilder i hodet.
Uten forvarsel ser jeg tydelig nedkjøringen til Geiranger, isen på vannet før nedkjøringen, formene på steinene på den lille broen, vinkelen på asfalten oppå sukkertoppen med det hvite teltet,
pub 4.0, det regnet vi forvillet oss inn på en libanesisk restaurant vi spiste mos av kikerter og olje og drakk vin, den japanske damen med kameraet i matsalen som ville huske hver detalj hun så,
bordet akkurat der.

Jeg ser Geiranger fra alle vinkler, fra alle lukter, lag på lag med bilder, jeg hører lyden av noe, assosiasjoner, tanker,
alt oppå hverandre. Og så er det alle de andre stedene,
de andre tidene, øyeblikkene.

De kommer lagvis, det er 2.0 mash-ups og clouds,
noen ganger kommer de enkeltvis
(som når twitter ligger oppå googlemap.)
Jeg vet hva spørsmålet er, det er da noe.
Når 3.0 er her har jeg spørsmålet klart.

Livet 2.0

Det er så mye man kan ønske seg, livet 2.0,
livet fucking betaversjon, men får man? Jeg vet ikke.
Denne dagen virker så liten og tynn slik den er frem til nå, 19:47.

I mellomtiden prøver jeg på en comic relief.
Jeg vet ikke om det går heller. La oss se.

Dette bildet tok jeg i dag. Det er fra jobben. Det er noen som har glemt en pære i skapet for kaffe, knekkebrød, havregryn og annet rask som kollegene glemmer å rydde i. Kollegene mine er som små ekorn, de gjemmer mat og så glemmer de den.

De små prikkene til venstre er bittesmå dyr, eller egg.
Før kastet jeg gammel mat og drit omtrent hver dag mens jeg sto og ventet på at vannkokeren skulle levere. Men så ble jeg muggen faktisk og har holdt opp med det. Det er en stille demonstrasjon.

Så pæra satte jeg inn i skapet igjen, der kan den stå og kose seg.
Jeg tror den er en slags forensic pære-studies.

(Selvevaluering: nei, det funket ikke, latterlig forsøk)

Livet setter spor

I ettermiddag så jeg denne utstillingen på Norsk Form.
Gamle damer i klær som viser dem frem i all sin gammelhet,
i stedet for å skjule den.


I dette intervjuet svarer designer Karoline Kjeldtoft,

- Kan man si det slik at du har funnet de svakeste punktene på en gammel kropp og utstiller dem?

- Det er de svakeste punktene på en gammel kropp ifølge det skjønnhetsidealet vi har i vår kultur. Det er nettopp det som er temaet for min utstilling. Det er faktisk det spørsmålet jeg gjerne vil stille: Hva er det for et skjønnhetsideal vi opprettholder? Det ligger i vår kultur og i oss alle. Det gjennomsyrer hele vår tankegang - ubevisst hos de fleste. Men det er ikke noe vi tar stilling til. Denne utstillingen er et forsøk på å konfrontere mennesker med realiteten. og forsøke å redefinere hva som er vakkert.


Det minner meg om en gammel dame jeg kjente en gang.
Hun ville ikke vise frem de nakne armene sine i sin egen hage en gang, sammen med sin sønn og meg.

Det var trist syntes jeg da, og da var mine armer på sitt peneste. Men det visste ikke jeg heller forsåvidt. At de var pene, at jeg var pen. Det er også trist. Jeg ser det nå.


Martine Aurdal åpnet forestillingen. Hun kalte dem eldre kvinner. Ikke i denne anledning en gang skulle man få høre noen si gammel.

De var gamle kvinner.

Livet eller pengene

Jada, jeg vet at penger påvirker hva slags liv vi kan leve,
jeg vet det fordi jeg har levd med få penger etter norsk standard,
nettopp derfor:

Pengene eller livet?

Jeg tenker på i hvor stor grad vi lar penger komme først, at pengene styrer tankegangen vår.

Pensjonspoeng eller tid

F.eks, da ungen min var liten snakket Gro Harlem Brundtland mye om at kvinner ikke måtte la være å jobbe, fordi vi ikke ville få pensjonspoeng og noe å leve av når vi blir gamle. Jamen, tenkte jeg da, livet er jo ikke bare pensjonspoeng og penger. Livet er jo særlig det at jeg er her med ungen min og at vi to har tid til å sove lenge og lese bok og snakke.

