Tranghet og fløte
Noe musikk maser seg inn i hjernen min, det blir for trangt.
Det blir for tett, jeg vil stenge musikken ute med å klemme igjen øregangene.
Sånn ble det for meg med den nye Patti Smith-platen som jeg hadde gledet med til. Hun gjør cover på flere kjente artister, sanger jeg egentlig liker. Men det kjennes som om hun har kvernet alt gjennom en kvern som klemmer det sammen til en Patti-deig jeg ikke liker.
Kanskje Smells Like Teen Spirit litt.
Likevel kan det godt tenkes konserten i juni blir storveis. Øregangene har en annen toleranse for støy når jeg er på konsert.
Patti Smith & Mike Mills (REM)i New York for en uke siden.
Jeg kjøpte både Patti Smith-platen og Joni Mitchell-platen for en liten uke siden. Jeg ventet med å åpne plasten på Joni før Patti hadde fått sjansen sin. Jeg har bare plass til en elskling om gangen.
Men etter et par runder med Patti Smith, hørte jeg den nye Joni Mitchell og jeg begynte å like den med en gang. På Joni Mitchells plate er det 12 andre sangere som synger de gamle sangene hennes.
Jeg syntes alltid Joni Mitchell gjorde den så skingrende. Og min gamle venn Arild syntes ikke jeg kunne si at jeg likte plata Blue når jeg ikke likte tittelkuttet, disse reglene.
Jeg er plutselig på kjøkkenet der hjemme var før, på Oppsal, med rødgangen, og ungen min som nå er stor ville høre red-berett-berei-mamma, en gang til.
Så mens Patti Smith har redusert sangene for meg,
har noen av Joni Mitchells sanger åpnet seg.
Her synger Joni Motchell og Neil Young (fra Last Walzt i 1978),
men Helpless, den er på Patti Smiths plate.
Så sånn er det i musikkhodet mitt disse dagene.
En annen sak jeg skrev om Joni Mitchell og meg.
En annen sak jeg skrev om Patti Smith.
Det blir for tett, jeg vil stenge musikken ute med å klemme igjen øregangene.
Sånn ble det for meg med den nye Patti Smith-platen som jeg hadde gledet med til. Hun gjør cover på flere kjente artister, sanger jeg egentlig liker. Men det kjennes som om hun har kvernet alt gjennom en kvern som klemmer det sammen til en Patti-deig jeg ikke liker.
Kanskje Smells Like Teen Spirit litt.
Likevel kan det godt tenkes konserten i juni blir storveis. Øregangene har en annen toleranse for støy når jeg er på konsert.
Patti Smith & Mike Mills (REM)i New York for en uke siden.Jeg kjøpte både Patti Smith-platen og Joni Mitchell-platen for en liten uke siden. Jeg ventet med å åpne plasten på Joni før Patti hadde fått sjansen sin. Jeg har bare plass til en elskling om gangen.
Men etter et par runder med Patti Smith, hørte jeg den nye Joni Mitchell og jeg begynte å like den med en gang. På Joni Mitchells plate er det 12 andre sangere som synger de gamle sangene hennes.
Vemodig, noen ganger trist
Joni Mitchell legger seg som fløte over noe. Og jeg har fått en ny venn, Sufjan Stevens. Og Cassandra Williams som jeg ikke har lagt merke til før sang Blue sånn at jeg likte den.Jeg syntes alltid Joni Mitchell gjorde den så skingrende. Og min gamle venn Arild syntes ikke jeg kunne si at jeg likte plata Blue når jeg ikke likte tittelkuttet, disse reglene.
Og Prince
Han har vært ute av systemet mitt i 15 år, han synger A Case of You sånn at jeg grøsser på ryggen de stedene der stemmen sklir litt.Jeg er plutselig på kjøkkenet der hjemme var før, på Oppsal, med rødgangen, og ungen min som nå er stor ville høre red-berett-berei-mamma, en gang til.
Så mens Patti Smith har redusert sangene for meg,
har noen av Joni Mitchells sanger åpnet seg.
Her synger Joni Motchell og Neil Young (fra Last Walzt i 1978), men Helpless, den er på Patti Smiths plate.
Så sånn er det i musikkhodet mitt disse dagene.
En annen sak jeg skrev om Joni Mitchell og meg.
En annen sak jeg skrev om Patti Smith.
innlegg av fr.martinsen på
08:41
17 Kommentarer:
Jeg har ikke skaffet meg disse ennå, men når lønna kommer til fredag skal jeg skaffe meg Joni-tribute CD-en. Gleder meg til det etter å ha lest det du skriver her. Patti Smith vil jeg nå høre på før jeg tar sjansen på å kjøpe...
Det er vel best du hører på Joni først også.. Men si hva du syns etterpå da.
Ja, bør vel egentlig høre på den først også :-)
Enig med deg om Patti Smith-albumet. Hadde ikke gleda meg så sterkt til et stykke musikk som da jeg venta på siste av Tom Waits. Men til forskjell fra da, ble dette en nedtur. Ville, og vil så gjerne like den skiva, har hørt den igjen og igjen, i håp om at den skulle vokse, modnes i meg. Men så langt uten resultat. Det blir liksom bare flatt og tomt, coverversjoner som ikke løftes eller får nødvendig fokus og skarphet? Litt kjedelig, rett og slett. For lite torden og lyn.(Familiemedlemmet på 13, som digger Horses, er helt enig, forresten...)
Fakta på lørdag på NRK sist lørdag var forresten en BBC-produksjon om haute couture og de ufattelig rike kvinnene som myldrer rundt visningene i Paris og kjøper kjoler til mange millioner.
Holdt på å dette ut av stolen da Patti Smith plutselig dukket opp (presentert som sanger og poet) sammen med en amerikansk kunstner/designer som åpenbart var involvert i dette sirkuset. Ble helt feil setting for meg; Rock 'n' Roll Nigger og haute couture og milliardærfruer på vift? ;-)
sorry, den anonymen der var sjølsagt meg som på vanlig irriterende vis drodlet videre rundt noe...
Drodle er fint, fortsett med det.
Jeg så ikke det programmet du refererer til, men jeg må arrestere deg på slomsete tenking rundt motebransjen.
Den er ikke bare noe milliardærfruer vaser rundt i, men noe som både fanger opp strømninger i samfunnet og kanskje er med på å lage/forsterke dem.
Jeg syns ikke avstanden mellom kunst og mote er rungende stor bestandig, og pengene kan sannelig være til stede i kunstverdenen også.
Jeg gjetter at det var showet til Ann Demeulemeester Patti Smith var på.
Og det var ikke tilfeldig:
"Her signature is a slouchy masculine look that references her longtime muse Patti Smith. The singer has sometimes created special spoken-word poetry for Demeulemeester’s runway soundtracks, while her lyrics have often worked their way into prints as well."
Dette programmet fokuserte i alle fall, på en vennligsinnet måte, slik jeg oppfattet det i alle fall, på milliardærfruene, den faste indre sirkel av hard-core HC-fans som var med på alt, fløy inn fra LA i privartfly for å få med seg visningene osv, gamle og nye påenger i usmakelig mix, en vanvittig dekadanse og et forhold til penger som gjør det umulig å ikke tenke på tiden før den franske revolusjon og den russiske overklassen på sitt feiteste.. ;-) Kjenner at jeg blir lettere vulgær-revolusjonær av sånne TV-programmer.
Jeg har et problem med all kunst som blir milliardærbutikk, forresten, når ting drukner i et slags kommersiellt hysateri. Særlig retter vel det "problemet" seg mot en del amerikanske samtidskunstnere? Greier ikke lenger å se kunsten deres uten å se pengene, blir en slags luksusprostitusjon? Men det er mitt problem
Det var forresten en mannlig designer vi så P.S. sammen med. Den eneste amerikaner som er godkjent av det gode HC-selskap, så vidt jeg forsto?
Av en eller annen grunn mister jeg litt interessen for ting, når fokuset blir på penger.. Fotball, som jeg elsket, ble ikke så fint lenger, da spørsmålet om hvor mange penger klubbene hadde tjent ble viktigere enn spillet. Kunst ble litt kjedelig når prisen blir det sentrale kriterium for vurdering og omtale.. drodlet videre igjen, jeg... har visst blitt en skikkelig kommentar-plager her hos deg (Hjorthen trekker vel et sukk av lettelse ;-)), men du skriver om så mye som er interessant, og du skriver på en måte som det er usedvanlig lett å like og bli dratt med i, du er en veldig god formidler
Tusen takk for det, det er hyggelig ros å få, for det er det jeg vil være flink til. Og da gjelds rosen så godt.
Nei, nei, slett ikke, du kommentarplager meg ikke. Jeg er glad hvis jeg får til kommentarfelter som lever mest mulig. Jeg vil gjerne ha fler kommentarer gjerne, fler av den typen jeg allerede får, der vi vennlig og dannet utveklser synspunkter, he he.
Innholdet i det du skrev skal jeg kommentere på når jeg kommer hjem fra jobb..
Hm.
Men er det ikke ofte journalistikken du kritiserer da? De artiklene og tv-programmene som velger å fokusere på pengene som ligger der og glam-en?
Men jeg skjønner at det ikke bare er det heller. Da jeg skrev om Billy Childish snuste jeg på noe jeg ikke kan noe om, en kunstretning som kritiserer bl.a pengeinnrettingen, så vidt jeg forstår.
Av en eller annen grunn er det lettere for meg å forstå/være enig når det gjelder fotball. Det virker tydeligere da. Vet ikke hvorfor.
Men jeg syns jo også at kunst kan være med i et marked, som andre ting.
Og siden jeg selv tar meg retten til å vase rundt i verden uten et enhetlig og strengt system, så anerkjenner jeg Patti Smith den samme retten.
Og en ting er jeg hvertfall sikker på, motebransjen er ikke bare de rikes sted.
På samme måte som kirkene ikke bare er de kristnes sted.
Vi kan alle ta til oss og bruke forskjellige kulturuttrykk uavhengig av hvordan det var tenkt.
Betalte jeg for rosen din nå med å være absolutt uklar?
Du var i tilfelle uklar på en klar måte.
Og jeg er visst noe så uspennende som enig i det du sier. Og uenig på samme tid, slik jeg er enig og uenig med meg selv på samme tid.
Og ja, det er jo også journalistikken jeg kritisere, alt for mye kulturjounranlistikk har blitt sånn som i Dagens Næringsliv, der det som heter Etter børs er like monomant fiksert på penger som alt annet i den avisa. Men det er en del kunstnere også, særlig i USA(???) som har blitt ufattelgi kommersielt innrettet? Eller som i alle fall fremstår slik?
Og motebransjen er kanskje ikke bare de rikes sted, også de fattige kan kikke i utstillingsvinduene når de 10-12 godkjente franske haute couture-husene har sine slipp? Des lipper i alle fall ikke inn til cat-walken, de fattige.. Det vilel forstyrret Posh og milliardærfruenes opplevelse? Men enig, alle kan ta til seg moteuttrykk, og gjøre noe annet ut av det?
Og å vase rundt uten enhet og system, er ikke det den eneste fornuftige måten å forholde seg til verden og livet på? Jeg drømmer f.eks. om en lekker engelsk sportsbil av eldre modell, samme om det ikke "passer inn" i resten av meg. Konsekvent, nei takk! ;-)
Og fotballklubben Barcelona hadde forresten en gang gjeng supportere som ble så leie av storfinans og peengegallopp knyttet til laget sitt, at de brøt med fotballaget og begynte å støtte lag innenfor andre og mindre komersielle idretter som også ble bedrevet i Barcelona.. Slik synes jeg av og til er litt fint.
De fattige har vel sitt å stri med. Jeg tenkte mer på at vi påvirker og vi påvirkes.
Haute couture påvirker hvilken stil vi vanlige får i klesbutikkene neste sesong også, og mer indirekte påvirker moteskapere i hvilken grad det er ok å gå med bukser (Coco Chanel) eller de utfordrer oss på hva god lukt er (Rei Kawakubo med sin parfyme "garasje" som lukter nettopp det, bensin og tjære, og det lukter godt.
Eller de både utfordrer og begrenser hvordan vi tenker kan vi vel si.
Ellers så støtter jeg protester mot storfinans, det gjorde de rett i, Barcelonatilhengerne.
En interessant artikkel om disse alternative supporterne: http://www.haugsbakken.no/fotballharhelteneltblittenleiesoldatsport.htm
Den var veldig interessant. Takk.
De få gangene jeg er på fotballkamp er det forøvrig også med et antrpologisk sinnelag.
Nå kom jeg over anmeldelsen av Joni Mitchell-coverene i Rolling Stone.
Det er sjelden jeg er så enig med en anmelder om hva som er høydepunktene! (med unntak av Annie Lennox)
Velkommen med i vennegjengen til Sufjan.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden