Akkurat nå 14

Til livet hører det mange små konkrete ting.

Før, da jeg hadde et lite barn var det fler av dem:
Tømme støvler for vårsand, vaske spaden og bøtte sånn at de ble fine, kjøpe en ny ball, gå ut med søpla, sette ny strikk i skjørtet, lage fletter, pakke gaven inn i prinsessepapir og knyte rundt med en godteri i tråden. Ta seg sammen og gå på loftet og lete etter rokkeringen. Lese avisa og drikke te. Ta en kikk i blomsterbedet.

I dag har jeg gått til St.Hanshaugen og kjøpt blomster og satt dem ned i potter. Jeg har hengt det våte sengetøyet ut for at det skal bli god utelukt i det. Sånn ser en av løkplantene ut.


Jeg har sådd 4 tomatfrø,
jeg har kjøpt aviser og koteletter og rosépeppersaus og vin.

Jeg har oppdaget at Antony spiller på Lillehammer. Irritere seg over at aviser ikke lenker bedre ut av artiklene sine, nei jeg tror ikke det lønner seg på lang sikt å prøve å tvinge lesere til å være et par klikk inne i avisa. Jeg fant bare at han skal synge på Dalhalla i Sverige.
Men Marianne Natvig har i alle fall skrevet om Antony Hegarty.

Jeg har gått ut med søpla, og holder på å lese avisene. Stakkars Tromsø tror de har fått OL alt og at alle uansett kommer til å reise dit de neste 3-4 årene, VG tror jeg vil være nullskatteyter, toskene. Hvorfor skulle jeg det?

Leonard Cohen var altfor høflig mot den norske Halleluja-sangen, men hva skulle han si, han er en dannet mann og var her for å selge plater for kjæresten sin.

Det er ikke mer, foreløpig.

Vigdis Hjort og Roland Barthes

I går skrev jeg om å lese avisen (om Hjort bl.a)
i dag leser jeg bok (Hjort bl.a)

Og jeg ser jo nå at overskriften ikke kommer til å holde det den lover for den som googler seg frem hit i jakt etter stoff til litteraturstudiet: sorry. Vi må leve med jåleriet både du og jeg.

To bøker leser jeg nå, dvs. egentlig flere, men nå leser jeg to. Leste, Vigdis Hjort gjorde jeg akkurat ferdig, Roland Barthes tanker om fotografiet leser jeg fortsatt i, den er tung.

Roland Barthes og Vigdis Hjort

Jeg skal komme tilbake til Barthes en annen dag.
Hjulskiftet til Hjort er den Hjortboka jeg har likt best.

Jeg har alltid likt henne, i intervjuer, den type kvinne hun viser seg frem som der, den type forfatter hun insisterer på å være,
uredd for de forvekslinger som folk alltid vil gjøre mellom forfatteren og figurene.

For meg virker Vigdis Hjort som en person som tør stå på melkerampa og løfte på skjørtet og vise rompa og stikke fingeren i nesen og tenke at hun driter i hva de andre syns.

Og jo så klart har hun mer å vise frem enn rompa og fingeren, men det er befriende likevel, med uredde folk, der resten av gjengen på slektsstevnet sitter ved kaffebordet og kniper knærne sammen.

Alle som har villet vet at Hjulskift handler om en kvinne som tar en klassetur ned til en bilselger hun treffer i en campingvogn på Notodden Bluesfestival.

Hun får spørsmål å tenke på, jeg siterer

"Er det så viktig å forholde seg til Ibsen som forlagsmannen nå bedyrer i sin Hødnebø-sofa? Er det slik forskjell på dem som leser Ibsen og dem som ikke leser Ibsen? Og hva skulle forskjellen bestå i? Når de fleste av dem som leser Ibsen på skolen eller ser Ibsen på teater, ikke forstår hva de ser?

Og av dem igjen, for hvor mange er det at teateroppsetningen av Lille Eyolf får innvirkning på deres liv?

Og kunne den innsikt som finnes hos Ibsen og som kan vinnes ved å lese ham, tenker Louise, lett forbauset over sin egen argumentasjon, vinnes på andre måter? Er den erkjennelsen som finnes i bøker bare tilgjengelig gjennom dem, eller fantes den nettopp i utgangspunktet, ble ervervet i utgangspunktet og så skrevet ned, så man altså kan vinne den, ikke ved å lese, men for eksempel ved å leve?

Jo, jo. Men den gleden hun stadig nevner, i møte med det formulerte, den triumfen hun stadig kommer tilbake til, i Picassos strek, i Mozarts små orkesterverker.
Jo. Det er en gave. En nåde. Akkurat som kjærligheten."

Mens Barthes, som prøver å finne ut nøyaktig hva som betyr noe når han blir berørt av et fotografi. Dessverre er det slik, sier Barthes, at jo mer overbevisende et fotografi er, desto mindre kan jeg si om det.

Et Barthes-sitat

"Det jeg kan sette ord på, kan egentlig ikke treffe meg. Den manglende evnen til å benevne er et godt symptom på uro. Mappelthorpe fotograferte Bob Wilson og Philip Glass. Bob Wilson griper meg, men jeg klarer ikke å si hvorfor, det vil si, hvor det er ved ham som griper meg: er det øynene, huden, måten han holder hendene på, tennisskoene?

Virkningen er sikker, men umulig å lokalisere, for den finner ikke frem sitt tegn, sitt navn; den er knivskarp og allikevel lander den i en dunkel sone i meg; den er intens og samtidig dempet, den skriker lydløst. En underlig selvmotsigelse: et flytende lyn."

Så sånn henger de to forfatterne sammen for meg i kveld. Hva kan vi formulere, hva kan jeg klare destillere ut om hva og hvorfor, betydning - hvor kommer den fra, jeg er svimmel.

(Og det er ikke fordi jeg har drukket mer enn to glass vin på en torsdag (nede i kommentarfeltet))

Vigdis Hjorts aller første post i bloggen hennes passer usedvanlig godt i dag. Jeg har klikket innom der i ukesvis, ventet på post nr 2.

Å lese morgenavisene

Dagen har sine gode rutiner. For meg er en av dem å komme inn på jobben. Jeg går til jobb. Den samme jobben, den samme tiden hver dag. Bare det er en god rutine. Kaffe, et lite møte
og så er det å lese avisene.

Og hver morgen setter jeg i gang med å plage kollegene mine med synspunkter på morgenavisene. Det kan tenkes de hadde håpet at bloggingen skulle hjelpe på rælet men, neida.

