Meg og Børre Sæthre og Brassaï
Er det en bra pretensiøs overskrift? Ja såklart.
Jeg hadde tenkt å bare lenke opp intervjuet med ham i Morgenbladet der han snakker om gleden ved å sende ut skjulte meldinger i prosjektene sine, innpakkede budskap som kanskje bare oppfattes av én av hundre tilskuere.
– Jeg blir veldig glad hvis jeg leser eller hører om noen som har forstått meldingen, tatt akkurat den skjulte referansen jeg har lagt inn. Men slik respons er ikke maktpåliggende.
Det viktigste er gleden over å sende ut budskapet – det er de hemmelighetene jeg får lov til å ha.
– De gangene jeg pitcher inn erotiske elementer, gjør jeg det naturligvis med utgangspunkt i min egen seksualitet – ting jeg selv har en dragning mot. Men først og fremst synes jeg det er morsomt å leke med referansene i homsekulturen. Ta Brassaïs berømte fotografier fra Paris, for eksempel – svart-hvitt-bildene av brostein og nattmiljøer fra 1920-tallet som alle kjøper som postkort når de er på ferie. Det ingen tenker på, er at Brassaï egentlig dokumenterte Paris' underverden, steder hvor menn møtte hverandre for å ha sex. "Under broene langs Seinen" er en veldig kjent referanse i homseverdenen. Men det vet ikke det amerikanske pensjonistekteparet som skal sende en hilsen hjem.
men jeg vil.
Det er noe som er kommet tilbake, som var her for lenge siden, et mas, en slags boble, noe som må uttrykkes. Det har lenge vært nok med det jeg har sagt gjennom jobben, og det jeg har uttrykt til menneskene mine hjemme. Jeg har alltid sagt ting til dem, på måter som kanskje bare jeg har forstått: en kvist, en gave.
Så, likheten mellom meg og Børre Sæthre blir den gleden ved selve sendingen. Jeg har jo visst at i hverdagen, når jeg setter blomster i vase, og kjøper akkurat den osten og ikke den osten, så er det jeg som har lagt mening i det. Jeg tror ikke de vet det.
Kanskje jeg må finne meg noen nye måter.
Jeg må lete etter andre steder å si noe.
Det var forresten i Paris det med at det regnet og vi spiste humus.
Så herlig, da fikk jeg vært litt privat i dag også, ikke bare personlig.
Dette er bildet av Bijou. Jeg lurer på om det er virkelighetens Bijou, hun fra Anaïs Nin-boken? Sikkert, siden både Anaïs og Brassaï har så rar ï. Kan ikke være noen annen grunn.
Jeg hadde tenkt å bare lenke opp intervjuet med ham i Morgenbladet der han snakker om gleden ved å sende ut skjulte meldinger i prosjektene sine, innpakkede budskap som kanskje bare oppfattes av én av hundre tilskuere.
– Jeg blir veldig glad hvis jeg leser eller hører om noen som har forstått meldingen, tatt akkurat den skjulte referansen jeg har lagt inn. Men slik respons er ikke maktpåliggende.
Det viktigste er gleden over å sende ut budskapet – det er de hemmelighetene jeg får lov til å ha.
– De gangene jeg pitcher inn erotiske elementer, gjør jeg det naturligvis med utgangspunkt i min egen seksualitet – ting jeg selv har en dragning mot. Men først og fremst synes jeg det er morsomt å leke med referansene i homsekulturen. Ta Brassaïs berømte fotografier fra Paris, for eksempel – svart-hvitt-bildene av brostein og nattmiljøer fra 1920-tallet som alle kjøper som postkort når de er på ferie. Det ingen tenker på, er at Brassaï egentlig dokumenterte Paris' underverden, steder hvor menn møtte hverandre for å ha sex. "Under broene langs Seinen" er en veldig kjent referanse i homseverdenen. Men det vet ikke det amerikanske pensjonistekteparet som skal sende en hilsen hjem.
Og så meg
Jeg blir brydd når jeg skriver for mye om meg selv, jeg føler trang til å oppveie straks med et Patti-Smith-bilde. Jeg blir brydd,men jeg vil.
Det er noe som er kommet tilbake, som var her for lenge siden, et mas, en slags boble, noe som må uttrykkes. Det har lenge vært nok med det jeg har sagt gjennom jobben, og det jeg har uttrykt til menneskene mine hjemme. Jeg har alltid sagt ting til dem, på måter som kanskje bare jeg har forstått: en kvist, en gave.
Så, likheten mellom meg og Børre Sæthre blir den gleden ved selve sendingen. Jeg har jo visst at i hverdagen, når jeg setter blomster i vase, og kjøper akkurat den osten og ikke den osten, så er det jeg som har lagt mening i det. Jeg tror ikke de vet det.
Kanskje jeg må finne meg noen nye måter.
Jeg må lete etter andre steder å si noe.
Det var forresten i Paris det med at det regnet og vi spiste humus.
Så herlig, da fikk jeg vært litt privat i dag også, ikke bare personlig.Dette er bildet av Bijou. Jeg lurer på om det er virkelighetens Bijou, hun fra Anaïs Nin-boken? Sikkert, siden både Anaïs og Brassaï har så rar ï. Kan ikke være noen annen grunn.
innlegg av fr.martinsen på
17:48
8 Kommentarer:
Likte så godt dette innlegget ditt, du skriver om mye viktig, iallefall viktig for meg også, føler jeg. Skjulte budskap er, åh, hva skal jeg si for å uttrykke det jeg føler...Vel, det er bare så bra!
Takk!
Det er skummelt av og til å si noe når ingen kommenterer, ingen som sier m-hm, ingen responslyd..
Det kan virke skummelt når ingen kommenterer, men det kan også være fordi det er så bra skrevet at ingen trenger å tilegge noe...
Ja jeg vet det, jeg kjenner det jo igjen fra når jeg leser det andre skriver.
Men likevel, det er forskjell på fornuftens stemme og den andre raringen.
Hehe
Skjulte meldinger, snakker han om.. Fikk meg til å tenke på noe Jean Genet(tror jeg, er så lenge siden leste det?) skrev, om skjulte meldinger i homsemiljøene blant annet, hva en tube vaselin sa, og sånn.. Litt sånn hemmelige håndtrykk og små og store koder, kommunikasjon på flere ulike plan samtidig. Hvordan vi alle gir signaler, kanskje? På ulike måter.
Og selvsagt i kunst, i litteratur. Sånt er morsomt, når jeg leser så elsker jeg å oppfatte slike budskap. Når jeg tror jeg ser en referanse skjult i teksten, en usynlig undertekst. Og av og til oppfatter jeg sikkert skjulte meldinger i teksten også der forfatteren ikke har tenkt det slik.. en melding har jo en avsender, et medium og en motaker, og innholdet i meldingen kan vel bli formet av alle tre?
Når jeg skriver sjøl er jeg vel også kanskje nesten (der var det mange forbehold?) for glad i å skrive inn slike referanser eller meldinger som jeg vet at bare noen få vil oppfatte. Av og til slike ting som bare en person i hele verden vil forstå. På den måten. Av og til oppdager jeg det først etterpå, det har skjedd ubevisst. Andre ganger er det jo veldig bevisst. Heter det intertekstualitet? Når en refererer til andre tekster på den måten? (en konsulent sa at jeg bedrev det en gang ;-))
Jeg oppfatter nok også undertekst der den ikke var tenkt av og til. Det er nok umulig å sikre seg mot. For hvis vi skulle snakke/skrive uten et tolkningsrom ville det jo være fryktelig kjedelige utsagn å få.
Men det er vel også en av grunnene til at jeg lurer på hvordan andre tenker, det oppstår mange misforståelser.
Heldigvis at menneskelig kommunikasjon er komplisert. For det hender vel også at vi sender ut ikke-intendert undertekst, som oppfattes av en annen, og så har man det gående.
Jeg skriver også inn undertekst som noen ganger bare er til en enkelt person. Det er jo ikke sikkert at den personen leser teksten sånn likevel.
Så står jeg vel igjen med gleden/behovet for å skrive det/si det.
Det å legge inn egne undertekster i en tekst du leser, er halve morroa! 1/4 i alle fall? For meg (og sikkert mange, mange andre, det er jo allment) er skjønnlitteratur et interaktivt media, der opplevelsen er et resultat av forfatterens ord og min tolking. Og i det inngår det jo å lese inn mine egne undertekster, å forstå og fortolke og oversette ting, også. Ikke fritt, men innenfor rammene forfatteren har satt. Teksten blir en slags virtuell virkelighet, som tar form i samspill mellom jeg som leser og hun som skrev teksten. "Ett ord sier mer enn tusen bilder", nettopp av den grunn.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden