Hvorfor likte jeg det så godt?

Det fins noen tv-program som har gjort dypt inntrykk på meg
og jeg kom på ett av dem i dette kommentarfeltet i dag.

Fishing with John

Han fisket med Tom Waits, det var John Lurie som gjorde det.
I vinter har jeg søkt på YouTube på det programmet, men jeg har bare kommet til den delen der Tom putter en red snapper i underbuksa, litt morsomt men ikke så veldig.

I dag kom plutselig den sekvensen opp som gjorde inntrykk på meg. Jeg tror egentlig ikke jeg får til å sette dere inn i den følelsen.
Når jeg selv ser det nå føles det jo helt anderledes.
Hyggelig, men slett ikke så omveltende som den gang.
Nå kan jeg de fortellerteknikkene.

Nå er jeg så blasert

Den gang ventet jeg meg et fiskeprogram, med sin klassiske dramaturgi. Riktignok med Tom Waits i, riktignok med John Lurie, som i de andre fiskeprogrammene sine hadde sneiet innom uendeligheten i over-voicen, men likevel:
En kjent person, en fisketur, det var konseptet.

Men

De ror fiske, Tom Waits blir kvalm og de gidder ikke mer, Tom ser en pub, de tar seg dit og fiskeprogrammet fortsetter der.

Det dreide seg om å bryte regler

Når jeg ser på det nå er det med en kjærlig erkjennelse av at jeg har lært endel fortellerteknikk siden den gang. Og derfor er det at det virker uoverkommelig for meg å fortelle dere hvor mye det gjorde inntrykk på meg da for 20 år siden eller hva det var.

Nå kan alle

Alle kan mer fortellerteknikk nå. Tilogmed da kunne ungen min si
"nå kommer rotta tilbake mamma!" når musikken heiste seg opp,
det var mer enn hva jeg kunne da jeg var 5 år. Rotta kommer og du ventet det ikke.

Men alle kan kanskje huske når noe gjorde ugjenkalleig inntrykk på en, om dere oversetter til da Moby kom, eller Beck, eller noe,
en åpenbaring vi ikke kjente til før. Det er en deilig følelse.



Det var et kulturprogram på NRK, det het Vox. Har jeg fortalt det før?
Han som lagde det het Morten Tomte. Det var et intervju der med Jon Roar Bjørkvold. Intervjueren kjørte en bil oppover mot Kampen kirke, Jon Roar Bjørkvold satt på. Intervjuet dreide seg om hvordan musikk påvirker historien på bilde eller noe sånt.

Plutselig ser kamera i speilet på bilen, kamera ser at en bil følger etter vår bil. Intervjuet fortsetter som om ingenting er hendt. Langsomt går det opp for meg at bildene illustrerer det de to i forsetet snakker om.

Vi er i en biljakt!

Da, for 20 år siden, var tv-mediet enda straightere enn det er nå, og jeg var mye mer uerfaren. Jeg syntes det var en åpenbaring.

Jeg vil si at fjernsyn er et deilig demokratisk medium,
for i motsetning til film, som man må oppsøke, så er tv noe man kan bomse borti. Som å være på festival, i motsetning til å gå på enkeltkonsert?

Jeg husker tv-program som jeg så for 20 år siden, og radioprogram. Det tror jeg ikke de som lagde dem tenker seg.

Ja, jeg går for det, demokratiserende

For plutselig sitter man der og ser på kunst uten å vite om det.
Så skam dere NRK`s innkjøpsavdeling av og til, det var på TV2 jeg så Line Hatlands dokumentar om farmora si, og gud vet hvor jeg så det engelske programmet om badeværelser.

Her er det, den delen av fiskeprogrammet.