I dag var det Vigdis Hjort stakkar. Som hadde snakket med et fagblad, eller hva det var, om rus. Tenk deg at du snakker med det lille bladet Rus og Reise, eller noe, Horse and Hound.

Og så våkner du en morgen og går i kiosken, og over hele forsida til VG er du, nært ansiktsbilde med beskjed om at du liker å bli full.

Ikke det at du ikke står for det, men settingen, du hadde ikke sagt det til VG-forsida, sånn:

VIGDIS HJORT OM FORFATTERFYLLA:
JEG TRENGER RUSEN

Nei du ville heller ikke sagt det på akkurat den måten. Det er en sånn forside som jeg lager når jeg tuller med kollegene mine:
Nå er jeg VG og så er dere...

Men takk gud for Vigdis Hjort, hun sier det overraskende mange har problemer med å innrømme: jeg liker å bli beruset.

Det motsatte ville vært et problem:

"Jeg har i mer enn 20 år stadig vekk drukket mer enn et glass rødvin til biffen og hver gang blitt like overrasket over at jeg blir beruset?"

Ny avis, nytt stønn:
Det er vår, vi må rydde dere!

Det flommer over av utenlandske tiggere (50 stk er det)
og norske narkomane, horer og skatere.
Og så nå som vi skulle ha det så koselig?
Bort med dem, inn med stemorsblomstene. Hvem skal eie byen? Hvem av oss skal få være i hovedgata?

Dronning om natten, dronning om dagen

Gårsdagens stønn var den årlige hva-skal-vi-gjøre-med-russen-diskusjonen, her i VG. Vi er bekymret, russen drikker alkohol
og bruker penger som resten av oss og klarer ikke å ta eksamen. Men huff, russefeiringen foregår ikke i verdige former.
Skulle den det?

I alle fall. Jeg håper ingen forteller russen hemmeligheten:
Den tøylesløse russefeiringen er noe vi gamlinger har funnet på for å skille klinten fra hveten, det er en utskillingsmekanisme.

Klarer du ikke å karre til deg en ordentlig eksamen etter å ha festet hele mai? Vekk med deg. Samfunnet trenger dronninger,
og dronninger kan både drikke og lese lekser.

Kjendis- og kulturbilaget

Var det ikke noe hyggelig i verden? Joda, Antony var i bursdag til Marina Abromovich (60, kjent kunstner, aner ikke hvem det er.)

Bursdagen var i forrige uke i Guggenheimmuseet,
der vil jeg ha bursdagen min neste gang mamma.

Antony traff Bjørk i bursdagsselskapet. Bjørk kommer snart med europeiske konsertdatoer. To be continued med andre ord.

Joni Mitchell i kveld

Joni Mitchell kommer på radio nå i kveld 21.30 norsk tid, på BBC 2, lenke her.

Halvparten av intervjuet gikk forrige tirsdag,
men da brukte jeg opp mestparten av tiden min til å innstallere medieplayer
(eller hva det var.)


Joni Mitchell fortalte at hun lager sanger om de samme temaene som hun har utstilling om i Los Angelses nå, verdenskriger og revolusjoner og litt om jordas tilstand,

- As nicely as I can put it, I appologize..

Når tematikken er så heavy setter hun lett musikk til,

- So it don`t go into melodrama.

I kveld snakker hun om Blue og om hvorfor hun bestemte seg for å lage ny musikk igjen.

Mens vi venter på de to nye platene må vi nøyes med biografiske nyheter:

Moren til Joni Mitchell, Myrtle Anderson, døde mandag for to uker siden. Hun ble 95 år, og man finner henne i tekstene Let the Wind Carry Me, Dreamland, Song for Sharon, og Face Lift.

Og her er en fin samleside med alle tekstene til Joni Mitchell

Ellers kan du alltids se andre ting jeg har skrevet om henne hvis du søker på Joni Mitchell øverst til venstre i bloggen.

I mellomtiden kan du f.eks høre på Joni Mitchell, Pat Metheny og Jaco Pastorius, dette er i 1979.

Jeg har ikke ro i ræva

Hvis jeg hadde bodd sammen med meg selv ville jeg i irritable øyeblikk blitt irritert over at jeg ikke kan sitte rolig. Der andre skryter av at kvinner kan gjøre så mange ting på en gang vil jeg si at følgen av det kan være mangel på konsentrasjon.

Når jeg nå likevel skal på do

Ja, da rydder jeg vettu. Da tar jeg med meg solbrillene som ligger på spisebordet og slenger, for de skal ligge på badet solbrillene,
og de brukte kinobillettene går i søpla på veien dit.

Jeg kan, men vil jeg?

Å jeg tar ut av vaskemaskinen, å jeg rydder koppen bort på benken, det døde bladet i blomsterpotten, brevet i den røde postkassen, glassflaskene i kommunens container på vei til jobb, jeg går forbi skinkebutikken og husker å kjøpe den skinka jeg trenger til lørdag, smokk smokk - jeg er uslåelig.

Det å se, som vi klager over at menn ikke gjør. Det er mange fordeler med det, men det er noen ulemper og.

Jeg har ikke ro i ræva

Det er ikke helt sikkert det bare har med kjønn å gjøre, men det ligger der på plass i våre kjønns kulturer. Jeg har et skjønt overblikk, du tenker - ikke forstyrr. Du forstyrrer ikke deg selv.

Og før jeg kjører meg selv inn i elendet, det er såklart fordeler:
Det ser hyggelig ut her. Og når jeg sitter fast i en setning så rydder jeg bare en kopp, det er en slags teknikk.

Men altså, det gir en større uro enn det jeg tror er ideelt for tenking.

Og nå når jeg oppdrar en jente, som er blitt voksen egentlig så tenker jeg på det at hun ikke ser hun heller. Og av og til så sier jeg,

- Tar du med deg det appelsinskallet når du er på beina?

Men av og til lar jeg det være.

Jeg tror dessverre ikke at dette gjør at hun blir en fantastisk crossover-versjon av de to kjønn rent rydde-tanke-messig om ti år.

For pass deg for understrømmen

Den er sterkere enn de små krusningene på overflaten.
Og derfor nytter det ikke å gi gutten dukke og triumferende si "se!" når han velger gravemaskinen.

For mens jeg helt har glemt å lære henne å lage hvit saus,
så har hun nok lært at en mors plikt er å gi videre den aller beste næring, og en mors plikt er også å lage et hjem der alle trives.

Hvis jeg hadde hatt en gutt hadde jeg vært mer påpasselig med den hvite sausen, men noe annet jeg ikke hadde kontroll over hadde muligens sivet mellom filteret.

Jeg har skrevet om husarbeidshysteri

Det har jeg gjort fordi jeg syns den stemmen mangler totalt, den er helt nødvendig i samfunnet, kom igjen folkens.

En samling av vaskepostene
Her er den siste, samtalen er kanskje ikke ferdig?

Likevel - jeg syns menn skulle lære seg å ordne kos i huset,
det syns jeg. Hev stemmen du slomse! Du slomsemann.

Først tar du voldtektsdebatten, så tar du kosen, og resten av mannsrollen etterpå hvis det blir tid?

Susan Sontag: ny bok

I dagens papir-Dagbladet skriver Andreas Wiese at det kommer en ny bok av Susan Sontag "i år": Taler, essays, forord og andre tekster fra hennes siste år, samlet i boka:
"At the Same Time".

Såvidt jeg forstår er boka alt kommet ut på engelsk, mener han at den kommer på norsk? Det vet jeg altså ikke. I`ll keep you posted.

After Someone Dies,
en post jeg skrev om fotografiboka om Susan Sontag.

Rydding og vasking

Jeg vil dele litt av Toril Mois kronikk i Dagens Næringsliv med dere.

Jeg klarer aldri å bli enig med meg selv om hva jeg syns om rot.
Jeg bølger mellom toleranse og strenghet. Jeg kjenner igjen poenget her om at rot fører til uoversiktlig mas i hodet. Andre ganger er rot bare et hyggelig tegn på at noen jeg liker har levd litt hos meg.

Resten av denne posten er sitat.

Rydding og vasking kan tolkes som en metafysisk kamp mot onde makter. I Det annet kjønn skriver Simone de Beauvoir at en husmor med vaskedilla gløder av en nærmest religiøs tro på at jo mer hun skrubber og polerer, jo mer bidrar hun til å holde ondskapen unna.

Antropologen Mary Douglas hevder at når en kultur insisterer på klare grenser mellom det rene og det skitne, det som er tillatt og det som er tabu, er det for å unngå det tvetydige, som oppfattes som farlig og destruktivt.

Dette forklarer kanskje hvorfor så mange opplever at å bli kvitt rotet er som å komme ut av en lang tunnel. Mørkets makter viker, tungsinn letter og vi blir gjenfødt som lysets barn.

At dette appellerer til kvinner, er ikke rart.
Tidsklemmen blir stadig mer pinefull. Vi drukner i ting.

Dagens enorme krav om prestasjon og omsorg kan oppleves som fullstendig knusende. Kvinner føler dessuten nesten alltid at de har hovedansvaret for hvordan huset ser ut.

Jo mer kaotisk og ukontrollerbar verden blir, jo mer drømmer vi om å få kontroll over rotet. Ryddefantasien er et uttrykk for motstand mot alle kreftene som truer med å ta fra oss den siste rest av kreativitet og personlighet.

Den viser at vi drømmer om et fristed,
et sted der det er stille og lyst, et sted der vi alle kan få være i fred.

Patti-Smith-konserten er flyttet

Fra Rockefeller til Sentrum Scene. Det er fordi den solgte uventet godt, og det er plass til fler folk på Sentrum Scene.
Billettene er i salg nå.

Somme tider

Jeg blir så ofte rørt. Av ting folk gjør for meg, eller noe som er fint, eller livet selv. Mer etter som årene går.

Jeg har Visa om løgna (Prøysen) i hodet i Lars Lillo Stenbergs versjon, den er vemod for meg.
Men ikke var den på YouTube den heller.

I dag ble jeg rørt av Sonitus, og da kan dere tenke dere,
når man blir rørt av et nettsted da vet man. Jeg var varmet opp av en ny lenke men, likevel. Det er noen som ordner for at jeg og vi skal oppdage bloggere vi ikke visste om.

Lenken var emopilot. Hun er nominert til ukens post på Sonitus,
og jeg visste ikke om henne. Jeg fant mange fellesnevnere der,
jeg nøyer meg med posten Alle kister er så små,
der skriver hun om

Livet som er dyrebart

Jeg vet ikke hvordan man sier sånt, men jeg vet dette: Av og til kommer jeg på noen jeg er glad i når de sover eller er opptatt med noe annet enn meg. De puster og snur på seg og blunker og lager små lyder, de lever der, under huden sin, og huden er varm og kjølig og tørr og glatt samtidig, og under der, der er de. Like i nærheten av meg, de er helt virkelige og tar akkurat den plassen de trenger.
Og det er sånn det føles."

Og da var det gjort

Akkurat det har jeg tenkt mange ganger:
der ligger du ved siden av meg og lever, med den fuktige huden din. Under huden din, der lever du.

En gang lå jeg ved siden av ungen min i køyesenga,
hun sov, jeg leste Elin Brodin og gråt, leste og gråt fordi jeg var så glad for at hun levde.

Så?

Hvorfor må vi plutselig hoppe til dette døde dyret?
Det gjør vi fordi emopilot i Alle kister er så små forteller om en mus hun har på formalin, den er fra Morten Viskums utstilling,
og det minnet meg om et bilde jeg har hatt liggende noen dager for å vise dere.

Og jeg beklager virkelig bildekvaliteten,
se forbi blitzen som skinner i det blanke papiret til Bon og prøv å se Simon Wards døde dyr. Han skanner dem om natten mens han sover, det tar gjerne 7 timer. Og selv om han fikk en Turnerpris som student for noen få år siden så fant jeg lite om ham på nettet,
men en katt i alle fall.


Og det igjen minnet meg om Nathalia Edenmont og dette fotografiet av en hånd med hvite mus. Det har hengt på badet mitt i flere år. Det er aldri noen som kommenterer det, det er litt rart i grunn.

Mitt skip er lite

Det fins noen ting som er for vanskelige, ting jeg ikke kan klare.
"Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer."

Det hender en sjelden gang at jeg ber

Og nå vil jeg rydde en sak av veien: jeg er ateist.
Jeg er ikke en ateist i bevegelse, jeg er ikke en urolig ateist, jeg er en avklaret ateist.

Jeg har møtt mennesker som holder det opp som argument: men ber du, hvis du er i nød? Og skulle man svare et bekreftende ja på det så holder de pekefingeren triumferende opp,
aha - du tror, egentlig, innerst inne.

Men neida

Ingen skaptroende her.
Bare et lite menneske, som av og til er i stor nød.

En av de teite samtalene jeg hadde 8. mars i år var om vi kommer til å rope pappa og ikke bare mamma om noen år, når vi er i de vanskeligste tider. Jo, jo, men såklart.

Jeg syns det er mer interessant at vi roper. Inni oss. Mamma, pappa, gud. Hjelp meg den som kan? Hvis alt butter, da er vi nok nede på botn i alle assosiasjoner, alt vi har lært om hvem som kan hjelpe. Det er ikke rart vi griper til gud, begrepet.

Jeg så på tv at L.Cohen også ber, selv om han ikke tror han heller.
Han sa,

- Jeg tror ikke på noen versjon av gud. Det hender jeg har et sterkt behov for å be. Til hvem ber jeg? Tør ikke vite, eller beskrive.
Den mening jeg måtte ha om det har jeg liten respekt for.
Generelt har jeg liten respekt for meningene mine, særlig denne.

Jeg fremstår ikke som så ydmyk som L.Cohen

Det hender livet ter seg sånn at jeg ber. Det er et rop som omformes til en bønn, det er en erkjennelse av at dette er så vanskelig at jeg kan ikke se hvordan jeg skal klare det. Jeg klarer det ikke, selv. Antakelig klarer ingen det.

Det er et uttrykk for fortvilelsen

Det betyr ikke at jeg tror noen kommer og hjelper. Det er det å erkjenne maktesløsheten, for meg selv også.

Og du vet, rett bak hjørnet bor fornuften. Hva sier den? Å fornuften, den sier sånn som alle fornufter sier. Den samme gamle plata. Herregud, så lei jeg kan bli av fornuften.

Men takk gud likevel, for fornuften

Så. Jeg skulle ønske at noen kunne YouTube opp Bertine Zetlitz tandre versjon av Jeg er en seiler. Den er på Frelsesarmeens coverplate fra for 7 år siden. Jeg hørte masse på den da, jeg kom på den igjen her om dagen. Plata er like fin selv om bildet til Frelsesarmeen har fått seg en ripe siden sist. Sånn er jo alt i livet. Ingenting er entydig.

Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer.

Overflate, akkurat nå

Jeg leser Morgenbladet til peisbål selv om det er et kaldt, lyst sollys ute, det inviterer til å gå ut en tur. På gulvet sitter den store ungen min med hodeklokker på på saueskinn og nynner og teller takter.

- Den beveger seg fra 3/4 takt til 4/4 takt, mamma.

En ganske koselig setting altså

Etterpå skal jeg møte noen jeg ikke har snakket med på 20 år.
Det blir rart. Og etterpå det skal jeg ta på den dyre strømpebuksa og gå på champagnefest. Det blir like rart.

Vi har sånne land

I avisa står det om de forberedelsene Kina gjør til OL. Dere vet sånn som sånne land pleier. De har lagd forvaringssentre der de sender tiggere før de blir sendt hjem til sin egen provins. De har satt opp en sivilisasjonsindeks der folk kan måle seg, spytter de på gaten, bryter de trafikkregler, trenger de seg frem i køer.

Og vi har oss

Jeg tenker på hva vi tåler i vår egen by. Vi har 50 sigøynertiggere fra Romania, vi har horer midt på Karl Johan, vi har norske narkomane tiggere. Disse tre gruppene representerer ulike problemer som vi kan forsøke å gjøre noe med. Men vi må tåle å se dem. Det er ikke å ordne bare å rydde vekk folk til et annet sted fordi det er så ubehagelig å se på det. Det er ubehagelig å se på det.

Vi har skatere på Rådhustrappa

Jeg kommer stadig tilbake til hva vi tåler av hvem, hvem som får bråke, hvem som blir ansett som sunne idrettsfolk. I dag 14.30 vises filmen Brettkontroll på Cinemateket. Den handler om de ti årene på 80-tallet da det var forbudt å skate fordi ingen skulle slå seg. Det hadde jeg faktisk glemt.

Vi har Tommy Olsson

En kunstkritiker som har en personlig, subjektiv, flertydig stil og som er under angrep og forsvar i Morgenbladet. Selv sier han,

- Kritikken forandrer seg i takt med kunsten den forholder seg til,
og hva som kan anses som faglige kriterier avpasses etter dette.
Noen tviholder jo på at kunsten skal foregå innenfor en klart definert ramme, og det vil selvfølgelig også speile seg i hvordan de mener kritikken av den skal se ut. Men det er ikke sånn verden fungerer,
og det er sikkert tøft for dem. Om man velger å kalle kritikk for kunst eller omvendt er egentlig uten betydning, fordi alle disse rare merkelappene - gonzo, selvbiografisk, litterært, avant-garde - betyr niks i denne sammenhengen, siden det faktisk er så enkelt som at enten fatter du eller så gjør du det ikke. Og med jevne intervaller vil noen som overhode ikke fatter dette få en kompulsiv trang til å gå ut i media og si det høyt. Det er aldri et pent syn.

Og vi har meg, ha ha

Er ha ha blitt det nye man forresten? Vel, vi har meg som fortsatt lurer. Jeg klarer ikke helt å gi meg med det som ser ut til å være ett av denne vinterens tema for meg: er jeg banal?
Det er mye som er rart i hodet og jeg blir glad hvis denne kan leve i kommentarmulighetenes verden noen dager til.

SISTE: Jeg fikk smettet inn en tur på Brettkontroll, den var interessant å se, kommer ¨på tv til høsten.

Hør Bjørk på radio nå

I det jeg skrev dette ville jeg deg vel.
Jeg så at det var et direkteintervju med Bjørk og Meredith Monk på amerikansk radio. Det var lett å få hørt på,
bare å trykke på knappen.

Nå er det litt verre tror jeg, du kan gjøre det her.
Det viste seg å være et opptak fra 2005, sendt på nytt i dag altså, det ble annonsert på Bjørks side.

24. april kommer Joni Mitchell-coverplata, Bjørk synger på den. Men herregud da, det er umulig å legge inn riktig lenke. Du må klikke oppe til høyre på new releases osv.

My god, for en rotepost dette er.

Hva er det med dette bildet?

Er det banalt? Jeg har likt det i mange år, men det er en guilty pleasure. Syns du det er banalt? Grei gjerne ut om dette.

Jeg kom på det igjen fordi jeg så det som en reklame-remake i siste Bon. Sånn gjør reklamebyråer ofte. Irriterende at de ikke skriver at de bruker Ruth Orkins kjente bilde, i liten skrift på siden, der de finner plass til å kreditere hvem som har lagd reklamen.

Jeg kjøpte en plakat av det i Paris for mange år siden. Jeg rammet det inn i klipsramme og glass. Nå får jeg ikke bestemt meg for om jeg fortsatt liker det nok til å henge det opp igjen, eller om jeg skal bestemme meg for at det har tjent meg vel men at det nå skal rulles på minne-plakat-rullen.

Derfor står det inntil veggen, bak gardintrappa. Det har stått der noen måneder. Jeg vet ikke jeg.

Andre ting jeg har skrevet om fotografi, de lever sitt eget google-liv og jeg får e-postvarsel på kommentarer så kommenter dem gjerne:
Jeg går på fotuutstilling og tenker på det banale.
Dokumentarfilmen om Sally Mann
After Someone Dies: om Annie Leibovitz bilder

Patti Smith kommer til Oslo

14. juni kommer hun til Rockefeller.
Billettsalget starter nå lørdag.
Her er turnèlista

16. april kommer nyplata

Det er en coverplate, og i følge Starpulse synger hun Twelve Stevie Wonders "Pastime Paradise", Tears for Fears "Everybody Wants To Rule The World", Neil Youngs "Helpless".

Rykter sier ellers at Jimi Hendrix-sangen "Are You Experienced" er med, Nirvanas "Smells Like Teen Spirit", Bob Dylans "Changing of the Guard", Jefferson Airplanes "White Rabbit",
The Doors "20th Century Fox" og Rolling Stones "Gimme Shelter".
Og så har hun noe med Paul Simon, Beatles og Allman Brothers.
Men hva vet jeg.

På fotoutstilling

Jeg gikk på tur i dag, opp Telthusbakken, over gravlunden, forbi Blitz, over Slottsplassen, til Stenersenmuseet.

På Stenersenmuseet er det to fotoutstillinger, en av Astrid Johannessen og en av en gjeng med Helsinkiskolefotografer.
Jeg likte noen av bildene fra begge.

Det var bilde av badet på ei hytte, der minner av flere liv sitter som tannpussrester på veggen, med tannglass fra 60-tallet. Det var minner av en tid sett gjennom vindusglasset inn i en cafe.

Det minnet meg om at jeg vil lære meg

Å fotografere, på ordentlig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Fotografi har jeg likt bestandig, helt fra jeg var ung voksen. Bortsett fra musikk var det den kunstformen som lettest nådde inn til meg, sånn er det fortsatt.

En gang kom jeg inn på fotolinja på Sogn, men så måtte jeg velge mellom det og å jobbe full tid i radiOrakel som lydtekniker.
Jeg valgte det siste, og angret ikke på det. Jeg prøvde å overtale redaktøren til å la meg gjøre begge deler. Jeg skjønner at hun sa nei, men jeg tror jeg hadde klart det. Nåvel.

Jeg vil ha et kamera, og jeg vil ha kunnskap som gjør at jeg f.eks kan ta bilder som viser detaljer, at bildene kan blåses opp og detaljene syns fortsatt. Kanskje det betyr at jeg må fremkalle dem selv. Det virker som et voldsomt prosjekt.

Jeg vet virkelig ikke

Hvordan jeg skal gripe det an. Men i alle fall, utstillingen. Jeg tenker på alle menneskene som går på en utstilling. Jeg f.eks, jeg går kanskje forbi 9 bilder, og så stanser jeg opp ved det 10. som på en eller annen måte kommuniserer med meg.

Og de andre, de gjør det på andre måter

Et dannet ektepar på 65 holdt følge med meg en stund.
Hun la vekt på om bildet var pent eller ikke. Det er sånt som kunstfolk pleier å smile overbærende av. Men det kan godt tenkes at hun fikk de samme følelsene som meg.

Kanskje hadde hun bare andre ord. Kanskje ville hun ikke si de andre ordene til mannen sin, det kan hende hun tenkte at det ikke interesserte ham. Eller det kan tenkes at hun tenkte at han kunne få sin egen opplevelse i fred for hennes inngående detaljer.

De følelsene som jeg fikk hang ikke noe særlig godt sammen med det som sto om utstillingen i avisanmeldelsene som var klippet ut og hengt på veggen.

Dvs. det sto ikke så mye om følelser der, det sto om sammenhenger og tradisjoner. Av og til liker jeg å lese ting som er smartere enn meg. Jeg får en ny vinkel å se bildene fra, et bakteppe, forståelsen kan bli anderledes, rikere.

Jeg tror det bare er tankeforståelsen som blir anderledes, ikke følelsen, men dette er jeg ikke helt sikker på. Kan man skille?

Gå på denne utstillingen, den er dritsørgelig

Hva med at de skrev det en gang. Anmeldelere stenger, hvertfall for meg. De henvender seg proff-galleri-gåerne. Derfor liker jeg Tommy Olsson som jeg nylig har begynt å følge med på, han tar med seg selv i teksten. Han stenger helt sikkert også, for noen.
Men for meg er han akkurat passe.

Selv om jeg påstår at jeg har sluttet å bry meg om mening, eller det å forstå kunsten, jeg påstår at jeg ikke er engstelig,
at jeg bare lar teatret eller dansen eller fotografiet flomme over meg.
Så er det ikke ett hundre prosent sant.

Det slår meg ofte et lite øyeblikk, det jeg føler så sterkt når jeg står her og ser på dette bildet: ville andre si det er banalt?

Og hvis det er slik, at min følelse er banal, da betyr vel det at jeg er banal. Jeg liker ikke å tenke på det. Hva gjør meg evt. ikke banal. Eller er den enes banalitet den andres kunst?

Også når jeg skriver om følelser så tenker jeg ofte på det.
Jeg ville ikke like det om noen kalte meg for tekstens Marianne Aulie, eller Paulo Coelho for den saks skyld, så lenge de har den forakten i stemmen.

Den enkeltes følelse kan vel bli like stimulert av en Aulie eller en Coelho, det er bare at de er noen andre enkelte enn dem anmeldere vil skrive for.

Og da bidrar de til å oppretteholde skillet mellom høy og lav kultur fordi de ikke vil henvende seg til den som går i Sandgalleri (Kåre Willoch faktisk).

Og alt dette betyr ikke
at jeg ikke syns det er forskjell på god og dårlig kunst.

Det betyr bl.a at jeg syns det ville vært fint om folk skrellet av seg noen lag med jåleri.

Så, sånn var min søndag. Hvordan var din?

I dag har jeg sagt opp Aftenposten

Og som i livet ellers er det gjerne mer enn en grunn til det.

Hovedgrunnen er at jeg tar konsekvensen av endrede medievaner. Der jeg før passet på å bla gjennom avisa før jeg gikk på jobb om morran, sammen med en rask kikk på tekst-tv for å sjekke at Anne Cath Vestly og Castro fortsatt lever, sjekker jeg nå vg.no (og avisene leser jeg på jobb).

I helgene, når jeg har tid og lyst til å lese, er det ikke nok med Aftenposten, da kjører jeg på med flere.

Og, den siste tiden er jeg blitt ubehagelig oppmerksom på hvor latterlig kunnskapsløs og konservativ Aftenposten er når de skriver om kjønn. Og avisene skal jo være der vi henter fordypning,
jeg trenger annen fordypning.

Heretter vil jeg gjøre et aktivt valg, hver lørdag.
Her ser du dagens valg.


Endelig: når jeg begynte å tenke på det så har ettermiddagsavisen ikke kommet på en stund, og når jeg tenkte over det så kunne jeg ikke huske når det skjedde. Det betyr nok at den ikke blir så savnet.

Akkurat nå 13

Stemmer det at kvinne er kvinne verst?

Vel det stemmer i alle at enquete-reporteren akkurat nå i Ukeslutt er journalistikken verst. Å redusere Valla-LO-saken til noe som skulle ha utgangspunkt i at Yssen skulle være sur på kvinnen Valla er et spørsmål så banalt og avslører reporterens kunnskapsmangel så voldsomt at jeg ikke makter å tenke på det mer før jeg har drukket minst en kopp kaffe til.

Gratulerer med hva da tenkte du?

Gratulerer med dagen?
Gratulerer med at kvinnen er så skjønn? (jeg ser at noen syns det er det vi gjør i dag, feirer kvinnen).
Gratulerer med det vi har oppnådd hittil? (ok)
Gratulerer med at vi fortsatt trenger å diskutere noen endringer for både kvinner og menn, det er vel ikke noe å gratulere?

Vi snurrer 8. mars

Akkurat nå? Jeg tror jeg lar argumentene ligge og nøyer meg med å vise dere denne filmen. Det er hun som gikk i rosa og perler en gang, her er for et år siden i Stockholm i en nysirkushall, og det hun gjør er vanskeligere enn det ser ut. Man må spenne skikkelig fra med beina for ikke å synke sammen. Det er jeg som filmer.

Så, helt privat i dag, for friheten min inkluderer også muligheten til å fnyse av det absolutte skillet mellom personlig og privat. Friheten min består også i at jeg sier at jeg har makt, ikke bare innflytelse. Er det flere klisjèer som skal til pers i dag?
Kommer ikke på fler akkurat nå.

Argumentere eller leke

Jeg sitter og moter meg opp for å skrive en ny 8.mars-post.
Jeg liker det egentlig ikke. Jeg liker ikke så godt å argumentere.
Jeg prøver å uttrykke meg så presist som mulig, men det blir bestandig misforståelser.

Og så er det jo alltid forbehold. I absolutt alle ting.
De som ikke tar forbehold er ikke lure. Men det blir det kjedelige tekster av. Nå gleder jeg meg til 8. mars er overstått.

Jeg gidder ikke være redd

Drit i pepperspray, drit i drosje hjem,
følge av venninner, lite øl og redsel.

Dette gidder ikke jeg å rydde i, dette er ikke mitt rot folkens. Hey! Kom og ordn opp her. Noen. Jeg skal nok passe meg,
men redd gidder jeg ikke være.

Hva er sjansen for å bli overfallsvoldtatt?
Hva gjør det med kvinner at de er redde?
Hva gjør det med samfunnet at kvinner er redde?

Som mange har pekt på, ingen trenger si til kvinner at de skal passe seg, vi vet det: vi passer oss. Kvinner trenger ikke føle seg redde, det gjør ikke godt for noen.

Så enkel er verden kanskje ikke, men min individmedisin smaker bedre enn den som foreslås for tiden.

Det er så mye snakk om redsel.
Og jeg tenker bare, jeg er ikke redd - hvorfor er jeg ikke det da?
Det er selvfølgelig arrogant av meg å si til den redde at den ikke skal være redd. Poenget er at jeg tror ikke det er lurt av oss å lulle oss inn i redselsmuligheten og bli med på ideen om at vi har mye å frykte.

I følge statistikken har vi fortsatt mest å frykte hjemme,
alle sammen, bortsett fra hvis du er ung mann. Det er hjemme kvinner voldtas og slås og drepes, det er voksne barn som slår de gamle foreldrene sine, ikke narkomane på gata. Hvem dreper hverandre, det er de kriminelle, fulle menn, psykisk syke menn og menn som blir forlatt. Sånn roughly.

Og hvordan lar vi det påvirke hva vi tillater oss å gjøre ute i gata?

Det er bedre å gå på gata å føle seg sterk og arrogant enn redd.
Det er en bedre følelse. Gjennom årene har jeg lært en del om hvordan det lønner seg å se ut, og dermed hvordan det lønner seg å føle seg. Jeg tror jeg skrur av og på sånne følelser uten å tenke så mye over det, heldige meg.

Når jeg går til og fra jobb kan jeg gå på ulike måter, sose tankefult av gårde, marsje energisk. Men er jeg i en situasjon som fordrer mer årvåkenhet så skrur jeg automatisk på mer av årvåkenhet og mer energi.

Jeg har en radar på som scanner området rundt meg, hørsel, syn.
Det er ikke det at jeg går og tenker på farereduksjon, jeg kan tenke på noe annet samtidig mens jeg radarerer. Og jeg føler meg som regel helt trygg.

Jeg ser ikke søt ut, snill ut, ikke noe som likner på det. Menn snakker ikke til meg, gjør de det hever jeg øyenbrynet litt og går videre uten å snu meg. Jeg snur meg ikke, men jeg lytter likevel.

Poenget er at fryktløsheten skaffer meg frihet. Jeg begrenser meg på enkelte gater, kanskje jeg skrår over veien, men jeg tenker ikke over det, det er automatisert, på denne måten går jeg alene hjem klokka 4 om morran uten frykt.

Det er ikke bra at jeg har måttet lære meg disse strategiene, men jeg har det. Og jeg føler meg bedre enn den redde.

Og fuck you mann som aldri har tenkt over dette, som er så upåvirket av din sterkhet at det ikke slår deg at jeg har lært meg strategier. For å føle meg helt ok her jeg går og tar i bruk byen, som er min, drikker ølet mitt og har det godt.

En felles 8.mars-blogg: 0803

Rasisme og feminisme

Jeg syns ofte det er interessant å sammenlikne holdningen til anti-rasisme og feminisme. Det er f.eks ingen som føler trang til å presisere at de ikke er sure eller tiltrekkende selv om de er anti-rasister.

Akkurat i dag slo mangelen på offentlige markeringer mot voldtekt meg. Jeg er vanligvis ikke opptatt av tog som virkemiddel for å endre ting i samfunnet.

Men hvis vi sammenlikner stemningen i folk med stemningen etter drapet på Benjamin Hermansen så tror jeg de siste to månedenes voldtekter og voldtektsforsøk nå berører mennesker på en liknende måte.

Den gangen arrangerte Røde Kors og Anti-Rasistisk Senter et fakkeltog som samlet mange tusen, og bra var det. Store deler av det offisielle Norge sto sammen på Youngstorget: statsrådene Hanne Harlem, Sylvia Brustad, Tore Tønne, Giske, Bekkemellem Orheim, kronprins Haakon, Mette-Marit, Märtha Louise osv.

VG skrev f.eks: "Egil "Drillo" Olsen og fotballpresident Per Ravn Omdal er også med på markeringen. "Drillo" med stokk etter en prolaps.

- Drapet strider mot alle verdier i samfunnet. Fotballen skal være et sted der alle får plass, sier Ravn Omdal."

Så hva skjer nå. Jeg kan dessverre ikke helt se for meg noe liknende. LO, hva sier dere, dere kan jo trenge en annen sak?

Bjørks plate kommer 7. mai

Nå er det klart at den nye plata til Bjørk kommer 7. mai og den skal hete Volta.

Antony synger på to sanger, Timbaland er med, Toumani Diabate fra Mali, Konono No1 fra Kongo, 10 kvinnelige blåsere fra Island og kinesiske Min Xiao-Fen som er pipa-ekspert,
hva nå det er.

Bjørks egen side

Disse har jeg skrevet før:
Bjørk med ny plate og Sugarcubes har konsert i Reykjavik

Følelser og snowboard

Det er vanskelig å beskrive følelser, men det betyr ikke at man ikke kan prøve. I sted kommenterte jeg hos Hjorten og skrev at jeg ble glad langt inni hjertet, det slo meg at det nok strengt tatt ikke er slik man uttrykker seg når man snakker til menn man ikke kjenner. Men, for meg er det to ulike følelser, glad, og glad langt inn i hjertet. Lengre inn liksom. Vel, herregud, dere ser vel også at dette ikke går.

I tillegg leste jeg hos Børge King om følelsen saudade og prøvde å sette meg inn i den, der den ligger mellom lengsel og vemod, men er ikke sikker der heller, om jeg har den.

Jeg leste hos Vampus, om hennes følelser for ungdommene i København og tenkte på mine egne forsøk på å beskrive hvordan det kan skje at man vil føle den slags spenning.

Men mest tenkte jeg på at hvis jeg skulle gjøre det jeg egentlig syns så burde jeg kommentere litt forsiktig der, prøve å nyansere. Men stemningen føltes så streng, jeg orket ikke. Så jeg ble glad for at Viamag gjorde det. Noen ganger er det vanskelig å få til en samtale, hvis ståstedene og formen er for langt unna hverandre.

Det er så mye følelser og så lite snakk om dem

Og hver gang jeg prøver å skrive om dem så går jeg i mine egne feller av kliss. Mange av ordene jeg trenger er ødelagt av kliss, det irriterer meg. Hvordan kan jeg skrive at å se på snowboard gir meg en følelse av frihet uten at du (og jeg selv, enda verre) får lyst til å kaste opp? Det høres ut som noe et dårlig reklamebyrå har funnet på.

Kan det være at jeg har utviklet meg til en parodi på kvinnen i Vigdis Hjort nye roman, en kvinne som vender opp og ned på alle beveggrunner og følelser og bare har godt av å bli styrt rett inn i armene på en snekker som har rene rett-frem-følelser av den typen jeg selv har når jeg graver ned en krokusløk eller lager mat?

Så, i alle fall. Det jeg egentlig ville si

I går var jeg i Midtstubakken og så på snebrettrenn, det liker jeg veldig godt. Men hvorfor? Det var det da. Det er vanskelig å få fatt i, men det ligger nok i den leia at de gjør skumle, fiffige triks i en kultur som gir meg assosiasjoner til rock og dermed også sex, til fare og frihet. Snebrettkulturen signaliserer også noe med å være ny, leken, ikke ha rigide regler, ta vare på de som er i kjømda.

Her er de små, han første er 13 og han som vant.

Men visst, det er et kommersielt sirkus like godt som et annet skirenn, de har stygge klær og omgir seg med teite puppedamer, så jeg velger nok det jeg vil se.

I alle fall. Der sto jeg, på det aller beste stedet, og fikk den deilige følelsen av forventning når kjøreren kommer nedover unnarennet, og den deilige følelsen av ååh når de hopper og trikser.

Terje Håkonsens verdensrekord 9.8 m på fredag.

Som Strekke her blir jeg også fysisk påvirket, jeg kjenner opplevelsene i kroppen. Jeg lurer på hvordan andre har det.

Og så ville jeg jo ta bilder, og jeg tok noen. Men man må velge, fotografere eller full opplevelse, så det ble mest det siste.

Han her måtte fikse noe øverst i pipen og rappellerte nedover den tettpakka sneveggen. Bare ordet rappellere er jo tøfft.

Her står Terje Håkonsen før sin siste runde, jeg vet ikke om han prøver å sikte seg perfekt inn på noe eller om han stirrer nedslaget i senk. Han sto der hvertfall en stund.

Jeg så kronprinsen med en unge på armen. Kan du si at du er ett hundre prosent upåvirket? Ikke jeg.

Til slutt lekte ungene i bratta og det var fyrverkeri som sikkert ikke er så fint her, men som var finere enn det somkongen fikk forrige helg, det hadde fargepulver i seg dette.

Jeg og Vetle og en sauebonde

Jeg hadde egentlig tenkt å legge ut noe fra snebrettarrangementet jeg var på i dag, eller skrive en sak om hvor mye bedre det føles å være tøffe-dronning i gata i stedet for redd these voldtekts-days, men jeg er så grunnleggende irritert akkurat nå at la meg heller ta det ut på Vetle i stedet for å ødelegge en mulig bedre post.

Det er da en guds lykke at jeg blogger, Vetle

Jeg hopper over spørsmålet om hvorfor vi ikke kan skrive under fullt navn og hans referanse til at Se og Hør-journalistene i det minste setter navnet sitt over artikkelen uten en gang å nevne at Se og Hør-journalistene setter en annens navn over de artiklene som er problematiske. Jeg kan kursiv Vetle, syns du?

Det ser ut som Vetle, i likhet med noen bloggere,
tror bloggen er et alternativ til avisen. Det må være i så få tilfeller at jeg ikke vil snakke om det nå.

Jeg vil heller si noe om den personlige bloggen

Vetle Lid Larsen gjør narr av den, han kaller oss plaprere. Vi kan ikke kommaregler eller annen tegnsetting,;: han henger ut bloggeren Arne som skriver at han skal bli førskolelærer.

Det ser ut til å glippe at Arne og jeg ikke har sagt at vi er avis.
Jeg har ikke lest Arne, men jeg har lest blogger som Arnes.
Han skriver kanskje bare for venner og familie, ikke til Vetle,
har Vetle tenkt på det?

Har Vetle tenkt på at alt har ulikt publikum?

Jeg har flere blogger som jeg ikke plinger noen steder,
det er fellesbloggen til storfamilien f.eks,. - !Jeg søker ikke Vetles oppmerksomhet rundt julemiddagen vi hadde hjemme her i fjor,
men jeg kan tenke meg at onkel Fridtjof i Stavern syns det er ok å se et bilde fra den kvelden.

Hva ville skjedd om alle bloggerne la ned pennen,.: spør Vetle,
og svarer selv "ingenting" - Joda, svarer jeg Vetle. Det blir ikke så trivelig for onkel Fridtjof om jeg slutter å plapre.

Og hva er nå galt ved å søke litt oppmerksomhet

Ved å bare uttrykke seg? Denne bloggen her, fr.martinsen. Jeg søker oppmerksomhet om den, jeg har da noen lesere.

Hvis jeg tar bort alle villtreffene, alle de som er innom en gang bare, alle de som åpner en side og så lukker den uten å lese. Hvis jeg tar bort alle som egentlig ikke har brydd seg om det som står her.
La oss si at det er 30 daglige treff igjen av helt fremmede mennesker som har lest hele posten jeg har skrevet og som på en eller annen måte har brydd seg om det.

Jamen det er jo kjempemasse

Det er som om jeg skulle hatt en musestille skoleklasse hjemme i stua mi hver dag av folk som satt og lyttet. Det er mye det Vetle.
Det er bra det.

Og det som er bedre

Jeg uttrykker meg som jeg vil. For jeg skriver bedre enn jeg snakker eller kler meg. Jeg skriver blogg bedre enn jeg synger. Jeg kan pusle med ordene til jeg syns jeg har uttrykt det jeg ville akkurat sånn som jeg ville det.

Jeg går jo ellers rundt og prøver å uttrykke meg hele dagen,
ved måten jeg smiler til noen på, ved de klærne jeg har på meg,
ved at jeg overser deg Vetle på en arrogant måte i baren på teatret.
Men her får jeg sagt det jeg tenkte på i fred. Det er nok.

Så til meg og sauebonde

Av de bloggene Vetle trekker frem som de vi drukner i på linje med at tanta til Vetle sin kanarifugl blogger er min venn sauebonde.
Jeg vil protestere mot Vetles karakteristikk og vise deg sauebonde hvis du ikke har oppdaget ham selv. (Egentlig kubonde).

Jeg har lest ham en stund

Jeg liker å lese de små bitene han skriver om at han har tynnet i krattskogen og om den kua som ble egenrådig og å se på bildene hans. Her om dagen tenkte jeg at jeg hadde lurket rundt så ofte der borte at jeg burde si hei.

Og dum som jeg var så gikk jeg ut fra at han ikke visste hvem jeg er, han er jo en sauebonde i Salten og jeg hører til her på Olaf Ryes plass. Men så har viste det seg at han har varsling på bloggen min og leser meg hver gang. Så der fikk jeg smekk for båstenkingen min,;: Her er forresten mine daglige bilder, sauebonde.

Jarvis Cocker får Meltdown

Det er Jarvis Cocker som får festivalen Meltdown i London til sommeren. Jeg har bare sett ham en gang, men den som er fan burde legge 9 dager av sommerferien på sørbredden av London i juni.

Det er et utrolig raust prosjekt. En artist får bestemme en hel festival, to uker der musikeren spiller egne konserter, har konserter sammen med andre, lar sine favorittartister ha konserter.

Programmet er ikke klart, men blir annonsert her etterhvert.

Jeg var på Patti Smiths Meltdown for to år siden og skrev litt om det nedi her, og det var f.eks på Patti Smiths Meltdown at jeg gjenmøtte Antony.

Sånn. Jeg har vanket på den sida i ukesvis for å gi dere den nyheten.

Blixa Bargeld i kveld

Jeg ble glad da jeg fikk billetten, og det ble en god kveld,
fin konsert nede på Fabrikken. Jeg startet denne posten i natt.

På konserten var det bare han og en lydmann, bare stemmen til Blixa. De la den lag på lag og lagde rytmer med den.

Sånn høres det ut, her fra Los Angeles.

Han lagde også rytme med mimikken, som kom inn på takta før lyden noen ganger. Jeg får ikke sagt det bedre. Men det ble mye god rytme, jeg sto og vrikka på foten i stadig mer kompliserte rytmer.

Til slutt ønsket jeg at vi alle bare kunne feie vekk stolene og lage dansefest midt uti der så godt satt det i kroppen.

Heldigvis kan man vel si så tok han det ned med et, hvertfall rytmisk kjedelig, spam-mail-viagra-dikt til slutt sånn at det var mulig å gå hjem å legge seg.

Han skal til London senere denne måneden:

"The work explores the boundaries of language and music. Using limited equipment, Boris Wilsdorf controls the disortions and develops opposite the stage whilst Blixa Bargeld produces complex sound textures from a simple sentence.

Siste:

Oppdatert lørdag morgen med en bit fra konserten på Fabrikken torsdag. Det blir jo tynn og puslete lyd med denne teknikken, jeg skjønner at det kan virke u-imponerende sett herfra.

En annen sak er at lydmannen sto midt i salen, og det var fascinerende å se på hvordan de kommuniserte med hender, for å avtale rytmene går jeg ut fra.

Jeg kom litt sent til konserten, alle satt på stoler, det var fullt i salen. Jeg gikk likevel helt foran og der sto et barbord tomt, med den perfekte utsikt. Heldiggris, heldiggris.

Og der jeg pleier å lure på hvor folk på min alder er om kveldene, de var her. Dette var åpenbart den konserten som dro frem de som gikk på konsert for 20 år siden.


6 min. intvervju med Blixa Bargeld om medierevolusjonen bl.a.
Legg merke til mimikken hans under det irriterende lange første spørsmålet. Og mot slutten av intervjuet ser du hvorfor jeg er forelsket i Blixa i kveld.

Hvis du bare vil høre og se hvordan Blixa Bargeld snakker, kort snutt.