På fotoutstilling
Jeg gikk på tur i dag, opp Telthusbakken, over gravlunden, forbi Blitz, over Slottsplassen, til Stenersenmuseet.
På Stenersenmuseet er det to fotoutstillinger, en av Astrid Johannessen og en av en gjeng med Helsinkiskolefotografer.
Jeg likte noen av bildene fra begge.
Det var bilde av badet på ei hytte, der minner av flere liv sitter som tannpussrester på veggen, med tannglass fra 60-tallet. Det var minner av en tid sett gjennom vindusglasset inn i en cafe.
En gang kom jeg inn på fotolinja på Sogn, men så måtte jeg velge mellom det og å jobbe full tid i radiOrakel som lydtekniker.
Jeg valgte det siste, og angret ikke på det. Jeg prøvde å overtale redaktøren til å la meg gjøre begge deler. Jeg skjønner at hun sa nei, men jeg tror jeg hadde klart det. Nåvel.
Jeg vil ha et kamera, og jeg vil ha kunnskap som gjør at jeg f.eks kan ta bilder som viser detaljer, at bildene kan blåses opp og detaljene syns fortsatt. Kanskje det betyr at jeg må fremkalle dem selv. Det virker som et voldsomt prosjekt.
Hun la vekt på om bildet var pent eller ikke. Det er sånt som kunstfolk pleier å smile overbærende av. Men det kan godt tenkes at hun fikk de samme følelsene som meg.
Kanskje hadde hun bare andre ord. Kanskje ville hun ikke si de andre ordene til mannen sin, det kan hende hun tenkte at det ikke interesserte ham. Eller det kan tenkes at hun tenkte at han kunne få sin egen opplevelse i fred for hennes inngående detaljer.
De følelsene som jeg fikk hang ikke noe særlig godt sammen med det som sto om utstillingen i avisanmeldelsene som var klippet ut og hengt på veggen.
Dvs. det sto ikke så mye om følelser der, det sto om sammenhenger og tradisjoner. Av og til liker jeg å lese ting som er smartere enn meg. Jeg får en ny vinkel å se bildene fra, et bakteppe, forståelsen kan bli anderledes, rikere.
Jeg tror det bare er tankeforståelsen som blir anderledes, ikke følelsen, men dette er jeg ikke helt sikker på. Kan man skille?
Men for meg er han akkurat passe.
Selv om jeg påstår at jeg har sluttet å bry meg om mening, eller det å forstå kunsten, jeg påstår at jeg ikke er engstelig,
at jeg bare lar teatret eller dansen eller fotografiet flomme over meg.
Så er det ikke ett hundre prosent sant.
Det slår meg ofte et lite øyeblikk, det jeg føler så sterkt når jeg står her og ser på dette bildet: ville andre si det er banalt?
Og hvis det er slik, at min følelse er banal, da betyr vel det at jeg er banal. Jeg liker ikke å tenke på det. Hva gjør meg evt. ikke banal. Eller er den enes banalitet den andres kunst?
Også når jeg skriver om følelser så tenker jeg ofte på det.
Jeg ville ikke like det om noen kalte meg for tekstens Marianne Aulie, eller Paulo Coelho for den saks skyld, så lenge de har den forakten i stemmen.
Den enkeltes følelse kan vel bli like stimulert av en Aulie eller en Coelho, det er bare at de er noen andre enkelte enn dem anmeldere vil skrive for.
Og da bidrar de til å oppretteholde skillet mellom høy og lav kultur fordi de ikke vil henvende seg til den som går i Sandgalleri (Kåre Willoch faktisk).
Og alt dette betyr ikke
at jeg ikke syns det er forskjell på god og dårlig kunst.
Det betyr bl.a at jeg syns det ville vært fint om folk skrellet av seg noen lag med jåleri.
Så, sånn var min søndag. Hvordan var din?
På Stenersenmuseet er det to fotoutstillinger, en av Astrid Johannessen og en av en gjeng med Helsinkiskolefotografer.
Jeg likte noen av bildene fra begge.
Det var bilde av badet på ei hytte, der minner av flere liv sitter som tannpussrester på veggen, med tannglass fra 60-tallet. Det var minner av en tid sett gjennom vindusglasset inn i en cafe.
Det minnet meg om at jeg vil lære meg
Å fotografere, på ordentlig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Fotografi har jeg likt bestandig, helt fra jeg var ung voksen. Bortsett fra musikk var det den kunstformen som lettest nådde inn til meg, sånn er det fortsatt.En gang kom jeg inn på fotolinja på Sogn, men så måtte jeg velge mellom det og å jobbe full tid i radiOrakel som lydtekniker.
Jeg valgte det siste, og angret ikke på det. Jeg prøvde å overtale redaktøren til å la meg gjøre begge deler. Jeg skjønner at hun sa nei, men jeg tror jeg hadde klart det. Nåvel.
Jeg vil ha et kamera, og jeg vil ha kunnskap som gjør at jeg f.eks kan ta bilder som viser detaljer, at bildene kan blåses opp og detaljene syns fortsatt. Kanskje det betyr at jeg må fremkalle dem selv. Det virker som et voldsomt prosjekt.
Jeg vet virkelig ikke
Hvordan jeg skal gripe det an. Men i alle fall, utstillingen. Jeg tenker på alle menneskene som går på en utstilling. Jeg f.eks, jeg går kanskje forbi 9 bilder, og så stanser jeg opp ved det 10. som på en eller annen måte kommuniserer med meg.Og de andre, de gjør det på andre måter
Et dannet ektepar på 65 holdt følge med meg en stund.Hun la vekt på om bildet var pent eller ikke. Det er sånt som kunstfolk pleier å smile overbærende av. Men det kan godt tenkes at hun fikk de samme følelsene som meg.
Kanskje hadde hun bare andre ord. Kanskje ville hun ikke si de andre ordene til mannen sin, det kan hende hun tenkte at det ikke interesserte ham. Eller det kan tenkes at hun tenkte at han kunne få sin egen opplevelse i fred for hennes inngående detaljer.
De følelsene som jeg fikk hang ikke noe særlig godt sammen med det som sto om utstillingen i avisanmeldelsene som var klippet ut og hengt på veggen.
Dvs. det sto ikke så mye om følelser der, det sto om sammenhenger og tradisjoner. Av og til liker jeg å lese ting som er smartere enn meg. Jeg får en ny vinkel å se bildene fra, et bakteppe, forståelsen kan bli anderledes, rikere.
Jeg tror det bare er tankeforståelsen som blir anderledes, ikke følelsen, men dette er jeg ikke helt sikker på. Kan man skille?
Gå på denne utstillingen, den er dritsørgelig
Hva med at de skrev det en gang. Anmeldelere stenger, hvertfall for meg. De henvender seg proff-galleri-gåerne. Derfor liker jeg Tommy Olsson som jeg nylig har begynt å følge med på, han tar med seg selv i teksten. Han stenger helt sikkert også, for noen.Men for meg er han akkurat passe.
Selv om jeg påstår at jeg har sluttet å bry meg om mening, eller det å forstå kunsten, jeg påstår at jeg ikke er engstelig,
at jeg bare lar teatret eller dansen eller fotografiet flomme over meg.
Så er det ikke ett hundre prosent sant.
Det slår meg ofte et lite øyeblikk, det jeg føler så sterkt når jeg står her og ser på dette bildet: ville andre si det er banalt?
Og hvis det er slik, at min følelse er banal, da betyr vel det at jeg er banal. Jeg liker ikke å tenke på det. Hva gjør meg evt. ikke banal. Eller er den enes banalitet den andres kunst?
Også når jeg skriver om følelser så tenker jeg ofte på det.
Jeg ville ikke like det om noen kalte meg for tekstens Marianne Aulie, eller Paulo Coelho for den saks skyld, så lenge de har den forakten i stemmen.
Den enkeltes følelse kan vel bli like stimulert av en Aulie eller en Coelho, det er bare at de er noen andre enkelte enn dem anmeldere vil skrive for.
Og da bidrar de til å oppretteholde skillet mellom høy og lav kultur fordi de ikke vil henvende seg til den som går i Sandgalleri (Kåre Willoch faktisk).
Og alt dette betyr ikke
at jeg ikke syns det er forskjell på god og dårlig kunst.
Det betyr bl.a at jeg syns det ville vært fint om folk skrellet av seg noen lag med jåleri.
Så, sånn var min søndag. Hvordan var din?
innlegg av fr.martinsen på
14:20
11 Kommentarer:
Det hørtes ut som en bra søndag.
Og minner meg på at jeg skal gå oftere på utstillinger...
"God eller dårlig kunst" er vel uansett utrolig subjektive begreper? Dersom den aktuelle musikken, bildene eller teksten gir meg en opplevelse ut over det hverdagslige, en slags kribling, så regner jeg det som "god kunst". Det med sjanger eller retning er ikke så viktig, bare det er godt utført innenfor de rammene som sjangeren setter.
Når det gjelder foto, så deler jeg din fascinasjon, og drev endel med det på hobbybasis mens det enda var negativfilm/dias som var det bildebærende medium. Derfor har jeg lært meg teknikkene med sort/hvitt-fotografering, fremkalle selv i eget mørkerom osv. Med den digitale revolusjonen ble jo terskelen for å fotografere vesentlig lavere, men samtidig forsvant etter min mening noe av håndtverket og gløden i det å ta bilder.
I dag har jeg et digitalt "lommekamera", men griper stadig vekk meg selv i å tenke at jeg skal pælme det og ta fram min gamle Canon og svart/hvitt-filmene igjen. Det blir liksom en helt annen intensitet over det å ta bilder hvis man ikke kan tillate seg å sløse med filmen. Lykke til med prosjektet uansett hvordan du velger å angripe det - og det trenger absolutt ikke å være uoverkommelig. Jeg vil anbefale å begynne med et rimelig digitalt kamera i "avansert hobbyklasse" (kan gjerne anbefale et par hvis du er interessert..) + programvare for bildebehandling som er grei å bruke. Så ser du hvor dette tar deg etterhvert som du prøver deg fram. Det viktigste er å bevare fascinasjonen for mediet + å ha noe på hjertet som du ønsker å formidle via bildene.
Så har du altså vært tekniker i RadiOrakel..jeg var i samme "bransje" et par perioder på slutten av 80-tallet, og selv i min gamle hjemby var RadiOrakel en høyst oppegående legende i nærradiokretser. Håper du husker tilbake på den tiden med like stor glede som meg :o)
Ehhhem..og min søndag var ikke så verst, forresten - takk som spør! ;o)
Nå ser jeg (litt i seneste laget forresten..) at du har bilder ute på Flickr, og det virker jo som du allerede er godt i gang med fotoprosjektet ditt!
Da er det bare å bestemme seg for hvilken retning det skal ta videre :o)
frøken skavlan, utstillingssøndag er ofte gode søndager, og jeg minnet meg selv om at jeg må gjøre det oftere, ikke bare når jeg er i utlandet.
Og Stenersenmuseet er gratis så jeg minnet meg selv om at jeg kunne gå når jeg følte meg sliten men ikke ferdig, og gå innom en annen søndag.
earlgrey, jeg tok forbeholdet for å slippe å bli misforstått i retning av at jeg tror Marianne Aulie har samme kunstneriske verdi som anerkjent kunst, det var ikke det jeg hadde lyst til å si noe om.
Jeg kaller ikke det jeg liker for god kunst, bare kunst jeg liker, det henger ikke nødvendigvis sammen med kvalitet, men - det var jo ikke det jeg ville si osv ha ha.
Joda, jeg har et Nikon F som venter på å bli tatt frem igjen, og et digitalt lommekamera som er i flittig bruk, det er det med å få lært seg sakene skikkelig da.
Merker på det du skriver at du haar både hjerte og hjerne for fotografi.
"Pent/ikke pent" er i grunne sørgelig undervurderte kriterier for vurdering av kunst? Kanskje? Så lenge en er klar over at begrepsparet ikke kan defineres objektivt. "Kunst jeg liker" er minst like fruktbart som "god kunst". Og hva er kvalitet? Hva er godt i "god kunst"? Teknikk? Noe annet? Odd Nerdrum er i mine øyne sikkert det som må kalles "god kunst", han er jo uten tvil teknsik svært dyktig. Men han sier meg ingenting. Og er derfor ikke "kunst jeg liker". (Etterligneren Vebjørn Sand er enklere, han er teknisk ikke særlig dyktig, og sier meg ingen ting.. Full pott! eh, nei, tom pott ble det ;-) Sorry, ble visst digresjon.. igjen)
Liker det "banale" også, jeg. Men Sand/Aulie/Cohelo(?) er ikke eksempler på det banale, de er eksempler på det beregnende og slu og utspekulert griske; de vet hvor pengene ligger.
Ja de vet hvor pengene ligger.
Men det er vel samtigig banalt. Blir ikke forskjellen å f.eks like det banale eller det enkle. Er det forskjellen mellom kitsch og camp, grei ut.
I alle fall blir jeg irritert når man blander "jeg liker" med "dette er godt" - som folk gjør absolutt hele tiden, det kan jeg fyre meg unødvendig opp på.
Folk flest bør klare å skille de to tingene, og fagfolk som uttaler seg bør vise frem sine egne preferanser, slik at vi andre kan ha det med i vurderingen når vi leser dem.
Sånn. En salve der. Nå skal jeg jobbe. Hvis jeg har tankens klarhet i ettermiddag legger jeg ut et bilde jeg lurer på.
Jeg liker det, men hvorfor..
Hmmm.. Dette ligner litt på diskusjoner jeg har vært oppe i titt og ofte, som går på om det finnes rent objektive kvalitetskriterier innenfor gitte musikksjangere. Kan en person som ikke liker jazz feks si: "Joda, det er jazz, og jeg liker det ikke, men jeg hører at det er GOD jazz! Det samme gjelder kanskje også innenfor andre kunstformer? Man har sine preferanser..
Jeg har også opplevd flere ganger at feks bøker har blitt hauset opp i skyene med en hærskare av "femmere og seksere", der jeg har blitt uendelig skuffet over å lese makkverket. Ditt forslag om at kritikere/fagfolk burde komme med en "disclaimer" som klarla ståsted og preferanser før man kjøper deres "objektive" anbefalinger/frarådinger, virker derfor fornuftig.
Børst støv av Nikon'en og sett trøstig i gang, er mitt beste råd :o) Det finnes mange fotobøker til selvstudium, som sikkert gir et brukbart grunnlag for å ta bra bilder. Eller tenker du mer i retning kurs/utdanning? Uansett tror jeg det er her som med det meste av kreative uttrykk - at originalitet og formidlingsbehov er vel så viktig som "håndtverket". Dessuten bugner nettet av fine sider der man kan studere teknikker og lære av andre som har samme interesse og glød som en selv. Noe av det aller viktigste er etter min mening å øve opp "blikket" for motivene - det rent "tekniske", om det er for digitalfoto eller filmbasert, går jo egentlig ganske fort å lære seg. Dessuten har du vel et bra grunnlag, siden det virker som du har hatt denne interessen i en god stund allerede.
Men nå prater jeg meg vekk her...hadde jeg virkelig hatt peiling på det jeg snakker om, så hadde jeg jo omsatt ordene i handling og geniale bilder for lenge siden..
God eller dårlig kunst, en debatt man har drevet på med i flere århundrer. Interessant er den fortsatt.
Kort sagt kan man vel skrelle det hele ned til at det er to ulike faktorer å ta hensyn til innen de kunstfaglige grener: Smak og estetikk. Smaken er subjektiv (og vi snakker ofte her om følelser) og sitter i deg, estetikken etterstreber å kommunisere med det mer objektive og det er her man kan si kvaliteten, eller mangelen på sådan, sitter. Smaken vil jo aldri være feil, den er alltid riktig, det er derfor man har den, og den er nødvendigvis et resultat av bakgrunn og erfaringer.
Estetikken som fag, er en mer teknisk sak, og i de fleste tilfeller er det vel nettopp det de fleste kritikere behandler (og derav grunnen til at det lett kan bli passe fjernt for både den ene og andre av oss). Estetikken er likevel aldri fullstendig løsrevet fra smaken, vi er subjektive skapninger, uansett hvor mye vi skulle etterstrebe det objektive. Når du sier man opprettholder skillet mellom fin- og lavkultur - tja, det er vel vanskelig å unngå siden de fleste kunstkritikere har en lang kunstfaglig bakgrunn og dermed sitter på sstor kunnskap om estetikken som fag. Tommy, som du nevner har jo lang utdanning fra både her og der, og har jobbet lenge som kunstner selv. Til forskjell fra de fleste andre kritikere lar han det være med mye estetikk-snakk og lirer heller av seg sterkt subjektive meninger og noen ganger vurderinger. Det er jo unektelig mye morsommere, spesielt om man har Tommys absurde humor og bra penn.
For at anmeldelser egentlig skulle fungere, burde man vel alltid vite litt om anmelderen? Bakgrunn ville vel være et sentralt poeng.
Uansett, det hørtes ut som en fin søndag! Tror forøvrig ikke man trenger å være så opptatt av om kunst (eller andre kulturelle fenomener) er høy eller lav. Det er kanskje til syvende og sist selve opplevelsen og hva man får ut av det hele som er kunst-stykket? God eller dårlig - who cares? Har du fått noe ut av det, var det jo bra for deg, uansett hva en kritiker eller fem måtte mene?
Enig i det, at man ikke trenger å være opptatt av høy eller lav kultur, målet mitt er jo å "la det flomme over meg" - likevel tror jeg ingen av oss klarer å være løsrevet fra rankingen i samfunnet.
Og derfor liker jeg å prøve å granske eget hjerte og nyre for å se hva jeg finner, så ærlig som jeg får til.
Jeg klager i grunnen ikke på at de anmeldelsene som fins fins, jeg unner de som liker dem at de er der. Det er vel mer at jeg skulle ønske meg noen fler henvendte seg til bredere lag.
Og det er jo mulig å ikke la tung bakgrunn komme i veien, som f.eks Olsson.
Det med objektivitet og ærlighet er noe jeg tenker på hele tiden, jeg savner det over alt.
Jeg syns folk generelt er noen pyser til å stille motiver, synspunkter, uvitenhet, usikkerhet, til syne.
Vis det frem, mener jeg, så kan vi snakke.
Så kommer det kanskje noe mer frem i samtalen mellom to parter enn det forutsigbare, enn det at man vil vinne en samtale, at man vil bli sett opp til.
Her prøver jeg å skrelle vekk jåleri, og så er det fint om noen forteller meg noe jeg ikke vet. Jeg vil gjerne bli mer kunnskapsrik og klokere.
Jeg er så lei av at folk syns det er en svakhet å vise seg liten. Det er ikke alltid vi er i krig.
Og jadda, jeg vet at ikke alt kan være ærlig absolutt hele tiden.
Og jadda, nå ble dette kjempelangt.
Det var forresten godt å se at det har vært et ordentlig menneske her siste døgn.
Det er helt absurd nå når 3000 mennesker er innom her i døgnet på jakt etter Marianne-Aulie-informasjon. Jeg føler det som om jeg sitter på en sti og observerer et gateløp i starten, en foss. Og da var det fint at du ruslet forbi her...
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden