Claus Beck-Nielsen og meg

I morgen kommer den danske forfatteren Claus Beck Nielsen til Mono i Oslo: han skal snakke om et Irak-prosjekt han har hatt.

"1. januar 2004 gikk to dansker over grensen til Irak. De to mennene var iført dress og slips. Mellom seg bar de en metallkasse med påskriften ”The Democracy destination: Iraq”, og med den vandret de gjennom ørkenen og inn i unntakstilstanden."

Han ble nominert til Nordisk Råds Pris for det prosjektet.

Men jeg bryr meg ikke om det

Jeg ønsker alle i Irak alt godt men jeg tenker mest på meg selv. Og derfor tenker jeg på et annet prosjekt Claus Beck Nielsen hadde for noen år siden. Han ville gå til grunne.

Kan jeg rase utfor?

Hvis jeg lar være å gjøre det jeg burde, hvis jeg mister kjæresten, hvis jeg er sliten og ulykkelig og sint og sier noe jeg ikke skulle sagt på jobben, hvis jeg sier jeg går! Og jeg kommer ikke tilbake.

Hvis jeg begynner å drikke da, hvis jeg bare viser de uspiselige sidene mine frem til de nærmeste. Slutter de å være glad i meg?

Er det meg som kan ende på gata?

Det har jeg tenkt på noen år, siden jeg leste et intervju med en uteliggerdame i lokalavisa hjemmefra.

Det virket så skjørt, det velordnede livet.
Hun ville straffe hjembygda si med sin egen lidelse. Og vi satt der og lot oss slett ikke straffe, mens hun gikk rundt i elendet.

Jeg tenkte på det for et par år siden da jeg leste hvordan den danske forfatteren Claus Beck Nielsen gjorde det. Han gikk ut på gata og gjorde seg fattig og identitetløs.

Til slutt fikk kona nok og han ble virkelig skilt og hjemløs. Han gjorde det grundig.

Jeg ble sint av å lese boka, jeg blir sint av å se på bildet av det magre ansiktet hans.


Det har ikke gått så vilt for seg med meg når livet butter.
Jeg er likevel ikke sikker på hvor stor avstanden er mellom min tross alt litt skikkelige, grundige og analytiske måte å forholde meg til livet mitt på og uteliggerens, eller den gales.
Hvor går grensen mellom dem og meg?