Jeg vil klippe meg selv
For hvorfor ikke egentlig? Jeg kan bake selv, fikse sorgene mine selv, trimme meg selv, slanke meg selv, men klippe meg selv?
Er du gal? Er jeg gal?
Hvorfor ikke egentlig?
Særlig jeg, som har verdens største bustefrisyre.
Det er latterlig selvfølgelig, jeg er redd for at frisøren skal bli sint på meg, ha ha. Men hva kan egentlig skje du frisør?
Er du gal? Er jeg gal?
Hvorfor ikke egentlig?
Særlig jeg, som har verdens største bustefrisyre.
Det er latterlig selvfølgelig, jeg er redd for at frisøren skal bli sint på meg, ha ha. Men hva kan egentlig skje du frisør?
innlegg av fr.martinsen på
22:21
16 Kommentarer:
Å du, jeg har laaang erfaring med å klippe meg selv. Skjer stadig vekk, det. Litt her og litt her. Har selvsagt en viss lengde å ta av, da, men det går så bra, så. Mitt ble i grunnen veldig langt fordi jeg ikke klarte å bestemme meg for hvordan jeg ville ha det (og ja, du skjønner kanskje graden av ubesluttsomhet når jeg sier at det for ikke lenge siden vokste ned til lårene. Og jeg liker ikke engang langt hår.) Nå er det sånn passe opp på ryggen et udefinert sted. Egenklipt. Fordi jeg fortsatt ikke har klart å bestemme meg for hvordan jeg skal forklare for frisøren hvordan jeg vil ha det. Fordi jeg ikke har bestemt meg. Du skjønner, jeg har gått inn til frisører før uten på forhånd å vite hva jeg vil ha. Det har ikke gått bra. Så til jeg får bestemt meg – langt hår.
Så joda, bare klipp i vei, du.
Klippet du det selv da håret var litt kort også?
Kanskje jeg kan ta en filmsnutt av det mens jeg gjør det og late som det er kunst. Hvis det blir mislykket kan jeg si til frisøren at det var et kunstprosjekt, da blir han sikkert ikke sint på meg.
Ingen kan motstå kunst.
JA! Klipp deg selv! Jeg har gjort det i mange år (kort og langt hår, ingen heksekunst), og fy søren så mye penger jeg har spart. Jeg ler hele veien forbi frisøren! (Frisører er skumle. Men hvis du aldri går tilbake til dem, vil de aldri få sjansen til å straffe deg med saksa. Gjør opprør!)
Haha, eg slutta å gå til den flinke frisøren min fordi eg hadde gjort to pinlige ting på ein gong. Eg hadde stripa håret sjølv og eg hadde klipt panneluggen.
Eg trudde den flinke frisøren ville ta det ille opp eller noko, så no går eg til ein sånn ufarleg ungdomsfrisør.
Da det var kort? Hm, det var så lenge siden... Huffda, vondt i gikta og hofta og det som er. Men, jo, jeg gjorde nok det en gang eller fem. Som professoren på Kunst- og håndverk sa: Det er bare å se det for seg hvor man skal. Og så gå dit.
Så enkelt er det, altså.
(og - hehe, nå så jeg Rita Hayworth-bildet "mitt", jeg har ikke den hårfrisyren, altså)
Dere er rare.
Jeg sverget lenge til kjøkkensaksa. Det er jo ikke som om noen kommer til å si noe. I det hele tatt: Det skal ganske mye til før noen sier noe eller ser rart på en. Så begynte jeg hos frisør, og da sa jeg at jeg hadde frisørangst så ingen turte kjefte. Jeg tenker: Enten klippe selv eller gå til rådyr frisør som er flink og fin å prate med. Det verste er alt midt i mellom.
Jeg har også tatt fatt saksa sjøl en del ganger, og vært like overrasket hver gang det har gått bra. :)
Og hår ned til lårene, det høres rimelig slitsomt ut, Jill. :-/
Hehe, ja, du sier noe, Undre, slitsomt, slitsomt. Men jeg hadde det jo aldri helt løst, det var jo bare i veien og hadde det alltid oppsatt på en eller annen måte. Og fint er det jo heller ikke med den lengden. Nåtidslengden er nøyaktig 70 cm. Tja, det er kanskje på tide med en ny klipp?
Kjøkkensaksa eller frisør?
Jeg savner de gammeldagse herrefrisørene, jeg. De som hadde gamle nummer av Vi Menn under et et lite rundt glassbord, og solgte kondomer. Jeg kjøpte aldri kondomer av dem. Og de kunne bare en frisyre. Men de trodde aldri at de var kunstnere heller. De var trygge, på en måte.
Jeg hadde klippa, farga og styra selv i et par år (langt fremskreden frisørangst + studentøkonomi). Til slutt var frisyren min så fæl at jeg vurderte å uføretrygde meg for å slippe å møte verden.
Redningen het Anne og jobber på Perry frisør på Colosseum. Hun er snill, fantastisk flink, u-skummel - og moraliserer ikke over en stakkars hjemmeklipper. Og så tar hun bare rundt 400 for vask, klipp, føn og styling.
Moralen er: Klipp i vei. Skulle det gå så galt som det gjorde meg (men jeg har ikke talent for dette, altså), er det bare å konvertere til Anne.
Menn (eller Sinead O´Connor) kan klippe seg US Marines og da er det ingen kunst. men det er hyggelig når en venn gjør det.
jaran
Jill, kjør kjøkkensaksa, jeg gjør det i ettermiddag. ta det opp på digi-kamera du også?
drusilla/svein, Jeg har brukt dyr frisør de siste åra, etter flere år med litt rimeligere kjerringklipp. jeg trøster meg med at jeg kan konvertere til Anne.
jeg kan altså si hva jeg vil om egen-klipp men jeg kan tenke meg at kjerring blir det ikke?
tb, her i byen er det massevis av de gammeldags herrefrisørene. det koster 120 kroner og de kommer fra libanon og hellas og de klipper sånn klassisk manneklipp.
jaran, ja hvis jeg skinner meg er det jo greit. det er en billig løsning, men jeg hadde nå ikke tenkt å gå så drastisk til verks.
alla ihopa: foreløpig er jeg påtatt kjepphøy her jeg sitter. det spørs i ettermiddag når jeg står på badet med saks og kamera.
Jeg har også klippet mitt eget og mine barns hår endel. De gangene jeg er hos frisøren, får jeg alltid "kjeft" fordi det er for lenge siden jeg har vært der og fordi håret mitt er flisete i tuppene og mangler kur +div.
Så jeg unngår helst det maset.
Farger alltid selv.
Jeg har tilogmed fått "kjeft" fordi jeg har klipt min fireåring. Herregud, skal man ikke ha lov til å klippe sine barn liksom? Jeg angrer skikkelig på at jeg ikke tok igjen med frekke svar, istedet satt jeg taus og sjenert med min skam over å ha klippet selv...
Noe av det beste med Perry og Anne, er at de aldri maser om at man burde ha kur, eller ny shampo, eller er ikke håret ditt fryktelig musefarget, hva med noen foliestriper til 200 kroner per stykk?
Neida. Bruker Anne noe gugg i håret som jeg syns funker, må jeg pent spørre om hva det er, og hva det heter, og om jeg kanskje kan kjøpe en krukke/flaske/tube?
Fr. Martinsen, kjepphøyde står for fall. Du blogger vel kunstprosjektet?
He he, jeg satt akkurat her, kommet hjem fra jobb og tenkte: jaja, det er ingen vei tilbake.
Kjepphøyde står virkelig for fall.
Så ja. Jeg skal gjøre mitt.
Til min gamle frisørs forsvar, han spurte meg aldri om noe så banalt som om jeg ville kjøpe shampo, neinei. Det kan godt tenkes at han ville jublet over mitt prosjekt, it s all in my head.
Eller det er jo selvsagt ikke sant heller, det syrer gjennom kulturen.
katrine k, min egen unge klippet jeg virkelig til hun ble stor og fikk dreads tror jeg.
Vi får ta saksa tilbake.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden