Somme tider
Jeg blir så ofte rørt. Av ting folk gjør for meg, eller noe som er fint, eller livet selv. Mer etter som årene går.
Jeg har Visa om løgna (Prøysen) i hodet i Lars Lillo Stenbergs versjon, den er vemod for meg.
Men ikke var den på YouTube den heller.
I dag ble jeg rørt av Sonitus, og da kan dere tenke dere,
når man blir rørt av et nettsted da vet man. Jeg var varmet opp av en ny lenke men, likevel. Det er noen som ordner for at jeg og vi skal oppdage bloggere vi ikke visste om.
Lenken var emopilot. Hun er nominert til ukens post på Sonitus,
og jeg visste ikke om henne. Jeg fant mange fellesnevnere der,
jeg nøyer meg med posten Alle kister er så små,
der skriver hun om
Og det er sånn det føles."
der ligger du ved siden av meg og lever, med den fuktige huden din. Under huden din, der lever du.
En gang lå jeg ved siden av ungen min i køyesenga,
hun sov, jeg leste Elin Brodin og gråt, leste og gråt fordi jeg var så glad for at hun levde.
Det gjør vi fordi emopilot i Alle kister er så små forteller om en mus hun har på formalin, den er fra Morten Viskums utstilling,
og det minnet meg om et bilde jeg har hatt liggende noen dager for å vise dere.
Og jeg beklager virkelig bildekvaliteten,
se forbi blitzen som skinner i det blanke papiret til Bon og prøv å se Simon Wards døde dyr. Han skanner dem om natten mens han sover, det tar gjerne 7 timer. Og selv om han fikk en Turnerpris som student for noen få år siden så fant jeg lite om ham på nettet,
men en katt i alle fall.
Og det igjen minnet meg om Nathalia Edenmont og dette fotografiet av en hånd med hvite mus. Det har hengt på badet mitt i flere år. Det er aldri noen som kommenterer det, det er litt rart i grunn.
Jeg har Visa om løgna (Prøysen) i hodet i Lars Lillo Stenbergs versjon, den er vemod for meg.
Men ikke var den på YouTube den heller.
I dag ble jeg rørt av Sonitus, og da kan dere tenke dere,
når man blir rørt av et nettsted da vet man. Jeg var varmet opp av en ny lenke men, likevel. Det er noen som ordner for at jeg og vi skal oppdage bloggere vi ikke visste om.
Lenken var emopilot. Hun er nominert til ukens post på Sonitus,
og jeg visste ikke om henne. Jeg fant mange fellesnevnere der,
jeg nøyer meg med posten Alle kister er så små,
der skriver hun om
Livet som er dyrebart
Jeg vet ikke hvordan man sier sånt, men jeg vet dette: Av og til kommer jeg på noen jeg er glad i når de sover eller er opptatt med noe annet enn meg. De puster og snur på seg og blunker og lager små lyder, de lever der, under huden sin, og huden er varm og kjølig og tørr og glatt samtidig, og under der, der er de. Like i nærheten av meg, de er helt virkelige og tar akkurat den plassen de trenger.Og det er sånn det føles."
Og da var det gjort
Akkurat det har jeg tenkt mange ganger:der ligger du ved siden av meg og lever, med den fuktige huden din. Under huden din, der lever du.
En gang lå jeg ved siden av ungen min i køyesenga,
hun sov, jeg leste Elin Brodin og gråt, leste og gråt fordi jeg var så glad for at hun levde.
Så?
Hvorfor må vi plutselig hoppe til dette døde dyret?Det gjør vi fordi emopilot i Alle kister er så små forteller om en mus hun har på formalin, den er fra Morten Viskums utstilling,
og det minnet meg om et bilde jeg har hatt liggende noen dager for å vise dere.
Og jeg beklager virkelig bildekvaliteten,
se forbi blitzen som skinner i det blanke papiret til Bon og prøv å se Simon Wards døde dyr. Han skanner dem om natten mens han sover, det tar gjerne 7 timer. Og selv om han fikk en Turnerpris som student for noen få år siden så fant jeg lite om ham på nettet,
men en katt i alle fall.
Og det igjen minnet meg om Nathalia Edenmont og dette fotografiet av en hånd med hvite mus. Det har hengt på badet mitt i flere år. Det er aldri noen som kommenterer det, det er litt rart i grunn.
innlegg av fr.martinsen på
18:00
6 Kommentarer:
Det er veldig sjelden noen har noe å si om den døde musen min, også. På den annen side har jeg ikke så mye å si om den selv, utover at den er noe av det fineste jeg har, og at det er veldig vanskelig å forklare hvorfor til noen som ikke i utgangspunktet forstår hvorfor.
Jeg er rørt over at du er rørt. Jeg er lettrørt, men jeg synes ikke det er noen liten ting likevel. :)
Det er ikke så lett å vite hva jeg vil si til rørt, takk for det siste der.
Det med musen, og de andre døde dyrene. På en måte tenker jeg enten fattar dom, eller ikke, men så igjen - bør man ikke kunne si alle ting, hvis man tør si dem med de enkle ordene?
Jeg ser at jeg har et tema for tiden, banalitet.
De siste dagene har jeg prøvd å skifte til "husarbeide", ikke i kveld heller..
Jeg tenker mye på husarbeid som fenomen, men er ikke så veldig interessert i praktiske øvelser. Jeg liker kaos. Da finner jeg frem.
Jeg vet ikke om man bør kunne si alle ting. Av og til tror jeg at sånn må det være, om jeg bare sier det sånn det føles så blir det vel riktig, mens jeg andre ganger tenker at det blir jo ikke helt riktig, likevel. Jeg prøver å skrive noe om Gregor Samsa akkurat nå, og det blir bare ikke riktig uansett hvor mye jeg sletter. Men kanskje det bare er en sånn unnvikelsesgreie, for plutselig ble jeg veldig mye mer opptatt av ee cummings og Jaakko Niemelä.
Det er forresten ordentlig lenge siden jeg tenkte på Elin Brodin sist. Jeg husker jeg leste intervjuer med henne da jeg var sånn ung, og hun virket også helt gal. Ikke psyko, bare helt ute av takt med hva jeg leste i bøkene hennes. Det var pussig. (Jeg likte godt bøkene, men jeg var tenåring. Jeg vet ikke om jeg bør lese dem igjen. Har du forsøkt?)
Nei nei nei, ikke lese Elin Brodin om igjen.
Eller det tror jeg i alle fall.
For lenge siden, hadde jeg den største respekt for Elin Brodin som debattant. Hun, og Kristin Clemet, er de to som jeg husker som de eneste som prøvde å bringe nyanser mellom Børre Knutsen og Kvinnefronten i abortspørsmålet.
Sett fra nåtiden virker det uforståelig, men da var det et guds gull mot celleklomp, jeg sto som en vanlig jente og så på avisene og ristet på hodet.
Men så sto jeg en gang i Spikersuppa og hørte på Elin Brodin som snakket "mot" abort til en gjeng av Blitzmennesker (litt meg) og det var da jeg fikk den veldige respekten, for hun snakket "mot sine egne" - veldig modig for den tiden. Jeg stilte meg midt mellom Blitzerne (litt meg) og Knutserne (ikke meg og sikkert ikke henne) og forsøkte å geste et vidsyn, ha ha.
Jeg tror likevel ikke bøkene hennes var så ode, jeg leste noen, jeg likte dem ikke. Bortsett fra denne ene, som strengt tatt ikke var så god.
Men det var en debattbok med et godt poeng om sykdom-liv-og-død.
Og jeg ville aldri lest hvis jeg hadde visst hvor det skulle ende: at foreldrene måtte bestemme over banets død, men når jeg først hadde egynt var det for sent, og så lå jeg i køyesenga og gråt over det barnet som ble tatt med hjem for å dø.
Men det er lenge siden, 20 år siden, husarbeide ja, jeg skrev om husarbeide her på bloggen før.
Jeg er også mer opptatt av fenomenet enn av praksis, virkelig.
Kan man si alle ting?
Det som forvirrer meg er kanskje om jeg skal prøve, å si det og satse på at det enkle er mulig å uttrykke, mens somme tider er jeg redd folk rundt meg (og jeg også innimellom) heller vil la seg forføre av en annen overflate.
Gregor Samsa, ee cummings, Jaakko Niemelä har jeg ikke peiling på, men det får jeg kanskje snart..
Du er flink til å sette ord på disse litt udefinerbare følelsene som det ofte er vanskelig å snakke om. Jeg klarer ikke det så godt selv, men det er fint å lese det du skriver her.
Brodin gjorde forresten inntrykk på meg også den gangen hun engasjerte seg i abortspørsmålet. Hun var tøff som turde å si imot de hun egentlig var nærmest i livssyn og holdninger ellers. Et utsagn i en kronikk hun skrev har jeg aldri glemt, det lød noe sånt: Det farligste stedet for et foster er i mors mage, nettopp der hvor det skulle være mest beskyttet.
Takk.
Ja hun var en av de første som pekte seg ut for meg som en som ikke fulgte skjemaet: mener du A så mener du også B og C.
Hun og Ole Paus, før han begynte å klisse det til med lysbøtter.
Og Kristin Clemet og Nina Karin Monsen, før hun surna til.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden