søndag, april 08, 2007

Å rydde en pose

I starten av påsken skrev jeg at jeg skulle gjøre to ting, skrive et brev og rydde en pose med 20 år gamle papirer. Brevet, e-posten that is, er sendt av gårde. Det er bra.

Posen, den holder jeg på med nå. Det er med stort ubehag jeg nærmer meg den. Ikke rart den har stått i gangen siden jeg flyttet hit for 3 eller 4 år siden.

Man vet ikke hva som er i en sånn pose.
Jeg tar opp et ark og vet at jeg skal bli konfrontert med noe jeg var for mange år siden, ting som var bra, ting som var triste, artikler jeg syntes var interessante, minner.

Jeg har nå lest julebrevet jeg fikk fra han som nesten ble min første kjæreste. Det gikk foreløpig i sparehaugen. Jeg har spart på de rareste papirer, et brev fra Tore Olsen i Puls, som skriver at Puls dessverre ikke har oversikt over festivaler i europa, og han anbefaler meg ulike musikkaviser. To gamle Oslokart, filmplakater.

Jeg brant beviset på at jeg tok førstehjelpskurs da jeg var 16.
Jeg husker jo ingenting av det lengre, man kan si at det ikke har noen gyldighet.

Jeg brant notater fra medarbeidersamtaler, papirer om lån og trusler om inkasso, alt er betalt. Jeg brant den mange sider lange kladden til en venninne der jeg går gjennom forholdet mitt til sex, kjæresten min, faren min, fremtiden, hvilke planer jeg hadde. Jeg blir forbauset over hvor åpen jeg er om tankene mine. Og det er rart å se hvilke planer jeg hadde for de nærmeste årene, nå når jeg vet hvordan livet grep fatt i meg som det heter. Jeg ble gravid.

Jeg tenker med lettelse på at jeg antakelig sparer ungen min å lese det en gang. Det er nok papir igjen.

Jeg snakker med en venninne på telefonen om hva man kan tillate seg å ha, av papirer og notater liggende. Vi blir enige om at det vi selv anser som ikke-betydningsfullt må vekk. Og der er det mye å gå på. Så får vi tillate oss å ha dagbøker og ting vi vil kunne se tilbake på selv. Vi får ha tro på at de som skal rydde oss ut skjønner at slik vi så tingene da vi var 20, slik ser vi dem ikke nødvendigvis nå. Vi kan slippe å stå ansvarlig for det.

Og plutselig husker jeg hvor redd jeg var før, for å bli mistolket.
Jeg pleide å se på ting jeg hadde skrevet på en lapp og forestille meg hvordan teksten så ut utenfra. Jeg tenkte alltid at den ville bli overtolket. Hvis noen fant den lappen etter at jeg var død. De kommer til å legge for stor vekt på det, det som bare er en tanke i forbifarten, de må tro at det er viktig, fordi det står her.

Jeg ser at de samme temaene har fulgt meg i årevis, småting: et avisutklipp om hvorfor menn absolutt må stå når de tisser, eller et notat til meg selv med det som fortsatt er hovedkritikken min om hvordan man er sammen med barna sine.

Jeg trodde jeg ganske nylig hadde oppdaget Susan Sontag, men her er en artikkel Linn Ullman skrev i Dagbladet i 1995. Jeg leser den og prøver å dekode hva det var ved den som jeg syntes var så viktig at jeg ville spare den.

Kanskje var det den politiske analysen om Balkan, eller kanskje jeg bare rev den ut for å lese den senere. Og så gikk årene. Man skal ikke overtolke seg selv heller.

Jeg skulle gjerne rapport at jeg er gjennom posen. Absolutt ikke dessverre. Jeg kan tenke meg at jeg har sett gjennom 1/5 av innholdet, brent halvparten av det. Det er nok for i dag.

6 Kommentarer:

Anonymous lindamac sa ...

Takk for inspirasjon! Jeg har alt for mange slike poser. Noen under sengen og noen i kjelleren. Kanskje i morgen er dagen jeg kan begynne på de.

08 april, 2007 22:52  
Blogger fr.martinsen sa ...

Men inspirerer jeg meg selv? Det er visst bare såvidt. Jeg stikker hånda nedi posen og tar opp et papir, men går det i peisen?

Hvis Kast alle papirene med de Lillos hadde ligget på YouTube skulle jeg lagt den inn her.

Det er en inspirerende sang.

09 april, 2007 14:25  
Blogger Katrine K sa ...

Jeg gikk igjennom litt papirer i dag, fikk kastet masse gamle bankutskrifter og lånekassepapirer fra 2000 og 2001...-Hvor lenge må man egentlig ta vare på en kvittering? Kan noen komme og purre på en regning fra fem år tilbake?
Plages nå av en snikende angst over at jeg la endel papirer i papirinnsamlingen, kanskje jeg burde brent alle spor istedet.

09 april, 2007 18:36  
Blogger fr.martinsen sa ...

He he. Jeg husker en gang vaktmesteren på jobb kom tilbake med noe fra papirinnsamlingsesken min. Han følte nok han hadde reddet meg fra en voldsom indiskresjon, jeg tror det var en strømregning det var snakk om.

Jeg tenkte også på det, hvor lenge skal man ha sånne papirer. Men det får da være måte på. Har vi noen gang hørt om noen som får purring på en regning 5 år etter?

09 april, 2007 20:24  
Blogger Katrine K sa ...

Nei, vi har ikke hørt om det, men det er noe med en tiårsgreie som murrer i bahhodet, at du først kan være sikker etter ti år...men det er da vanvidd?!
(Du ble reddet av vaktmesteren, ja...morsomt)

09 april, 2007 22:36  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja det er vanvidd. I verste fall kan man jo finne det i banken, man kan få en kontoutskrift. Informasjonen fins jo et sted.
Javisst, det er lett. Vi kaster.

09 april, 2007 22:47  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start