Overflate, akkurat nå

Jeg leser Morgenbladet til peisbål selv om det er et kaldt, lyst sollys ute, det inviterer til å gå ut en tur. På gulvet sitter den store ungen min med hodeklokker på på saueskinn og nynner og teller takter.

- Den beveger seg fra 3/4 takt til 4/4 takt, mamma.

En ganske koselig setting altså

Etterpå skal jeg møte noen jeg ikke har snakket med på 20 år.
Det blir rart. Og etterpå det skal jeg ta på den dyre strømpebuksa og gå på champagnefest. Det blir like rart.

Vi har sånne land

I avisa står det om de forberedelsene Kina gjør til OL. Dere vet sånn som sånne land pleier. De har lagd forvaringssentre der de sender tiggere før de blir sendt hjem til sin egen provins. De har satt opp en sivilisasjonsindeks der folk kan måle seg, spytter de på gaten, bryter de trafikkregler, trenger de seg frem i køer.

Og vi har oss

Jeg tenker på hva vi tåler i vår egen by. Vi har 50 sigøynertiggere fra Romania, vi har horer midt på Karl Johan, vi har norske narkomane tiggere. Disse tre gruppene representerer ulike problemer som vi kan forsøke å gjøre noe med. Men vi må tåle å se dem. Det er ikke å ordne bare å rydde vekk folk til et annet sted fordi det er så ubehagelig å se på det. Det er ubehagelig å se på det.

Vi har skatere på Rådhustrappa

Jeg kommer stadig tilbake til hva vi tåler av hvem, hvem som får bråke, hvem som blir ansett som sunne idrettsfolk. I dag 14.30 vises filmen Brettkontroll på Cinemateket. Den handler om de ti årene på 80-tallet da det var forbudt å skate fordi ingen skulle slå seg. Det hadde jeg faktisk glemt.

Vi har Tommy Olsson

En kunstkritiker som har en personlig, subjektiv, flertydig stil og som er under angrep og forsvar i Morgenbladet. Selv sier han,

- Kritikken forandrer seg i takt med kunsten den forholder seg til,
og hva som kan anses som faglige kriterier avpasses etter dette.
Noen tviholder jo på at kunsten skal foregå innenfor en klart definert ramme, og det vil selvfølgelig også speile seg i hvordan de mener kritikken av den skal se ut. Men det er ikke sånn verden fungerer,
og det er sikkert tøft for dem. Om man velger å kalle kritikk for kunst eller omvendt er egentlig uten betydning, fordi alle disse rare merkelappene - gonzo, selvbiografisk, litterært, avant-garde - betyr niks i denne sammenhengen, siden det faktisk er så enkelt som at enten fatter du eller så gjør du det ikke. Og med jevne intervaller vil noen som overhode ikke fatter dette få en kompulsiv trang til å gå ut i media og si det høyt. Det er aldri et pent syn.

Og vi har meg, ha ha

Er ha ha blitt det nye man forresten? Vel, vi har meg som fortsatt lurer. Jeg klarer ikke helt å gi meg med det som ser ut til å være ett av denne vinterens tema for meg: er jeg banal?
Det er mye som er rart i hodet og jeg blir glad hvis denne kan leve i kommentarmulighetenes verden noen dager til.

SISTE: Jeg fikk smettet inn en tur på Brettkontroll, den var interessant å se, kommer ¨på tv til høsten.