Nedbetalingstid

F.eks, da ungen min var liten og jeg ikke skjønte at selv om det var økonomisk lurt å betale ned lånet mitt i vanlig tempo, så var det ikke livslurt. Hvorfor skulle jeg ha veldig lite penger da, og få mye mer idet hun flyttet ut? Det tok meg dessverre 10 år å avsløre dette.
Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg det før. Etter 10 år tok jeg lengre nedbetalingstid på lånet og fikk flere penger som vi kunne bruke da.

Reiseforsikring

F.eks, at jeg ikke bruker reiseforsikring når jeg reiser i europa.
Jeg liker ikke den holdningen reiseforsikring gir meg: at jeg har betalt noe til forsikringsselskapet og at jeg vil ha noe tilbake. Hvor galt kan det gå egentlig? Jeg reiser med lite verdier og passer på tingene mine, og gjennom årenes løp har jeg gått i +.

Innboforsikring

F.eks at jeg ikke har innboforsikring, men det tør jeg nesten ikke si til folk. Hvis alt brenner vil jeg ikke ha alt tilbake. Det som er viktig kan jeg ikke få tilbake. Da vil jeg også oppleve en gang til å ikke ha alt.

Billig eller godt

F.eks hvor mange folk som lar matprisen komme først. Ja det er billig, men er det godt? Prisen bør ikke være det viktigste spørsmålet når det gjelder mat. Eller deg om det, men for meg.

Sutring

F.eks hvordan folk sutrer om lønna si. Så lenge du ikke er i lønnsforhandlinger så syns jeg alle skal være klar over at vi har masse penger alle mann. Jeg vet det, jeg har levd på pengene til en minstepensjonist.

Sutring

I dag snakket jeg med en gammel dame om det å leve alene. Hun var bare opptatt av urettferdigheten i at hun måtte betale like mye i vannavgift som en hel familie, sånne ting. Jeg hadde lyst til å si, men herregud da menneske, for et fokus?

Men jeg er godt oppdratt. Så damen, og mest kommentarfeltet i denne posten minnet meg om disse eksemplene.
Som jeg tenker på med jevne mellomrom.

Og jeg skal aldri mer skrive en post med så saklige overskrifter.

Livet, øyeblikk

Jeg vet ikke om jeg kan snakke sånn. Det er vanskelig å vite hvor språket strander, hvor det ekte og genuine, hvor det inderlige,
det som ikke er ofte nok sagt går over til å bli banalt og patetisk.

Det regner. Det vet jeg, det pøser ned. Jeg liker den lyden.
Det minner meg om trygg barndom, det minner meg om hyttene.
Av og til kan jeg bli glad av å se lyset falle inn på bordet, på tingene som ligger der. Måten lyset legger seg, klokka 18:25 en mandag.

Livet i en boks

Jeg har hatt besvær med en pose full av - noe, siden påske.
Nå er den tom. Den ligger knyttet sammen oppå esken som har fått navnet "livet" inspirert av kommentarfeltet i denne posten.


Mye er gått i peisen. I livet-boksen ligger brev, attester, slektsforsking. I den svarte boksen ligger hauger av A-4-ark, ting jeg skrev i løpet av ti år. Det viste seg å være en god del. Jeg orket ikke å lese på det, det skal jeg gjøre hvis jeg har en ledig uke foran meg, og en kasse med vin.

Nå skal jeg se om jeg kan få det litt,
bare litt, ryddigere på bordet mitt..

Men jeg fant ett ark, der det bare sto:
Å skjelne det tilsynelatende fra det virkelige.

Livet 1

Jeg oppdaget en for meg ny blogger MARIA SÃGER her om dagen. Hun skriver om Joan Didions siste bok, men fra et annet perspektiv enn det jeg har gjort.


Mens jeg var opptatt av hvordan Joan Didion forholdt seg til mannens død, skriver MARIA SÃGER om kritikken mannen kom med mot hvordan livet deres hadde blitt.

Joan Didion spør seg,

Why didn´t I listen when he said we weren´t having any fun?
Why didn´t I move to change our lives?

"Forandre ens liv" skriver MARIA SÃGER.

Og så minner det meg om noe jeg har hatt liggende en stund. Jeg har ventet på en anledning til å sette det David Rieff skriver om moren sin Susan Sontag inn i en sammenheng.

Men jeg er tom. Jeg har ikke noe vettig å si, annet enn at dere kan lese de to lenkene hvis dere vil og kommentere på de fine måtene dere pleier å kommentere på.

She (Susan Sontag) wrote: "We know more than we can use. Look at all this stuff I've got in my head: rockets and Venetian churches, David Bowie and Diderot, nuoc mam and Big Macs, sunglasses and orgasms."

And then she added, "And we don't know nearly enough." I think that, for her, the joy of living and the joy of knowing really were one and the same.

She knew it, of course. On her 70th birthday, she told me that what she most yearned for was time, time to do the work that essay writing had distracted her from so often and so lengthily.

Jeg forsker på rot

Det ser ut for meg som om forskere bruker mye tid på å beskrive tilstander. De beskriver dem og kategoriserer dem. Og så er det ofte opp til noen andre å fikse dem, politikere, lærere, sosialarbeidere.

Er det ikke slik da?

Og jeg sier ikke at det er galt. Det er nødvendig at noen undersøker og peker på problemer. Slik at vi blir klar over dem.

Jeg vil kategorisere rotet mitt.

Uproblematisk rot

Det du ser over her er absolutt uproblematisk rot. Sitronskivene i vasken representerer ingen minner som er vanskelig å håndtere f.eks. Det er ikke noe spørsmål om hva som skal skje med sitronskivene, det er klart og akseptert at de skal i søppelbøtta.

(De er igrunnen pene der de ligger. Betyr det at de er kunst? Hvis jeg definerer oppvask-kummen min som et utstillingslokale?)

Verre med dette rotet da. Det ligger tilogmed slik til at vi snubler gjennom det på vei til stua.

For dette er problematisk rot

Den store ungen min gjør opp status over livet og rydder og rydder. Hun er på vei ut av huset igjen. Den første rullen der er det bleiestoffet jeg kjøpte da hun var nyfødt, og som jeg hadde tenkt å sy naturvennlige bleier av.

Den andre rullen er en rull med plast som hun har hatt mye moro med etter at vi lekte i barnerommet på Louisiana en gang i forrige ti-år.

Hvor skal det nå? Plastrullen skal hun antakelig ta opp til Grünerløkka skole, kanskje håndarbeidslæreren der vil ha den.

Men bleierullen?

I går etter at jeg hadde lagt meg måtte jeg mumle,

- Du jeg vet ikke om jeg syns du skulle gi bort den bleierullen...?
- Nei, jeg har tenkt på det samme.

Siden vi er to sentimentale sataner kan det hende at den må ligge der i gangen i tilfelle hun får en unge en gang.

Så kan vi jo, om ikke sy bleier, så kanskje sy babylaken?
Eller sånne kluter? Driver ikke babyer med kluter?

Denne posen. Den representerer:

Det uoverstigelig rotet

Jeg skrev om den posen i påsken. Jeg tok den frem fra gangen, det er gamle papirer der,
den gjør meg kvalm.

Jeg fikk ryddet en viss prosent av posen (15?) i påsken.

Problemet er at jeg har en forestilling om at hvis jeg setter den midlertidig tilbake der den sto så blir den ikke ryddet. Det er et nederlag. Derfor blir den stående i stua. Det er også et nederlag.

Mulige løsninger

Jeg foreslo for meg selv: Ta opp et ark hver dag og håndter det,
det burde være mulig. Det virker ikke. Jeg vet ikke hvorfor.

Hva har politikerne tenkt å gjøre med det? Skal det frie individ seile sin egen sjø? Opposisjon: skal dere sy puter under armene på meg?


I mellomtiden er folket, opposisjon og makthavere unnfallende
og bryr seg bare om billig bensin og nytelse
og disse rosene, på bordet mitt, fotografert i dag.

Jeg lurer på om jeg redefinerer prosjektet mitt.
Eller nei, jeg kan ha et parallellprosjekt.

Jeg er en rot-kunstner

Jeg uttrykker meg simpelthen gjennom - rot. Ettersom kunst kan defineres ved hjelp av hvor det er stilt ut erklærer jeg hjemmet mitt som galleri og bloggen som en kontinuerlig performance.

Mer Joan Didion, mer døden

I dag har Dagbladet en dobbeltside om Joan Didion,
den norske utgivelsen av boka The Year of Magical Thinking
som jeg skrev om i helga.

Dessverre er den ikke lagt ut på nett, men avisa lar seg fortsatt kjøpe akkurat nå i alle fall. Kåre Bulie spør henne blant annet,

- Hvordan var skriveprosessen?
Hjalp å skrive boka deg i din egen sorg?

- Jeg skrev boka mellom 4. oktober og 31. desember i 2004.
Jeg vil ikke si at det var vanskelig. På den tida virket det nødvendig å bare la det flyte ut. Og ja, å skrive den hjalp meg med å konfrontere det som hadde skjedd, og derfor å sørge.


- Flere mennesker enn jeg kan telle, ikke så mye kritikere, men mennesker som har kommet bort til meg i bokhandler, på restauranter eller flyplasser og fortalt meg på den mest åpne måte om deres tap - hvordan de kom gjennom det, hvordan det fortsetter å komme tilbake til dem.

Jeg har kommet til å tenke på dem som søstre og brødre.

- Du vendte deg umiddelbart mot bøkene i denne prosessen. Hvorfor?

- Jeg har vendt meg mot bøker hele mitt liv.

- Tror du bøker - og din bok - kan hjelpe mennesker i sorg?

- Ja, jeg tror bøker kan hjelpe folk. Du behøver ordene til å i det hele tatt tenke på hva som har skjedd.

- Representerer denne boka noe nytt i forfatterskapet ditt,
og i så fall på hvilken måte?

- Jeg synes denne boka er betraktelig mer direkte enn alt jeg har skrevet før. Jeg ville snakke på en direkte måte denne gangen.
Jeg hadde mistet de vanlige forsvarsmekanismene.



Her er et intervju med henne fra the Guardian.

Så, det var noen sitater fra artikkelen til Kåre Bulie. Du finner mer om boka hvis du går inn i lenken min øverst på siden også. Jeg avslutter med det som for meg er et comic relief:
Forstyrrelser tar jeg ille opp.

Sånn går den,

- Faller skriving lett for deg, eller er det hard jobbing? Har du bestemte rutiner i arbeidet?

- Nei, skrivingen er ikke lett for meg.
Til du kommer inn i flyten, er det frustrerende arbeid. Og når du kommer inn i den, kan du miste den ved å ta fri en dag. Så jeg arbeider hele tida, eller forsøker i alle fall. Jeg sitter ved pulten min. Jeg bruker en datamaskin. Forstyrrelser tar jeg ille opp.

Mer Patti Smith

Her kommer en liten Patti-Smith-medierunde. Først til Aftenpostens telefonintervju med henne i gårsdagens avis, så til siste nummer av Rolling Stone, med lyd.

Prince protesterte mot Patti Smiths bruk

- Er ikke Cobains enke Courtney Love veldig tilbakeholden med å la andre bruke Nirvana-materialet på noen som helst måte?

- Vel, sannheten er at det ikke er lov, sånn rent juridisk, å holde på slik jeg gjør. Prince ville jo stoppe meg da jeg hadde lagt til et bibelvers i hans "When Doves Cry". Jeg hadde også problemer med forvalterne av Jimi Hendrix' arv da jeg la inn nye tekstbrokker i en av hans låter. Men jeg hadde ingen problemer med Courtney. Vi har møttes et par ganger. Jeg har inntrykk av at hun liker det jeg driver med.

- Skjønner du dem som reagerer negativt på din ekstratekst?

- Jeg kunne forstått det bedre hvis de trodde jeg ville endre teksten. Men jeg endrer jo ingenting, jeg improviserer med ord, som en slags saksofonsolo, om du vil. Jeg ble veldig overrasket da Prince protesterte. Men sånn er nå engang loven. Vil de, så kan de.

Her er resten av intervjuet i Aftenposten.

Og vedlegget der det kommer frem at journalisten forbauses av at en 60-åring benytter de moderne hjelpemidlene e-posten og youtube.

Rolling Stone-intervju med Patti Smith, med lyd, lett å høre på.

Og her er min egen skuffelse over den siste plata hennes.

Paris til Beauvais og Charles d.

Jeg vet ikke hva det er, kan det være valget? Eller noe annet?
I alle fall har posten min om Å komme seg til Beauvais, plutselig begynt å få nye lesere denne helga.

Den posten skrev jeg for et år siden etter å ha opplevd et veldig irriterende system da vi skulle reise hjem fra Paris fra Beauvais-flyplassen i påsken. Før jul reiste jeg fra Charles de Gaulle (kommentarfeltet).


Bildet tok jeg i Paris i desember, fint syns jeg.
Reisebloggen min er litt død for tiden.

En ekstrem lydighet

Noen ringte akkurat fra Norsk Gallup, de ville snakke med den i hustanden som hadde bursdag sist, om aktuelle samfunnsforhold. Faen, tenkte jeg, det har jeg lyst til å svare på.
Hun er ikke hjemme, sa jeg som sant var.

Valkyrien Allstars

Jeg var nede på åpningen av Schous-kvartalet i sted,
og der skjedde det mange fine ting.

Hjernen er alene, alene med hjernen

Lars Lillo Stenberg ga vekk det gamle pianoet han har komponert med til kulturskolen, og han spilte noen siste sanger på det, bl.a denne som han sa at han var 18 da han skrev. Den liker jeg.

Det er midt på dagen
Jeg er alene i huset
Jeg står midt i stuen
Jeg er alene i huset

Disse søtingene. Det var en veldig flink trommelærer fra kulturskolen som fikk en haug unger til å være med på lange rytmesystemer med pinner og stol. Hun fikk dem til å kjøre solopartier også.
Det var fint å høre på helt på ordentlig.

Den store overraskelsen for meg var Valkyrien Allstars

Tre hardingfeler, en sterk og interessant stemme og så fine sanger. Det var en jeg ville google opp men nå har jeg glemt det vesentlige slik at jeg får funnet den. Hjelp? Den var oversatt av en kvinne på 20-tallet. Jeg trodde det var en Byron-tekst, men jeg finner ikke.

De spilte en Jokke-sang "Hvis jeg var deg"
og så denne Garborg-teksten fra Haugtussa.

Den er veldig fin

Her kan du høre den på MySpace:
Og gjev du batt meg

Å gjev du batt meg
med bast og bende
Å gjev du batt meg
så banda brende
Å gjev du drog meg
så fast til deg
At heile verdi
kom bort for meg.

Som så ofte kan vi ikke stole på meg og bilder, det er lettere å oppføre seg som fotograf og gå nærme nok med et proff-kamera syns jeg. Jeg tyr til ett av pressebildene deres.



De skal spille på Kuba klokka 16 på 17. mai.

Joan Didion på norsk

The Year of Magical Thinking kommer på norsk neste uke:
De magiske tankers år.

Hun skriver om det året som fulgte etter at mannen døde.

Hun skriver seg frem til det tristeste, en forestilling som fornuften forakter, om at magical thinking skulle kunne få klokken til å gå tilbake til før det punktet der alt forandret seg, at mannen skal komme tilbake og trenge tingene sine.

Hun klarer ikke rydde tingene hans

Hun skriver om hvordan det er å leve i den sorgen, about the shallowness of sanity, about life itself.

2. desember i fjor skrev jeg en lang post om denne boken.

Det var en så vanlig dag

Joan Didion beskriver inngående hvordan de kommer hjem fra sykehuset der de har besøkt den syke datteren, hvordan de gjør seg klar til middag, hvordan han får et hjerteinfarkt.

- Man setter seg ned for å spise middag,
og livet slik man kjenner det tar slutt.



Det er Annie Leibovitz som har tatt bildet over.
Jeg skrev om boken til Leibovitz i januar,
den handler også om sorg.

Tranghet og fløte

Noe musikk maser seg inn i hjernen min, det blir for trangt.
Det blir for tett, jeg vil stenge musikken ute med å klemme igjen øregangene.

Sånn ble det for meg med den nye Patti Smith-platen som jeg hadde gledet med til. Hun gjør cover på flere kjente artister, sanger jeg egentlig liker. Men det kjennes som om hun har kvernet alt gjennom en kvern som klemmer det sammen til en Patti-deig jeg ikke liker.
Kanskje Smells Like Teen Spirit litt.

Likevel kan det godt tenkes konserten i juni blir storveis. Øregangene har en annen toleranse for støy når jeg er på konsert.

Patti Smith & Mike Mills (REM)i New York for en uke siden.

Jeg kjøpte både Patti Smith-platen og Joni Mitchell-platen for en liten uke siden. Jeg ventet med å åpne plasten på Joni før Patti hadde fått sjansen sin. Jeg har bare plass til en elskling om gangen.

Men etter et par runder med Patti Smith, hørte jeg den nye Joni Mitchell og jeg begynte å like den med en gang. På Joni Mitchells plate er det 12 andre sangere som synger de gamle sangene hennes.

Vemodig, noen ganger trist

Joni Mitchell legger seg som fløte over noe. Og jeg har fått en ny venn, Sufjan Stevens. Og Cassandra Williams som jeg ikke har lagt merke til før sang Blue sånn at jeg likte den.

Jeg syntes alltid Joni Mitchell gjorde den så skingrende. Og min gamle venn Arild syntes ikke jeg kunne si at jeg likte plata Blue når jeg ikke likte tittelkuttet, disse reglene.

Og Prince

Han har vært ute av systemet mitt i 15 år, han synger A Case of You sånn at jeg grøsser på ryggen de stedene der stemmen sklir litt.

Jeg er plutselig på kjøkkenet der hjemme var før, på Oppsal, med rødgangen, og ungen min som nå er stor ville høre red-berett-berei-mamma, en gang til.

Så mens Patti Smith har redusert sangene for meg,
har noen av Joni Mitchells sanger åpnet seg.

Her synger Joni Motchell og Neil Young (fra Last Walzt i 1978),
men Helpless, den er på Patti Smiths plate.

Så sånn er det i musikkhodet mitt disse dagene.

En annen sak jeg skrev om Joni Mitchell og meg.

En annen sak jeg skrev om Patti Smith.

Blomstergrafitti - Kløvergrafitti

Jeg gikk og tenkte på at jeg ville reprodusere kunstgjødsel-tagge-posten min fra i fjor. Det er liksom tid for det nå. Her er en lang post jeg skrev om at jeg maler på asfalt og tagger med kunstgjødsel.


Og så så jeg på Arty (Arty befolker postene mine denne uka)
og der avsluttet reporteren med oppfordringen om,

- Å fõrendra det õffentliga rummet med frõ.

Det var inspirerende

Jeg tenkte på en fyr fra Asker eller Bærum som kastet solsikkefrø ut av vinduet når han kjørte til jobb hver dag for noen år siden.

Jeg tenkte på min gamle fantasi om i smug å sette ned blomsterløk om høsten, på et offentlig sted, en park eller noe,
og så ville alle bli så forbauset om våren når det kom blomster opp.

Og ikke før hadde jeg tenkt det,
så gikk jeg til jobben og så to tulipaner stå midt i en bakke.

De var så ensomme, jeg tror ikke kommunen setter ut bare to.
Så, det er nok en smug-løk-nedsetter ute og går.


Her ser du. Og det var godt jeg tok bilde av dem,
for i dag hadde en tosk knepet av hodene på tulipanene.

Og så plutselig

Så skrev Kubonde,
som jeg prøvde å skrive med om lukten av silofor dette:

- Forresten, leste du tagget med kunstgjødsel, hva med å prøve hvit og rødkløver, så det når du vil, det blomstre om ca to månder.
Da blir det økologisk tagging.

Og så, utdypende

- Kløver kan du så selv om det er gras, eks på en plen, men du må så den tidligs mulig fordi frøene trenger 3 uker på å spire, sår du seint kan graset få overtaket. Ungå tørre og våte områder.
IKKE bruk kunstgjødsel, da får graset overtaket.

Du får kjøpt det på Felleskjøpet og antakelig på hagesenter.
Jepp. Off I go.

Hva med å innføre lenkefarger?

Jeg skulle ønske at noen kunne finne opp forskjellige lenkefarger.
Sånn at man uten å klikke kan skjønne hensikten folk lenker med.
Folk klikker lite på lenker, og det er kanskje fordi de blir skuffet.

En forklarende lenkefarge

Når jeg skriver om Arty regner jeg med at ikke alle kjenner dette svenske tv-programmet og da kan jeg lenke Arty slik at folk kjapt kan se hva jeg snakker om, som en ordbok, ofte en-wiki-artikkel.

En utdypende lenkefarge

Jeg blir sur når f.eks wikiartikkelen her bruker forklarende lenker på hvert ord i setningen "Susan Sontag født 16. januar 1933 i New York, død 28. desember 2004" - Jeg vet hva New York er og jeg trenger ingen forklaring på året 2004, hvertfall ikke i denne sammenhengen.

Her forventer jeg å finne en utdypende artikkel som dreier seg om Susan Sontag og barndommen hennes i New York, og så en artikkel som vedrører hennes død spesielt. Jeg ønsker meg en utdypende lenkefarge.

En ikke-saklig lenkefarge

Noen ganger lenker jeg assosiativt eller spøkefullt, som jeg-lenkingen min. Jeg trenger en lenkefarge som viser at her kommer noe som hverken er leksikonaktig eller en utdypende sak.

Egen-lenking

Andre ganger er det greit å peke på at lenken er til meg selv, her kommer en lenke til noe annet jeg har skrevet om Patti Smith, altså ikke en sinnsykt god artikkel fra et musikkblad om Patti Smith.

Det trengs sikkert enda fler. Og har vi klart å lære oss hele alfabetet kan vi vel få til en 10-12 lenkefarger? Og så kan vi ha en farge for de som ikke orker å forholde seg til systemet.

Her finner du en wiki-artikkel på hypertekst,
åpenbart ikke skrevet av meg.

Et hastig lyskryss

Jeg liker ikke langsomt. Jeg skrev hylningsmail til Store Studio dagen etter premieren for noen år siden, da de ble kritisert for å være et slitsomt lyskryss: Jeg vil stå midt i det krysset! skrev jeg.
Men det ble det ikke noe av dessverre, de senket tempoet.

Mediebruket mitt følger ellers statistikken ganske bra,
jeg er i den gjengen som minsker tv-bruk og øker nettbruk.

Dvs, jeg har gjerne tv-en på i bakgrunnen mens jeg er på nett.
Og da blir det jo et fint lyskryss av min verden. Dødpunktene på tv brukes på nett, og motsatt, der jeg trenger tenkepause når jeg er på nett, eller venter på lasting, så er tv-en der.

Dette er jo vel bra, men jeg har gått og tenkt på hvordan jeg kan bruke nett-tv bedre. Dels passer det jo ikke alltid å være tilgjengelig når fjernsynet har lyst å vise meg noe, dels mangler jeg kanaler.

Det er ikke alltid jeg kan gi meg hen til den samtidigheten jeg ofte liker så godt. Og så er det praktisk å kunne stanse litt også.

Ja jeg vet det, det fins opptaksmuligheter.
Men, det har jeg ikke fått til å funke.

Ofte er det jeg tar opp noe jeg liker og så vil jeg ikke slette og så blir alle kassettene/dvd-ene uoversiktlig
og så stanser lysten til å ta opp mer.

Jeg tror det er det.
Jeg vil bli bedre på nett-tv.
Da ligger alt et annet sted, det blir ikke mitt rot.

Men så bruker jeg ikke nett-tv, for da blir jeg låst til å se. Jeg har tenkt at jeg trenger to maskiner, en til å se tv på og en til rest-nett.


I det siste har jeg klart å lage mitt eget lyskryss.
Jeg ser svensk nett-tv (Arty, Kobra) og blar i magasiner og aviser samtidig. Å lese bok går jo ikke til tv-seing, det er for konsentrasjonskrevende, men å se i magasiner er fint.
For ja, det er artikler å lese, men det er også bare bilder å se på.

Ikke langsomt

Jeg liker å se på bilder, reklamebilde også. Men det er fint at det er flere strømmer i lyskrysset da, for jeg er en utålmodig seer.
Jeg blar videre før jeg egentlig er ferdig
og tenker at jeg skal se en annen dag.


Det minner meg om min gamle alternnative drømmejobb.
Hvis jeg er sliten nå tenker jeg mest på å vanne i et stille gartneri.

Men før var planen å manuelt dirigere et lyskryss, på den perfekte måte. Jeg kunne gjort det så mye bedre enn en maskin.

Trafikken skulle glidd så fint

Forresten 1: Er det noen som har skjønt tingen med Joost? Jeg var der et øyeblikk og syns det liknet på et masete ungdomsdiskotek?

Forresten 2: På fredag er Tom Waits på Conan O`Brian sammen med Snoop Dog, for den som vil (og kan) ta det med i sitt eget fredagskryss. Forferdelig nettside det tv-showet har.